tirsdag 18. november 2014

Dag 69 Nykter

Ting har vært utrolig strevsomt i det siste. Ambivalensen kødder med hodet mitt og føkker totalt opp retningssansen. Jeg blir gående i sirkler og åttetall, fram og tilbake, rundt og rundt. Kaoset gror armer som napper meg rundt anklene. Alt drar meg i forskjellige retninger; det blir rett og slett for mye. Alle disse evige diskusjonene og vurderingene og alle de forskjellige meningene som ytres om meg og hva jeg burde gjøre og ikke gjøre, i privat høylytt debatt eksklusivt bare for meg og direktesendt fra inne i skallen min (jeg er litt av en VIP der inne/*les: kronisk selvopptatt*), uten at jeg til syvende og sist har en dritt jeg skal ha sagt, virker det som.. Tankene jeg ikke vil ha som planter seg og formerer seg der inne, hviskinga i Mørket, alt dette jeg plutselig får beskjed om at er bestemt. Tida er ute, du var for sein, vedtak fattet. Og jeg kan kjenne i hele meg at jeg ikke har noe valg. Ingen vetorett tilgjengelig.
Legetimer, henvisninger, samtalemøter, terapi, innleggelser. Diskusjonene på utsida av hodet mitt er en dimensjon for seg selv.
Jeg blir fortalt at det er vanskelig å tenke klart når man er på min BMI. Og at man blir mindre motstandsdyktig, at det er vanskeligere å stå imot tvang og destruktiv atferd. At det kan være lettere å ordne opp i andre ting hvis jeg får et bedre tak på mat og søvn først.
Jadaaaa. Jeg fatter teorien. Den er den samme som den har vært i alle år.
Men. Det samme sa de om rusen. Jeg har vært nykter i snart 70 dager. Jeg er fortsatt like avstengt, det tar bare mye mer krefter å holde det sånn, men uten at jeg greier å gjøre noe med det. Det går fullstendig automatisk, og jeg føler meg totalt ute av standt til å skulle kontrollere det. Jeg har enda mindre kontroll over maten enn før, folka i hodet mitt er mildt sagt uforutsigbare. For ikke å snakke om uenige. Det handler visst bare om hvem som roper høyest når.

Jeg skammer meg sånn over all spisinga. Ikke at jeg ikke skamma meg over å la være å spise, men da kom det mer fra «ytre» påvirkninger. Jeg skamma meg fordi jeg var redd for kommentarene fra fremmede folk på gata, både fremmede og kjentes oppfatninger og det å bli satt i bås som den selvopptatte, umodne, forfengelige og svake anoreksi-klisjéen.
Den dårlige samvittigheta jeg hadde da kom fra alt stresset jeg påførte pappa og de bekymrede øynene hans, alle løgnene jeg serverte for å få dem til å se en annen vei. Måten jeg lot mitt eget piss renne fritt over på kjæresten, som virkelig ikke fortjente noe av det, og som i tillegg hadde mer enn nok med seg selv.
Skammen kom fra KMs ord som kimte i hodet; stakkars bortskjemte hvite lille rike pike, etterfulgt av et lysbildeshow av utsultede Afrika-barn med fluer svermende og de perfekte knoklene stikkende ut fra bak huden.

Nå skammer jeg meg fra innsida.
Dette er ikke meg.
Jeg har jo selvkontroll. Jeg er herre over kroppen min. Jeg kan få den til å gjøre som jeg vil.
Det er bare at nå blir jeg utbasunert av alle disse tilstedeværelsene. Deler av kroppen min har flytta opp i hodet, og tatt med seg alle mulige krav og evige klager. Jeg pleide som regel å greie å holde dem hver for seg; uansett hva kroppen mente, så holdt det seg der det hørte til. Vondt i magen var vondt i magen, det dreiv ikke uten videre og vrei seg unna og forplanta seg videre og morpha seg om til tanker som kanskje jeg skal spise noe? (Hva med hele kjøleskapet for eksempel?), UPLANLAGT.
Den dårlige samvittigheta kommer fra pengene jeg kunne brukt på julegaver og adventskalender til kjæresten, som jeg syntes det var en bedre idé å bokstavlig talt trekke ned i dass. Den kommer fra løftene jeg bryter, alt pisspreiket mitt om at i morra, da skal jeg skjerpe meg. Innimellom kommer den fra urettferdig kjefting når jeg «MÅ» inn på badet NÅ og være der et år (du må pisse sier du? SYND for DEG.) så jeg ikke skal måtte ta konsekvensene av grådigheta mi på vekta.

Jeg hadde en viss kontroll. Så kom selvmedlidenheta og grådigheta og jeg ofra blindt kontrollen i et svakt øyeblikk. Så nå kan jeg vel egentlig bare ha det så godt.
Jeg aner ikke hvordan jeg ska komme meg ut av dette. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvordan ting egentlig skal fungere. Jeg har ikke vært der siden jeg var 3 fuckings år. Ikke husker jeg noe av livet før fylte 3, og ikke kunne jeg vel brukt stort av den innsikta for å lede meg på veien nå uansett, over 20 år seinere. Det er jo en viss forskjell på hva som kreves for å innfri «normalen» for en 3-åring og en på 24...


Har jeg styrken til å bli frisk? Har jeg noensinne i det hele tatt hatt den? Kommer jeg noen gang til å ha den? Hvor i alle dager skal jeg i så fall hente den fra..?!!

fredag 24. oktober 2014

Vater søkes

Sekundene tikker, minuttene hopper, timene ruller og dagene forsvinner. Jeg får aldri tak på dem, før de har rent ut og blanda seg i gjørma bak meg. Samtidig går alt så forferdelig treigt for meg. Alltid. Først etter all denne tida kasta bort på å bruke alle mine krefter på å holde hodet så vidt over gjørma, har jeg innsett at det er det jeg gjør. Jeg har konsekvent brukt alle mine krefter på å holde meg selv i praksis fullstendig stuck.

I utallige desperate situasjoner har jeg vridd og vrengt den dumme, lille hjernen min for å forsøke å presse den til å produsere en GRUNN; hvorfor går det alltid til helvete?
I svake øyeblikk har jeg latt selvmedlidentheta rive meg med seg, i mangel på svar. Hvorfor MEG? Hva er galt med meg?! Er jeg virkelig SÅ svak, at dette, som alle andre får til, faktisk er direkte UMULIG for meg? Nå når jeg FAKTISK PRØVER... Alt jeg kan.
Det er kan være helt forjævlig smertefullt å mislykkes så heftig når man har gitt ALT man greide, og gjerne enda litt. Ofra ting det kjennes ut som man ikke kan leve uten. Å måtte innse at alt var til ingen nytte. Å måtte innse at det ikke er nok. At jeg ikke er nok..

For meg er det veldig sårt å skulle la det synke inn at jeg konstant bruker alle mine krefter på å komme ingen vei. Og først etter at jeg har latt all denne tida jeg har latt til rådighet renne ut til gjørme, greier jeg å innse at gjørma har blitt til kvikksand. Jeg pakker meg selv så godt inn at jeg ikke kan røre en lillefinger, senker kista og begraver meg selv levende før jeg innser at jeg er fanga, og at jeg faen ikke VIL være fanga. Kaster meg rabiat i retninga foran meg før jeg innser at den fører nedover. Brenner mine broer før de er bygd.

        Jeg er så forferdelig redd..

Min eksistens består av evig distraksjon. Jeg bruker alle mine krefter på å holde det vanskelige på avstand. (Ikke skjønte jeg at det var Livet..) Og kreftene jeg egentlig ikke har, på å distrahere meg fra at det er dette jeg gjør. Full gass vekk fra Livet. Full gass vekk fra alt jeg egentlig ønsker.
Og da er det plutselig ikke lenger noen gåte hvorfor jeg alltid føler meg mer død enn levende. Ikke noe spørsmål rundt hvorfor jeg alltid mislykkes.

