Du forsvant

    Jeg tenker ofte på deg, ennå.

Det gjør ikke like vondt like fort nå som det gjorde før, at du er borte, men det er mye som stikker, av alle de hundre millioner stedene i hodet jeg unngår, har stedene du er på, blitt en av dem. Det er mye jeg savner, mye jeg føler jeg gikk glipp av - av en av disse sjeldne sterke sortene jeg aldri finner igjen, men alltid fortsetter å lete etter. Sånt som vekker sjela - sånt jeg tviholder så hardt på at jeg nekter å slippe selv om det har forsvunnet ut av rekkevidde og blitt erstatta av skyggen av det som var - selv om det eneste som er igjen er sorgen over det som er over, eller aldri en gang ble noe annet enn en fjern lengsel.

Det er så mange av disse jeg har unngått, rett og slett fordi det var skremmende bra, og jeg kunne ikke risikere å ødelegge det, så jeg lot det være i stedet. Jeg angra selvfølgelig etterpå, men stod handlingslamma når det gjaldt, pigga ut og maska på.

Det er derfor det føltes så ekstra urettferdig når det av alle ting skulle være de forbanna tilfeldighetene som skilte oss, og det var så plutselig at ordene som kunne blitt sagt forsvant og jeg husker jeg stotra fram noen andre ord i farta, i stedet, den siste gangen jeg så deg, litt feil ord var det, men sanne nok til at jeg ble flau. Sanne nok til at da jeg satt igjen med de andre etter at du hadde gått, ville jeg jævlig langt vekk. For jeg greide ikke tanken på å skulle sitte der noensinne igjen, uten deg.

Jeg prøvde likevel, men seriøst, det var helt idiotisk. Ingenting maka sense i det hele tatt, ingenting betydde noe, jeg tillot meg i tillegg litt ekstra pigger siden jeg ikke orka savne deg der, siden jeg følte at verden umulig kunne gå videre på denne måten, og at de måtte være en gjeng med jævla idioter hvis de trodde at jeg kunne bry meg om det pisset de kom med.

Jeg slutta å dra dit. Savna det ikke. Men jeg savna fortsatt deg.

Godheta i tilstedeværelsen din, den som fikk meg til å føle at når jeg var rundt deg, da var jeg endelig der jeg skulle være. For du var der - og ingenting kunne vært mer verdt å få med seg, for det var jo her du var. Jeg var en av de heldige få. Og jeg syntes egentlig ikke det var alle i rommet som fortjente å være der. Med deg. Men jeg fikk jo være der helt uten å fortjene det, så da måtte vel de også få det.

Det var nok ikke alle der som så Lyset ditt på samme måte som jeg gjorde. Men var en del av greia, disse lagene, nyansene - det er ikke alle som ser dem, eller greier skille dem fra hverandre og sortere dem. Som får innblikk i hvor detaljert og møysommelig deg som mesterverk er konstruert. Som skjønner hvor sjeldent og dyrebart dette Lyset er, hvilket djevelsk mørke det trenger seg gjennom.

  Denne imponerende graden av ren, helt stille styrke.

Du, med den tyngste, jævligste smerten, som du bar samtidig med det største, hjerteligste smilet, den største omtanken og en selvdisiplin jeg tror at kom bokstavelig talt direkte fra Helvete. Din ektehet brant så kraftig at jeg ikke kunne ta øynene fra deg, og når jeg måtte, fortsatte du å være i tankene mine.

Din godhet brakte fram en ydmykhet i meg, som tvang meg til å gi slipp på mye inngrodd råtten bitterhet.

Du som aldri klaga over dine kampestein, men ikke ble irritert om andre klaga om sin neve grus. Du tilbød dem å ta det for dem, du. Hva er vel en neve grus ekstra når du har en hel haug kampestein. Det virka å være logikken din.

Du som hadde alle grunn i verden til å hate, bare elsket.
Du som alltid var the bigger (wo)man, men som aldri fikk andre til å føle seg små.
Du som passa på alle mens du selv var den som trengte aller mest å bli passa på.

Jeg tenker ofte på deg, ennå. Jeg ønsker deg så inderlig alt godt.

Jeg savner deg

Prosjekt Gjennomføre Skolegang

Denne høsten blir utfordrende. Det er utrolig mye jeg må klare, som jeg har feila med så utrolig mange ganger før. Og nå blir det en helvetes balansegang, jeg føler jeg står ved starten av en syltynn line og det er like før jeg skal kastes ut forbi den solide kanten og bare håpe at jeg treffer i nærheta av lina og får klort meg fast på en eller annen måte. Ikke for det, jeg har tross alt balansert meg gjennom nakkebrekkende forestillinger før og veit at jeg har en viss akrobatisk flare, men vil det holde denne gangen..? Jeg er helt ute av trening, svimler ved tanken på den tynne tråden under fotsålene.

Høsten puster meg i nakken.

Utfordringene står i kø.

Jeg må omprogrammere. Jeg skulle begynt med det for lenge sida, jeg er klar over det.

Det var meninga jeg skulle bruke våren og sommerferien på å forberede meg på å skulle greie å gjennomføre det siste vgs-faget før jeg har generell studiekompetanse.

Nå er det plutselig under 3 uker til skolestart, og jeg sitter fortsatt og strever bare med å skulle bite over selve tanken på at jeg skal tilbake dit. Til skolen. Det er så mange vonde følelser knytta til ordet aleine. Selv om jeg greide å ta de fleste faga den første runden jeg begynte på videregående etter ungdomsskolen, så har jeg brukt over 6 år bare på å få eliminert ett av de to fagene jeg måtte gi opp i første runde.

Etter videregående ble jeg utsatt for noen ekstreme psykiske påkjenninger over en ganske lang periode.

Hukommelsen, som var dårlig nok fra før, svikta totalt etter denne perioden med disse opplevelsene. Jeg greide ingenting lenger, ikke lese bok, ikke se på film, holde en samtale..

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har begynt på et fag for etter å ha kjørt meg selv helt ut, måttet gi det opp. Som regel ikke lenge etter at jeg starta. Det meste jeg har holdt var noen måneder med eskalerende fravær og en oppgitt tentamen eller eksamen eller hva det var.

Etter å ha prøvd og snubla en del rundt i de forskjellige løsningene, bl.a. som privatist på et voksenopplæringssenter og elev på skoleavdelinga på psykiatrisk, greide jeg å gjennomføre et fag på et sted jeg tidligere hadde vært innlagt, med verdens koseligste lærer og som regel bare meg og et par-tre andre elever, fulltallig klasse var vel på 6 eller 7 elever.
Da fikk jeg 6-er.
Men det var faen ikke gratis. Uten konsentrasjon er det forferdelig vanskelig med teoretiske fag, selv om jeg alltid har vært skoleflink og aldri trengt å gjøre noe særlig for å få servert gode karakterer i oppveksta. Jeg har aldri problemer med å ta teorien i ting og har stort sett vært ganske lettlært.
    I utgangspunktet.
Så har plutselig sykdomsmassen vokst seg over øyehøyde, og det er umulig å få med seg hva som foregår. Skyer flyter forbi øyne og ører, blikket havner som regel på et sted langt, langt borte, en øde øy som bare jeg veit om..

