Isabel Antoinette

~En særdeles privilegert gullfisk~

Jeg takka pent nei til innleggelse før jul, og fortsatte å takke pent nei til godt utpå nyåret. Livet fortsatte å gå i dass, akkurat som maten, hvis den mot all formodning skulle finne på å klemme seg inn mellom leppene mine. I tillegg til maten kontrollerte Skadetvangen mesteparten av livet mitt, passa på at jeg holdt meg godt innelåst bak dører og gardiner (og gjerne dyner og tepper også). Jeg avlyste (les: fikk kjæresten til å avlyse) så mange timer jeg kunne, og mobilen visste jeg ikke hvor var en gang.
      Så måtte vi flytte.
Dvs. jeg var plutselig avhengig av å faktisk ikke bare kunne reise meg uten å besvime, men i tillegg å pakke, løfte, vaske og tenke. Min eneste utvei (sånn jeg så det) var rusen, som da ble en reddende engel som gjorde det mulig å la maten både komme inn og under sterk tvil også få lov å bli der. Hver gang jeg hadde spist og kjente lysten til å kvitte meg med maten, alle tankene som kommer og kaoset det fører med seg, tok jeg meg selv i nakken og fortalte meg bestemt at jeg ikke har verken rett til eller tid til å holde på sånn nå. Vi hadde alt for mye å gjøre, og jeg kunne ikke bare skyve alt over på samboeren min fordi jeg følte for å oppføre meg som en irrasjonell fjortis.

Selvfølgelig lyktes jeg ikke hver gang, verken i å spise eller å beholde.
Men selv om ingenting ble gjort som det burde, og jeg ikke fungerte så bra som jeg kunne gjort, så ble ting i hvert fall gjort, ny leilighet kom i boks og vi kom oss omsider ut av den gamle (om enn en uke over tida).

Å gå på visninger er noe av det verste med hele greia, og vi var lenge overbeviste om at vi kom til å bli hjemløse. Men det er jo faenmeg et eget kapittel.

     Men.
Selv om jeg forsøkte å overbevise meg selv og dem rundt meg om at jeg hadde kontrollen over ting - se, jeg går opp i vekt, jo - så var det visst ganske åpenlyst kaoset som herska. Likevel var det først da psykologen begynte å nevne tvangsinnleggelse at jeg greide å få finger'n ut av rumpa (les: halsen) og rumpa opp til avdelinga.

Så her er jeg nå, og føler meg svakere enn på lenge. Det føles som total overgivelse, nederlag, som om jeg legger meg på rygg og vifter med det hvite flagget. Jeg skammer meg som faen, og jeg føler ikke at jeg har noen grunn til å være her. Jeg burde jo greie meg selv og nok en gang har jeg mislyktes. Jeg er alt for gammel for dette. Jeg greier bare ikke forholde meg til situasjonen uten å få lyst til å grave meg ned og slette alle spor etter at jeg noensinne har eksistert. Og jeg forstår at det ikke lar seg gjennomføre, noe som rett og slett gjør hele situasjonen helt håpløs.

Samtidig føler jeg ikke at jeg kan si til noen at det er sånn jeg føler det, ettersom det vurderes løpende om jeg forstår «alvoret» i egen situasjon og om jeg er i stand til å se konsekvensene av atferden min og har innsikt i hva som er forsvarlig ift. egen helse.

     Jeg synes det er så utrolig feil.
Jeg får til stadighet påminnelser via medier og andre steder om hvor mange det er som trenger hjelp, og hvor liten hjelp det er å få. Folk som trygler om behandlingsplass, mennesker som blir nedprioritert og indirekte blir fortalt hvor jævla lite de er verdt. Nedskjæringer i psykiatrien og manglende midler. Ventelister fulle av selvmord og andre triste skjebner, fortvilte pårørende som uten relevant utdanning, ressurser, noen som helst form for hjelp - eller lønn, for den saks skyld - blir tvunget til å ta over den overveldende rollen til et sviktende behandlingssystem. Håpløsheten som regjerer i hverdagen til så alt for mange.

Også har du meg, da. Så til de grader privilegert når det kommer til dette systemet. Faktisk direkte bortskjemt. Med åpne dører både hit og dit og prioritering i behandlingskøa. Oppfølging og tilbud til langt opp over øra. Alt står i teorien til rette for at jeg ikke bare skal kunne bli bedre, men faktisk helt frisk - en real kvalmende solskinnshistorie.
     Alt står til rette, bortsett fra meg.
Jeg stiller meg i veien og lager sperrer, motarbeider, saboterer - hadde jeg sett meg sjøl utafra tror jeg at jeg ville hatt mine tvil rundt om jeg i det hele tatt vil noen vei. Kanskje er jeg fornøyd i den hjemmekoselige og stadig trangere gullfiskbollen der jeg løper rundt og rundt i hamsterhjulet - kanskje trives jeg i det selvlagde lille helvetet mitt.

