lørdag 14. juni 2014

I swallowed the key...



Isabels kladdebok
"I swallowed the key..."
(fra Isabels kladdebok)
Dagene glir over hverandre, flyter vekk og etterlater seg bare vage smuler i hjernehorisonten. Den sugende følelsen har blitt sittende fast bak brystbeinet. Tenketåka ligger skoddetjukk. Ett sekund uten tilstrekkelig distraksjon setter startskuddet for rottene i skjelettet mitt - beina rister, armene kaster ut halvhjerta slag, fingrene trommer, skraper, klorer. Kroppen skriker, munnen er helt stille. Bokstavene sitter fast mellom tennene, ordene slynger seg og gror fast rundt drøvelen, pusten rives gjennom lungene og knytes i stemmebåndene. 
      Fanga.
Tida står stille. Eller går den alt for fort? Jeg ser ikke klart. Er det tårer? Kanskje bare hjernetåke... Kanskje jeg drømmer, jeg veit ikke. Jeg må få et lite sekund, ETT JÆVLA ØYEBLIKK med timeout, vekk med alt og vinne tilbake kontrollen, i det minste få en oversikt.

Back to basics dukker opp i hodet mitt.
De tre ordene spenner seg hardt i magen. Det var de tre ordene som var starten på forrige knokkeljakt. Jeg må ordne opp, rense ut, oppdatere, konfigurere og klargjøre. Rense vekk alt unødvendig, alt som bare distraherer.
      Jeg må få tilbake oversikta.
For hvert gram jeg la på meg igjen, fikk dette skitne, unødvendige mer plass, ga min rene svart/hvitt-verden glorete farger, minnet meg på alt som ikke matcher. Det kompliserte alt, men ville fortsatt ikke erstatte anoreksien, bare klemme seg inn og kreve sin plass i tillegg. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle ha plass, verken til maten i magen eller tankene i hodet.
Men jeg måtte opp i vekt. Så jeg prøvde å ignorere det, snarere sagt holde det nede, klemme det sammen, stappe meg full, av kalorier, alkohol og Ulovligheter. Sitter igjen med en stappfull tomhetsfølelse, fullstendig avhengig av mine daglige rutiner (som de fleste kanskje ville kategorisert som mangel på sådan) har jeg bygget veggene så tykke rundt meg at jeg snart klemmes ihjel.

Alt tviholder på sin plass, og jeg veit ikke hvor lenge jeg kan romme oss alle før det er jeg som må gi etter...


mandag 9. juni 2014

Veiedag;o & Knokkelminner

Veiedag på lørdag. NED 0,7 kg.

Og selv om jeg har bestemt meg for å ikke bry meg i sommer, kjenner jeg at JA, nå er ting litt greiere. Nå kan jeg gå videre for ei stund. Nå kan jeg konsentrere meg om andre ting, for nå er denne delen av situasjonen under kontroll. Og da er det jo egentlig bare bra; hadde jeg ikke brydd meg, ville jeg jo ikke fått denne oppturen:)

Kjenner jeg gleder meg litt til høsten, jeg husker følelsen av rene knokler, den evige lettheta, ingenting kan fange meg, jeg var nesten usynlig. Jeg var nesten der. Nesten.

Jeg blir tatt tilbake til et øyeblikk der jeg ikke før i ettertid skjønte hva som hadde foregått. Jeg var på mange måter "redusert" (eller konsentrert som jeg liker å tenke på det som) i kropp og "tankekraft" pga. lav vekt, eller som legen så fin-formelt beskrev det: "Du er jo helt fjern" (xD). Minnene flyter i hodet...


"Dette har jo gått alt for langt," sier avdelingslegen.
Flere små oversetterstemmer begynner å summe i hodet:

Én blir redd, føler seg "avslørt" og nesten trua, mener dette er en akutt faresituasjon. Store neonskilt blit plutselig rigga opp og blinker nærmest blendende i hjernen min; EVACUATE EVACUATE - stikk av fra situasjonen NÅ før vi blir fanga. Fort, fort, fort.

