01. desember 2016

      Så var det 1. desember igjen.
Jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg i år. Sjokoladekalenderen er for lengst kjøpt inn, og jeg har (nesten) klart å venne meg til at den er min, der den står og venter på meg på CD-hylla med billige løfter om adventskos og julemagi. 9,90-kroners sådan, for å være eksakt. Jeg veier 4 kg mer enn jeg gjorde i fjor på denne datoen. Idéen var å bevise for meg selv at én liten sjokoladebit hver dag ikke er farlig, og samtidig knytte det til noe koselig og tradisjonsaktig. Men så skulle jo selvfølgelig 1. desember komme allerede idag, og havne på akkurat denne dagen, og hodet mitt mener denne dagen er fastedag. Og da blir det en dårlig start på kalenderprosjektet og rot i systemet. For hva gjør jeg med sjokoladen bak den første luka da? Ikke kan jeg gi den til noen, og jeg kan jo ikke spise TO biter dagen etter. Og om jeg lar den ligge, er det liksom et nederlag, en vond påminnelse om at jeg mislyktes allerede første dag, og hva faen er poenget da liksom..

Akk, disse store spørsmålene altså. Liv og død, verden og univers, himmel og helvete, kreftgåter og sjokoladekalendere. Lenge leve hverdagsfjaset, som lar hodet slippe unna alt som egentlig betyr noe, som lar følelsene holde seg innenfor egenverdien på vekta, datoen på kalenderen, summen på kontoen - hva enn det måtte være man klamrer seg hvitknoket fast i for ikke å dette ned i fallgruvene - de som er så dype at du om du skulle overleve risikerer å finne noe av ekte verdi der nede, noe som virkelig hadde betydd noe å miste. Som livet, for eksempel, selv om jeg ikke greier å se på det som noe annet enn en litt for høy puls på rundgang i evig semiråtnende kjøtt. Tenk at jeg har overlevd helt til nå. Tenk at jeg fortsatt ikke setter pris på det. Tenk hvor mange ressurser som har blitt brukt på å holde den pulsen i gang, rundt og rundt, i alle disse årene, dagene, timene. Jeg blir kvalm, men det er kanskje naturlig å bli litt svimmel ettersom jeg konstant går i ring, jakter drager og min egen hale i takt med denne runddansende pulstromma, forfulgt av og livredd for min egen skygge.

Ofte drømmer jeg om å donere livet mitt bort til noen som vil ha det, noen som kjemper mot en sykdom de ikke har laga seg selv, som de ikke fortjener, og ikke selv kan finne ut av hvordan de skal bli friske fra. Noen med et nydelig sinn i en ødelagt kropp. Noen som hadde satt pris på min kropp (selv om den ikke er allverdens verken helsemessig eller på noen annen måte, for den saks skyld), men som kan bli helt OK fungerende, om den får komme til noen som vil ta vare på den i stedet for å ødelegge den.

Medium pent til velbrukt kropp, eksl. 2 stk visdomstenner og 1 stk blindtarm, oppussingsprosjekt, men uten så langt kjente nødvendigvis varige skader på vitale organer, alle lemmer intakt, nærsynt, lite emalje og mindre estetisk tiltalende, delvis arvelig belasta og noe miljøskada, utlegg til medisinsk vedlikehold vil påløpe fram til objektet er ferdig restaurert. Forbehold om at noen ubehagelige overraskelser kan forekomme da nåværende eier ikke har gjennomført anbefalte medisinske utredninger ila de siste 5 år. Gis bort mot henting forutsatt skriftlig bindende avtale med garanti for at objektet ikke blir brukt til hatefulle, diskriminerende, krenkende, voldelige [unntak kan gjelde her i nødssituasjoner der det er fare for liv eller helse. NB! Dyreliv skal i denne sammenhengen hovedsaklig prioriteres over menneskeliv] eller andre formål som kan være skadelige for andre mennesker , dyr eller naturen.

Isabel Antoinette

~En særdeles privilegert gullfisk~

Jeg takka pent nei til innleggelse før jul, og fortsatte å takke pent nei til godt utpå nyåret. Livet fortsatte å gå i dass, akkurat som maten, hvis den mot all formodning skulle finne på å klemme seg inn mellom leppene mine. I tillegg til maten kontrollerte Skadetvangen mesteparten av livet mitt, passa på at jeg holdt meg godt innelåst bak dører og gardiner (og gjerne dyner og tepper også). Jeg avlyste (les: fikk kjæresten til å avlyse) så mange timer jeg kunne, og mobilen visste jeg ikke hvor var en gang.
      Så måtte vi flytte.
Dvs. jeg var plutselig avhengig av å faktisk ikke bare kunne reise meg uten å besvime, men i tillegg å pakke, løfte, vaske og tenke. Min eneste utvei (sånn jeg så det) var rusen, som da ble en reddende engel som gjorde det mulig å la maten både komme inn og under sterk tvil også få lov å bli der. Hver gang jeg hadde spist og kjente lysten til å kvitte meg med maten, alle tankene som kommer og kaoset det fører med seg, tok jeg meg selv i nakken og fortalte meg bestemt at jeg ikke har verken rett til eller tid til å holde på sånn nå. Vi hadde alt for mye å gjøre, og jeg kunne ikke bare skyve alt over på samboeren min fordi jeg følte for å oppføre meg som en irrasjonell fjortis.

Selvfølgelig lyktes jeg ikke hver gang, verken i å spise eller å beholde.
Men selv om ingenting ble gjort som det burde, og jeg ikke fungerte så bra som jeg kunne gjort, så ble ting i hvert fall gjort, ny leilighet kom i boks og vi kom oss omsider ut av den gamle (om enn en uke over tida).

Å gå på visninger er noe av det verste med hele greia, og vi var lenge overbeviste om at vi kom til å bli hjemløse. Men det er jo faenmeg et eget kapittel.

     Men.
Selv om jeg forsøkte å overbevise meg selv og dem rundt meg om at jeg hadde kontrollen over ting - se, jeg går opp i vekt, jo - så var det visst ganske åpenlyst kaoset som herska. Likevel var det først da psykologen begynte å nevne tvangsinnleggelse at jeg greide å få finger'n ut av rumpa (les: halsen) og rumpa opp til avdelinga.

Så her er jeg nå, og føler meg svakere enn på lenge. Det føles som total overgivelse, nederlag, som om jeg legger meg på rygg og vifter med det hvite flagget. Jeg skammer meg som faen, og jeg føler ikke at jeg har noen grunn til å være her. Jeg burde jo greie meg selv og nok en gang har jeg mislyktes. Jeg er alt for gammel for dette. Jeg greier bare ikke forholde meg til situasjonen uten å få lyst til å grave meg ned og slette alle spor etter at jeg noensinne har eksistert. Og jeg forstår at det ikke lar seg gjennomføre, noe som rett og slett gjør hele situasjonen helt håpløs.

Samtidig føler jeg ikke at jeg kan si til noen at det er sånn jeg føler det, ettersom det vurderes løpende om jeg forstår «alvoret» i egen situasjon og om jeg er i stand til å se konsekvensene av atferden min og har innsikt i hva som er forsvarlig ift. egen helse.

     Jeg synes det er så utrolig feil.
Jeg får til stadighet påminnelser via medier og andre steder om hvor mange det er som trenger hjelp, og hvor liten hjelp det er å få. Folk som trygler om behandlingsplass, mennesker som blir nedprioritert og indirekte blir fortalt hvor jævla lite de er verdt. Nedskjæringer i psykiatrien og manglende midler. Ventelister fulle av selvmord og andre triste skjebner, fortvilte pårørende som uten relevant utdanning, ressurser, noen som helst form for hjelp - eller lønn, for den saks skyld - blir tvunget til å ta over den overveldende rollen til et sviktende behandlingssystem. Håpløsheten som regjerer i hverdagen til så alt for mange.