     Jeg gjør jo ikke det. Det er faktisk ingenting jeg heller vil enn å være et velfungerende menneske.
Jeg veit det. Men jeg kan ikke forstå at det kan synes utafra. Og det er rett og slett ikke nok å ville.
Du må kunne. Og for å kunne, må du være villig til å betale prisen. Og hvordan jeg noensinne skal ha råd til det, det aner jeg ikke.

Og jeg synes det er FOR jævlig at jeg skal ta plassen til noen som ikke bare vil, men som faktisk også kan, og gjør.
Og som gladelig betaler prisen.

............................................................

Innleggelsestanker II

//pinterest//

Sist time hos psykologen fikk jeg igjen høre at jeg burde legges inn, og at det ikke er «forsvarlig» at jeg går hjemme lenger.

Om jeg bare kunne gå med på en innleggelse, så ble jeg lovt å ikke måtte følge standardopplegget, og få rammene spesielt tilpassa det jeg følte jeg kunne gå med på selv. Poenget skulle ikke være å konstant utfordres og presses og nå et eller annet (for meg) helt vilt mål, det skulle være tryggende, jeg skulle få «lande», få fresha opp reseptlista, ha støttespillere rundt meg og forsøke å finne litt mer roen. (Kanskje til og med sove om natta..?!)

Med øking/tillegg av nye medisiner er det viktig å ikke ha oppkast. Så jeg skulle slippe masing rundt mat så lenge jeg ikke dro det alt for langt, og skulle slippe å pushes til å delta på fellesmåltider.

Psykologen jeg har nå er ekstremt snill og forståelsesfull, og jeg føler at hun faktisk vil mitt beste. Blant annet setter jeg stor pris på at hun på mange måter ser meg, og sier seg enig i at en innleggelse på tvang bare vil gjøre meg dårligere for eksempel. Det føles mye mer tillitsvekkende og tryggere for meg enn den innstillinga jeg føler mange som sitter med makt i psykiatrien har – litt sånn «vi veit alltid best, og hvis vi tvangsinnlegger deg nå, så lærer du deg en lekse til neste gang», og gjerne med et hastig og kommanderende tonefall og et nedlatende blikk.

Sånn er heldigvis ikke min psykolog, som nevnt føler jeg at hun oppriktig ønsker å hjelpe meg og at hun genuint vil mitt beste. Det som gjør meg usikker er at vi ikke kan greie å bli helt enig i hva som faktisk er mitt beste.

Videre sier hun at jeg setter henne som behandler i en litt vanskelig situasjon hvis jeg ikke går med på frivillig, med alt dette om hva som blir sett på som forsvarlig og ikke. Og der setter panikken litt inn for min del. Jeg rødmer. Det er ingenting som byr meg mer imot enn å skulle være en «vanskelig pasient», bli oppfatta som utakknemlig, være enda mer til bry. Det eneste som kommer like høyt opp på lista må i så fall være tvangsinnleggelse.

Jeg føler meg plutselig som et idiotisk trassig lite barn, fullstendig blottet for selvinnsikt og uten ett gram skam i livet, som sitter her og uttaler meg veslevoksent og bedrevitende til tross for total mangel på kompetanse – mot en person som ikke bare har et nøytralt perspektiv, men i tillegg årevis med utdannelse og ikke minst erfaring i å vurdere nettopp det vi diskuterer. Selv har jeg ikke fullført videregående, og livet mitt lyser ikke akkurat av at jeg veit hva jeg driver med.

Ansiktet mitt brenner. Flammene slikker opp mot øynene.
Kanskje det er derfor de begynner å renne.
Stemmen har forsvunnet, jeg kan ikke annet enn å nikke langsomt.

Psykologen ville at dette skulle skje så raskt som mulig, nå har jeg gått for lenge i spiralene mine. Jeg går hjemover med en karusell i hodet og gelé i beina.

Plutselig har det gått to dager. Jeg har ikke sovet så det kjennes ut som én jævla lang en. Telefonen ringer og ringer, jeg gjemmer den i puter og pledd og søker tilflukt i et annet rom. Noen timer etter at jeg har hørt siste vibrasjonsanfall fra putehaugen tør jeg lirke den fram. Et tosifra antall ubesvarte lyser imot meg. Alle fra psykehuset. Personsøk har mye å meddele. Innleggelse i overimorra, møt opp da-og-da, der-og-der.

Nei-nei-nei, nei-nei-nei.
Knoklene stritter imot.

Jeg bruker resten av kvelden på å sy sammen en feig, beklagende og noe løgnaktig SMS om hvorfor jeg ikke har svart og heller ikke kommer til å møte opp der-og-der klokka da-og-da. Sender den dagen etterpå. Etter litt om og men får jeg ny time om et par dager i stedet.
Jeg kjenner en syk lettelse spre seg i kroppen.

Sigende kommer også oppgitthet og sinne mot meg selv, jeg veit jeg saboterer igjen, hva faen er det med meg, vil jeg ikke bli bedre, trives jeg i Helvete? Jeg gjør jo ikke det! Jeg hater å være her nede! Jeg vil jo ikke bare bli bedre en gang, jeg vil bli frisk for faen!