En annen blir sint, hva faen egentlig. Jeg fatter at disse legemenneskene måtte si noe da jeg var 14 altså, men over fylte 18, i tillegg til å ha blitt lova og til og med fått svart/hvitt på stempla fuckings papir at de skulle holde seg unna Spiseforstyrrelsen under denne innleggelsen!
Men, selvfølgelig  bare så lenge jeg gikk med på en laang liste med lege-ting: jeg måtte opp til alle måltider og spise minst to knekkebrød pluss noe av middagen, jeg måtte godta kontrollert/overvåka veiing, regelmessige blodprøver og sånn hjerte-måle-greie der man må slenge fram puppa for å bli påklistra elektroder (husker ikke hva det heter akkurat nå), jeg fikk ikke lov å delta på noen av de fysiske aktivitetene etc.
Og jeg hadde jo faktisk holdt min del av avtalen! Det var det som gjorde meg mest sint. Her prøvde jeg å jobbe med all den andre dritten i hodet mitt, selv om disse knekkebrødene og måltid på steder der andre kan se meg når jeg spiser (ja, de følger jo faktisk med på hva jeg spiser, om jeg spiser, hvor mye jeg spiser - for meg er det en helt sykt jævlig tanke) i seg sjøl nesten var nok til å knekke meg, i tillegg til at jeg hold meg HELT rusfri under oppholdet uten noe eget rustiltak.

alwayswatchingyou
Bilde: fra Isabels kladdebok
Jeg følte jeg hadde ofra ganske mye for å få hjelp til noen av de andre greiene jeg sliter med, nettopp fordi jeg på det tidspunktet kunne kjenne veldig godt at jeg trengte hjelp og hva jeg trengte hjelp med. Jeg syntes jeg greide fint selv å kjenne hvor skoa trykka ettersom den faktisk trykka noe helt jævlig. min fot. Og jeg hadde for første gang tatt ansvar, virkelig gått inn for det selv. Selvfølgelig med anbefalinger, sterke meninger og motivasjon fra behandler og psyk-teamet etc, men likevel; det var MIN avgjørelse og JEG som ikke orka å ha det sånn lenger. Hvis du har jævlig vondt et sted på kroppen, trenger du ikke akkurat en lege til å fortelle deg hvor det er. Hvorfor tror de at det alltid er annerledes med psyken?

En tredje oversetter slenger det legen faktisk har sagt tilbake i trynet mitt;
"Dette har jo gått alt for langt" brummer ekkoet i skallen min. Oversetteren fortsetter i sin egen stemme, eller er det min stemme, hvisker jeg? Alt for langt. Alt for langt. Dette har jo gått alt for langt.
Konsekvensene jeg har blitt advart mot flikker gjennom hodet i voldsom fart; jeg ser tennene mine nesten borte i kjeften, sonder, et liv i evig bortråtning,  hjertestans, en ukontrollert død. Det verste jeg kan tenke meg. Barnet jeg aldri kommer til å få. Sårt gråtende og uforstående til hvorfor mamma velger knokler framfor sitt eget barn...

Men aller høyest var den siste stemmen. Og det var den som vant den gangen. Den overdøva alt det andre, tok over. Den var høyest, klarest, den praktisk talt lyste (i den grad en stemme kan lyse liksom.. Men den gjorde faktisk det:P). Når hjernemassen ble fylt av denne stemmen, ble den også fylt av et glitrende lett lys som gjorde alt annet gjennomsiktig og uviktig. Stemmen kvitret nydelige historier om alt som skulle komme.
 Så nær var jeg nå, at jeg kunne se meg selv dansende på enga. ❤️ 

"Dette har jo gått alt for langt," sa legen.
Men det jeg hørte var bekreftelser på at jeg var flink.


Bilde: fra Google


fredag 6. juni 2014

These Days...