Altså. Konsentrasjonen er et såpass stort problem at jeg ikke kan belage meg på at jeg skal få med meg noe som helst mens jeg faktisk er på skolen. Jeg kommer til å ha alt for mye angst, og bare det å være tilstede fysisk kommer til å utfordre mer enn nok.
Så det betyr at jeg må finne andre måter å få inn det teoretiske på.
Jeg må også belage meg på dårligere perioder gjennom skoleåret der det kan finne på å si helt stopp, og det betyr at jeg må jobbe hardere på forhånd og være forberedt og med en plan, sånn at ikke det skal ødelegge alt hvis/når det skjer. Så for å «tjuvstarte» litt så har jeg blant annet funnet, og lasta ned, noen MP3-filer fra boka (jeg tror) jeg skal ha til høsten.
Det er også en del annet som må på plass, og det så fort som mulig. Sånn ser oversiktsplanen for Prosjekt Gjennomføre Skolegang ut:

(I tillegg er det noen hovedregler og en detaljplan, men vi sier dette er nok, hehe. Basic sosialtrening er for meg enkelt sagt det å bevege meg utafor leiligheta, planlagte eksponeringssteder kan være f.eks. bibliotek eller en butikk så-og-så lenge til en avtalt tid)

Dette ser jo helt på trynet ut og jeg er 100% klar over det, hvem er det som må skrive ned at de skal legge seg hver kveld liksom.

Jeg føler på skammen, både på møtet da planen ble laga, og nå når jeg altså legger den ut her. På møtet var det bare meg og én person til, og her på bloggen (haha blogg - ler fortsatt av at jeg har blogg) har jeg ingen lesere, men det er fortsatt utfordrende for meg! Får ny respekt for alle som deler privatlivet sitt med fullt navn og bilde, but then again så har jo de fleste litt mer å vise fram enn meg da. Hehe.

Men jeg prøver å ha en realistisk tankegang og jobber med å akseptere at funksjonsnivå ikke trenger å ha så veldig mye å gjøre med verken intelligens, verdi som menneske eller hvor sterk eller svak man er som person.

Så jeg velger å svelge skammen og tenker heller på dette som noe jeg kan se tilbake på seinere og (forhåpentligvis) se hvor langt jeg har kommet. For dette er virkelig reelle utfordringer for meg, og med mindre jeg har lyst til å havne tilbake på institusjon så må jeg ta noen tak nå.

Krysser fingrene litt for meg selv og sender en varm tanke til alle andre som strever med at ikke livet ble som man hadde forestilt seg.

#1

Jeg hadde gått litt for lenge og drevet meg selv til vannvidd. Alle rasjonelle utveier var lukka og låst, det eneste jeg ville var å kunne føle meg OK, bare ei lita stund. En spiseforstyrrelse er virkelig en forræderisk kampfelle.

Hodet mitt konspirerte imot meg. Skillet mellom fornuft og følelser revna totalt. Paranoiaen kom tilbake, alle var imot meg, og uansett hvor mye jeg pakka meg inn var jeg naken hvis jeg gikk ut døra, med selvlysende markeringstusj for å utheve alle mine feil. Alle kunne se hvor ekkel jeg var, og ingen hadde noe viktigere å tenke på hvis jeg gikk forbi.

Øyeblikket med det jeg trodde var klarhet slo ned i meg. Presset fra ansvarsteamet mitt hadde lekka inn i underbevisstheta og sakte men sikkert bytta ut velpleid fornektelse med kvalmende sannheter. Det begynte å gå opp for meg at veien jeg har valgt ikke gjorde meg lykkelig.

Jeg ville ikke fornekte mer. Alle veit at man må spise, prøvde jeg meg. Det er normalt. Hvem som helst føler seg jævlig om de ikke spiser. Jeg er ikke spesiell. Alt av det lille jeg kan være sikker på at er fastslåtte, robuste fakta tyder på at jeg er bedre rusta hvis jeg spiser. Jeg er ikke sterk, jeg er SVAK. Jeg takler ikke dette på noen akseptabel måte. Det går ut over de jeg er glad i. JEG HAR INGEN RETT til å holde på sånn.

Jeg prøvde å få meg selv til å innse at jeg ikke er noen ekspert, at tidligere erfaringer har vist at jeg er for dum til å forstå hva som er best for meg. Basert på tidligere hendelser burde jeg strengt tatt heller hatt som en regel å gjøre det jeg IKKE tror er best.

Det nærmeste jeg kommer faktiske eksperter er behandlere, ernæringsfysiolog og lege, og alle fortalte de meg at alt kom til å bli bedre hvis jeg begynte å spise. Tvangen skulle bli lettere å stå imot, kroppen og hodet skulle bli bedre og sterkere og til og med begynne å samarbeide, depresjon og angst skulle kanskje ikke akkurat forsvinne, men det skulle da virkelig bli lettere for meg å takle hverdagen. Det skulle stå klarere for meg hvilke valg som var riktige å ta. Veien til det friske og positive skulle dukke opp fra Mørket. Lang var den kanskje, men med sterke bein og klart hode skulle det da bli mye mer sannsynlig at jeg skulle greie å følge den også.

JA VEL.

Spiseforstyrrelsene laga en backup-plan som vi lagra i den hemmelige låsbare skuffen i hjernetåka, og jeg tvang meg selv til å gi det hele en sjanse.

Dag 69 Nykter

Ting har vært utrolig strevsomt i det siste. Ambivalensen kødder med hodet mitt og føkker totalt opp retningssansen. Jeg blir gående i sirkler og åttetall, fram og tilbake, rundt og rundt. Kaoset gror armer som napper meg rundt anklene. Alt drar meg i forskjellige retninger; det blir rett og slett for mye. Alle disse evige diskusjonene og vurderingene og alle de forskjellige meningene som ytres om meg og hva jeg burde gjøre og ikke gjøre, i privat høylytt debatt eksklusivt bare for meg og direktesendt fra inne i skallen min (jeg er litt av en VIP der inne/*les: kronisk selvopptatt*), uten at jeg til syvende og sist har en dritt jeg skal ha sagt, virker det som.. Tankene jeg ikke vil ha som planter seg og formerer seg der inne, hviskinga i Mørket, alt dette jeg plutselig får beskjed om at er bestemt. Tida er ute, du var for sein, vedtak fattet. Og jeg kan kjenne i hele meg at jeg ikke har noe valg. Ingen vetorett tilgjengelig.

Legetimer, henvisninger, samtalemøter, terapi, innleggelser. Diskusjonene på utsida av hodet mitt er en dimensjon for seg selv.

Jeg blir fortalt at det er vanskelig å tenke klart når man er på min BMI. Og at man blir mindre motstandsdyktig, at det er vanskeligere å stå imot tvang og destruktiv atferd. At det kan være lettere å ordne opp i andre ting hvis jeg får et bedre tak på mat og søvn først.