Så   H V O R F O R   skal det være så sinnssykt utrolig forferdelig vanskelig å ta imot hjelp?!

Å spise igjen... Så kompliserende simpelt

Igjen befinner jeg meg i dette skarpe landskapet, uansett hvor jeg beveger meg møter jeg pigger, knivblad, glødende kull under beina. Som en hjernedød struts stikker jeg hodet i sanda; gir etter, lar knivblad og pigger synke inn og forsøker å ligge helt stille til det er over. Ignorerer kroppen til den gir opp å skulle si ifra når den innser at den ikke kan sløse mer energi på å klage og mase når den har viktige oppgaver som å holde hjertet i gang og beina nederst, og det er dette de siste kreftene må brukes på. Kroppen kobles endelig fra meg. Den velkjente syke gleden iler gjennom meg, og en stund får jeg leve litt i fred. Kjenne på at de gale faktisk kan ha det godt, når de får gjøre som de vil.

Men som jeg veit så alt for godt er anoreksien en svikefull partner, og nå står jeg her igjen med kniven i ryggen etter å velvillig ha snudd den til.

Jeg har skyvd på grensene jeg kan skyve på. Og etter å ha forskjøvet dem så langt det går, har jeg egentlig bare fortsatt å gå, over disse allerede forskjøvede grensene, og ganske langt over dem også, teknisk sett dobbelt så langt har jeg dratt det nå faktisk.

Nå kan jeg ikke utsette dette lenger, jeg må bare ta meg i det. Jeg har ikke noe valg, det er ingen utvei denne gangen og jeg har flere enn meg selv å ta hensyn til og være accountable ovenfor nå.

Så enkelt, så forferdelig vanskelig.

Jeg MÅ greie å spise i morra.

Så latterlig det høres ut. «Jeg må greie å spise», for et absurd luksusproblem. Andre tenker «I morra MÅ jeg greie å få tak i noe jeg kan spise». Mens jeg har skapet fullt av alternativer de bare kunne drømt om, men det er ikke bra nok for denne frøkna, nei. Jeg blir sint av selvopptattheta mi, og så blir jeg sint fordi det å bli sint på selvopptattheta er enda en selvopptatt følelse, en tanke det er ego å bruke opp tid på å tenke. Jeg orker ikke gå gjennom skamrunden over å ikke sette pris på å være hvit og rik og bo i Norge med mat og vann og alt det der denne gangen. Den runden kommer uansett i morra, uavgengig av om jeg spiser eller ikke spiser.

Jeg må hente fram det eneste verktøyet jeg kan finne nå, bekreftelser designa for å holde meg på bakken:

HUSKELAPP for Prosjekt Jeg Skal Spise i Morra For Faen:

• Jeg forsøker å akseptere min virkelighet som den jeg må være i nå, og mine tullete utfordringer er like fullt utfordringer, og utfordringer krever arbeid for å overkommes.
• Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet over å bruke kreftene mine på å greie å få i meg næring.
• Det er flere enn meg det går utover hvis jeg ikke gjør som jeg skal.
• Jeg kommer ingen vei hvis jeg ignorerer dette (lenger).
• Å spise mat er uunngåelig.
• Alle som lever spiser mat og det er ikke noe skamfullt i det.
• Jo mindre jeg spiser, dess mindre greier jeg å forbrenne.
• Jeg har spist mat masse ganger før og jeg har ikke noen grunn til å tro at jeg ikke greier det nå eller kan slippe nå heller.
• Det er større sjanse for at jeg blir mer til bry for andre hvis jeg ikke spiser mat.
• Når det kommer til akkurat dette, er jeg klar over og bevisst på at jeg ikke alltid har et rasjonelt tankesett. Derfor hører jeg på andre som jeg kan stole på når det kommer til akkurat dette.
• Jeg må bruke krefter for å få tak i nye, og gjør jeg ikke det, får jeg ikke gjort noe.
• Mat er et gode man må tillate seg og være takknemlig for, ikke noe skittent man kan tråkke rundt.
• Kroppen greier å rense seg selv. Mitt indre råtner ikke og det begynner ikke å gro parasitter i meg av usunn mat.
• Jeg veit jeg kan klare dette.
• Jeg er ikke et snøflak, jeg er ikke spesiell og jeg både trenger og KAN spise hver dag.

Jeg må bare greie å tro på dette. Jeg har kommet litt av veien, for jeg husker på en måte at jeg veit at dette er riktig, men jeg greier liksom ikke å tro på det, og skjønner egentlig ikke hvordan i alle dager jeg skal kunne greie alt dette. Jeg aner ikke hvordan jeg skal greie å holde meg på denne usynlige ihjelslitte lina gjennom den stormen det brygger opp til nå.

Jeg må bare. Funker det å bare prøve å gjøre det så enkelt? Jeg MÅ. Ikkeno valg, ikkeno strutsing, ikkeno unnskyldninger.

Jeg må, må, MÅ.