Også har du meg, da. Så til de grader privilegert når det kommer til dette systemet. Faktisk direkte bortskjemt. Med åpne dører både hit og dit og prioritering i behandlingskøa. Oppfølging og tilbud til langt opp over øra. Alt står i teorien til rette for at jeg ikke bare skal kunne bli bedre, men faktisk helt frisk - en real kvalmende solskinnshistorie.
     Alt står til rette, bortsett fra meg.
Jeg stiller meg i veien og lager sperrer, motarbeider, saboterer - hadde jeg sett meg sjøl utafra tror jeg at jeg ville hatt mine tvil rundt om jeg i det hele tatt vil noen vei. Kanskje er jeg fornøyd i den hjemmekoselige og stadig trangere gullfiskbollen der jeg løper rundt og rundt i hamsterhjulet - kanskje trives jeg i det selvlagde lille helvetet mitt.

     Jeg gjør jo ikke det. Det er faktisk ingenting jeg heller vil enn å være et velfungerende menneske.
Jeg veit det. Men jeg kan ikke forstå at det kan synes utafra. Og det er rett og slett ikke nok å ville.
Du må kunne. Og for å kunne, må du være villig til å betale prisen. Og hvordan jeg noensinne skal ha råd til det, det aner jeg ikke.

Og jeg synes det er FOR jævlig at jeg skal ta plassen til noen som ikke bare vil, men som faktisk også kan, og gjør.
Og som gladelig betaler prisen.

............................................................

#FolkAss

Prøver å gå en nedstressende kveldstur, ender opp med å måtte gå ikke én, men TO omveier fordi tilsvarende antall (urelaterte) randomme tards etter tur absolutt skulle snakke til meg og jeg strategisk skifta retning i et forsøk på å komme meg unna. Jeg setter musikken tilbake i øra mens du snakker, mann. -- Ta et hint!!

#svett  #buu  #FolkAss

One Step at a Time..

Jeg har noen mål framover som jeg har tenkt å jobbe hardt for å oppnå. Det er vondt og bittert å innse at jeg skal måtte jobbe så hardt for å få til ting som jeg egentlig skulle kunne klart lett, og det for lenge siden også.

Men det er det jeg må gjøre, så jeg setter inn alle kluter eller hva det heter og går for GODKJENT, ikke Gull. Det er en forferdelig følelse, men jeg veit jeg må, og jeg veit jeg til og med kan vokse på det om jeg greier å snu den selvmedlidende innstillinga mi litt. Det kan være verd det. Jeg kan selv bestemme at det er verd det. Jeg må bare si det nok ganger til at jeg får banka det inn i huet.

JEG KAN SELV BESTEMME AT DET ER VERDT DET.

Ting som har skjedd har skjedd, fakta er like mye fakta uavhengig av hva man synes om det. Det hjelper ikke å gjemme hodet i sanda. Ting må rett og slett bare innses, prosesseres og gjennomføres. Og jeg kjenner meg selv såpass at jeg veit jeg må ha en Plan. Og denne Planen må være REALISTISK (her igjen; jeg *må* se realitetene i øynene om jeg skal få laga en Plan jeg faktisk følger.) og inneholde NOK HVILE, time-outs og ikke flere forventninger og oppgaver enn jeg kan greie å få til av gangen.

Jeg er perfeksjonist av natur, og veit av erfaring at jeg setter for strenge krav og dermed setter meg selv up for failure, skuffelse og enda mer misfornøydhet med meg selv, som igjen trigger perfeksjonisten. Blant annet.

Jeg synes bare det er så umulig å se hvor landet ligger - hvis jeg ikke greier det jeg synes at jeg åpenbart burde greie, hvor starter jeg? Hvor mye skal jeg kreve av meg selv? Hvordan skal jeg greie å føle mestring over noe jeg skammer meg over at jeg i det hele tatt må jobbe med?

Jeg har ikke svar på noen av de spørsmålene, og det har ikke hjelperne rundt meg heller. De sier det ligger der inne i meg et sted, Svaret, men jeg er ikke veldig vant til å drive å leite rundt inni der, så jeg har ikke funnet det ennå.

Ett skritt av gangen, sier de. Man må prøve og feile.

Og det er noe av det jeg er mest redd for i hele verden. Tråkke ut i det uvisse (eller i mitt tilfelle, tråkke inn) og utforske heller enn å angripe. Spesielt med "tilskuere" skremmer dette meg noe helt eksremt; det funker nemlig ikke hvis jeg holder mine downfalls for meg selv. Jeg veit det, men greier fortsatt ikke være helt ærlig hverken ovenfor meg selv eller hjelperne mine.

Jeg må vel bare holde fast og komme meg gjennom dette. (HVORDAN??!) Et skritt av gangen. I guess..

#ambivalens  #angst  #anoreksi  #perfeksjonist  #psykisk  #tanker  #valg  #Virkeligheta  #ødelegge  #ambivalent  #avhengighet  #rus  #behandling  #fortid  #behandler  #BliFrisk  #dominoeffekt  #eksponering  #psykiatrien  #feile  #spiseforstyrrelse  #skam  #frustrasjon  #følelser  #generelt  #PsykiskHelse  #hasj  #helsevesen  #hodekjør  #hverdag  #kolikkbabyen  #tvang  #kontroll  #perfeksjonisme  #mestringsstrategi  #PsykiskHelsevesen  #mål  #mestringsstrategier  #Mindtrap  #nederlag  #OppIgjen  #plan  #psyk  #teori  #praksis  #redd  #rutiner  #rømme  #skole  #au  #spiseforstyrrelser  #svarthvitt  #tanketåka  #TheseDays  #tryne  #Ulovligheter  #tvangstanker  #Svaret 

Prosjekt Gjennomføre Skolegang

Denne høsten blir utfordrende. Det er utrolig mye jeg må klare, som jeg har feila med så utrolig mange ganger før. Og nå blir det en helvetes balansegang, jeg føler jeg står ved starten av en syltynn line og det er like før jeg skal kastes ut forbi den solide kanten og bare håpe at jeg treffer i nærheta av lina og får klort meg fast på en eller annen måte. Ikke for det, jeg har tross alt balansert meg gjennom nakkebrekkende forestillinger før og veit at jeg har en viss akrobatisk flare, men vil det holde denne gangen..? Jeg er helt ute av trening, svimler ved tanken på den tynne tråden under fotsålene.

Høsten puster meg i nakken.

Utfordringene står i kø.

Jeg må omprogrammere. Jeg skulle begynt med det for lenge sida, jeg er klar over det.

Det var meninga jeg skulle bruke våren og sommerferien på å forberede meg på å skulle greie å gjennomføre det siste vgs-faget før jeg har generell studiekompetanse.

Nå er det plutselig under 3 uker til skolestart, og jeg sitter fortsatt og strever bare med å skulle bite over selve tanken på at jeg skal tilbake dit. Til skolen. Det er så mange vonde følelser knytta til ordet aleine. Selv om jeg greide å ta de fleste faga den første runden jeg begynte på videregående etter ungdomsskolen, så har jeg brukt over 6 år bare på å få eliminert ett av de to fagene jeg måtte gi opp i første runde.

Etter videregående ble jeg utsatt for noen ekstreme psykiske påkjenninger over en ganske lang periode.

Hukommelsen, som var dårlig nok fra før, svikta totalt etter denne perioden med disse opplevelsene. Jeg greide ingenting lenger, ikke lese bok, ikke se på film, holde en samtale..