Jadaaaa. Jeg fatter teorien. Den er den samme som den har vært i alle år.

Men. Det samme sa de om rusen. Jeg har vært nykter i snart 70 dager. Jeg er fortsatt like avstengt, det tar bare mye mer krefter å holde det sånn, men uten at jeg greier å gjøre noe med det. Det går fullstendig automatisk, og jeg føler meg totalt ute av standt til å skulle kontrollere det. Jeg har enda mindre kontroll over maten enn før, folka i hodet mitt er mildt sagt uforutsigbare. For ikke å snakke om uenige. Det handler visst bare om hvem som roper høyest når.

Jeg skammer meg sånn over all spisinga. Ikke at jeg ikke skamma meg over å la være å spise, men da kom det mer fra «ytre» påvirkninger. Jeg skamma meg fordi jeg var redd for kommentarene fra fremmede folk på gata, både fremmede og kjentes oppfatninger og det å bli satt i bås som den selvopptatte, umodne, forfengelige og svake anoreksi-klisjéen.

Den dårlige samvittigheta jeg hadde da kom fra alt stresset jeg påførte pappa og de bekymrede øynene hans, alle løgnene jeg serverte for å få dem til å se en annen vei. Måten jeg lot mitt eget piss renne fritt over på kjæresten, som virkelig ikke fortjente noe av det, og som i tillegg hadde mer enn nok med seg selv.

Skammen kom fra KMs ord som kimte i hodet; stakkars bortskjemte hvite lille rike pike, etterfulgt av et lysbildeshow av utsultede Afrika-barn med fluer svermende og de perfekte knoklene stikkende ut fra bak huden.

Nå skammer jeg meg fra innsida.

Dette er ikke meg.

Jeg har jo selvkontroll. Jeg er herre over kroppen min. Jeg kan få den til å gjøre som jeg vil.

Det er bare at nå blir jeg utbasunert av alle disse tilstedeværelsene. Deler av kroppen min har flytta opp i hodet, og tatt med seg alle mulige krav og evige klager. Jeg pleide som regel å greie å holde dem hver for seg; uansett hva kroppen mente, så holdt det seg der det hørte til. Vondt i magen var vondt i magen, det dreiv ikke uten videre og vrei seg unna og forplanta seg videre og morpha seg om til tanker som kanskje jeg skal spise noe? (Hva med hele kjøleskapet for eksempel?), UPLANLAGT.

Den dårlige samvittigheta kommer fra pengene jeg kunne brukt på julegaver og adventskalender til kjæresten, som jeg syntes det var en bedre idé å bokstavlig talt trekke ned i dass. Den kommer fra løftene jeg bryter, alt pisspreiket mitt om at i morra, da skal jeg skjerpe meg. Innimellom kommer den fra urettferdig kjefting når jeg «MÅ» inn på badet NÅ og være der et år (du må pisse sier du? SYND for DEG.) så jeg ikke skal måtte ta konsekvensene av grådigheta mi på vekta.

Jeg hadde en viss kontroll. Så kom selvmedlidenheta og grådigheta og jeg ofra blindt kontrollen i et svakt øyeblikk. Så nå kan jeg vel egentlig bare ha det så godt.

Jeg aner ikke hvordan jeg ska komme meg ut av dette. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvordan ting egentlig skal fungere. Jeg har ikke vært der siden jeg var 3 fuckings år. Ikke husker jeg noe av livet før fylte 3, og ikke kunne jeg vel brukt stort av den innsikta for å lede meg på veien nå uansett, over 20 år seinere. Det er jo en viss forskjell på hva som kreves for å innfri «normalen» for en 3-åring og en på 24...

Har jeg styrken til å bli frisk? Har jeg noensinne i det hele tatt hatt den? Kommer jeg noen gang til å ha den? Hvor i alle dager skal jeg i så fall hente den fra..?!!

Vater søkes

Sekundene tikker, minuttene hopper, timene ruller og dagene forsvinner. Jeg får aldri tak på dem, før de har rent ut og blanda seg i gjørma bak meg. Samtidig går alt så forferdelig treigt for meg. Alltid. Først etter all denne tida kasta bort på å bruke alle mine krefter på å holde hodet så vidt over gjørma, har jeg innsett at det er det jeg gjør. Jeg har konsekvent brukt alle mine krefter på å holde meg selv i praksis fullstendig stuck.

I utallige desperate situasjoner har jeg vridd og vrengt den dumme, lille hjernen min for å forsøke å presse den til å produsere en GRUNN; hvorfor går det alltid til helvete?
I svake øyeblikk har jeg latt selvmedlidentheta rive meg med seg, i mangel på svar. Hvorfor MEG? Hva er galt med meg?! Er jeg virkelig SÅ svak, at dette, som alle andre får til, faktisk er direkte UMULIG for meg? Nå når jeg FAKTISK PRØVER... Alt jeg kan.
Det er kan være helt forjævlig smertefullt å mislykkes så heftig når man har gitt ALT man greide, og gjerne enda litt. Ofra ting det kjennes ut som man ikke kan leve uten. Å måtte innse at alt var til ingen nytte. Å måtte innse at det ikke er nok. At jeg ikke er nok..

For meg er det veldig sårt å skulle la det synke inn at jeg konstant bruker alle mine krefter på å komme ingen vei. Og først etter at jeg har latt all denne tida jeg har latt til rådighet renne ut til gjørme, greier jeg å innse at gjørma har blitt til kvikksand. Jeg pakker meg selv så godt inn at jeg ikke kan røre en lillefinger, senker kista og begraver meg selv levende før jeg innser at jeg er fanga, og at jeg faen ikke VIL være fanga. Kaster meg rabiat i retninga foran meg før jeg innser at den fører nedover. Brenner mine broer før de er bygd.

        Jeg er så forferdelig redd..

Min eksistens består av evig distraksjon. Jeg bruker alle mine krefter på å holde det vanskelige på avstand. (Ikke skjønte jeg at det var Livet..) Og kreftene jeg egentlig ikke har, på å distrahere meg fra at det er dette jeg gjør. Full gass vekk fra Livet. Full gass vekk fra alt jeg egentlig ønsker.
Og da er det plutselig ikke lenger noen gåte hvorfor jeg alltid føler meg mer død enn levende. Ikke noe spørsmål rundt hvorfor jeg alltid mislykkes.

Logikk er kvalmende stygt når det stirrer deg i trynet på denne måten. Makes you want to rip out your spine and peel off your face.

Pakkens innhold betaler porto // Framtid i Fortidsklær

        Det var Dag 29 nykter.

Dama på Streitingsentralen sier det er på tide å rette fokuset framover. Og det står i hodepapirene skrevet av folka som sendte meg til henne, at formålet med å sende meg dit er å gjøre meg «i stand til å nyttegjøre meg av videre anbefalt behandling».