...Å herregud, gi meg styrke.

#2

Desember skulle liksom være min måned.

Jeg så for meg kakao og sofakos, juletrær og pepperkaker. Jeg kan fortsatt lukke øynene og kjenne omrisset av barndomsmagien rett utafor rekkevidde. Herregud hvor jeg lengta.

Dette var sjansen min!

Så jeg styra og ordna og planla, skreiv liste på liste og forsøkte å forberede meg på å skulle greie å ikke bare spise, men kose meg med maten. For meg er det Dødssynd nr. 2, rett bak det å ha lyst på noe å spise. Jeg kjøpte meg juleduk og gravde fram julekassa mi og prøvde å pynte i leiligheta, skaffa meg til og med en sånn 10-kroners adventskalender jeg fikk da jeg var liten, med en sjokoladebit bak hver luke.

Jeg lagde meg adventsbok med engler og julenisser og grantrær, klistremerker, rød tusj og halleluja. Hver dag skulle jeg tenne lys, skrive koselige ting i adventsboka og ta bilder av alt det gode jeg skulle kose meg med. Jeg hadde satt av en side til hver dag i desember, og på hver av sidene hadde jeg laga ei stygg lita ramme med overskrifta «Dagens JuleNAM». Så kunne jeg bruke analiteten min imot meg selv, tenkte jeg; jeg har nemlig et oppheng i at hvis jeg har skrevet noe et sted, spesielt da på en plan eller i ei bok, så må det liksom bli sånn. Så hvis jeg har satt av plass til å fylle ut noe bestemt, og det står fra før av hva det er jeg skal fylle ut, så må det fylles ut, og det må være sant.

Så skulle jeg sette på adventsfaen på TV, sånn julekalenderprogram, proppe i meg og bli fat & jolly under pleddet mitt. Jeg skulle smile og alt rundt meg skulle glitre.

Så kom dekkpunktering nr. 1.

Jo nærmere desember kom på kalenderen, jo mer noia fikk jeg. Jeg ble helt svimmel av å tenke på hvor mange dager det var i desember, hvor mange små stygge rammer jeg måtte fylle. Jeg var jo ikke klar for dette. Hodet mitt bestemte at jeg måtte gå ned til X antall kilo før det kunne være akseptabelt å unne seg noe så vilt.

Dekkpunktering nr. 2 kom 2 dager før 01. desember, da TV-en gikk til hælvette. Og jeg hadde basert hele opplegget mitt på å se en av disse dustete julekalenderne på TV. Det var selve kjernen i opplegget følte jeg, hvordan i alle dager skulle jeg greie å spise uten det?

Så kom 01. desember, og jeg hadde fortsatt 0,4 kg. igjen å gå ned. 3. dekkpunktering. Opphenga mine kræsja helt..

A: Jeg fortjener det faen ikke!

B: Men det STÅR jo at det skal være sånn, tomme sider i adventsboka er IKKE GODKJENT.

A: Men jeg er feit og ekkel og prøver å lure meg unna. Jeg må ha latt være å gå ned med vilje, underbevisst, fordi jeg veit at desember er like rundt hjørnet. Hele dette opplegget har forpesta hjernen min med feite tanker, lat innstilling og løgn. Jeg har skjemt meg selv bort med tankene om alt dette, jeg veit jo at jeg ikke fortjener det, og jeg veit at det bare ødelegger for meg. Jeg er redd for å innse sannheta, prøver å klamre meg til en eller annen forvridd idé om at Virkeligheta ikke gjelder i jula.

B: Jeg kan alltids kaste opp det jeg spiser, det viktigste er at jeg spiser det, så jeg får tatt bilder og skrivi det ned i Adventsboka.

A: Jeg er ikke klar for dette.

B: Man blir aldri klar for sånt. Men nå står det en gang her at det er sånn det skal være, og viskelær funker dårlig på tusj. Dette er planlagt og skrevet i stein, du får skylde deg sjøl at du ikke greide å gå helt ned.

A: Men det stod at jeg skulle gå ned til X før jeg kunne begynne også, og innerst inne veit jeg at det er det som er viktigst.

B: Tusj trumfer kulepenn. Adventsbok trumfer random notatark.

Jeg hadde fortsatt ett dekk igjen på himmelvogna mi, så jeg prøvde. Men med tre punkterte dekk er jeg egentlig mer overraska over hvor langt jeg kom, enn at jeg kræsjlanda etterpå. Det ble ikke mer enn to dager fylt ut i adventsboka, men i løpet av desember gikk jeg opp nesten 5(!!) kilo.

Hver dag starta diskusjonene like sterkt på nytt i hodet mitt, og det endte som regel opp med at jeg overspiste heftig og hang over toalettet til det kom blod og jeg hadde hovna opp.

Dette er jo uten tvil ekstremt attraktivt, og kunne jo umulig gå umerka hen, ettersom jeg ikke bor aleine. Kjæresten min skulle dra til familien sin i jula, og jeg skulle IKKE spy mens han var borte, løftet var dyrt og hellig fra innerst i hjertet.