Logikk er kvalmende stygt når det stirrer deg i trynet på denne måten. Makes you want to rip out your spine and peel off your face.

lørdag 11. oktober 2014

Pakkens innhold betaler porto // Framtid i Fortidsklær

        Det var Dag 29 nykter.

Dama på Streitingsentralen sier det er på tide å rette fokuset framover. Og det står i hodepapirene skrevet av folka som sendte meg til henne, at formålet med å sende meg dit er å gjøre meg «i stand til å nyttegjøre meg av videre anbefalt behandling».
Og dette var dagen Nykterdama tok fram den spisse penna si og skar seg gjennom overflata og tvang meg til å se opp mot det som visstnok er Virkeligheta; uformelig og grisete skimter jeg konturene langt der oppe. Hun forteller meg at det finnes Muligheter der, maler de utydelige skyggene i friske, glorete farger med undertoner av tro, håp og kjærlighet. Sier at det er dette abstrakte man må la seg stige opp mot for å kunne se klarere, etter hvert strekke seg ut mot - til og med ta i egne hender og forme til noe som etter hvert skal bli selve Livet.
Jeg har nesten lyst til å tro på henne.
Så kommer det.

              Innleggelse.

Med dette éne ordet avsløres fargene som løgnerisk oljesøl og flyter forbi, og konturene fylles av eviglange korridorer, ensomme netter, svimlende matplaner og medisintukling. Press, press, press. Folk, folk, folk. ANGST, ANGST, ANGST!! Klissete matbrett, smulete bord og skitne stoler. Ingen matvekter, ingen næringsinnholdsfortegnelser. Fylle brettet foran hundre andre, hvorav 2 par øyne overvåker meg fra hemmelige posisjoner. Tømme giften inn i meg selv helt uten beskyttelse. Ingen vegger, ingen hjernedøde TV-distraksjoner, fullstendig sårbar for andre mennesker, øyeeplene deres og muligheta for at de skal bevege kroppene sine innafor min personlige sfære eller til og med kaste ord på meg..

De vil brette meg sammen og pakke meg inn i en boks så de kan sende meg til riktig sted til riktig tidspunkt. Om morgenen står vi opp. Om kvelden legger vi oss. I mellom er det magiske klokkeslett som hører til hensynsløse dommere i hver sine rom med løsneser og parykker som slenger gåter uten svar med tilhørende tidsfrister på meg. Jeg ruller meg sammen inn i meg selv og setter inn tidvis passende «ja» og «nei» og aller mest av mine upassende «veit ikke». Latter er viktig. Jeg hoster den opp og spytter den ut gjennom luftehullene i boksen min.

Tilbake på rommet, gjemme meg under dyna. Døra som aldri kan låses på ordentlig, fordi det kryr av nøkler der ute. Når jeg tror jeg endelig skal få 15 minutter aleine; ett symbolsk bank (hvis jeg er heldig) som sender rykk gjennom hele kroppen og hjertet opp i svelget, etterfulgt av sjokkbølgene i brystet som lager svetteperler på skallet mitt og denne forferdelige indre skjelvinga som lammer hjernen min og blender synet av pleieren som står foran meg og forteller meg om flere domsavsigelser og hvilke labyrinter jeg må gå gjennom til hvilken tidsfrist for å komme dit. «Ja» og «Takk for at du sa ifra» sier munnen min.

Om hva da egentlig? hvisker hjernen når pleieren er borte.


mandag 29. september 2014

Metthet vs. Sult

Følelsen av å være mett er i min isolerte lille bobletilværelse noe av det som skremmer meg mest. Den plutselige tyngden av kroppen mot underlaget etter timer, dager eller uker tilbrakt flytende oppå meg selv. Den plutselige bevisstheta på at jeg er menneske, med organer, lemmer, blod og liv. Og at maten, som for ikke lenge sida var noe eget, et objekt utenfor mitt vesen, nå ligger på innsida, på vei til å bli en del av meg. Hvert sekund det ligger der inne, blir det mindre mat og mer meg.
Jeg kjenner denne nå uformelige massen i magesekken tynge ned organene under. Jeg kjenner den snikabsorbere seg inn i kroppen, pumpe seg inn i blodstrømmen – den sprer giftige kalorier som et fiendtlig takeover. Jeg kjenner fettet trenge gjennom magesekken og etterlate oljeskitne avtrykk på alt den klasker bort i der inne når jeg beveger meg.

Sult er også skremmende, men på en helt annen måte. Jeg har kontroll når jeg er sulten. Jeg veit jeg gjør det riktige.
Det som skremmer meg med sulten er løftet den bringer med seg; jeg kommer til å måtte spise. Jeg kommer til å feile. Jeg er ikke sterk nok.
Sult er kroppen min som forræder meg.
Og om jeg gir etter, og spiser, er det jeg som forræder kroppen.

Two wrongs don't make a right.

Jeg føler meg som en junkie. Dette evige higet etter gift. Jeg føler at jeg presser meg så hardt jeg greier, hvert sekund er en evighet. Jeg svikter, gir etter, lar meg selv falle - og en evighet er over på et sekund.

...and I'm back at the start.

torsdag 25. september 2014

Smulene

«Jeg er smulete inni meg,» erklærte jeg som 4-åring.

20 år har gått, og det stemmer like bra. Jeg er om mulig enda reddere for dem nå – smulene. Restene av noe man ikke lenger kan vite hva var. Det som datt av mens dere koste dere, det ubetydelige dere lar ligge igjen på tallerkner, bord, benker og gulv. Det dere ikke trenger, som egentlig burde fjernes før dere går videre – men pytt, det kan jo like så godt ligge. Hva det har vært? Hvor det kom fra? Spiller det noen rolle, da? Det er jo bare smuler nå. Smuler er smuler. Ta fram kosten hvis det plager deg, da. Eller bare børst dem bort før du setter deg i setet. Så lett tar dere det, og dere mener at jeg burde gjøre det samme. Kanskje dere hever et øyenbryn eller to, tenker jeg er «fin på det». Kanskje blir dere fornærma, irriterte eller oppgitte. Kanskje overser dere det glatt.

Jeg har ikke satt fot på mitt eget kjøkken på over et halvt år.

Og de siste gangene jeg var der inne, var det med skylapper, tøfler og hansker.
Matfobi, spiseforstyrrelser, OCD – grunnene er mange.

Min stakkars samboer står for henting, bringing og servering av glass, kopper og drikke, tidvis også skåler og boller og inneholdet han har laga og tømt opp i skåla. Nøye oppveid og tilberedt på godkjent vis.

I'm the unforgiving iron tyrant.

De ekle smulene gnager konstant.


mandag 22. september 2014

Rusfri my ass..

Hvorfor i hælvette heter det rusFRI?? Jeg føler meg mer fanga i nykterheta enn fri fra rusen.

Den pleide å løsne på det iskalde grepet fra sengeklørne, skyve dem i bakgrunnen og la meg kjenne spikerne i ryggen bli til en madrass. Tidvis ble jeg til og med velsigna med enkelt befriende slag i hodet, som lot meg slukne før sengemonstrene i det hele tatt registrerte at jeg var der.
Marerittene har tatt så jævlig av i det siste. I natt ble jeg bl.a. jaga med kniv i flere timer av min voldelige eks, voldtatt og fratatt min identitet. Jeg hadde ofte mareritt da jeg "rusa" meg 20 ganger daglig også, men da kunne jeg til en viss grad røyke vekk jævelskapet. Jeg kunne blåse ut nattspøkelsene, se dem danse i lufta og forsvinne. Som en bekreftelse på at det var over, ferdig, borte. Bare i hodet mitt.

Nå sitter det i kroppen helt til neste mareritt tar plass. Spøkelsene flyter i blodet mitt, forgifter cellene, pumpes inn i hjernen, rister grunnvollene og tar over kontrollen over kropp og hode. Ordene mine er forurensa, smittefarlige, hjertet råttent og illeluktende.