Og dette var dagen Nykterdama tok fram den spisse penna si og skar seg gjennom overflata og tvang meg til å se opp mot det som visstnok er Virkeligheta; uformelig og grisete skimter jeg konturene langt der oppe. Hun forteller meg at det finnes Muligheter der, maler de utydelige skyggene i friske, glorete farger med undertoner av tro, håp og kjærlighet. Sier at det er dette abstrakte man må la seg stige opp mot for å kunne se klarere, etter hvert strekke seg ut mot - til og med ta i egne hender og forme til noe som etter hvert skal bli selve Livet.

Jeg har nesten lyst til å tro på henne.

Så kommer det.

              Innleggelse.

Med dette éne ordet avsløres fargene som løgnerisk oljesøl og flyter forbi, og konturene fylles av eviglange korridorer, ensomme netter, svimlende matplaner og medisintukling. Press, press, press. Folk, folk, folk. ANGST, ANGST, ANGST!! Klissete matbrett, smulete bord og skitne stoler. Ingen matvekter, ingen næringsinnholdsfortegnelser. Fylle brettet foran hundre andre, hvorav 2 par øyne overvåker meg fra hemmelige posisjoner. Tømme giften inn i meg selv helt uten beskyttelse. Ingen vegger, ingen hjernedøde TV-distraksjoner, fullstendig sårbar for andre mennesker, øyeeplene deres og muligheta for at de skal bevege kroppene sine innafor min personlige sfære eller til og med kaste ord på meg..

De vil brette meg sammen og pakke meg inn i en boks så de kan sende meg til riktig sted til riktig tidspunkt. Om morgenen står vi opp. Om kvelden legger vi oss. I mellom er det magiske klokkeslett som hører til hensynsløse dommere i hver sine rom med løsneser og parykker som slenger gåter uten svar med tilhørende tidsfrister på meg. Jeg ruller meg sammen inn i meg selv og setter inn tidvis passende «ja» og «nei» og aller mest av mine upassende «veit ikke». Latter er viktig. Jeg hoster den opp og spytter den ut gjennom luftehullene i boksen min.

Tilbake på rommet, gjemme meg under dyna. Døra som aldri kan låses på ordentlig, fordi det kryr av nøkler der ute. Når jeg tror jeg endelig skal få 15 minutter aleine; ett symbolsk bank (hvis jeg er heldig) som sender rykk gjennom hele kroppen og hjertet opp i svelget, etterfulgt av sjokkbølgene i brystet som lager svetteperler på skallet mitt og denne forferdelige indre skjelvinga som lammer hjernen min og blender synet av pleieren som står foran meg og forteller meg om flere domsavsigelser og hvilke labyrinter jeg må gå gjennom til hvilken tidsfrist for å komme dit. «Ja» og «Takk for at du sa ifra» sier munnen min.

Om hva da egentlig? hvisker hjernen når pleieren er borte.

Smulene

«Jeg er smulete inni meg,» erklærte jeg som 4-åring.

20 år har gått, og det stemmer like bra. Jeg er om mulig enda reddere for dem nå – smulene. Restene av noe man ikke lenger kan vite hva var. Det som datt av mens dere koste dere, det ubetydelige dere lar ligge igjen på tallerkner, bord, benker og gulv. Det dere ikke trenger, som egentlig burde fjernes før dere går videre – men pytt, det kan jo like så godt ligge. Hva det har vært? Hvor det kom fra? Spiller det noen rolle, da? Det er jo bare smuler nå. Smuler er smuler. Ta fram kosten hvis det plager deg, da. Eller bare børst dem bort før du setter deg i setet. Så lett tar dere det, og dere mener at jeg burde gjøre det samme. Kanskje dere hever et øyenbryn eller to, tenker jeg er «fin på det». Kanskje blir dere fornærma, irriterte eller oppgitte. Kanskje overser dere det glatt.

Jeg har ikke satt fot på mitt eget kjøkken på over et halvt år.

Og de siste gangene jeg var der inne, var det med skylapper, tøfler og hansker.

Matfobi, spiseforstyrrelser, OCD – grunnene er mange.

Min stakkars samboer står for henting, bringing og servering av glass, kopper og drikke, tidvis også skåler og boller og inneholdet han har laga og tømt opp i skåla. Nøye oppveid og tilberedt på godkjent vis.

I'm the unforgiving iron tyrant.

De ekle smulene gnager konstant.

Rusfri my ass..

Hvorfor i hælvette heter det rusFRI?? Jeg føler meg mer fanga i nykterheta enn fri fra rusen.

Den pleide å løsne på det iskalde grepet fra sengeklørne, skyve dem i bakgrunnen og la meg kjenne spikerne i ryggen bli til en madrass. Tidvis ble jeg til og med velsigna med enkelt befriende slag i hodet, som lot meg slukne før sengemonstrene i det hele tatt registrerte at jeg var der.
Marerittene har tatt så jævlig av i det siste. I natt ble jeg bl.a. jaga med kniv i flere timer av min voldelige eks, voldtatt og fratatt min identitet. Jeg hadde ofte mareritt da jeg "rusa" meg 20 ganger daglig også, men da kunne jeg til en viss grad røyke vekk jævelskapet. Jeg kunne blåse ut nattspøkelsene, se dem danse i lufta og forsvinne. Som en bekreftelse på at det var over, ferdig, borte. Bare i hodet mitt.

Nå sitter det i kroppen helt til neste mareritt tar plass. Spøkelsene flyter i blodet mitt, forgifter cellene, pumpes inn i hjernen, rister grunnvollene og tar over kontrollen over kropp og hode. Ordene mine er forurensa, smittefarlige, hjertet råttent og illeluktende.

Alt er alt for ekte..

Er jeg narkoman?

Narkomani: fra gresk νάϱκωσις (narkos), forlammelse og μανία (mani), raseri, vanvidd [wikipedia]

Narkoman: person som misbruker narkotika eller er avhengig av medikamenter. [Store Norske Leksikon]

Narkotika: opprinnelig et ord for stoffer som kan gi narkosis - 'dyp søvn'; først brukt om opium, tørket plantesaft fra opiumsplanten - Papaver somniferum.

Begrepet narkotika har senere fått utvidet betydning og dekker stoffer med svært ulik virkning, men alle kan gi rus og avhengighetstilstander. [...] Fra begynnelsen av 1900-tallet innførte derfor mange land narkotikalovgivning. [...] Senere ble bruk av hasjis, cannabis som utvinnes fra hampplanten (Cannabis sativa), også omfattet av lovgivningen.

Den første [konvensasjonen] innen narkotikaområdet var Haag-konvensjonen fra 1912 rettet mot opium, også med bestemmelser om kokain og morfin. Genève-konvensjonen fra 1925 utvidet bestemmelsene, inkluderte cannabis og forankret konvensjonen i internasjonalt samarbeid (Folkeforbundet). [Store Norske Leksikon]

[bilde: Google]

Meg: røyker hasj daglig. Starter vanligvis ca. en halvtimes tid etter at jeg har våkna, og røyker ganske jevnt utover dagen (vanligvis et sted mellom en gang i timen til hver tredje time). Jeg tok mitt første trekk for rundt 10 år sida, men «bare» 6-8 av disse åra har jeg røyka hver dag, med noen få pauser. Den lengste sammenhengende pausa jeg har hatt uten sprekk var på ca. 3 måneder. Jeg er helt klar på at jeg er avhengig, både psykisk og fysisk (selv om det er lite fysiske abstinenser forbundet med å slutte med hasj; det verste må være nattesvette og kvalme eller influensa-følelse/forbigående dårlig kroppsform).