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har begynt på et fag for etter å ha kjørt meg selv helt ut, måttet gi det opp. Som regel ikke lenge etter at jeg starta. Det meste jeg har holdt var noen måneder med eskalerende fravær og en oppgitt tentamen eller eksamen eller hva det var.

Etter å ha prøvd og snubla en del rundt i de forskjellige løsningene, bl.a. som privatist på et voksenopplæringssenter og elev på skoleavdelinga på psykiatrisk, greide jeg å gjennomføre et fag på et sted jeg tidligere hadde vært innlagt, med verdens koseligste lærer og som regel bare meg og et par-tre andre elever, fulltallig klasse var vel på 6 eller 7 elever.
Da fikk jeg 6-er.
Men det var faen ikke gratis. Uten konsentrasjon er det forferdelig vanskelig med teoretiske fag, selv om jeg alltid har vært skoleflink og aldri trengt å gjøre noe særlig for å få servert gode karakterer i oppveksta. Jeg har aldri problemer med å ta teorien i ting og har stort sett vært ganske lettlært.
    I utgangspunktet.
Så har plutselig sykdomsmassen vokst seg over øyehøyde, og det er umulig å få med seg hva som foregår. Skyer flyter forbi øyne og ører, blikket havner som regel på et sted langt, langt borte, en øde øy som bare jeg veit om..

Altså. Konsentrasjonen er et såpass stort problem at jeg ikke kan belage meg på at jeg skal få med meg noe som helst mens jeg faktisk er på skolen. Jeg kommer til å ha alt for mye angst, og bare det å være tilstede fysisk kommer til å utfordre mer enn nok.
Så det betyr at jeg må finne andre måter å få inn det teoretiske på.
Jeg må også belage meg på dårligere perioder gjennom skoleåret der det kan finne på å si helt stopp, og det betyr at jeg må jobbe hardere på forhånd og være forberedt og med en plan, sånn at ikke det skal ødelegge alt hvis/når det skjer. Så for å «tjuvstarte» litt så har jeg blant annet funnet, og lasta ned, noen MP3-filer fra boka (jeg tror) jeg skal ha til høsten.
Det er også en del annet som må på plass, og det så fort som mulig. Sånn ser oversiktsplanen for Prosjekt Gjennomføre Skolegang ut:

(I tillegg er det noen hovedregler og en detaljplan, men vi sier dette er nok, hehe. Basic sosialtrening er for meg enkelt sagt det å bevege meg utafor leiligheta, planlagte eksponeringssteder kan være f.eks. bibliotek eller en butikk så-og-så lenge til en avtalt tid)

Dette ser jo helt på trynet ut og jeg er 100% klar over det, hvem er det som må skrive ned at de skal legge seg hver kveld liksom.

Jeg føler på skammen, både på møtet da planen ble laga, og nå når jeg altså legger den ut her. På møtet var det bare meg og én person til, og her på bloggen (haha blogg - ler fortsatt av at jeg har blogg) har jeg ingen lesere, men det er fortsatt utfordrende for meg! Får ny respekt for alle som deler privatlivet sitt med fullt navn og bilde, but then again så har jo de fleste litt mer å vise fram enn meg da. Hehe.

Men jeg prøver å ha en realistisk tankegang og jobber med å akseptere at funksjonsnivå ikke trenger å ha så veldig mye å gjøre med verken intelligens, verdi som menneske eller hvor sterk eller svak man er som person.

Så jeg velger å svelge skammen og tenker heller på dette som noe jeg kan se tilbake på seinere og (forhåpentligvis) se hvor langt jeg har kommet. For dette er virkelig reelle utfordringer for meg, og med mindre jeg har lyst til å havne tilbake på institusjon så må jeg ta noen tak nå.

Krysser fingrene litt for meg selv og sender en varm tanke til alle andre som strever med at ikke livet ble som man hadde forestilt seg.

Verdens skumleste bok

Faren min ga meg en bok til min forrige bursdag som jeg ennå ikke har lest. Snart har jeg bursdag igjen, så det er virkelig på tide å sjekke ut den boka. I morgen var jeg alltid en løve heter den, og er skrevet av Arnhild Lauveng. Den omhandler blant annet psykdom, men hvem eller hva eller noe som helst mer enn det veit jeg ikke om den. Veit heller ikke hva jeg skal forvente meg. Faren min spurte meg neste gang vi møttes etter bursdagen min om jeg hadde lest boka, jeg svarte at jeg ikke hadde det, og det han sa etterpå festa seg i meg og forma grunnen til at jeg ennå ikke har åpna den boka.

«Er du redd for å kjenne deg igjen da eller?»

Jeg ante ikke hva jeg skulle si, ettersom jeg ikke visste noe om boka, og har etter det ikke turt å være borti den selv om jeg egentlig er nysgjerrig på hva han mente. Kjenne meg igjen i hva da? Hele denne greia har gjort meg litt småparanoid, og jeg har fått følelsen av at jeg er «avslørt» - selv om akkurat hva det er som er avslørt veit jeg ikke.

Og det er liksom ikke avslørt helt på ordentlig så lenge jeg ikke har lest boka og ikke veit hva faren min mente med den kommentaren. For så lenge jeg ikke veit, kan jeg lage meg teorier om at han ikke mente i nærheta av noe jeg hadde trengt å ha noia for. Og så er jeg såpass redd for at det skal være verre enn jeg forestiller meg, at jeg ikke har greid tanken på å starte på første kapittel.

Men nå skal jeg altså det - begynne på denne boka altså - og komisk nok må jeg si at det er med redsel at jeg har skrevet ned i Lokaboka tidspunktet jeg i morra skal tørke støvet av bursdagsgaven med to streker under. Ingen vei utenom her altså. En kopp te og et glass Pepsi Max med sugerør i vinduskarmen + lukka dør mellom soverom og stue og jeg er leseklar på senga.

I teorien, i hvert fall. Gud for en skummel bok.

Skjerp deg, tenker jeg. Det er ingen veltilpassa mennesker som er redd for bøker.

Det hele blir en smule latterlig.

Men seriøst da. Mon tro om «normale» og «friske» mennesker har de samme patetiske hverdagsproblemene som oss Håpløse? Finnes det en streiting der ute som også har vært livredd for å åpne ei bok i frykten for noe som i den «friske»/«normale» verden kan ha vært noe tilsvarende til min håpløse/sykdomsrelaterte grunn?

Hjernen min maler rundt dette til det banker på døra til soverommet, det har gått 20 minutter og jeg har latt boka ligge på dyna litt unna meg, i passende skulevinkel.

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å få lest den boka.

#deHåpløse  #angst  #lese  #bøker  #bursdag  #skam  #psykisk  #HåpløstTilfelle  #tekopp  #PepsiMax  #identitet  #redd  #bursdagsgave  #Lokaboka  #listeskriving  #planlegging  #hverdag  #TheseDays  #Mindtrap  #tanker  #redd  #RandomPisspreik  #teori  #nevermind  #ambivalens  #frustrasjon  #hodekjør  #valg  #tanketåka

Lately fuck-ups & en smule bittert selvhat

(#4: Jeg er gammel, dum og feit)

Jeg følte meg så ekstremt dum da jeg endelig fikk fram at jeg ikke takler mannlige psykologer. Det var greit, jeg sku få snakke med ei dame, men hele samtalen og dr. Xs tid var jo fullstendig bortkasta.

Selvfølgelig skulle jeg jo bare sagt det da henvisninga ble skrevet. Men da hadde jeg selvfølgelig hodet mitt et helt annet sted, jeg er alltid sånn; alle andre steder enn der kroppen min befinner seg, for all del ikke med på det som foregår - for all del ikke her og nå.