Alt er alt for ekte..


torsdag 18. september 2014

JA, jeg er faktisk så tragisk.

Så sitter jeg her igjen da. Jeg og Spiseforstyrrelsene.

Jeg og kjæresten feira (nesten) 1 uke nykter i dag, noe jeg lot resultere i at jeg spiste alt for mye, og vi var i tillegg i en situasjon både offentlig og uten toalett, der jeg ikke kunne kvitte meg med maten. Når jeg først får smaken på den jævla pizzaen greier jeg ikke stoppe. Jeg er grådig og ekkel. Jeg forsøker å skylde på kroppen min, for det føles faktisk som det er den som tar over og nekter å slutte. Hodet, som jeg føler er meg i disse situasjonene, skriker nei, nei, NEI - men kroppen fortsetter liksom bare. Den liker det. JEG liker det.  Jeg er jo kroppen min. Jeg veit det. Jeg veit det jeg veit det jeg veit det. Jeg veit det er jeg som kjenner smaken på tunga, det er jeg som tygger, svelger, strekker de fettete små pølsefingrene mine etter neste bit - repeat.

Det er bare så forferdelig vanskelig å innrømme. Jeg føler meg så ekstremt jævla ekkel! Jeg VISSTE på forhånd at jeg ikke kom til å ha noen mulighet for å kvitte meg med noe som helst etterpå. JEG spiste likevel. Jeg VALGTE å spise. JEG valgte noen minutter med falsk fysisk nytelse på bekostning av alt annet. Som en voldtektsmann i mørket. Egoistisk, selvopptatt, nytelse her og nå over verdier og moral, totalt blotta for skam ga jeg etter for mitt eget begjær.
Så kom straffa.

[...]

Og nå sitter jeg her, ekkel, dum, esende, og gruer meg som en idiot til dommen fra vekta i morra. Tallene ljuger ikke.

Jeg som hadde kommet så godt i gang! Jeg var så godt på vei mot neste mål.. Men hva faen hadde jeg forventa meg egentlig. Jeg burde være vant til å mislykkes nå.  Uansett hva jeg prøver på, får jeg det aldri til riktig. Og jeg har alltid en unnskyldning på lager.

Jeg burde ikke sitte og skrive om dette som en plastikkfjortis. Åherregud, jeg kan ha gått opp noen hundre gram - total krise lizzom - poor little rich white girl. Men faen heller, dette er MIN jævla blogg, det var dette som var hele poenget - så jeg velger å gjøre det likevel. JA, jeg skammer meg, men, dette er sannheta for faen.

JA, jeg er faktisk så tragisk.

mandag 15. september 2014

5 fulle fisk ~ dag 5 nykter x_x

Det eksploderte tidligere, nå prøver jeg å holde balansen i etterdønningene. 
Det frister så jævlig å bare slippe - bare litt er nok! - så trekkes jeg ned i Dypet, til den etterlengta stillheta langt der nede. Det er alt for overveldende her oppe. Alt for lyst, alt for bråkete, jeg bombarderes fra alle kanter, er det egentlig rart jeg er som jeg er?! 
    Jeg hører jo ikke til her..




      Hvorfor, som fisk
      ta slik en risk
      Stige opp av vann
      for å prøve seg på land?

fredag 12. september 2014

Dag 1 NYKTER

Heldigvis sov jeg ca hele dagen. Så jeg slapp forholdsvis billig unna. Men de få timene jeg var våken var egentlig mer enn nok ass..
Spiseforstyrrelsen jubla jo høylytt ettersom jeg ikke spiste noe. Men resten av hodet og kroppen pekte meg ut som forræder og lova møkk og hælvette i tida framover. Krangla selvfølgelig med kjæresten, og det er jo forståelig nok når vi er to uhelbredelige stonere med delvis overlappende diagnoser som plutselig fratas hovedmestringsstrategien vår. Ellers ble det tid til en grinetur opp i «skauen» og en liten runde med barberbladet på badet. Bærre kosen altså.

Jeg prøver å være fornøyd med at jeg ikke sprakk, og at jeg faktisk hadde kontroll mens jeg dreiv på på badet.

[...]

Dette ble da forferdelig ubehagelig å skrive om. Så nå gjorde jeg det jeg lovte meg selv da jeg oppretta denne bloggen at jeg aldri sku gjøre; jeg sletta nettopp det jeg skreiv fordi det ble for skummelt å skulle poste det. Selv om jeg veit at ingen leser bloggen, og om noen mot all formodning en gang i framtida skulle finni på å rota seg inn her, så er jo hele greia anonym uansett.
Det er bare noe med det ordet. Selvskaaaaaading. Barberbbbblllaaaaaaader. Emofaen! Ærgh.

Jeg skammer meg.
Men det er ikke derfor.
Tror jeg vaffal.

Det bare føles så personlig, så sårt og usikkert og fragilt å bare skulle slenge utav seg på Den Vide Verdensveven. Så utrolig hensynsløst, på en måte. Mot hvem eller hva veit jeg ikke. Skjødesløst i hvert fall. Psykisk hygiene altså. Viktig. Og akkurat dette med selvskadinga skal visst bare være mitt-mitt-MITT. Jeg vil ha det rent, urørt, for meg selv.
Jada, arr og kutt og alt det der - de er jo der, de - og om noen som har no med det (les: behandler/postoverlege etc.) spør meg, så har jeg ikke noe problem med å innrømme det selv, når de uansett bare kan lese det i journalen min.
10 år har gått siden jeg ble «avslørt». Og jeg er fortsatt like redd for å bli tatt for enten å være tragisk, dum, håpløs, «gal», eller på den andre sida rett og slett en overdramatisk emofjortis.

Dette er Dag 2. Med stor D. Dag 2 nykter. Og det hadde vel ingen trodd. Kanskje minst av alt meg.. :P

torsdag 4. september 2014

Speilet

   Hodet i høygir, alle småting blir til insekt .. ~
Kjenner ikke igjen tingene på bordet, og det er for mange til at jeg greier å se dem. De er bare former og farger med energier eller inntrykk knytta til, som forteller meg hva slags type ting det er. Prøver å ta noen bort for at det ikke skal være så overveldende, men energiene er bare knytta til alle tingene på bordet som en helhet, ikke hver enkelt ting, så jeg glemmer hva de er eller hvor de skal når jeg plukker dem opp.

Kroppen vil heller ikke være med, den har mye vondt, til tider på måter som gir vanskeligheter med å gå, og den prøver med jevne mellomrom å få hodet mitt til å tro at jeg har blodpropp i leggen. Veit ikke om det er hodet eller kroppen som lager hodepina heller, men det er uansett lettere å takle.

        Speil er kalde.
Harde, likegyldige flater, brutalt ærlige og umulige å diskutere med. Ekko - ekko - ekko. Slenger tilbake akkurat den samme dritten som du forsøker å bekjempe det med. Avdekker alt jeg vanligvis gjemmer. Tydeliggjør svikefullt svakhetene som gjør at jeg alltid kommer tilbake. Knuser så lett hvis jeg protesterer, og avslører glitrende skarpe kanter som lager riper i skallet mitt.

Speilene er helt jævlige for tida. Heldigvis er det ikke mange av dem i leiligheta vår, og det ene har fått plass bak ei rullegardin. Men speilet/lampa/skapet over vasken er påtrengende. Sjekk, sjekk, sjekk!! Og jeg gjør som speilet sier, noen ganger fordi jeg er en svak svak person, andre ganger fordi jeg er for forvirra til å skjønne at det ikke er det jeg skal.

Hjernen min har lekket ut over hele leiligheta og gjort lufta tjukk av tanketåke. Jeg er aleine nå. Han sitter der fortsatt, det er ikke det, men serveren vår brøt sammen og vi ble nødt til å koble oss midlertidig av. Så nå er han en fysisk gjenstand med trygghet og normalitet knytta til seg. En viktig funksjon. Men jeg er en av dem som aldri greier å holde varmen aleine.