Ellers er jeg glad i rus generelt, jeg koser meg gjerne med det meste jeg blir tilbudt, og innimellom oppsøker jeg også andre stoffer (enn hasj) aktivt. Dette skjer ikke spesielt ofte, ettersom jeg som regel er redd for å gå ut, spesielt hvis jeg må ha kontakt med andre mennesker. Jeg er spesielt svak for amfetamin, sopp og hallusinogener, men er ikke avhengig av noe annet enn hasj.

Narkoman? Selv mener jeg ikke at hasj/cannabis er narkotika. Så jeg mener heller ikke at jeg burde bli sett på som narkoman. Likevel hender det at jeg føler meg som en, enten fordi jeg er avhengig og misliker fangenskapet (mekanismen i selve avhengigheta er jo stort sett den samme uavhengig av hva det er man er avhengig av *holder tunga rett i munnen her*), eller fordi jeg blir stempla som narkoman av omverdenen. Selv mener jeg det er respektløst mot de som virkelig sliter (les: er narkomane) å sette meg i samme hovedboks som dem.
I tillegg har det til tider vært forferdelig vanskelig å godta at mange dører har lukket seg for meg med tanke på å bli bedre fra noe av alt det andre jeg sliter med, fordi denne RUSLIDELSEN «må» behandles (først). Til og med etter at min veldig flinke eks-behandler skjønte nok til å få fjerna ruslidelsen som en hovedlidelse. Jeg får beskjed om at jeg må legge meg inn til avrusning før jeg kan få ordentlig hjelp med OCD-en f.eks. Jeg skjønner jo for så vidt logikken bak at man aldri er helt til stede når man er «kronisk» stein, og spesielt eksponeringsoppleggene man bruker for å behandle OCD krever jo nettopp at man er veldig tilstede og står i ubehaget. Men det er faktisk like ubehagelig for meg å f.eks. skulle bruke et offentlig toalett når jeg er stein som da jeg var nykter, så jeg greier liksom ikke ta det helt inn likevel.

Avrusning før jeg kan få hjelp med OCD-en altså. Den var god, tror du OCD-en lar meg være på avrusning liksom? :P

Og hva med Spiseforstyrrelsene? Det er helt jævlig mye vanskeligere å skulle spise når jeg ikke røyker.

Og selvskadinga som kommer tilbake når jeg blir mer og mer «nykter»? 

I tillegg har du jo de psykiske «standard»-abstinensene; rastløshet, angst, agitasjon, irritasjon/aggresjon, depresjon, mareritt etc. Alt dette sliter jeg jo med fra før (både fra før jeg i det hele tatt visste hva hasj var, og nå i «kronisk stein» tilstand), og jeg føler (faktisk, helt ærlig) jevnt over at jeg har blitt i bedre psykisk form etter at jeg begynte å røyke. Røykinga har også gitt (og gir meg fortsatt innimellom) veldig mye mer enn rusen, den har åpna dører for meg til å møte mennesker og ha opplevelser jeg ellers ikke ville hatt, og gitt meg en slags (falsk?) tilhørlighet.

      Jeg er en stoner. Det er det jeg føler meg som. Ikke narkoman.
Jeg er en stoner. Selv når jeg ikke røyker. Det skvulper i blodet og knirker i knokkelkrokene, og jeg tror ikke jeg noensinne kommer til å bli kvitt denne følelsen. Jeg tror ikke jeg VIL bli kvitt denne identiteten, stonere er jevnt over jævla fine folk. Cannabiskulturen vil alltid ha en ekstra varm plass i hjertet mitt. ❤

Jeg er født på feil tid. Dette har plaga meg i alle år. Da jeg var yngre tenkte jeg det var feil planet, at det fantes et eller annet der ute som var MITT hjem. Denne drømmen måtte jeg gi opp etterhvert ettersom jeg ble eldre og ikke greide å tro no særlig verken på grønne folk fra Mars eller Ancient Aliens-superkonspirasjonsteorier.

Jeg vokste opp med mye forskjellig musikk, bl.a. Beatles, Dylan, Sex Pistols og Bob Marley, og med musikken kom også spørsmålene om folka bak. Hvem var disse forskjellige morsomme mennene på forsiden av LP-platene? Jeg kunne studere dem i timesvis og spørre og grave til du fikk lyst til å kaldkvele meg. Jeg forestilte meg denne magiske verdenen disse fascinerende menneskelige fenomenene kom fra, og sammenligna med min virkelighet. Sånn fant jeg ut at hvis det ikke fantes noe annet sted å bli født på, måtte det i hvert fall være feil tid! Alt fra denne tida virker så mye mer ekte og virkelig for meg. Ikke bare hippiedrømmen og Woodstock og hele det kjøret, men også helt enkle, hverdagslige ting. Jeg hadde enkelt og greit passa bedre inn, trivdes bedre, følt meg mer FRI(!!).

Og bare for å nevne det; jobber som ennå fantes på denne tida, som nå er erstatta av maskiner og varierte/blandede stillinger. For meg er det litt vilt å tenke på at jeg muligens kunne hatt fast jobb hvis jeg bare var blitt født noen tiår tidligere. Det føles så fullstendig tilfeldig og kaldt.

Jeg har vanskeligheter med å forstå at jeg på 70-tallet på grunn av min rusbruk skulle blitt oppfatta som noe annet enn en skitten hippie. Så fordi jeg dusjer ofte, ikke kler slengbukser, og det tilfeldigvis har gått 40 år, er jeg nå blitt narkoman?

Utfordringer fra fortida

Jeg pleide å ville være aleine så mye jeg kunne. Jeg var så utrolig sliten av den tunge Maska jeg bar rundt alle andre. Det å endelig få låse seg inne og trekke ned rullegardinene, skru av lyset, sette på TV-en på lydløs og bla fram noe passende musikk på iPod-docken var en magisk rutine som fikk Maska til å smelte. Boksen med barberblader kom ofte glidende mot meg fra gjemmestedet i TV-bordet. Noen ganger fosset tårene fra jeg låste døra bak meg til jeg åpnet den igjen dagen etter. Maska rant, men greide alltid å størkne seg på plass igjen før hånda mi brøt seglet som beskyttet meg fra de andres dimensjon.

Knoklene mine var av plast etter hver gang jeg fikk tømt litt av det vonde ut over sengetøy og håndklær. Jeg kunne som regel flyte på overflata av meg selv igjen i såpass stor grad at jeg fortsatt kom meg på skolen i hvert fall noen timer de fleste dagene.

           Nå kan jeg ikke huske sist jeg var aleine.