Og ettersom jeg var for dum for det, burde jeg i hvert fall greid å hoste det opp i starten av den jævla timen. Men å sitte og drite seg ut og fortelle om hvor mislykka man er fullstendig unødvendig er jo alltids gøy, så noe fikk jeg i hvert fall utav det.

Spiseforstyrrelsen nevnte jeg i det minste ikke, så selv om han hadde lest om den i papirene sine på forhånd, så ble det i hvert fall ikke fokus der og da på at jeg til og med mislykkes i min egen diagnose.

Jeg forestilte meg det på forhånd, hvordan han kom til å le inni seg når jeg søyt så dobbelthakene dissa om hvor vanskelig det er å spise.

Det måtte jo rakne, det visste jeg jo. Og med ett jævla trekk var det gjort. Happy 4-20 alle sammen!! Én liten fridag var alt jeg skulle unne meg, på stonernes egne nasjonaldag ble tanken på å skulle sitte inne og gro støv på sjela rett og slett for mye.

En måned seinere så jeg meg fortumla tilbake og lurte på hva i hælvette det var jeg dreiv med.

Kortet ble avvist, 17. mai var sovet over og jeg stod igjen med den gnagende følelsen av å ha svikta/lurt/løyet/feila/ødelagt/rota meg inn i noe jeg ikke kom meg ut av. Hele poenget med å bli nykter var jo å få sjansen til å bli bedre.

Jeg hadde uteblitt fra de to siste samtalene hos de som har ansvaret for meg mens jeg venta på behandlingsplass på huset til dr. X, og som beklageligvis for dem ble stuck med meg litt lenger for at jeg sku få innfridd sytekravet mitt om kvinnelig psykolog. Jeg hater å kaste bort andre folks tid og ressurser, men tydeligvis ikke så mye som jeg hater å gjøre som jeg skal.

Den dårlige samvittigheta fikk meg til å ljuge om sprekken da jeg endelig greide å vralte meg bort til et møte, som igjen ga meg enda dårligere samvittighet.

Jeg hater det. Hvor selvopptatt psyken kan gjøre meg. Det er også nesten imponerende hvor barnslig den avhengige hjernen fungerer, og i hvor stor grad jeg lystrer ukritisk uten å i det hele tatt være klar over det selv, instinktivt, og ikke tar meg i det før jeg er in too deep.

Meg, meg, meg. Jeg takler ikke. Jeg greier ikke. Hva jeg vil, hva jeg føler, fy faen for en egoist. Jeg er jo klar over hvor patetisk jeg er ~ Åh gud, jeg er så feit assa, selv om BMI-en min er undervektig så er jeg seriøst bare sååå feit da. ~ Åh shit, jeg er så gammel assa, selv om jeg ikke har fylt 25 så har jeg skikkelig dårlig tid liksom og må dessuten få medfølelse for at jeg har kasta bort hele livet mitt på å plage meg selv. ~ Blakk er jeg også, forresten - stakkars meg, får penger for å sitte på ræva og ikke takle livet mitt og nekte å vokse opp og forholde meg til realitetene; og jeg liker helst å bruke opp de pengene på diverse ulovlige rusmidler og mat som jeg skyller ned i do og sånt, og det blir fort veldig dyrt må vite.

#3 - skrevet i starten av mars, ikke greid å poste før nå..

Året starta med en fantastisk reise gjennom tid og rom. Dimensjonene lå i lag tjukkere enn snøen mens idéen om hva et menneske var ble stadig fjernere.

Jeg fikk det nye året. Om jeg ville ha det er en annen sak. Jeg forsøker å se på det som en gave, en ny mulighet, om jeg bare greier å snu alt dette året, er det en sjanse for at alt kan være verdt det til slutt. Jeg lengter etter følelsen av å være framme på toppen av fjellet og la den blytunge sekken falle på bakken.

Hverdagen stirrer meg i hvitøyet. Jeg er redd. Jeg har brukt januar på å gå ned 3,5 av de 5 kiloene jeg la på meg til jul, og februar på å gå ett av dem opp igjen. Jeg savner å hengi meg til anoreksien, la den styre og forutsigbarheta som følger med. Å vite hva som er riktig, hva som er viktigst. Kicket av å ha gått ned mer enn jeg trodde. Følelsen av å krympe tilbake inn i meg selv, med det overjordiske snart innafor rekkevidde, bare centimetre unna å få plass uten å konstant føle at jeg sprekker skallet mitt hvis jeg våger å puste.

Bulimien kom snikende denne gangen, gjemt bak løfter om å bli spisefrisk.

Det latterlige er at jeg kan tenke og skrive og delvis forstå at jeg er spiseforstyrra, eller i hvert fall at det meste av «bevis» peker mot det, og jeg har ikke noe behov for å si imot det. Det er opplest og vedtatt (for ikke å snakke om nedskrivi, stempla, kopiert, sendt rundt og lagra i journaler og epikriser), en sannhet i den Virkelige Verden å forholde seg til.

Men innerst inne fornekter jeg det faen meg fortsatt.

Jeg skjønner jo at de må kalle det noe, disse legene og behandlerne og alle de andre merkelappfantastene. De må ha orden i sakene! Jeg ser den - herregud, jeg skjønner dem virkelig godt jeg, med OCD og det hele kan jeg virkelig forstå behovet for et system. Veldig praktisk, og det er vel også strengt tatt nødvendig for å kunne utføre behandling av pasienter på Vestlig psykologiskolevis. Og jeg har ikke nødvendigvis noe i mot den. Den har tross alt holdt meg i live helt siden jeg kom inn i psykiatrien for over 10 år siden, og Dr. Phil har rett i en hel masse.

Jeg aksepterer omverdenens syn, jeg er logisk sett enig i utredninger og forklaringer, grunnlaget for den trukne konklusjonen.

Men jeg greier ikke behandle det som en Sannhet i min verden. Det er alltid et «men», det er alltid en grunn til at ting ikke gjelder akkurat meg. Jeg forstår hvorfor det kan virke sånn eller sånn, men det er jo ikke sånn det er, sånn egentlig. Ofte kan jeg ikke direkte forklare hvorfor det ikke gjelder akkurat meg, jeg bare veit det. Det kan virke som jeg i min innerste lille bobleverden har en overdrevent sterk overbevisning om at jeg er spesiell og misforstått. Ikke nødvendigvis at jeg sitter på alle svarene, men at jeg veit når det som blir sagt i hvert fall ikke er riktig. Sjøl om jeg veit at de som sier det kan mer om temaet enn det jeg kan. Og sjøl om jeg veit at jeg har enkelte brister som resulterer i problemer med å se den allmenne Virkeligheta klart og forholde meg til den.

Jeg blir bare usikker på hva som er hva. Det er helt mulig jeg har tatt feil om alt annet, men hva om akkurat dette er den gangen jeg har rett, og burde stå på mitt? Hva om dette faktisk er viktig? Hva om dette kan være med på å redde meg?

Jeg tenkte sånn om å slutte å røyke bønne daglig, for eksempel. Hva om det var et steg i feil retning? Nå, et halvt år seinere, veit jeg fortsatt ikke. Det gjorde i hvert fall økonomien lettere å bære.

Hver dag bombarderes jeg. Depresjonen gjør det vondt å måtte våkne, være. Akseptere at det er enda en ny dag. Vanskelig å bevege seg. Angsta tar igjen på hodet, der ingenting noensinne kan stå stille lenge nok til at jeg greier å henge med. Spiseforstyrrelsene brøler i tostemt disharmoni, og Kommentatoren og Kommandanten krangler om mikrofonen i direktesendinga av The Isabel Show her på hjerneradioen.