          Jeg savner den varmen.. ~


tirsdag 26. august 2014

**back row rotting

Finner ikke noe. Jeg glir lydløst forbi. Virvles meningsløst rundt, gjennomsiktig, ubetydelig. Dovner bort bak PC-skjermen med evige albumprosjekter for å holde fast på øyeblikket som allerede er forbi, det som kanskje aldri kommer, eller det jeg går glipp av mens jeg forsøker å fange alle de andre. Denne evige trangen til å dokumentere, frykten for å glemme, stå igjen og skulle være ferdig uten å ha begynt.
De andre raste forbi meg for leenge sida. Jeg har forlengst gitt opp å skulle løpe i samme runde som dem.
          ~ Jeg løper ikke en gang lenger samme vei...

torsdag 21. august 2014

19.08.14

200 kcal inn. I dag. Og ingenting ut. Nesten. Og en ny veiedag kiler meg klamt i nakken, nærmere og nærmere tikker Klokkenazien - HJELP.
Vi spenner alle muskler og kveler skrikene før de når munnen. Veggene truer med å rase inn over meg. Adrenalin, blodårer og bulende øyeepler. Er det meg? Eller er det til meg? Disse øyeblikkene har kommet for brått på, jeg har ikke en gang bestemt meg for hvilken verden jeg bor i, ikke hatt nok tid til å i det hele tatt kunne forstå alternativene en gang; eksisterer de i det hele tatt?! Og hvis det er kun én Virkelig verden, hvordan skal jeg vite hvilken det er? Stole blindt på andre? Hvem av dem i så fall? Hvordan kan jeg vite hva som er rett og galt i en enkeltsituasjon når jeg ikke en gang veit hva jeg skal forholde meg til i utgangspunktet?
HVA er kulisser og HVA er ekte? Og hva faen betyr EKTE uansett?!
Alt dette. Spiller det noen rolle, så lenge alt eventuelt bare er i hodet mitt? Jeg veit ikke. Det har visstnok tatt fysisk plass der oppe, og det er det som innimellom virkelig uroer meg. Jeg må rømme inn i tivolispeilene før alt tar meg igjen. Jeg hopper inn i det ukjente og føler det lekke inn i meg, nå flyter det, helt udramatisk forankrer dette seg og tar bolig i MEG - nå er vi enda fler om å gnage om kamp om plassen her, dette må nok vekk rett og slett; ØNSKER JEG MINDRE PROBLEMER MÅ JEG HA MINDRE Å FÅ PROBLEMER MED. Enkel regel henta fra den billedlige svart/hvitt-verdenen, og når den er tilgjengelig og tilbyr en mulig løsning (eller løgn, hvem veit), bøyer jeg meg, men jeg må si det er like mye fordi jeg har mista troa som for at jeg har den når det gjelder detttttte.

onsdag 20. august 2014

Sjøsyk

Sulten river i kroppen og får hjertet mitt til å lette fra brystet. Søvnen som ikke ville komme gjør alt uskarpt, jeg skvetter når blikket møter mine egne blodsprengte øyne i speilet. Jeg flyter i margen av meg selv, verden rundt er bare revnede sømmer og slitte kanter, helspente nervenett.
Man blir ensom av å være meg hver dag.
Forsøker å grave meg ned i bomull og synke ned, ned, ned, ingen høye lyder eller harde kanter, ingen Skyggefolk som konspirerer i krokene.



Den glitrende blanke overflata blunker til meg hvis jeg forsøker å gå forbi, hvisker med Skyggene i vinden, kom, kom... Tenk så godt, som en myk, avkjølende omfavnelse i febertåka. Alt blir krystallklart som vannet. Forråtnende oksygen tvinges ut - rent, kalorifritt vann renner inn, gjør meg lettere enn jeg noensinne har vært...



fredag 15. august 2014

Er jeg narkoman?

Narkomani: fra gresk νάϱκωσις (narkos), forlammelse og μανία (mani), raseri, vanvidd [wikipedia]
Narkoman: person som misbruker narkotika eller er avhengig av medikamenter. [Store Norske Leksikon]
Narkotika: opprinnelig et ord for stoffer som kan gi narkosis - 'dyp søvn'; først brukt om opium, tørket plantesaft fra opiumsplanten - Papaver somniferum.

Begrepet narkotika har senere fått utvidet betydning og dekker stoffer med svært ulik virkning, men alle kan gi rus og avhengighetstilstander. [...] Fra begynnelsen av 1900-tallet innførte derfor mange land narkotikalovgivning. [...] Senere ble bruk av hasjis, cannabis som utvinnes fra hampplanten (Cannabis sativa), også omfattet av lovgivningen.
Den første [konvensasjonen] innen narkotikaområdet var Haag-konvensjonen fra 1912 rettet mot opium, også med bestemmelser om kokain og morfin. Genève-konvensjonen fra 1925 utvidet bestemmelsene, inkluderte cannabis og forankret konvensjonen i internasjonalt samarbeid (Folkeforbundet). [Store Norske Leksikon]
[bilde: Google]
Meg: røyker hasj daglig. Starter vanligvis ca. en halvtimes tid etter at jeg har våkna, og røyker ganske jevnt utover dagen (vanligvis et sted mellom en gang i timen til hver tredje time). Jeg tok mitt første trekk for rundt 10 år sida, men «bare» 6-8 av disse åra har jeg røyka hver dag, med noen få pauser. Den lengste sammenhengende pausa jeg har hatt uten sprekk var på ca. 3 måneder. Jeg er helt klar på at jeg er avhengig, både psykisk og fysisk (selv om det er lite fysiske abstinenser forbundet med å slutte med hasj; det verste må være nattesvette og kvalme eller influensa-følelse/forbigående dårlig kroppsform).
Ellers er jeg glad i rus generelt, jeg koser meg gjerne med det meste jeg blir tilbudt, og innimellom oppsøker jeg også andre stoffer (enn hasj) aktivt. Dette skjer ikke spesielt ofte, ettersom jeg som regel er redd for å gå ut, spesielt hvis jeg må ha kontakt med andre mennesker. Jeg er spesielt svak for amfetamin, sopp og hallusinogener, men er ikke avhengig av noe annet enn hasj.
headrace.blogspot.com

Narkoman? Selv mener jeg ikke at hasj/cannabis er narkotika. Så jeg mener heller ikke at jeg burde bli sett på som narkoman. Likevel hender det at jeg føler meg som en, enten fordi jeg er avhengig og misliker fangenskapet (mekanismen i selve avhengigheta er jo stort sett den samme uavhengig av hva det er man er avhengig av *holder tunga rett i munnen her*), eller fordi jeg blir stempla som narkoman av omverdenen. Selv mener jeg det er respektløst mot de som virkelig sliter (les: er narkomane) å sette meg i samme hovedboks som dem.
I tillegg har det til tider vært forferdelig vanskelig å godta at mange dører har lukket seg for meg med tanke på å bli bedre fra noe av alt det andre jeg sliter med, fordi denne RUSLIDELSEN «må» behandles (først). Til og med etter at min veldig flinke eks-behandler skjønte nok til å få fjerna ruslidelsen som en hovedlidelse. Jeg får beskjed om at jeg må legge meg inn til avrusning før jeg kan få ordentlig hjelp med OCD-en f.eks. Jeg skjønner jo for så vidt logikken bak at man aldri er helt til stede når man er «kronisk» stein, og spesielt eksponeringsoppleggene man bruker for å behandle OCD krever jo nettopp at man er veldig tilstede og står i ubehaget. Men det er faktisk like ubehagelig for meg å f.eks. skulle bruke et offentlig toalett når jeg er stein som da jeg var nykter, så jeg greier liksom ikke ta det helt inn likevel.
Avrusning før jeg kan få hjelp med OCD-en altså. Den var god, tror du OCD-en lar meg være på avrusning liksom? :P
Og hva med Spiseforstyrrelsene? Det er helt jævlig mye vanskeligere å skulle spise når jeg ikke røyker.
Og selvskadinga som kommer tilbake når jeg blir mer og mer «nykter»? 
I tillegg har du jo de psykiske «standard»-abstinensene; rastløshet, angst, agitasjon, irritasjon/aggresjon, depresjon, mareritt etc. Alt dette sliter jeg jo med fra før (både fra før jeg i det hele tatt visste hva hasj var, og nå i «kronisk stein» tilstand), og jeg føler (faktisk, helt ærlig) jevnt over at jeg har blitt i bedre psykisk form etter at jeg begynte å røyke. Røykinga har også gitt (og gir meg fortsatt innimellom) veldig mye mer enn rusen, den har åpna dører for meg til å møte mennesker og ha opplevelser jeg ellers ikke ville hatt, og gitt meg en slags (falsk?) tilhørlighet.
      Jeg er en stoner. Det er det jeg føler meg som. Ikke narkoman.
Jeg er en stoner. Selv når jeg ikke røyker. Det skvulper i blodet og knirker i knokkelkrokene, og jeg tror ikke jeg noensinne kommer til å bli kvitt denne følelsen. Jeg tror ikke jeg VIL bli kvitt denne identiteten, stonere er jevnt over jævla fine folk. Cannabiskulturen vil alltid ha en ekstra varm plass i hjertet mitt. ❤