Men så skulle altså kjæresten ut å drekke, og jeg takka nei fordi skadetvangen har tatt av såpass mye i det siste at jeg ikke greide å gjemme resultatet med mine vanlige metoder. Så da så det ut til aleinekveld for meg. For første gang på (alt for?) lenge.
Da jeg fikk vite det, begynte hodet mitt med én gang å glede seg over muligheta til selvskading. En annen del av meg ble stressa og redd. Her kommer det godt med å ha en tredje stein del som ber meg chille'n og ignorere følelsesdramaet så lenge som mulig^^ For den steine delen stopper eller roter det til for hodet mitt når det forsøker å legge spesifikke planer som i denne sammenhenga blir til tvangstanker som må utføres.

Planlegging og listeskriving er en viktig (og veldig tidkrevende:P) del av måten jeg takler hverdagen på, og vanligvis ville jeg ha planlagt hvert sekund, spesielt nå når det kommer en helt ny utfordring (nå altså å være aleine). Jeg veit om alle disse risikoringene eller hva faen som jeg entrer når jeg sier ha det, låser ut typen og går tibake innover i leiligheta.

Tankene kommer strømmende på idet jeg nærmer meg badedøra, men kroppen min beveger seg videre forbi og inn i stua, og ingen (!) klamme hender knuger seg rundt anklene mine og vil dra meg tilbake. Jeg kjenner nesten forbausa at jeg nettopp tok et valg.

Det er vindstille i stua. Ingen Skygger hvisker fra krokene. Jeg kan sette meg ned i stolen og begynne å rydde i noen småting på bordet mens jeg venter på at PC-en skal starte, helt uten noe videre drama.

Jeg greier ikke tro på det før nå i ettertid, men alt gikk faktisk så bra den kvelden at det nesten er flaut å tenke på hvor lett det var i praksis når jeg bare unngikk teorien! x) Det jeg mener er at jeg gjennomførte denne kvelden helt uten å falle tilbake til alt jeg var redd for, rett og slett ved å IKKE tenke. IKKE planlegge. Ikke la meg selv forestille meg det som en mulighet.

Det var rett og slett helt blokka ut, stoneren i meg var konsekvent (stein :P) og utsatte ALLE tanker som ikke handla om fjernkontrollen eller Cola Light. Jeg hadde TV og PC på konstant, hadde det jeg trengte for å få gjort masse enkle småoppgaver liggende (lage timeplaner, skrive lister for neste uke osv), og selvfølgelig noen smarte røyk på lur. Etter hvert skrudde jeg til og med på mobilen for første gang på ganske lenge, typen hadde sagt han skulle sende melding etter hvert når han fant ut hvordan ting ble og når han kom til å komme hjem osv.

Jeg hadde angsta i kroppen hele kvelden, og innimellom kom bølger av jævelskap og banka på. Noen småjævler jeg ikke har sett på ei stund fikk til og med brutt seg inn og laga litt gammeldags faen, men stort sett holdt jeg dørene lukka og lot dem holde på utafor. Godtok de glimta fra helvetet som har vært som jeg ikke kunne unngå. Men stoppa dem der. Lot ikke dominoeffekta ta over. Lot ikke minner bli til virkelighet. Holder fast på at DET ER IKKE SÅNN NÅ. Holder fast på at JEG IKKE LENGER ER ALEINE. Nå er det kun en følelse, IKKE et faktum.

Fy faen. Det er tøft å holde fast. Strevsomt å holde ut noe så virkelig bare ved hjelp av en faktaopplysning om at «dette bare er hjernen min, som tar feil akkurat nå». Vanskelig å ikke slippe taket et eneste sekund, så ikke sjela får tid til å bli enig med hjernen. For sjela bor i kroppen min, og det er den jeg i bunn og grunn virkelig må kontrollere i slike situasjoner. Hvis sjela får connecte ER jeg Isabel fra fortida.

Det var en vond kveld. Men nå er den over. Og jeg mestra den. FAKTISK. Sådetså.

Jeg brukte mange strategier uten å ha planlagt det. Noen av dem hører kanskje fortsatt til på den «syke» sida sånn egentlig og i teorien, men jeg valgte å akseptere dem som midlertidige verktøy likevel, og bruke dem til noe som i det store og hele var så friskt som jeg kan få til nå. Det syke som JEG kjempa imot DA, det JEG ville vinne over, vant jeg faktisk over.

Jeg innser at den éne tingen som utgjorde hele forskjella, er det å vite at jeg har noen. Og jeg tar for gitt hvor mye det faktisk er verdt - for alle - men virkelig spesielt for meg eller evt. andre som har det som jeg har det med ting. Ja, jeg er totalt avhengig av kjæresten min. På veldig mange plan, også praktiske, og i unormalt stor grad. Ikke alt av det er sunt, og det veit jeg veldig godt, trust me. Men alternativet akkurat nå, ville vært så forferdelig mye mer usunt.

Så jeg innser hvor utrolig heldig jeg er, og gråter litt for første gang på veldig lenge over at jeg ikke greier å føle det.

#winning #fortid #skadetvang #BliFrisk #ensomhet #selvskading #hodekjør #valg #mestringsstrategier #tvangstanker #skam #hverdag #OCD #personlighetsforstyrrelse #listeskriving #sjel #kropp #rus #kjærlighet #tanker #angst #kjæreste #PsykiskHelse #TheseDays #teori #praksis #svarthvitt #hjerne #psyk #tvang #Mørket #Skyggefolka #tomhet #avhengighet #skam #stresshåndtering #redd #minner #musikk #dominoeffekt #au #følelser #distraksjon #gråte #verktøy #positivt #Ulovligheter #følelser

MAT – HVER DAG – FOR RESTEN AV LIVET: Isabel vs. Anabel

Hvordan i alle dager skal jeg få til dette?

Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg har jo kontroll nå. Prøver å tenke at det er jo helt annerledes nå, for det er jo det.

Jeg ligger ikke lenger på BMI 13. Det i seg selv, beviser at det ikke er sånn som det var.

JEG NÅ gjør helt andre ting enn JEG DA.
Ting er annerledes nå, og det må jeg bare akseptere. Det er sånn det SKAL være. Det er sånn JEG SKAL være nå. Annerledes enn da.
Jeg har bestemt meg for dette, jobba for dette, avtalt det, lovet det, alle rundt meg (kjæresten og ansvarsgruppa) har sagt at det er sånn det skal være, noe annet er uaktuelt. Og jeg veit at alle disse menneskene vil meg vel.
Så hvorfor føler jeg at det er så JÆVLIG FEIL??!
Hvorfor får jeg dårlig samvittighet bare jeg tenker på det?
JEG HAR JO GREID DET FØR FFS!!! Og da hadde jeg faen meg til og med dårligere grunnlag enn nå for å skulle greie det!
Hvorfor virker det TOTALT UMULIG å skulle spise frokost?
Hvorfor nærmer klokka seg nå 19.30 uten at jeg har greid det?!

Hvorfor blir jeg på gråten når jeg skal prøve å spise og tenker at det er umulig – DET ENDER JO ALDRI!!