Det er vanskelig å være takknemlig.

Det er vanskelig å finne motivasjonen.

Det er vanskelig å gå inn for å bli frisk.

Jeg vil så inderlig ville det.

#2

Desember skulle liksom være min måned.

Jeg så for meg kakao og sofakos, juletrær og pepperkaker. Jeg kan fortsatt lukke øynene og kjenne omrisset av barndomsmagien rett utafor rekkevidde. Herregud hvor jeg lengta.

Dette var sjansen min!

Så jeg styra og ordna og planla, skreiv liste på liste og forsøkte å forberede meg på å skulle greie å ikke bare spise, men kose meg med maten. For meg er det Dødssynd nr. 2, rett bak det å ha lyst på noe å spise. Jeg kjøpte meg juleduk og gravde fram julekassa mi og prøvde å pynte i leiligheta, skaffa meg til og med en sånn 10-kroners adventskalender jeg fikk da jeg var liten, med en sjokoladebit bak hver luke.

Jeg lagde meg adventsbok med engler og julenisser og grantrær, klistremerker, rød tusj og halleluja. Hver dag skulle jeg tenne lys, skrive koselige ting i adventsboka og ta bilder av alt det gode jeg skulle kose meg med. Jeg hadde satt av en side til hver dag i desember, og på hver av sidene hadde jeg laga ei stygg lita ramme med overskrifta «Dagens JuleNAM». Så kunne jeg bruke analiteten min imot meg selv, tenkte jeg; jeg har nemlig et oppheng i at hvis jeg har skrevet noe et sted, spesielt da på en plan eller i ei bok, så må det liksom bli sånn. Så hvis jeg har satt av plass til å fylle ut noe bestemt, og det står fra før av hva det er jeg skal fylle ut, så må det fylles ut, og det må være sant.

Så skulle jeg sette på adventsfaen på TV, sånn julekalenderprogram, proppe i meg og bli fat & jolly under pleddet mitt. Jeg skulle smile og alt rundt meg skulle glitre.

Så kom dekkpunktering nr. 1.

Jo nærmere desember kom på kalenderen, jo mer noia fikk jeg. Jeg ble helt svimmel av å tenke på hvor mange dager det var i desember, hvor mange små stygge rammer jeg måtte fylle. Jeg var jo ikke klar for dette. Hodet mitt bestemte at jeg måtte gå ned til X antall kilo før det kunne være akseptabelt å unne seg noe så vilt.

Dekkpunktering nr. 2 kom 2 dager før 01. desember, da TV-en gikk til hælvette. Og jeg hadde basert hele opplegget mitt på å se en av disse dustete julekalenderne på TV. Det var selve kjernen i opplegget følte jeg, hvordan i alle dager skulle jeg greie å spise uten det?

Så kom 01. desember, og jeg hadde fortsatt 0,4 kg. igjen å gå ned. 3. dekkpunktering. Opphenga mine kræsja helt..

A: Jeg fortjener det faen ikke!

B: Men det STÅR jo at det skal være sånn, tomme sider i adventsboka er IKKE GODKJENT.

A: Men jeg er feit og ekkel og prøver å lure meg unna. Jeg må ha latt være å gå ned med vilje, underbevisst, fordi jeg veit at desember er like rundt hjørnet. Hele dette opplegget har forpesta hjernen min med feite tanker, lat innstilling og løgn. Jeg har skjemt meg selv bort med tankene om alt dette, jeg veit jo at jeg ikke fortjener det, og jeg veit at det bare ødelegger for meg. Jeg er redd for å innse sannheta, prøver å klamre meg til en eller annen forvridd idé om at Virkeligheta ikke gjelder i jula.

B: Jeg kan alltids kaste opp det jeg spiser, det viktigste er at jeg spiser det, så jeg får tatt bilder og skrivi det ned i Adventsboka.

A: Jeg er ikke klar for dette.

B: Man blir aldri klar for sånt. Men nå står det en gang her at det er sånn det skal være, og viskelær funker dårlig på tusj. Dette er planlagt og skrevet i stein, du får skylde deg sjøl at du ikke greide å gå helt ned.

A: Men det stod at jeg skulle gå ned til X før jeg kunne begynne også, og innerst inne veit jeg at det er det som er viktigst.

B: Tusj trumfer kulepenn. Adventsbok trumfer random notatark.

Jeg hadde fortsatt ett dekk igjen på himmelvogna mi, så jeg prøvde. Men med tre punkterte dekk er jeg egentlig mer overraska over hvor langt jeg kom, enn at jeg kræsjlanda etterpå. Det ble ikke mer enn to dager fylt ut i adventsboka, men i løpet av desember gikk jeg opp nesten 5(!!) kilo.

Hver dag starta diskusjonene like sterkt på nytt i hodet mitt, og det endte som regel opp med at jeg overspiste heftig og hang over toalettet til det kom blod og jeg hadde hovna opp.

Dette er jo uten tvil ekstremt attraktivt, og kunne jo umulig gå umerka hen, ettersom jeg ikke bor aleine. Kjæresten min skulle dra til familien sin i jula, og jeg skulle IKKE spy mens han var borte, løftet var dyrt og hellig fra innerst i hjertet.

I tillegg fant jeg ut at den dødstragiske julaftenen jeg hadde planlagt for meg selv aleine i leiligheta ikke ble noe av. Dette var jo egentlig en gledelig nyhet, og jeg takka ja jeg, det var bare det at hodet mitt selvfølgelig skulle begynne å blande seg i det også. For det var pappa som hadde invitert meg, og hans hus er nemlig hellig grunn. Der kan det ikke hverken spys eller til noe særlig stor grad unngås matservering. Så jeg var selvfølgelig ekstremt grådig og selvgod som takka ja til å komme. Og bedre var det ikke at jeg hadde blitt invitert til å ligge over..

Jeg HATER at dette hodet skal ødelegge så mye for meg. Jeg veit at Isabel kunne syntes dette var kjempekoselig, og følt seg som pappas lille jente, trygg og varm og ikke aleine.

Og jeg kunne virkelig ønske at det var Isabel som kom den dagen.

Men det var Anabel som skritta ut av leiligheta og bestemte seg for å gå den timeslange turen oppover alle bakkene i stedet for å ta bussen, så vi kom for seint.

Og det var Anabel som bestemte at to poteter til julemiddag var akkurat nok til at ingen reagerte så lenge vi heiv på litt margarin (Isabel har jo alltid vært så småspist og sær i matveien vettu), og at vi var forferdelig mette da desserten skulle på bordet. Anabel dro også hjem midt på natta i stedet for å sove over som avtalt. Turen tilbake ble også til fots. Det var iskaldt.

#1

Jeg hadde gått litt for lenge og drevet meg selv til vannvidd. Alle rasjonelle utveier var lukka og låst, det eneste jeg ville var å kunne føle meg OK, bare ei lita stund. En spiseforstyrrelse er virkelig en forræderisk kampfelle.

Hodet mitt konspirerte imot meg. Skillet mellom fornuft og følelser revna totalt. Paranoiaen kom tilbake, alle var imot meg, og uansett hvor mye jeg pakka meg inn var jeg naken hvis jeg gikk ut døra, med selvlysende markeringstusj for å utheve alle mine feil. Alle kunne se hvor ekkel jeg var, og ingen hadde noe viktigere å tenke på hvis jeg gikk forbi.

Øyeblikket med det jeg trodde var klarhet slo ned i meg. Presset fra ansvarsteamet mitt hadde lekka inn i underbevisstheta og sakte men sikkert bytta ut velpleid fornektelse med kvalmende sannheter. Det begynte å gå opp for meg at veien jeg har valgt ikke gjorde meg lykkelig.