I tillegg fant jeg ut at den dødstragiske julaftenen jeg hadde planlagt for meg selv aleine i leiligheta ikke ble noe av. Dette var jo egentlig en gledelig nyhet, og jeg takka ja jeg, det var bare det at hodet mitt selvfølgelig skulle begynne å blande seg i det også. For det var pappa som hadde invitert meg, og hans hus er nemlig hellig grunn. Der kan det ikke hverken spys eller til noe særlig stor grad unngås matservering. Så jeg var selvfølgelig ekstremt grådig og selvgod som takka ja til å komme. Og bedre var det ikke at jeg hadde blitt invitert til å ligge over..

Jeg HATER at dette hodet skal ødelegge så mye for meg. Jeg veit at Isabel kunne syntes dette var kjempekoselig, og følt seg som pappas lille jente, trygg og varm og ikke aleine.

Og jeg kunne virkelig ønske at det var Isabel som kom den dagen.

Men det var Anabel som skritta ut av leiligheta og bestemte seg for å gå den timeslange turen oppover alle bakkene i stedet for å ta bussen, så vi kom for seint.

Og det var Anabel som bestemte at to poteter til julemiddag var akkurat nok til at ingen reagerte så lenge vi heiv på litt margarin (Isabel har jo alltid vært så småspist og sær i matveien vettu), og at vi var forferdelig mette da desserten skulle på bordet. Anabel dro også hjem midt på natta i stedet for å sove over som avtalt. Turen tilbake ble også til fots. Det var iskaldt.

#1

Jeg hadde gått litt for lenge og drevet meg selv til vannvidd. Alle rasjonelle utveier var lukka og låst, det eneste jeg ville var å kunne føle meg OK, bare ei lita stund. En spiseforstyrrelse er virkelig en forræderisk kampfelle.

Hodet mitt konspirerte imot meg. Skillet mellom fornuft og følelser revna totalt. Paranoiaen kom tilbake, alle var imot meg, og uansett hvor mye jeg pakka meg inn var jeg naken hvis jeg gikk ut døra, med selvlysende markeringstusj for å utheve alle mine feil. Alle kunne se hvor ekkel jeg var, og ingen hadde noe viktigere å tenke på hvis jeg gikk forbi.

Øyeblikket med det jeg trodde var klarhet slo ned i meg. Presset fra ansvarsteamet mitt hadde lekka inn i underbevisstheta og sakte men sikkert bytta ut velpleid fornektelse med kvalmende sannheter. Det begynte å gå opp for meg at veien jeg har valgt ikke gjorde meg lykkelig.

Jeg ville ikke fornekte mer. Alle veit at man må spise, prøvde jeg meg. Det er normalt. Hvem som helst føler seg jævlig om de ikke spiser. Jeg er ikke spesiell. Alt av det lille jeg kan være sikker på at er fastslåtte, robuste fakta tyder på at jeg er bedre rusta hvis jeg spiser. Jeg er ikke sterk, jeg er SVAK. Jeg takler ikke dette på noen akseptabel måte. Det går ut over de jeg er glad i. JEG HAR INGEN RETT til å holde på sånn.

Jeg prøvde å få meg selv til å innse at jeg ikke er noen ekspert, at tidligere erfaringer har vist at jeg er for dum til å forstå hva som er best for meg. Basert på tidligere hendelser burde jeg strengt tatt heller hatt som en regel å gjøre det jeg IKKE tror er best.

Det nærmeste jeg kommer faktiske eksperter er behandlere, ernæringsfysiolog og lege, og alle fortalte de meg at alt kom til å bli bedre hvis jeg begynte å spise. Tvangen skulle bli lettere å stå imot, kroppen og hodet skulle bli bedre og sterkere og til og med begynne å samarbeide, depresjon og angst skulle kanskje ikke akkurat forsvinne, men det skulle da virkelig bli lettere for meg å takle hverdagen. Det skulle stå klarere for meg hvilke valg som var riktige å ta. Veien til det friske og positive skulle dukke opp fra Mørket. Lang var den kanskje, men med sterke bein og klart hode skulle det da bli mye mer sannsynlig at jeg skulle greie å følge den også.

JA VEL.

Spiseforstyrrelsene laga en backup-plan som vi lagra i den hemmelige låsbare skuffen i hjernetåka, og jeg tvang meg selv til å gi det hele en sjanse.

Pakkens innhold betaler porto // Framtid i Fortidsklær

        Det var Dag 29 nykter.

Dama på Streitingsentralen sier det er på tide å rette fokuset framover. Og det står i hodepapirene skrevet av folka som sendte meg til henne, at formålet med å sende meg dit er å gjøre meg «i stand til å nyttegjøre meg av videre anbefalt behandling».