headrace.blogspot.com

Jeg er født på feil tid. Dette har plaga meg i alle år. Da jeg var yngre tenkte jeg det var feil planet, at det fantes et eller annet der ute som var MITT hjem. Denne drømmen måtte jeg gi opp etterhvert ettersom jeg ble eldre og ikke greide å tro no særlig verken på grønne folk fra Mars eller Ancient Aliens-superkonspirasjonsteorier.

Jeg vokste opp med mye forskjellig musikk, bl.a. Beatles, Dylan, Sex Pistols og Bob Marley, og med musikken kom også spørsmålene om folka bak. Hvem var disse forskjellige morsomme mennene på forsiden av LP-platene? Jeg kunne studere dem i timesvis og spørre og grave til du fikk lyst til å kaldkvele meg. Jeg forestilte meg denne magiske verdenen disse fascinerende menneskelige fenomenene kom fra, og sammenligna med min virkelighet. Sånn fant jeg ut at hvis det ikke fantes noe annet sted å bli født på, måtte det i hvert fall være feil tid! Alt fra denne tida virker så mye mer ekte og virkelig for meg. Ikke bare hippiedrømmen og Woodstock og hele det kjøret, men også helt enkle, hverdagslige ting. Jeg hadde enkelt og greit passa bedre inn, trivdes bedre, følt meg mer FRI(!!).
Og bare for å nevne det; jobber som ennå fantes på denne tida, som nå er erstatta av maskiner og varierte/blandede stillinger. For meg er det litt vilt å tenke på at jeg muligens kunne hatt fast jobb hvis jeg bare var blitt født noen tiår tidligere. Det føles så fullstendig tilfeldig og kaldt.

Jeg har vanskeligheter med å forstå at jeg på 70-tallet på grunn av min rusbruk skulle blitt oppfatta som noe annet enn en skitten hippie. Så fordi jeg dusjer ofte, ikke kler slengbukser, og det tilfeldigvis har gått 40 år, er jeg nå blitt narkoman?

torsdag 7. august 2014

Utfordringer fra fortida


Jeg pleide å ville være aleine så mye jeg kunne. Jeg var så utrolig sliten av den tunge Maska jeg bar rundt alle andre. Det å endelig få låse seg inne og trekke ned rullegardinene, skru av lyset, sette på TV-en på lydløs og bla fram noe passende musikk på iPod-docken var en magisk rutine som fikk Maska til å smelte. Boksen med barberblader kom ofte glidende mot meg fra gjemmestedet i TV-bordet. Noen ganger fosset tårene fra jeg låste døra bak meg til jeg åpnet den igjen dagen etter. Maska rant, men greide alltid å størkne seg på plass igjen før hånda mi brøt seglet som beskyttet meg fra de andres dimensjon.

Knoklene mine var av plast etter hver gang jeg fikk tømt litt av det vonde ut over sengetøy og håndklær. Jeg kunne som regel flyte på overflata av meg selv igjen i såpass stor grad at jeg fortsatt kom meg på skolen i hvert fall noen timer de fleste dagene.

           Nå kan jeg ikke huske sist jeg var aleine.
Men så skulle altså kjæresten ut å drekke, og jeg takka nei fordi skadetvangen har tatt av såpass mye i det siste at jeg ikke greide å gjemme resultatet med mine vanlige metoder. Så da så det ut til aleinekveld for meg. For første gang på (alt for?) lenge.
Da jeg fikk vite det, begynte hodet mitt med én gang å glede seg over muligheta til selvskading. En annen del av meg ble stressa og redd. Her kommer det godt med å ha en tredje stein del som ber meg chille'n og ignorere følelsesdramaet så lenge som mulig^^ For den steine delen stopper eller roter det til for hodet mitt når det forsøker å legge spesifikke planer som i denne sammenhenga blir til tvangstanker som må utføres.

Planlegging og listeskriving er en viktig (og veldig tidkrevende:P) del av måten jeg takler hverdagen på, og vanligvis ville jeg ha planlagt hvert sekund, spesielt nå når det kommer en helt ny utfordring (nå altså å være aleine). Jeg veit om alle disse risikoringene eller hva faen som jeg entrer når jeg sier ha det, låser ut typen og går tibake innover i leiligheta.

Tankene kommer strømmende på idet jeg nærmer meg badedøra, men kroppen min beveger seg videre forbi og inn i stua, og ingen (!) klamme hender knuger seg rundt anklene mine og vil dra meg tilbake. Jeg kjenner nesten forbausa at jeg nettopp tok et valg.

Det er vindstille i stua. Ingen Skygger hvisker fra krokene. Jeg kan sette meg ned i stolen og begynne å rydde i noen småting på bordet mens jeg venter på at PC-en skal starte, helt uten noe videre drama.

Jeg greier ikke tro på det før nå i ettertid, men alt gikk faktisk så bra den kvelden at det nesten er flaut å tenke på hvor lett det var i praksis når jeg bare unngikk teorien! x) Det jeg mener er at jeg gjennomførte denne kvelden helt uten å falle tilbake til alt jeg var redd for, rett og slett ved å IKKE tenke. IKKE planlegge. Ikke la meg selv forestille meg det som en mulighet.
Det var rett og slett helt blokka ut, stoneren i meg var konsekvent (stein :P) og utsatte ALLE tanker som ikke handla om fjernkontrollen eller Cola Light. Jeg hadde TV og PC på konstant, hadde det jeg trengte for å få gjort masse enkle småoppgaver liggende (lage timeplaner, skrive lister for neste uke osv), og selvfølgelig noen smarte røyk på lur. Etter hvert skrudde jeg til og med på mobilen for første gang på ganske lenge, typen hadde sagt han skulle sende melding etter hvert når han fant ut hvordan ting ble og når han kom til å komme hjem osv.

Jeg hadde angsta i kroppen hele kvelden, og innimellom kom bølger av jævelskap og banka på. Noen småjævler jeg ikke har sett på ei stund fikk til og med brutt seg inn og laga litt gammeldags faen, men stort sett holdt jeg dørene lukka og lot dem holde på utafor. Godtok de glimta fra helvetet som har vært som jeg ikke kunne unngå. Men stoppa dem der. Lot ikke dominoeffekta ta over. Lot ikke minner bli til virkelighet. Holder fast på at DET ER IKKE SÅNN NÅ. Holder fast på at JEG IKKE LENGER ER ALEINE. Nå er det kun en følelse, IKKE et faktum.