Nå sitter jeg og gruer meg til i morra. Jeg skal selvfølgelig ingenting, som vanlig, men det er VEIEDAG. Det skulle egentlig være i dag, men det hadde jeg lykkelig fortrengt da jeg ble servert Pepsi Max på senga:P
Jeg har avtalt med Spiseforstyrrelsen at den skal la meg ha sommeren i fred, mot at jeg gjør noen småting så den ikke føler at den mister kontrollen helt i mellomtida, og at jeg heller skal gi den mer plass til høsten. Men så langt er den fortsatt veldig oppmerksomhetssyk og masete syns jeg. Hver eneste gang det kommer en tanke eller et innfall, må jeg bruke fullt fokus på å avvise den, gjenta avtalen vi har, og skynde meg å distrahere hjernen så den ikke får begynt med så mye diskusjon. Og når Spiseforstyrrelsen bestemmer seg for å oppføre seg som en kolikkbaby, tar dette opp så jævla mye tid og energi at jeg får faen ikke gjort annet. But then again, jeg har ikke akkurat så mye viktig å foreta meg heller. Dessuten, kan jeg fortrenge en veiedag har det i hvert fall skjedd et eller annet (!!), så jeg holder fast på at dette skal funke. Jeg orker ikke ha med meg kolikkbabyen til Køben...

Ellers skulle jeg og kjæresten egentlig gå en tur til vannet i dag (egentlig-egentlig på onsdag, og også planlagt og feila i går:P), men jeg stod opp alt for seint og er i dårlig form, så da ble det ikke i dag heller. Da er det tydeligvis bedre å råtne i restene av sitt eget liv i fosterstilling foran TV-en.

Men denne kolikkbabyen altså. Én tanke kommer jeg meg ikke unna virker det som; Spiseforstyrrelsen prøver å mase til seg en fastedag. Jeg tror det er fordi det er veiedag i morra, og den får litt panikk. Jeg greide ikke avvise tanken før litt av den hadde rukket å feste seg, så nå ligger den liksom der hele tida og skvulper like under overflata så jeg må ta valget igjen minutt for minutt virker det som. Jeg prøver å skyve den unna så lenge, si "jada du skal få fastedag" uten å mene det så jeg skal få fred, men Spiseforstyrrelsen skjønner når jeg ljuger om sånt dessverre...

Et lite lyn slår ned i hodet mitt mens jeg sitter her og skriver;o Jeg tror nettopp jeg har fått min første hjelp av å skrive denne bloggen:D Jeg tror Spiseforstyrrelsen og jeg kan bli enige om et lite kompromiss så jeg kan få være i fred ei stund; jeg prøver meg med "Jada du skal få fastedag! INNTIL VIDERE". Så tar vi den diskusjonen når den kommer liksom. Kanskje til og med på et tidspunkt der sulten hjelper meg å velge riktig:)

Mitt FØRSTE blogginnlegg noensinne! ;o

Jeg har altså aldri skrevet blogg før, men nå skal jeg prøve:)

Jeg tenker ikke å legge vekt på å skulle prøve å lage "en god blogg", eller bry meg om å få et spesielt antall lesere etc., dette blir gjort litt på min egen måte, no pressure-style, for bloggen skal være en måte for meg å få ut stress på, ikke bygge opp mer! :P


Ta en titt her for å lese litt om meg og formålet med bloggen.


... Forresten, bare i tilfelle noen leser dette:

    ~ Hei og velkommen! ^^

Jeg kommer nok til å skrive en hel del om det som foregår i hodet mitt her, og det kommer sikkert også fortellinger fra fortiden, og hvordan ting har vært. Mye av det berører livet mitt i aller høyeste grad i dag også.

Men alt til sin tid, skal det komme så kommer det vel.. :)

Jeg kjenner at mens jeg sitter og skriver dette første innlegget til denne bloggen jeg plutselig bestemte meg for å starte, gror det fram en liten tanke, et lite håp som jeg ikke hadde forventa, siden dette skulle være kun for min egen del. Men nå håper denne bloggen på en eller annen måte kan hjelpe noen andre enn meg sjøl også etter hvert. Hvem veit. Det har i hvert fall gått opp for meg i det siste at det faktisk finnes mange andre der ute som er fanga i noe av det samme som meg, selv om vi alle har våre egne sammensetninger. Og jeg har erfart at noe så lite som å finne bare noen få ord, ut av alle de uendelige mengdene av ord som møter en der ute, disse få ordene fra en annen person som beviser at man ikke er den eneste, kan bety utrolig mye.

Meen anyways, ettersom jeg føler meg ganske trygg på at jeg er den eneste som leser dette, vil jeg dessuten benytte meg av sjansen til å ønske meg selv en riktig GOD HELG! x)