MAT - HVER DAG - FOR RESTEN AV LIVET.

Egentlig et enkelt konsept. Jeg forstår at det må være sånn. Hvorfor føles det da så utrolig håpløst? HVORFOR kan jeg ikke bare få det inn i hodet?!

Jeg skulle jo ikke ha en spiseforstyrrelse nå. Jeg skulle holde inntaket stabilt disse ukene, så jeg kunne bygge meg opp og få en fin ferie. Spise is og kose meg i shorts... Jeg vil ikke gå rundt og være dårlig og svimle og måtte legge meg ned over alt eller besvime – ødelegge turen for kjæresten, ikke få med meg noe og føle at jeg har kasta vekk både mine og kjærestens stakkars feriepenger..

Jeg NEKTER faktisk å la spiseforstyrrelsen ødelegge ferieturen til kjæresten min. Det er jo helt sykt dårlig gjort. Og jeg veit at det er dit det går for hver eneste dag jeg enten lar være å spise eller spyr med én gang hvis jeg skulle få i meg noe. Jeg gjør meg selv syk, og jeg begynner å få det travelt...

Angsta på reisa kommer til å være 100 ganger verre hvis jeg ikke har spist dagene i forveien.

Dette veit jeg, men har problemer med å godta dette og. Jeg føler jo selv at angsta blir høyere og høyere for hver matbit jeg putter inn i kroppen. Da er det litt vanskelig å skulle tro på at det faktisk er motsatt.

På den andre sida veit jeg at jeg ikke er noe jævla snøflak, min kropp er ikke unik, og den trenger det samme som andre kropper. Får den det ikke, reagerer den også som andre kropper – negativt. Jeg husker ikke forklaringa på hvorfor dårlig matinntak øker angsta nå. Men jeg veit innerst inne at det er sant. Jeg husker at jeg har forstått det, og jeg stoler på personene som har forklart meg det. Så jeg skal ikke bruke som unnskyldning at jeg ikke husker forklaringa. Men det høres jo helt på trynet ut at det skal fungere sånn for en person med spiseforstyrrelser..!

MEN igjen, det er jo der det kommer inn, som en klok dame sa til meg en gang (og dette husker jeg veldig godt), at selv om hodet er forskjellig, er kroppen lik. Og kroppen lager sin egen angst, når den er redd, akkurat som hodet. Ofte påvirker de hverandre, men kroppens instinkt for å overleve er vanskelig å ignorere. Den prøver bare så godt den kan å si ifra at den ikke kan kjøre uten bensin.

Jeg må prøve å forstå at Anabel faktisk bor inni hodet mitt, at det er derfor det føles som det kommer fra mitt eget hode. Det er bare så forferdelig vanskelig å skille...
Hva er fra Anabel? Hva er fra Isabel? Hvem faen er Isabel uansett?!
Det er vanskelig å vite hva man skal forvente seg fra en person man ikke kjenner, det er som å sortere sopp uten å vite forskjellen på typene.

Jeg aner ikke hvem jeg er. Hva faen skal jeg gjøre?! tenker jeg gjerne 100 ganger daglig. Anabel er den eneste som har no svar. Hva ville Isabel gjort? Hvem faen veit! Hu gjemmer seg, langt der inne et sted (?), å tie er å samtykke, gauler Anabel, og får det som hu vil.


JEG ER FULLSTENDIG KLAR OVER ALT DETTE.
I TEORIEN.
HVORDAN I HÆLVETTE SETTE DET UT I PRAKSIS??!

De hemmelige fallgruvene

Jeg fatter ikke hvordan dette skal gå. Hvordan det i det hele tatt skal være praktisk mulig. Om det er noe poeng. Om jeg kommer til å feile igjen. Om dette på en eller annen måte kan komme til å gjøre ting verre...

     Jeg er redd.

Jeg er redd alt. Fra de enkleste mest hverdagslige fenomener til det mest absurde, morbide syke jeg har grodd i meg selv, alt er jeg redd. Jeg er redd mennesker, biler, planter og trær, insekter og edderkopper. Tiden som går, tiden som har gått, og det jeg sitter igjen med som minne om den. For ikke å snakke om tiden som skal komme. Jeg er redd for å gjøre, og for å ikke ha gjort. Jeg er redd meg selv; mest tankene mine, følelsene mine, innimellom handlingene mine. Redd for å leve, redd for å dø. Aller mest redd for å råtne i midten, men det er likevel her jeg har valgt å tilbringe mesteparten av denne tiden jeg har hatt.
Jeg er redd for å ta hvert eneste lille valg, jeg er redd for ringeffekt og dominoeffekt og nederlag.
Jeg veit hvor svak jeg kan være. Hvor forjævlig sinnssykt vondt det gjør. Hvor endeløst håpløs situasjonen kan bli.
Den velkjente, lammende tanken har limt seg opp på innsiden av skallen min; om jeg kastes tilbake til helvete nå har alt vært til ingen nytte.

     Noe kortslutter i meg.

Alt avdramatiseres, avflates, blir til biologi og kjemiske reaksjoner, celler, nerver - jeg er en organisme, ingenting annet, ett lite snitt, snipp eller velplassert knekk og jeg stopper, for så å råtne, bli til jord, whatever. Ingenting betyr noe, square 1, hei igjen.
     Skyggene river i meg.

(...) ♪  Kicking around on a piece of ground in your hometown

 Waiting for someone or something to show you the way...  ♪

Jeg rakner fra øverst i venstre hjørne mens Pink Floyd fyller hjertet mitt så det brister.



Pink Floyd
Time Lyrics 
Mason, Waters, Wright, Gilmour

Ticking away the moments that make up a dull day 
You fritter and waste the hours in an offhand way. 
Kicking around on a piece of ground in your home town 
Waiting for someone or something to show you the way. 

Tired of lying in the sunshine staying home to watch the rain. 
You are young and life is long and there is time to kill today. 
And then one day you find ten years have got behind you. 
No one told you when to run, you missed the starting gun. 

So you run and you run to catch up with the sun but it's sinking 
Racing around to come up behind you again. 
The sun is the same in a relative way but you're older, 
Shorter of breath and one day closer to death. 

Every year is getting shorter never seem to find the time. 
Plans that either come to naught or half a page of scribbled lines 
Hanging on in quiet desperation is the English way 
The time is gone, the song is over, 
Thought I'd something more to say. 

    ~ Pink-Floyd-Lyrics.com ~

I swallowed the key...

"I swallowed the key..."
(fra Isabels kladdebok)

Dagene glir over hverandre, flyter vekk og etterlater seg bare vage smuler i hjernehorisonten. Den sugende følelsen har blitt sittende fast bak brystbeinet. Tenketåka ligger skoddetjukk. Ett sekund uten tilstrekkelig distraksjon setter startskuddet for rottene i skjelettet mitt - beina rister, armene kaster ut halvhjerta slag, fingrene trommer, skraper, klorer. Kroppen skriker, munnen er helt stille. Bokstavene sitter fast mellom tennene, ordene slynger seg og gror fast rundt drøvelen, pusten rives gjennom lungene og knytes i stemmebåndene. 
      Fanga.
Tida står stille. Eller går den alt for fort? Jeg ser ikke klart. Er det tårer? Kanskje bare hjernetåke... Kanskje jeg drømmer, jeg veit ikke. Jeg må få et lite sekund, ETT JÆVLA ØYEBLIKK med timeout, vekk med alt og vinne tilbake kontrollen, i det minste få en oversikt.