Jeg ville ikke fornekte mer. Alle veit at man må spise, prøvde jeg meg. Det er normalt. Hvem som helst føler seg jævlig om de ikke spiser. Jeg er ikke spesiell. Alt av det lille jeg kan være sikker på at er fastslåtte, robuste fakta tyder på at jeg er bedre rusta hvis jeg spiser. Jeg er ikke sterk, jeg er SVAK. Jeg takler ikke dette på noen akseptabel måte. Det går ut over de jeg er glad i. JEG HAR INGEN RETT til å holde på sånn.

Jeg prøvde å få meg selv til å innse at jeg ikke er noen ekspert, at tidligere erfaringer har vist at jeg er for dum til å forstå hva som er best for meg. Basert på tidligere hendelser burde jeg strengt tatt heller hatt som en regel å gjøre det jeg IKKE tror er best.

Det nærmeste jeg kommer faktiske eksperter er behandlere, ernæringsfysiolog og lege, og alle fortalte de meg at alt kom til å bli bedre hvis jeg begynte å spise. Tvangen skulle bli lettere å stå imot, kroppen og hodet skulle bli bedre og sterkere og til og med begynne å samarbeide, depresjon og angst skulle kanskje ikke akkurat forsvinne, men det skulle da virkelig bli lettere for meg å takle hverdagen. Det skulle stå klarere for meg hvilke valg som var riktige å ta. Veien til det friske og positive skulle dukke opp fra Mørket. Lang var den kanskje, men med sterke bein og klart hode skulle det da bli mye mer sannsynlig at jeg skulle greie å følge den også.

JA VEL.

Spiseforstyrrelsene laga en backup-plan som vi lagra i den hemmelige låsbare skuffen i hjernetåka, og jeg tvang meg selv til å gi det hele en sjanse.

Dag 69 Nykter

Ting har vært utrolig strevsomt i det siste. Ambivalensen kødder med hodet mitt og føkker totalt opp retningssansen. Jeg blir gående i sirkler og åttetall, fram og tilbake, rundt og rundt. Kaoset gror armer som napper meg rundt anklene. Alt drar meg i forskjellige retninger; det blir rett og slett for mye. Alle disse evige diskusjonene og vurderingene og alle de forskjellige meningene som ytres om meg og hva jeg burde gjøre og ikke gjøre, i privat høylytt debatt eksklusivt bare for meg og direktesendt fra inne i skallen min (jeg er litt av en VIP der inne/*les: kronisk selvopptatt*), uten at jeg til syvende og sist har en dritt jeg skal ha sagt, virker det som.. Tankene jeg ikke vil ha som planter seg og formerer seg der inne, hviskinga i Mørket, alt dette jeg plutselig får beskjed om at er bestemt. Tida er ute, du var for sein, vedtak fattet. Og jeg kan kjenne i hele meg at jeg ikke har noe valg. Ingen vetorett tilgjengelig.

Legetimer, henvisninger, samtalemøter, terapi, innleggelser. Diskusjonene på utsida av hodet mitt er en dimensjon for seg selv.

Jeg blir fortalt at det er vanskelig å tenke klart når man er på min BMI. Og at man blir mindre motstandsdyktig, at det er vanskeligere å stå imot tvang og destruktiv atferd. At det kan være lettere å ordne opp i andre ting hvis jeg får et bedre tak på mat og søvn først.

Jadaaaa. Jeg fatter teorien. Den er den samme som den har vært i alle år.

Men. Det samme sa de om rusen. Jeg har vært nykter i snart 70 dager. Jeg er fortsatt like avstengt, det tar bare mye mer krefter å holde det sånn, men uten at jeg greier å gjøre noe med det. Det går fullstendig automatisk, og jeg føler meg totalt ute av standt til å skulle kontrollere det. Jeg har enda mindre kontroll over maten enn før, folka i hodet mitt er mildt sagt uforutsigbare. For ikke å snakke om uenige. Det handler visst bare om hvem som roper høyest når.

Jeg skammer meg sånn over all spisinga. Ikke at jeg ikke skamma meg over å la være å spise, men da kom det mer fra «ytre» påvirkninger. Jeg skamma meg fordi jeg var redd for kommentarene fra fremmede folk på gata, både fremmede og kjentes oppfatninger og det å bli satt i bås som den selvopptatte, umodne, forfengelige og svake anoreksi-klisjéen.

Den dårlige samvittigheta jeg hadde da kom fra alt stresset jeg påførte pappa og de bekymrede øynene hans, alle løgnene jeg serverte for å få dem til å se en annen vei. Måten jeg lot mitt eget piss renne fritt over på kjæresten, som virkelig ikke fortjente noe av det, og som i tillegg hadde mer enn nok med seg selv.

Skammen kom fra KMs ord som kimte i hodet; stakkars bortskjemte hvite lille rike pike, etterfulgt av et lysbildeshow av utsultede Afrika-barn med fluer svermende og de perfekte knoklene stikkende ut fra bak huden.

Nå skammer jeg meg fra innsida.

Dette er ikke meg.

Jeg har jo selvkontroll. Jeg er herre over kroppen min. Jeg kan få den til å gjøre som jeg vil.

Det er bare at nå blir jeg utbasunert av alle disse tilstedeværelsene. Deler av kroppen min har flytta opp i hodet, og tatt med seg alle mulige krav og evige klager. Jeg pleide som regel å greie å holde dem hver for seg; uansett hva kroppen mente, så holdt det seg der det hørte til. Vondt i magen var vondt i magen, det dreiv ikke uten videre og vrei seg unna og forplanta seg videre og morpha seg om til tanker som kanskje jeg skal spise noe? (Hva med hele kjøleskapet for eksempel?), UPLANLAGT.

Den dårlige samvittigheta kommer fra pengene jeg kunne brukt på julegaver og adventskalender til kjæresten, som jeg syntes det var en bedre idé å bokstavlig talt trekke ned i dass. Den kommer fra løftene jeg bryter, alt pisspreiket mitt om at i morra, da skal jeg skjerpe meg. Innimellom kommer den fra urettferdig kjefting når jeg «MÅ» inn på badet NÅ og være der et år (du må pisse sier du? SYND for DEG.) så jeg ikke skal måtte ta konsekvensene av grådigheta mi på vekta.

Jeg hadde en viss kontroll. Så kom selvmedlidenheta og grådigheta og jeg ofra blindt kontrollen i et svakt øyeblikk. Så nå kan jeg vel egentlig bare ha det så godt.

Jeg aner ikke hvordan jeg ska komme meg ut av dette. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvordan ting egentlig skal fungere. Jeg har ikke vært der siden jeg var 3 fuckings år. Ikke husker jeg noe av livet før fylte 3, og ikke kunne jeg vel brukt stort av den innsikta for å lede meg på veien nå uansett, over 20 år seinere. Det er jo en viss forskjell på hva som kreves for å innfri «normalen» for en 3-åring og en på 24...

Har jeg styrken til å bli frisk? Har jeg noensinne i det hele tatt hatt den? Kommer jeg noen gang til å ha den? Hvor i alle dager skal jeg i så fall hente den fra..?!!

Vater søkes

Sekundene tikker, minuttene hopper, timene ruller og dagene forsvinner. Jeg får aldri tak på dem, før de har rent ut og blanda seg i gjørma bak meg. Samtidig går alt så forferdelig treigt for meg. Alltid. Først etter all denne tida kasta bort på å bruke alle mine krefter på å holde hodet så vidt over gjørma, har jeg innsett at det er det jeg gjør. Jeg har konsekvent brukt alle mine krefter på å holde meg selv i praksis fullstendig stuck.