Wrong Answer

Fy faen. Det er tøft å holde fast. Strevsomt å holde ut noe så virkelig bare ved hjelp av en faktaopplysning om at «dette bare er hjernen min, som tar feil akkurat nå». Vanskelig å ikke slippe taket et eneste sekund, så ikke sjela får tid til å bli enig med hjernen. For sjela bor i kroppen min, og det er den jeg i bunn og grunn virkelig må kontrollere i slike situasjoner. Hvis sjela får connecte ER jeg Isabel fra fortida.

Det var en vond kveld. Men nå er den over. Og jeg mestra den. FAKTISK. Sådetså.

Jeg brukte mange strategier uten å ha planlagt det. Noen av dem hører kanskje fortsatt til på den «syke» sida sånn egentlig og i teorien, men jeg valgte å akseptere dem som midlertidige verktøy likevel, og bruke dem til noe som i det store og hele var så friskt som jeg kan få til nå. Det syke som JEG kjempa imot DA, det JEG ville vinne over, vant jeg faktisk over.

Jeg innser at den éne tingen som utgjorde hele forskjella, er det å vite at jeg har noen. Og jeg tar for gitt hvor mye det faktisk er verdt - for alle - men virkelig spesielt for meg eller evt. andre som har det som jeg har det med ting. Ja, jeg er totalt avhengig av kjæresten min. På veldig mange plan, også praktiske, og i unormalt stor grad. Ikke alt av det er sunt, og det veit jeg veldig godt, trust me. Men alternativet akkurat nå, ville vært så forferdelig mye mer usunt.

Så jeg innser hvor utrolig heldig jeg er, og gråter litt for første gang på veldig lenge over at jeg ikke greier å føle det.



#winning #fortid #skadetvang #BliFrisk #ensomhet #selvskading #hodekjør #valg #mestringsstrategier #tvangstanker #skam #hverdag #OCD #personlighetsforstyrrelse #listeskriving #sjel #kropp #rus #kjærlighet #tanker #angst #kjæreste #PsykiskHelse #TheseDays #teori #praksis #svarthvitt #hjerne #psyk #tvang #Mørket #Skyggefolka #tomhet #avhengighet #skam #stresshåndtering #redd #minner #musikk #dominoeffekt #au #følelser #distraksjon #gråte #verktøy #positivt #Ulovligheter #følelser

lørdag 2. august 2014

isdråpene~

Hvordan jeg føler meg? Jeg er borte... Kanskje følelsene også.

Bare denne såre tomheta.
Det som var, virker å ha blitt revet ut mens jeg sov eller ikke fulgte med. Så nå sitter jeg igjen med dette tomme, såre skallet.

Kroppen er alt for varm.
Inni meg fryser jeg.

Dette skallet er for tynt, for skjørt, for oppsprukkent, og med sårene etter det bortrevne fortsatt åpne greier jeg ikke å forholde meg til annet. Jeg er så LEI av at hver dag skal handle om alt dette syke.


søndag 13. juli 2014

Min egoisme og tanker om pårørende


I går ettermiddag/kveld skreiv jeg dette:

«Så ble det ingen mat i går. Og en så rolig dag har jeg ikke hatt på lenge! =)
Jeg greide å tenke meg om før jeg gjorde ting, noe som naturlig nok resulterte i mindre følelsesutbrudd. Jeg ble fortsatt plaga med skadetvangen (not to be confused with selvskadinga, altså, dette er to forskjellige greier. Jeg tør visst ikke helt å gå inn på hva det går ut på sånn praktisk, men tvangshandlingene mine er helt ufarlige, og selv om merkene noen ganger kan se dramatiske ut de første dagene, etterlater det ganske lite med arr etter hvert. Den første behandleren jeg snakka med dette om kalte det skadetvang, så ettersom jeg ikke hadde noe navn på det selv så ble det bare til det.), men hele tvangsseansen var over på bare litt over en time, og jeg hadde ikke «sunket» helt inn i min egen verden ennå da jeg greide å slutte.
Jeg fikk fred fra mye av hodekjøret som pleier å stå på repeat hvert jævla sekund, jeg greide»

Og der stoppa det. Midt i setninga ble jeg kjempedårlig, spydde masse magesyre (ufrivillig) mens hjertet tok av med trommevirvler fra hævlette og forsøkte å sprenge seg ut gjennom brystet.

Etterpå sovna jeg på sofaen, og min supersnille kjæreste vekka meg forsiktig etter en times tid og tok meg med ut på en røyk. Han konfronterte meg med at jeg ikke hadde spist, og først ble jeg totalt bitch, helt sånn herregud da mann, jeg har jo nettopp våkna etter å ha spydd, tviler på du ville vært så jævla keen på mat sjøl, pass dine egne jævla saker. Sånn 2 sek etterpå greide jeg å innse at jeg oppførte meg som ei drittkjerring og sa unnskyld.

Vi kom oss inn, og jeg tok meg 15 minutter til å lese over lista mi med grunner til å spise, og fokusere på den faktiske betydninga av ordene. Jeg skjønner ikke hva det egentlig er som er så vanskelig med å bare spise, men det er nesten som jeg på en måte må «logge meg på» eller hva jeg skal si, og at jeg konstant glemmer passordet. Jeg VEIT jeg har passordet, jeg hadde det i går eller dagen før der f.eks., men i dag er det bare totalt blåst ut av hodet mitt, og det føles ut som jeg ikke aner hvor jeg skal begynne å leite for å finne det igjen.

 Jeg lurer på om et eller annet er blitt forandra inni «systemet» mitt? At noen en eller annen gang har gått inn og skrudd om på standardinnstillingene; fra [ DEFAULT SETTING = EAT ] forandra til [ DEFAULT SETTING = DO NOT EAT ]. Ellerno.. :P 

Det høres jo sikkert ut som en dårlig unnskyldning eller bare random vas, men så er det jo en grunn for at jeg skriver det her og ikke sier det til noen også da. Hehem.
Jeg er i hvert fall helt jævlig å ha med å gjøre når jeg stresser rundt i ambivalensen og leiter etter passordet/vurderer å gi opp leitinga.
Jeg HATER det når jeg tillater meg selv å la min egen negativitet sive ut på andre når de faktisk forsøker å hjelpe meg.

Og jeg har hele spekteret; (her er en trivelig liten oversikt)
  • Jeg kan hyle og skrike som en jævla 3-åring, totalt uten logikk og fullstendig fastlåst i sitt eget trass
  • Jeg kan være hu sure halvgamle fitta som kritiserer, diskuterer, konfronterer og kverulerer på hvert eneste ord som kommer ut av kjeften din
  • Jeg kan være fjortisbitcha fra hælvette - herregud ass *eyeroll* dette gidder jeg ikke diskutere. Jeg gjør som jeg vil, for faen, du kan ikke bestemme over meg. Jeg har til og med langa ut noen bitchslaps mot typen, og dette på tross av at jeg selv har vært gjennom et voldelig forhold og blir kvalm bare ved tanken.
  • Jeg kan være den selvmedlidne emo-ungen som mener ingen forstår hvor vanskelig det er for akkurat meg spise akkurat , eller jeg kan til og med dra en type javel, så det er så FARLIG å ikke spise altså, fordi jeg kan DØ? Vel, jeg dør faktisk HVIS jeg spiser! Og da må jeg ha det fuckings JÆÆVLIG hver dag fram til jeg endelig ikke orker mer og tar livet av meg. Hvis jeg lar være å spise kan jeg i hvert fall leve og ha det greit den siste tida! Eller hva om jeg bare stikker og dør med det samme? Så slipper vi dette jævla problemet?! osv.
  • Jeg kan være helt stille og fjern og tilsynelatende umulig å få no særlig kontakt med, unngå alt eller evt. bare aldri stå opp.