Og dette var dagen Nykterdama tok fram den spisse penna si og skar seg gjennom overflata og tvang meg til å se opp mot det som visstnok er Virkeligheta; uformelig og grisete skimter jeg konturene langt der oppe. Hun forteller meg at det finnes Muligheter der, maler de utydelige skyggene i friske, glorete farger med undertoner av tro, håp og kjærlighet. Sier at det er dette abstrakte man må la seg stige opp mot for å kunne se klarere, etter hvert strekke seg ut mot - til og med ta i egne hender og forme til noe som etter hvert skal bli selve Livet.

Jeg har nesten lyst til å tro på henne.

Så kommer det.

              Innleggelse.

Med dette éne ordet avsløres fargene som løgnerisk oljesøl og flyter forbi, og konturene fylles av eviglange korridorer, ensomme netter, svimlende matplaner og medisintukling. Press, press, press. Folk, folk, folk. ANGST, ANGST, ANGST!! Klissete matbrett, smulete bord og skitne stoler. Ingen matvekter, ingen næringsinnholdsfortegnelser. Fylle brettet foran hundre andre, hvorav 2 par øyne overvåker meg fra hemmelige posisjoner. Tømme giften inn i meg selv helt uten beskyttelse. Ingen vegger, ingen hjernedøde TV-distraksjoner, fullstendig sårbar for andre mennesker, øyeeplene deres og muligheta for at de skal bevege kroppene sine innafor min personlige sfære eller til og med kaste ord på meg..

De vil brette meg sammen og pakke meg inn i en boks så de kan sende meg til riktig sted til riktig tidspunkt. Om morgenen står vi opp. Om kvelden legger vi oss. I mellom er det magiske klokkeslett som hører til hensynsløse dommere i hver sine rom med løsneser og parykker som slenger gåter uten svar med tilhørende tidsfrister på meg. Jeg ruller meg sammen inn i meg selv og setter inn tidvis passende «ja» og «nei» og aller mest av mine upassende «veit ikke». Latter er viktig. Jeg hoster den opp og spytter den ut gjennom luftehullene i boksen min.

Tilbake på rommet, gjemme meg under dyna. Døra som aldri kan låses på ordentlig, fordi det kryr av nøkler der ute. Når jeg tror jeg endelig skal få 15 minutter aleine; ett symbolsk bank (hvis jeg er heldig) som sender rykk gjennom hele kroppen og hjertet opp i svelget, etterfulgt av sjokkbølgene i brystet som lager svetteperler på skallet mitt og denne forferdelige indre skjelvinga som lammer hjernen min og blender synet av pleieren som står foran meg og forteller meg om flere domsavsigelser og hvilke labyrinter jeg må gå gjennom til hvilken tidsfrist for å komme dit. «Ja» og «Takk for at du sa ifra» sier munnen min.

Om hva da egentlig? hvisker hjernen når pleieren er borte.

19.08.14

200 kcal inn. I dag. Og ingenting ut. Nesten. Og en ny veiedag kiler meg klamt i nakken, nærmere og nærmere tikker Klokkenazien - HJELP.
Vi spenner alle muskler og kveler skrikene før de når munnen. Veggene truer med å rase inn over meg. Adrenalin, blodårer og bulende øyeepler. Er det meg? Eller er det til meg? Disse øyeblikkene har kommet for brått på, jeg har ikke en gang bestemt meg for hvilken verden jeg bor i, ikke hatt nok tid til å i det hele tatt kunne forstå alternativene en gang; eksisterer de i det hele tatt?! Og hvis det er kun én Virkelig verden, hvordan skal jeg vite hvilken det er? Stole blindt på andre? Hvem av dem i så fall? Hvordan kan jeg vite hva som er rett og galt i en enkeltsituasjon når jeg ikke en gang veit hva jeg skal forholde meg til i utgangspunktet?
HVA er kulisser og HVA er ekte? Og hva faen betyr EKTE uansett?!
Alt dette. Spiller det noen rolle, så lenge alt eventuelt bare er i hodet mitt? Jeg veit ikke. Det har visstnok tatt fysisk plass der oppe, og det er det som innimellom virkelig uroer meg. Jeg må rømme inn i tivolispeilene før alt tar meg igjen. Jeg hopper inn i det ukjente og føler det lekke inn i meg, nå flyter det, helt udramatisk forankrer dette seg og tar bolig i MEG - nå er vi enda fler om å gnage om kamp om plassen her, dette må nok vekk rett og slett; ØNSKER JEG MINDRE PROBLEMER MÅ JEG HA MINDRE Å FÅ PROBLEMER MED. Enkel regel henta fra den billedlige svart/hvitt-verdenen, og når den er tilgjengelig og tilbyr en mulig løsning (eller løgn, hvem veit), bøyer jeg meg, men jeg må si det er like mye fordi jeg har mista troa som for at jeg har den når det gjelder detttttte.

GRUNNER TIL Å SPISE! – Steg 1

Et tilbakevendene problem på veien til å bli bedre for meg og sikkert drøssevis av andre folk med anoreksi eller andre spisevegringsproblemer, er å finne den motivasjonen man trenger for å dytte den jævla gaffelen opp til munnen. (Helst også uten å dytte fingrene ned i halsen etterpå, men hele den greia er på en måte i hvert fall for meg et helt kapittel for seg selv, helt langt der borte i Steg 3-land.)