I utallige desperate situasjoner har jeg vridd og vrengt den dumme, lille hjernen min for å forsøke å presse den til å produsere en GRUNN; hvorfor går det alltid til helvete?
I svake øyeblikk har jeg latt selvmedlidentheta rive meg med seg, i mangel på svar. Hvorfor MEG? Hva er galt med meg?! Er jeg virkelig SÅ svak, at dette, som alle andre får til, faktisk er direkte UMULIG for meg? Nå når jeg FAKTISK PRØVER... Alt jeg kan.
Det er kan være helt forjævlig smertefullt å mislykkes så heftig når man har gitt ALT man greide, og gjerne enda litt. Ofra ting det kjennes ut som man ikke kan leve uten. Å måtte innse at alt var til ingen nytte. Å måtte innse at det ikke er nok. At jeg ikke er nok..

For meg er det veldig sårt å skulle la det synke inn at jeg konstant bruker alle mine krefter på å komme ingen vei. Og først etter at jeg har latt all denne tida jeg har latt til rådighet renne ut til gjørme, greier jeg å innse at gjørma har blitt til kvikksand. Jeg pakker meg selv så godt inn at jeg ikke kan røre en lillefinger, senker kista og begraver meg selv levende før jeg innser at jeg er fanga, og at jeg faen ikke VIL være fanga. Kaster meg rabiat i retninga foran meg før jeg innser at den fører nedover. Brenner mine broer før de er bygd.

        Jeg er så forferdelig redd..

Min eksistens består av evig distraksjon. Jeg bruker alle mine krefter på å holde det vanskelige på avstand. (Ikke skjønte jeg at det var Livet..) Og kreftene jeg egentlig ikke har, på å distrahere meg fra at det er dette jeg gjør. Full gass vekk fra Livet. Full gass vekk fra alt jeg egentlig ønsker.
Og da er det plutselig ikke lenger noen gåte hvorfor jeg alltid føler meg mer død enn levende. Ikke noe spørsmål rundt hvorfor jeg alltid mislykkes.

Logikk er kvalmende stygt når det stirrer deg i trynet på denne måten. Makes you want to rip out your spine and peel off your face.

Metthet vs. Sult

Følelsen av å være mett er i min isolerte lille bobletilværelse noe av det som skremmer meg mest. Den plutselige tyngden av kroppen mot underlaget etter timer, dager eller uker tilbrakt flytende oppå meg selv. Den plutselige bevisstheta på at jeg er menneske, med organer, lemmer, blod og liv. Og at maten, som for ikke lenge sida var noe eget, et objekt utenfor mitt vesen, nå ligger på innsida, på vei til å bli en del av meg. Hvert sekund det ligger der inne, blir det mindre mat og mer meg.

Jeg kjenner denne nå uformelige massen i magesekken tynge ned organene under. Jeg kjenner den snikabsorbere seg inn i kroppen, pumpe seg inn i blodstrømmen – den sprer giftige kalorier som et fiendtlig takeover. Jeg kjenner fettet trenge gjennom magesekken og etterlate oljeskitne avtrykk på alt den klasker bort i der inne når jeg beveger meg.

Sult er også skremmende, men på en helt annen måte. Jeg har kontroll når jeg er sulten. Jeg veit jeg gjør det riktige.

Det som skremmer meg med sulten er løftet den bringer med seg; jeg kommer til å måtte spise. Jeg kommer til å feile. Jeg er ikke sterk nok.

Sult er kroppen min som forræder meg.

Og om jeg gir etter, og spiser, er det jeg som forræder kroppen.

Two wrongs don't make a right.

Jeg føler meg som en junkie. Dette evige higet etter gift. Jeg føler at jeg presser meg så hardt jeg greier, hvert sekund er en evighet. Jeg svikter, gir etter, lar meg selv falle - og en evighet er over på et sekund.

...and I'm back at the start.

Smulene

«Jeg er smulete inni meg,» erklærte jeg som 4-åring.

20 år har gått, og det stemmer like bra. Jeg er om mulig enda reddere for dem nå – smulene. Restene av noe man ikke lenger kan vite hva var. Det som datt av mens dere koste dere, det ubetydelige dere lar ligge igjen på tallerkner, bord, benker og gulv. Det dere ikke trenger, som egentlig burde fjernes før dere går videre – men pytt, det kan jo like så godt ligge. Hva det har vært? Hvor det kom fra? Spiller det noen rolle, da? Det er jo bare smuler nå. Smuler er smuler. Ta fram kosten hvis det plager deg, da. Eller bare børst dem bort før du setter deg i setet. Så lett tar dere det, og dere mener at jeg burde gjøre det samme. Kanskje dere hever et øyenbryn eller to, tenker jeg er «fin på det». Kanskje blir dere fornærma, irriterte eller oppgitte. Kanskje overser dere det glatt.

Jeg har ikke satt fot på mitt eget kjøkken på over et halvt år.

Og de siste gangene jeg var der inne, var det med skylapper, tøfler og hansker.

Matfobi, spiseforstyrrelser, OCD – grunnene er mange.

Min stakkars samboer står for henting, bringing og servering av glass, kopper og drikke, tidvis også skåler og boller og inneholdet han har laga og tømt opp i skåla. Nøye oppveid og tilberedt på godkjent vis.

I'm the unforgiving iron tyrant.

De ekle smulene gnager konstant.

Rusfri my ass..

Hvorfor i hælvette heter det rusFRI?? Jeg føler meg mer fanga i nykterheta enn fri fra rusen.

Den pleide å løsne på det iskalde grepet fra sengeklørne, skyve dem i bakgrunnen og la meg kjenne spikerne i ryggen bli til en madrass. Tidvis ble jeg til og med velsigna med enkelt befriende slag i hodet, som lot meg slukne før sengemonstrene i det hele tatt registrerte at jeg var der.
Marerittene har tatt så jævlig av i det siste. I natt ble jeg bl.a. jaga med kniv i flere timer av min voldelige eks, voldtatt og fratatt min identitet. Jeg hadde ofte mareritt da jeg "rusa" meg 20 ganger daglig også, men da kunne jeg til en viss grad røyke vekk jævelskapet. Jeg kunne blåse ut nattspøkelsene, se dem danse i lufta og forsvinne. Som en bekreftelse på at det var over, ferdig, borte. Bare i hodet mitt.

Nå sitter det i kroppen helt til neste mareritt tar plass. Spøkelsene flyter i blodet mitt, forgifter cellene, pumpes inn i hjernen, rister grunnvollene og tar over kontrollen over kropp og hode. Ordene mine er forurensa, smittefarlige, hjertet råttent og illeluktende.

Alt er alt for ekte..

JA, jeg er faktisk så tragisk.

Så sitter jeg her igjen da. Jeg og Spiseforstyrrelsene.

Jeg og kjæresten feira (nesten) 1 uke nykter i dag, noe jeg lot resultere i at jeg spiste alt for mye, og vi var i tillegg i en situasjon både offentlig og uten toalett, der jeg ikke kunne kvitte meg med maten. Når jeg først får smaken på den jævla pizzaen greier jeg ikke stoppe. Jeg er grådig og ekkel. Jeg forsøker å skylde på kroppen min, for det føles faktisk som det er den som tar over og nekter å slutte. Hodet, som jeg føler er meg i disse situasjonene, skriker nei, nei, NEI - men kroppen fortsetter liksom bare. Den liker det. JEG liker det.  Jeg er jo kroppen min. Jeg veit det. Jeg veit det jeg veit det jeg veit det. Jeg veit det er jeg som kjenner smaken på tunga, det er jeg som tygger, svelger, strekker de fettete små pølsefingrene mine etter neste bit - repeat.