Back to basics dukker opp i hodet mitt.
De tre ordene spenner seg hardt i magen. Det var de tre ordene som var starten på forrige knokkeljakt. Jeg må ordne opp, rense ut, oppdatere, konfigurere og klargjøre. Rense vekk alt unødvendig, alt som bare distraherer.
      Jeg må få tilbake oversikta.
For hvert gram jeg la på meg igjen, fikk dette skitne, unødvendige mer plass, ga min rene svart/hvitt-verden glorete farger, minnet meg på alt som ikke matcher. Det kompliserte alt, men ville fortsatt ikke erstatte anoreksien, bare klemme seg inn og kreve sin plass i tillegg. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle ha plass, verken til maten i magen eller tankene i hodet.
Men jeg måtte opp i vekt. Så jeg prøvde å ignorere det, snarere sagt holde det nede, klemme det sammen, stappe meg full, av kalorier, alkohol og Ulovligheter. Sitter igjen med en stappfull tomhetsfølelse, fullstendig avhengig av mine daglige rutiner (som de fleste kanskje ville kategorisert som mangel på sådan) har jeg bygget veggene så tykke rundt meg at jeg snart klemmes ihjel.

Alt tviholder på sin plass, og jeg veit ikke hvor lenge jeg kan romme oss alle før det er jeg som må gi etter...

Veiedag;o & Knokkelminner

Veiedag på lørdag. NED 0,7 kg.

Og selv om jeg har bestemt meg for å ikke bry meg i sommer, kjenner jeg at JA, nå er ting litt greiere. Nå kan jeg gå videre for ei stund. Nå kan jeg konsentrere meg om andre ting, for nå er denne delen av situasjonen under kontroll. Og da er det jo egentlig bare bra; hadde jeg ikke brydd meg, ville jeg jo ikke fått denne oppturen:)

Kjenner jeg gleder meg litt til høsten, jeg husker følelsen av rene knokler, den evige lettheta, ingenting kan fange meg, jeg var nesten usynlig. Jeg var nesten der. Nesten.

Jeg blir tatt tilbake til et øyeblikk der jeg ikke før i ettertid skjønte hva som hadde foregått. Jeg var på mange måter "redusert" (eller konsentrert som jeg liker å tenke på det som) i kropp og "tankekraft" pga. lav vekt, eller som legen så fin-formelt beskrev det: "Du er jo helt fjern" (xD). Minnene flyter i hodet...

"Dette har jo gått alt for langt," sier avdelingslegen.

Flere små oversetterstemmer begynner å summe i hodet:

Én blir redd, føler seg "avslørt" og nesten trua, mener dette er en akutt faresituasjon. Store neonskilt blit plutselig rigga opp og blinker nærmest blendende i hjernen min; EVACUATE EVACUATE - stikk av fra situasjonen NÅ før vi blir fanga. Fort, fort, fort.

En annen blir sint, hva faen egentlig. Jeg fatter at disse legemenneskene måtte si noe da jeg var 14 altså, men over fylte 18, i tillegg til å ha blitt lova og til og med fått svart/hvitt på stempla fuckings papir at de skulle holde seg unna Spiseforstyrrelsen under denne innleggelsen!

Men, selvfølgelig  bare så lenge jeg gikk med på en laang liste med lege-ting: jeg måtte opp til alle måltider og spise minst to knekkebrød pluss noe av middagen, jeg måtte godta kontrollert/overvåka veiing, regelmessige blodprøver og sånn hjerte-måle-greie der man må slenge fram puppa for å bli påklistra elektroder (husker ikke hva det heter akkurat nå), jeg fikk ikke lov å delta på noen av de fysiske aktivitetene etc.

Og jeg hadde jo faktisk holdt min del av avtalen! Det var det som gjorde meg mest sint. Her prøvde jeg å jobbe med all den andre dritten i hodet mitt, selv om disse knekkebrødene og måltid på steder der andre kan se meg når jeg spiser (ja, de følger jo faktisk med på hva jeg spiser, om jeg spiser, hvor mye jeg spiser - for meg er det en helt sykt jævlig tanke) i seg sjøl nesten var nok til å knekke meg, i tillegg til at jeg hold meg HELT rusfri under oppholdet uten noe eget rustiltak.

Bilde: fra Isabels kladdebok

Jeg følte jeg hadde ofra ganske mye for å få hjelp til noen av de andre greiene jeg sliter med, nettopp fordi jeg på det tidspunktet kunne kjenne veldig godt at jeg trengte hjelp og hva jeg trengte hjelp med. Jeg syntes jeg greide fint selv å kjenne hvor skoa trykka ettersom den faktisk trykka noe helt jævlig. På min fot. Og jeg hadde for første gang tatt ansvar, virkelig gått inn for det selv. Selvfølgelig med anbefalinger, sterke meninger og motivasjon fra behandler og psyk-teamet etc, men likevel; det var MIN avgjørelse og JEG som ikke orka å ha det sånn lenger. Hvis du har jævlig vondt et sted på kroppen, trenger du ikke akkurat en lege til å fortelle deg hvor det er. Hvorfor tror de at det alltid er annerledes med psyken?

En tredje oversetter slenger det legen faktisk har sagt tilbake i trynet mitt;
"Dette har jo gått alt for langt" brummer ekkoet i skallen min. Oversetteren fortsetter i sin egen stemme, eller er det min stemme, hvisker jeg? Alt for langt. Alt for langt. Dette har jo gått alt for langt.
Konsekvensene jeg har blitt advart mot flikker gjennom hodet i voldsom fart; jeg ser tennene mine nesten borte i kjeften, sonder, et liv i evig bortråtning,  hjertestans, en ukontrollert død. Det verste jeg kan tenke meg. Barnet jeg aldri kommer til å få. Sårt gråtende og uforstående til hvorfor mamma velger knokler framfor sitt eget barn...

Men aller høyest var den siste stemmen. Og det var den som vant den gangen. Den overdøva alt det andre, tok over. Den var høyest, klarest, den praktisk talt lyste (i den grad en stemme kan lyse liksom.. Men den gjorde faktisk det:P). Når hjernemassen ble fylt av denne stemmen, ble den også fylt av et glitrende lett lys som gjorde alt annet gjennomsiktig og uviktig. Stemmen kvitret nydelige historier om alt som skulle komme.
 ~ Så nær var jeg nå, at jeg kunne se meg selv dansende på enga. ❤️ 

"Dette har jo gått alt for langt," sa legen.

Men det jeg hørte var bekreftelser på at jeg var flink.

Bilde: fra Google