Noen ganger har det vært som om et lys har gått opp for meg. Plutselig har jeg innsett at man må jo spise, da! og det har tentes lys i meg.
Kanskje ikke no direkte flammehav jeg har fått til, det har vel stort sett vært et lite telys som blafrer forsiktig i trekken fra mørket der inne.

Jeg velger å tro på at bittelitt lys i stummende mørke kan få han som alltid hadde trodd han var blind til å innse at han ser.

Men – like fort som lyset tentes er det plutselig borte. Jeg tenkte meg ikke om et øyeblikk, og pusta. Jeg står igjen og famler i Mørket, lar det overbevise meg om at jeg er blind, lyset og synet var en glippende illusjon. Altså, klart det finnes, bare ikke for meg.

SPIIIIISEEE. Igjen og igjen og igjen og foralltid.

Det har gjort meg så sinnssykt frustrert så utrolig mange ganger, når jeg veit jeg må, men bare ikke greier å «gi meg selv lov» eller hva jeg ska si. Nå når jeg skal av gårde til utlandet på sommerferie med kjæresten snart, hadde jeg bestemt meg på forhånd for å ta en «quick fix» der jeg tenkte at hvis jeg bare på en eller annen måte kan bestemme meg på ordentlig, hvis jeg bare planlegger godt nok når jeg skal spise mye, på lik linje med sånn som jeg som regel har planlagt (bevisst eller underbevisst) at jeg skal spise lite eller ikkeno, da må det gå. Jeg har bevist at jeg har viljestyrka til å la hodet styre over kroppen før. Kom jeg meg ned, må jeg da for faen greie å komme meg litt opp igjen også.

Så da var det i gang med heftige diskusjoner med Spiseforstyrrelsen, som endte opp i krangling, roping og blod, og vi prøvde begge å lure hverandre, selv om jeg vil si at Spiseforstyrrelsen brukte hakket mer skitne triks enn det jeg hadde å stille opp med.
Etter mye om og men ble vi enige om at jeg skulle få oppleve sommeren i farger og gråtoner, så lenge prosessen med å gjøre dette mulig (flere ting inngikk i dette, men med tanke på Spiseforstyrrelsene, vil det si spise litt mer og normalt, ikke spy, prøve å gå opp noen kilo før avreise etc.) foregikk i kontrollerte former.

Og akkurat som da de først kom snikende på silkemyke skjelettføtter, lot jeg Spiseforstyrrelsene lure meg igjen.

Jeg trodde det bare var å trykke på «PAUSE».

Du kommer til å savne oss, hvisket Spiseforstyrrelsene. Det må nok være det dummeste jeg noensinne har hørt, tenkte jeg, og trykket.

Lite visste jeg at det jeg gikk inn i, tydeligvis er en kontrakt skrevet av Djevlens advokat.

De lovet de skulle la meg være. Det ingen sa noe om var det de hadde lagt igjen i meg.

Isabel er meg og sjela mi, Anabel er navnet jeg har gitt mitt anorektiske alterego. Alltid tilstede til en viss grad, alltid med strenge regler, utøvende makt og pekefingeren lett tilgjengelig, og det var jo tross det jeg inviterte henne inn for in the first place, så dette så jeg bare på som en positiv ting da Planen var å gå ned.

Men jeg forandra på Planen, og Spiseforstyrrelsene lova å la meg være i fred. Jeg skjønte jo ikke at de kom til å la Anabel være igjen!

Spiseforstyrrelsene smiler til meg i Mørket. «Det er deg,» ler de. «Har du ikke skjønt det?»

Jeg er ikke lenger sikker på hva som er Isabel, og hva som er Anabel. en evig ambivalent jævla kamp hver dag, og dette er UTEN Spiseforstyrrelsene! Dette er det som har grodd fast i meg.

Dette er det som krever at jeg utnytter listeskrivingstvangen min til noe nyttig, for en gangs skyld:

Grunner til å spise!

    * De rundt meg ~ selv om jeg ikke ser det selv, er jeg bedre å være rundt når jeg har spist (på kort sikt: blodsukker, overskrudd osv – på lang sikt hjernefunksjon etc.)

    * Forbrenning

    * Jeg takler stress bedre MED mat ~ JEG SOM ALLE ANDRE [fordi *pil ned*]

    * JEG ER IKKE ET UNIKT FUCKINGS SNØFLAK ~ alle trenger mat.

    * Forfengelighet ~ hår & negler + tror kjæresten min synes det er penest når jenter har pupper som ikke går innover.

    * Helse ~ hjerte, hjerne, skjelett, lever, nyrer etc.

    * Hjerne = fett ~ dvs. hjernen trenger fett for å funke. Det kan hende jeg/hjernen min egentlig blir gladere når jeg spiser.

    * MAT ≠ FEIT ~ MAT = LIV ~ MAT = ENERGI

    * DET ER SOMMER FFS!!