Jeg veit hvor jævlig irriterende jeg kan være, og at det er en belastning for kjæresten min (og ville sikkert vært en belastning for andre også hvis jeg hadde hatt noe sosial omgang), men jeg fortsetter. Spesielt irriterende må det være ettersom det er et slags press på å ikke være «slem» mot den «syke», og kjæresten min har fått trøkka inn i hodet fra både akuttposter og behandlere hvor viktig det er å «støtte» meg. Jeg er ikke like ille som jeg var, men jeg tenker likevel at jeg virkelig har sympati for alle som må være rundt en person som (uavhengig av grunn) oppfører seg urettferdig og liksom skal «få lov».

Jeg prøver å motarbeide dette hver dag. Vi må alle ta ansvaret for våre egne problemer osv. Jeg prøver å beklage så mye jeg kan til kjæresten, forklare ham at jeg forstår hvor slitsomt det er. At han må slippe å være min barnevakt. Men det går jo ut over ham om han lar være også. Plutselig har jeg gjort noe som ødelegger ferieplanene vi har nå snart f.eks. Og tenk for en forfeeerdelig kjæreste han ville vært hvis han hadde dratt aleine på ferie mens staaaakkars meg hadde vært innelåst på sykehus (nevermind at det i så fall ville vært min egen feil at jeg havna der og nevermind at vi ikke kan få tilbake pengene for billetter og hotell). Det verste er at jeg faktisk sikkert ville syntes det. Så ego kan man faktisk bli! Jeg føler virkelig med «pårørende» til folk som meg. Jeg får behandling i bøttevis, mens kjæresten bare blir bedt om å hjelpe meg, men det er jo ingen som hjelper ham.

Tror heller ikke det er bra for mennesker som sliter psykisk å føle seg (i enda større grad enn man allerede gjør) som en belastning for dem rundt. At man til tider føler man burde legge seg inn på institusjon med hovedmotivasjon for innleggelse at partner eller familie skal få en pause, og at man i tillegg kan bli oppfordra av de som skal være fagfolk til å faktisk gjøre dette(!!), sier jo seg selv at blir feil bruk av ressurser..!

Jeg greide å spise i går. Til slutt. Det er helsebringende for meg. Men det kjæresten min måtte gjennom for at det skulle skje, var ikke helsebringende for ham.

Vi har forsøkt å gjøre ting på mange forskjellige måter, men bor man sammen så er det vanskelig å komme unna disse problemstillingene, både mht. spiseproblemer, skadetvang, selvskading og alle de andre problemene som JEG har laga meg, men som til stadighet tvinger seg inn og er blitt en ganske stor del av MIN KJÆRESTES hverdag. Og tro det eller ei, min kjæreste har faktisk sine egne problemer.

Dette føles feil #feil FEEIILL.


onsdag 9. juli 2014

GRUNNER TIL Å SPISE! – Steg 1

Et tilbakevendene problem på veien til å bli bedre for meg og sikkert drøssevis av andre folk med anoreksi eller andre spisevegringsproblemer, er å finne den motivasjonen man trenger for å dytte den jævla gaffelen opp til munnen. (Helst også uten å dytte fingrene ned i halsen etterpå, men hele den greia er på en måte i hvert fall for meg et helt kapittel for seg selv, helt langt der borte i Steg 3-land.)

Noen ganger har det vært som om et lys har gått opp for meg. Plutselig har jeg innsett at man  jo spise, da! og det har tentes lys i meg.
Kanskje ikke no direkte flammehav jeg har fått til, det har vel stort sett vært et lite telys som blafrer forsiktig i trekken fra mørket der inne.

Jeg velger å tro på at bittelitt lys i stummende mørke kan få han som alltid hadde trodd han var blind til å innse at han ser.

Men – like fort som lyset tentes er det plutselig borte. Jeg tenkte meg ikke om et øyeblikk, og pusta. Jeg står igjen og famler i Mørket, lar det overbevise meg om at jeg er blind, lyset og synet var en glippende illusjon. Altså, klart det finnes, bare ikke for meg.

SPIIIIISEEE. Igjen og igjen og igjen og foralltid.

Det har gjort meg så sinnssykt frustrert så utrolig mange ganger, når jeg veit jeg må, men bare ikke greier å «gi meg selv lov» eller hva jeg ska si. Nå når jeg skal av gårde til utlandet på sommerferie med kjæresten snart, hadde jeg bestemt meg på forhånd for å ta en «quick fix» der jeg tenkte at hvis jeg bare på en eller annen måte kan bestemme meg på ordentlig, hvis jeg bare planlegger godt nok når jeg skal spise mye, på lik linje med sånn som jeg som regel har planlagt (bevisst eller underbevisst) at jeg skal spise lite eller ikkeno, da det gå. Jeg har bevist at jeg har viljestyrka til å la hodet styre over kroppen før. Kom jeg meg ned, må jeg da for faen greie å komme meg litt opp igjen også.

Så da var det i gang med heftige diskusjoner med Spiseforstyrrelsen, som endte opp i krangling, roping og blod, og vi prøvde begge å lure hverandre, selv om jeg vil si at Spiseforstyrrelsen brukte hakket mer skitne triks enn det jeg hadde å stille opp med.
Etter mye om og men ble vi enige om at jeg skulle få oppleve sommeren i farger og gråtoner, så lenge prosessen med å gjøre dette mulig (flere ting inngikk i dette, men med tanke på Spiseforstyrrelsene, vil det si spise litt mer og normalt, ikke spy, prøve å gå opp noen kilo før avreise etc.) foregikk i kontrollerte former.

Og akkurat som da de først kom snikende på silkemyke skjelettføtter, lot jeg Spiseforstyrrelsene lure meg igjen.


Jeg trodde det bare var å trykke på «PAUSE».
Du kommer til å savne oss, hvisket Spiseforstyrrelsene. Det må nok være det dummeste jeg noensinne har hørt, tenkte jeg, og trykket.
Lite visste jeg at det jeg gikk inn i, tydeligvis er en kontrakt skrevet av Djevlens advokat.

De lovet de skulle la meg være. Det ingen sa noe om var det de hadde lagt igjen i meg.


Isabel er meg og sjela mi, Anabel er navnet jeg har gitt mitt anorektiske alterego. Alltid tilstede til en viss grad, alltid med strenge regler, utøvende makt og pekefingeren lett tilgjengelig, og det var jo tross det jeg inviterte henne inn for in the first place, så dette så jeg bare på som en positiv ting da Planen var å gå ned.
Men jeg forandra på Planen, og Spiseforstyrrelsene lova å la meg være i fred. Jeg skjønte jo ikke at de kom til å la Anabel være igjen!
Spiseforstyrrelsene smiler til meg i Mørket. «Det er deg,» ler de. «Har du ikke skjønt det?»
Jeg er ikke lenger sikker på hva som er Isabel, og hva som er Anabel. en evig ambivalent jævla kamp hver dag, og dette er UTEN Spiseforstyrrelsene! Dette er det som har grodd fast i meg.
Dette er det som krever at jeg utnytter listeskrivingstvangen min til noe nyttig, for en gangs skyld:

Grunner til å spise!

    * De rundt meg ~ selv om jeg ikke ser det selv, er jeg bedre å være rundt når jeg har spist (på kort sikt: blodsukker, overskrudd osv – på lang sikt hjernefunksjon etc.)
    * Forbrenning
    * Jeg takler stress bedre MED mat ~ JEG SOM ALLE ANDRE [fordi *pil ned*]
    * JEG ER IKKE ET UNIKT FUCKINGS SNØFLAK ~ alle trenger mat.
    * Forfengelighet ~ hår & negler + tror kjæresten min synes det er penest når jenter har pupper som ikke går innover.
    * Helse ~ hjerte, hjerne, skjelett, lever, nyrer etc.
    * Hjerne = fett ~ dvs. hjernen trenger fett for å funke. Det kan hende jeg/hjernen min egentlig blir gladere når jeg spiser.
    * MAT ≠ FEIT ~ MAT = LIV ~ MAT = ENERGI
    * DET ER SOMMER FFS!!

mandag 7. juli 2014

MAT – HVER DAG – FOR RESTEN AV LIVET: Isabel vs. Anabel

Hvordan i alle dager skal jeg få til dette?

Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg har jo kontroll nå. Prøver å tenke at det er jo helt annerledes nå, for det er jo det.


Jeg ligger ikke lenger på BMI 13. Det i seg selv, beviser at det ikke er sånn som det var.


JEG NÅ gjør helt andre ting enn JEG DA.
Ting er annerledes nå, og det må jeg bare akseptere. Det er sånn det SKAL være. Det er sånn JEG SKAL være nå. Annerledes enn da.
Jeg har bestemt meg for dette, jobba for dette, avtalt det, lovet det, alle rundt meg (kjæresten og ansvarsgruppa) har sagt at det er sånn det skal være, noe annet er uaktuelt. Og jeg veit at alle disse menneskene vil meg vel.
Så hvorfor føler jeg at det er så JÆVLIG FEIL??!
Hvorfor får jeg dårlig samvittighet bare jeg tenker på det?
JEG HAR JO GREID DET FØR FFS!!! Og da hadde jeg faen meg til og med dårligere grunnlag enn nå for å skulle greie det!
Hvorfor virker det TOTALT UMULIG å skulle spise frokost?
Hvorfor nærmer klokka seg nå 19.30 uten at jeg har greid det?!

Hvorfor blir jeg på gråten når jeg skal prøve å spise og tenker at det er umulig – DET ENDER JO ALDRI!!


MAT - HVER DAG - FOR RESTEN AV LIVET.


Egentlig et enkelt konsept. Jeg forstår at det må være sånn. Hvorfor føles det da så utrolig håpløst? HVORFOR kan jeg ikke bare få det inn i hodet?!

Jeg skulle jo ikke ha en spiseforstyrrelse nå. Jeg skulle holde inntaket stabilt disse ukene, så jeg kunne bygge meg opp og få en fin ferie. Spise is og kose meg i shorts... Jeg vil ikke gå rundt og være dårlig og svimle og måtte legge meg ned over alt eller besvime  ødelegge turen for kjæresten, ikke få med meg noe og føle at jeg har kasta vekk både mine og kjærestens stakkars feriepenger..

Jeg NEKTER faktisk å la spiseforstyrrelsen ødelegge ferieturen til kjæresten min. Det er jo helt sykt dårlig gjort. Og jeg veit at det er dit det går for hver eneste dag jeg enten lar være å spise eller spyr med én gang hvis jeg skulle få i meg noe. Jeg gjør meg selv syk, og jeg begynner å få det travelt...

Angsta på reisa kommer til å være 100 ganger verre hvis jeg ikke har spist dagene i forveien.

Dette veit jeg, men har problemer med å godta dette og. Jeg føler jo selv at angsta blir høyere og høyere for hver matbit jeg putter inn i kroppen. Da er det litt vanskelig å skulle tro på at det faktisk er motsatt.

På den andre sida veit jeg at jeg ikke er noe jævla snøflak, min kropp er ikke unik, og den trenger det samme som andre kropper. Får den det ikke, reagerer den også som andre kropper – negativt. Jeg husker ikke forklaringa på hvorfor dårlig matinntak øker angsta nå. Men jeg veit innerst inne at det er sant. Jeg husker at jeg har forstått det, og jeg stoler på personene som har forklart meg det. Så jeg skal ikke bruke som unnskyldning at jeg ikke husker forklaringa. Men det høres jo helt på trynet ut at det skal fungere sånn for en person med spiseforstyrrelser..!

MEN igjen, det er jo der det kommer inn, som en klok dame sa til meg en gang (og dette husker jeg veldig godt), at selv om hodet er forskjellig, er kroppen lik. Og kroppen lager sin egen angst, når den er redd, akkurat som hodet. Ofte påvirker de hverandre, men kroppens instinkt for å overleve er vanskelig å ignorere. Den prøver bare så godt den kan å si ifra at den ikke kan kjøre uten bensin.

Jeg må prøve å forstå at Anabel faktisk bor inni hodet mitt, at det er derfor det føles som det kommer fra mitt eget hode. Det er bare så forferdelig vanskelig å skille...
Hva er fra Anabel? Hva er fra Isabel? Hvem faen er Isabel uansett?!
Det er vanskelig å vite hva man skal forvente seg fra en person man ikke kjenner, det er som å sortere sopp uten å vite forskjellen på typene.

Jeg aner ikke hvem jeg er. Hva faen skal jeg gjøre?! tenker jeg gjerne 100 ganger daglig. Anabel er den eneste som har no svar. Hva ville Isabel gjort? Hvem faen veit! Hu gjemmer seg, langt der inne et sted (?), å tie er å samtykke, gauler Anabel, og får det som hu vil.


JEG ER FULLSTENDIG KLAR OVER ALT DETTE.
I TEORIEN.
HVORDAN I HÆLVETTE SETTE DET UT I PRAKSIS??!

torsdag 3. juli 2014

De hemmelige fallgruvene

Jeg fatter ikke hvordan dette skal gå. Hvordan det i det hele tatt skal være praktisk mulig. Om det er noe poeng. Om jeg kommer til å feile igjen. Om dette på en eller annen måte kan komme til å gjøre ting verre...

     Jeg er redd.

Jeg er redd alt. Fra de enkleste mest hverdagslige fenomener til det mest absurde, morbide syke jeg har grodd i meg selv, alt er jeg redd. Jeg er redd mennesker, biler, planter og trær, insekter og edderkopper. Tiden som går, tiden som har gått, og det jeg sitter igjen med som minne om den. For ikke å snakke om tiden som skal komme. Jeg er redd for å gjøre, og for å ikke ha gjort. Jeg er redd meg selv; mest tankene mine, følelsene mine, innimellom handlingene mine. Redd for å leve, redd for å dø. Aller mest redd for å råtne i midten, men det er likevel her jeg har valgt å tilbringe mesteparten av denne tiden jeg har hatt.
Jeg er redd for å ta hvert eneste lille valg, jeg er redd for ringeffekt og dominoeffekt og nederlag.
Jeg veit hvor svak jeg kan være. Hvor forjævlig sinnssykt vondt det gjør. Hvor endeløst håpløs situasjonen kan bli.
Den velkjente, lammende tanken har limt seg opp på innsiden av skallen min; om jeg kastes tilbake til helvete nå har alt vært til ingen nytte.

     Noe kortslutter i meg.

Alt avdramatiseres, avflates, blir til biologi og kjemiske reaksjoner, celler, nerver - jeg er en organisme, ingenting annet, ett lite snitt, snipp eller velplassert knekk og jeg stopper, for så å råtne, bli til jord, whatever. Ingenting betyr noe, square 1, hei igjen.
     Skyggene river i meg.
(...)   Kicking around on a piece of ground in your hometown
 Waiting for someone or something to show you the way...  

Jeg rakner fra øverst i venstre hjørne mens Pink Floyd fyller hjertet mitt så det brister.



Pink Floyd
Time Lyrics 
Mason, Waters, Wright, Gilmour

Ticking away the moments that make up a dull day 
You fritter and waste the hours in an offhand way. 
Kicking around on a piece of ground in your home town 
Waiting for someone or something to show you the way. 

Tired of lying in the sunshine staying home to watch the rain. 
You are young and life is long and there is time to kill today. 
And then one day you find ten years have got behind you. 
No one told you when to run, you missed the starting gun. 

So you run and you run to catch up with the sun but it's sinking 
Racing around to come up behind you again. 
The sun is the same in a relative way but you're older, 
Shorter of breath and one day closer to death. 

Every year is getting shorter never seem to find the time. 
Plans that either come to naught or half a page of scribbled lines 
Hanging on in quiet desperation is the English way 
The time is gone, the song is over, 
Thought I'd something more to say. 

    ~ Pink-Floyd-Lyrics.com ~