Det er bare så forferdelig vanskelig å innrømme. Jeg føler meg så ekstremt jævla ekkel! Jeg VISSTE på forhånd at jeg ikke kom til å ha noen mulighet for å kvitte meg med noe som helst etterpå. JEG spiste likevel. Jeg VALGTE å spise. JEG valgte noen minutter med falsk fysisk nytelse på bekostning av alt annet. Som en voldtektsmann i mørket. Egoistisk, selvopptatt, nytelse her og nå over verdier og moral, totalt blotta for skam ga jeg etter for mitt eget begjær.
Så kom straffa.

[...]

Og nå sitter jeg her, ekkel, dum, esende, og gruer meg som en idiot til dommen fra vekta i morra. Tallene ljuger ikke.

Jeg som hadde kommet så godt i gang! Jeg var så godt på vei mot neste mål.. Men hva faen hadde jeg forventa meg egentlig. Jeg burde være vant til å mislykkes nå.  Uansett hva jeg prøver på, får jeg det aldri til riktig. Og jeg har alltid en unnskyldning på lager.

Jeg burde ikke sitte og skrive om dette som en plastikkfjortis. Åherregud, jeg kan ha gått opp noen hundre gram - total krise lizzom - poor little rich white girl. Men faen heller, dette er MIN jævla blogg, det var dette som var hele poenget - så jeg velger å gjøre det likevel. JA, jeg skammer meg, men, dette er sannheta for faen.

JA, jeg er faktisk så tragisk.

Dag 1 NYKTER

Heldigvis sov jeg ca hele dagen. Så jeg slapp forholdsvis billig unna. Men de få timene jeg var våken var egentlig mer enn nok ass..

Spiseforstyrrelsen jubla jo høylytt ettersom jeg ikke spiste noe. Men resten av hodet og kroppen pekte meg ut som forræder og lova møkk og hælvette i tida framover. Krangla selvfølgelig med kjæresten, og det er jo forståelig nok når vi er to uhelbredelige stonere med delvis overlappende diagnoser som plutselig fratas hovedmestringsstrategien vår. Ellers ble det tid til en grinetur opp i «skauen» og en liten runde med barberbladet på badet. Bærre kosen altså.

Jeg prøver å være fornøyd med at jeg ikke sprakk, og at jeg faktisk hadde kontroll mens jeg dreiv på på badet.

[...]

Dette ble da forferdelig ubehagelig å skrive om. Så nå gjorde jeg det jeg lovte meg selv da jeg oppretta denne bloggen at jeg aldri sku gjøre; jeg sletta nettopp det jeg skreiv fordi det ble for skummelt å skulle poste det. Selv om jeg veit at ingen leser bloggen, og om noen mot all formodning en gang i framtida skulle finni på å rota seg inn her, så er jo hele greia anonym uansett.

Det er bare noe med det ordet. Selvskaaaaaading. Barberbbbblllaaaaaaader. Emofaen! Ærgh.

Jeg skammer meg.

Men det er ikke derfor.

Tror jeg vaffal.

Det bare føles så personlig, så sårt og usikkert og fragilt å bare skulle slenge utav seg på Den Vide Verdensveven. Så utrolig hensynsløst, på en måte. Mot hvem eller hva veit jeg ikke. Skjødesløst i hvert fall. Psykisk hygiene altså. Viktig. Og akkurat dette med selvskadinga skal visst bare være mitt-mitt-MITT. Jeg vil ha det rent, urørt, for meg selv.

Jada, arr og kutt og alt det der - de er jo der, de - og om noen som har no med det (les: behandler/postoverlege etc.) spør meg, så har jeg ikke noe problem med å innrømme det selv, når de uansett bare kan lese det i journalen min.

10 år har gått siden jeg ble «avslørt». Og jeg er fortsatt like redd for å bli tatt for enten å være tragisk, dum, håpløs, «gal», eller på den andre sida rett og slett en overdramatisk emofjortis.

Dette er Dag 2. Med stor D. Dag 2 nykter. Og det hadde vel ingen trodd. Kanskje minst av alt meg.. :P

**back row rotting

Finner ikke noe. Jeg glir lydløst forbi. Virvles meningsløst rundt, gjennomsiktig, ubetydelig. Dovner bort bak PC-skjermen med evige albumprosjekter for å holde fast på øyeblikket som allerede er forbi, det som kanskje aldri kommer, eller det jeg går glipp av mens jeg forsøker å fange alle de andre. Denne evige trangen til å dokumentere, frykten for å glemme, stå igjen og skulle være ferdig uten å ha begynt.
De andre raste forbi meg for leenge sida. Jeg har forlengst gitt opp å skulle løpe i samme runde som dem.
          ~ Jeg løper ikke en gang lenger samme vei...

19.08.14

200 kcal inn. I dag. Og ingenting ut. Nesten. Og en ny veiedag kiler meg klamt i nakken, nærmere og nærmere tikker Klokkenazien - HJELP.
Vi spenner alle muskler og kveler skrikene før de når munnen. Veggene truer med å rase inn over meg. Adrenalin, blodårer og bulende øyeepler. Er det meg? Eller er det til meg? Disse øyeblikkene har kommet for brått på, jeg har ikke en gang bestemt meg for hvilken verden jeg bor i, ikke hatt nok tid til å i det hele tatt kunne forstå alternativene en gang; eksisterer de i det hele tatt?! Og hvis det er kun én Virkelig verden, hvordan skal jeg vite hvilken det er? Stole blindt på andre? Hvem av dem i så fall? Hvordan kan jeg vite hva som er rett og galt i en enkeltsituasjon når jeg ikke en gang veit hva jeg skal forholde meg til i utgangspunktet?
HVA er kulisser og HVA er ekte? Og hva faen betyr EKTE uansett?!
Alt dette. Spiller det noen rolle, så lenge alt eventuelt bare er i hodet mitt? Jeg veit ikke. Det har visstnok tatt fysisk plass der oppe, og det er det som innimellom virkelig uroer meg. Jeg må rømme inn i tivolispeilene før alt tar meg igjen. Jeg hopper inn i det ukjente og føler det lekke inn i meg, nå flyter det, helt udramatisk forankrer dette seg og tar bolig i MEG - nå er vi enda fler om å gnage om kamp om plassen her, dette må nok vekk rett og slett; ØNSKER JEG MINDRE PROBLEMER MÅ JEG HA MINDRE Å FÅ PROBLEMER MED. Enkel regel henta fra den billedlige svart/hvitt-verdenen, og når den er tilgjengelig og tilbyr en mulig løsning (eller løgn, hvem veit), bøyer jeg meg, men jeg må si det er like mye fordi jeg har mista troa som for at jeg har den når det gjelder detttttte.

Sjøsyk

Sulten river i kroppen og får hjertet mitt til å lette fra brystet. Søvnen som ikke ville komme gjør alt uskarpt, jeg skvetter når blikket møter mine egne blodsprengte øyne i speilet. Jeg flyter i margen av meg selv, verden rundt er bare revnede sømmer og slitte kanter, helspente nervenett.
Man blir ensom av å være meg hver dag.
Forsøker å grave meg ned i bomull og synke ned, ned, ned, ingen høye lyder eller harde kanter, ingen Skyggefolk som konspirerer i krokene.

Den glitrende blanke overflata blunker til meg hvis jeg forsøker å gå forbi, hvisker med Skyggene i vinden, kom, kom... Tenk så godt, som en myk, avkjølende omfavnelse i febertåka. Alt blir krystallklart som vannet. Forråtnende oksygen tvinges ut - rent, kalorifritt vann renner inn, gjør meg lettere enn jeg noensinne har vært...