MAT – HVER DAG – FOR RESTEN AV LIVET: Isabel vs. Anabel

Hvordan i alle dager skal jeg få til dette?

Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg har jo kontroll nå. Prøver å tenke at det er jo helt annerledes nå, for det er jo det.

Jeg ligger ikke lenger på BMI 13. Det i seg selv, beviser at det ikke er sånn som det var.

JEG NÅ gjør helt andre ting enn JEG DA.
Ting er annerledes nå, og det må jeg bare akseptere. Det er sånn det SKAL være. Det er sånn JEG SKAL være nå. Annerledes enn da.
Jeg har bestemt meg for dette, jobba for dette, avtalt det, lovet det, alle rundt meg (kjæresten og ansvarsgruppa) har sagt at det er sånn det skal være, noe annet er uaktuelt. Og jeg veit at alle disse menneskene vil meg vel.
Så hvorfor føler jeg at det er så JÆVLIG FEIL??!
Hvorfor får jeg dårlig samvittighet bare jeg tenker på det?
JEG HAR JO GREID DET FØR FFS!!! Og da hadde jeg faen meg til og med dårligere grunnlag enn nå for å skulle greie det!
Hvorfor virker det TOTALT UMULIG å skulle spise frokost?
Hvorfor nærmer klokka seg nå 19.30 uten at jeg har greid det?!

Hvorfor blir jeg på gråten når jeg skal prøve å spise og tenker at det er umulig – DET ENDER JO ALDRI!!

MAT - HVER DAG - FOR RESTEN AV LIVET.

Egentlig et enkelt konsept. Jeg forstår at det må være sånn. Hvorfor føles det da så utrolig håpløst? HVORFOR kan jeg ikke bare få det inn i hodet?!

Jeg skulle jo ikke ha en spiseforstyrrelse nå. Jeg skulle holde inntaket stabilt disse ukene, så jeg kunne bygge meg opp og få en fin ferie. Spise is og kose meg i shorts... Jeg vil ikke gå rundt og være dårlig og svimle og måtte legge meg ned over alt eller besvime – ødelegge turen for kjæresten, ikke få med meg noe og føle at jeg har kasta vekk både mine og kjærestens stakkars feriepenger..

Jeg NEKTER faktisk å la spiseforstyrrelsen ødelegge ferieturen til kjæresten min. Det er jo helt sykt dårlig gjort. Og jeg veit at det er dit det går for hver eneste dag jeg enten lar være å spise eller spyr med én gang hvis jeg skulle få i meg noe. Jeg gjør meg selv syk, og jeg begynner å få det travelt...

Angsta på reisa kommer til å være 100 ganger verre hvis jeg ikke har spist dagene i forveien.

Dette veit jeg, men har problemer med å godta dette og. Jeg føler jo selv at angsta blir høyere og høyere for hver matbit jeg putter inn i kroppen. Da er det litt vanskelig å skulle tro på at det faktisk er motsatt.

På den andre sida veit jeg at jeg ikke er noe jævla snøflak, min kropp er ikke unik, og den trenger det samme som andre kropper. Får den det ikke, reagerer den også som andre kropper – negativt. Jeg husker ikke forklaringa på hvorfor dårlig matinntak øker angsta nå. Men jeg veit innerst inne at det er sant. Jeg husker at jeg har forstått det, og jeg stoler på personene som har forklart meg det. Så jeg skal ikke bruke som unnskyldning at jeg ikke husker forklaringa. Men det høres jo helt på trynet ut at det skal fungere sånn for en person med spiseforstyrrelser..!

MEN igjen, det er jo der det kommer inn, som en klok dame sa til meg en gang (og dette husker jeg veldig godt), at selv om hodet er forskjellig, er kroppen lik. Og kroppen lager sin egen angst, når den er redd, akkurat som hodet. Ofte påvirker de hverandre, men kroppens instinkt for å overleve er vanskelig å ignorere. Den prøver bare så godt den kan å si ifra at den ikke kan kjøre uten bensin.

Jeg må prøve å forstå at Anabel faktisk bor inni hodet mitt, at det er derfor det føles som det kommer fra mitt eget hode. Det er bare så forferdelig vanskelig å skille...
Hva er fra Anabel? Hva er fra Isabel? Hvem faen er Isabel uansett?!
Det er vanskelig å vite hva man skal forvente seg fra en person man ikke kjenner, det er som å sortere sopp uten å vite forskjellen på typene.

Jeg aner ikke hvem jeg er. Hva faen skal jeg gjøre?! tenker jeg gjerne 100 ganger daglig. Anabel er den eneste som har no svar. Hva ville Isabel gjort? Hvem faen veit! Hu gjemmer seg, langt der inne et sted (?), å tie er å samtykke, gauler Anabel, og får det som hu vil.


JEG ER FULLSTENDIG KLAR OVER ALT DETTE.
I TEORIEN.
HVORDAN I HÆLVETTE SETTE DET UT I PRAKSIS??!