torsdag 17. september 2015

Å spise igjen... Så kompliserende simpelt

Igjen befinner jeg meg i dette skarpe landskapet, uansett hvor jeg beveger meg møter jeg pigger, knivblad, glødende kull under beina. Som en hjernedød struts stikker jeg hodet i sanda; gir etter, lar knivblad og pigger synke inn og forsøker å ligge helt stille til det er over. Ignorerer kroppen til den gir opp å skulle si ifra når den innser at den ikke kan sløse mer energi på å klage og mase når den har viktige oppgaver som å holde hjertet i gang og beina nederst, og det er dette de siste kreftene må brukes på. Kroppen kobles endelig fra meg. Den velkjente syke gleden iler gjennom meg, og en stund får jeg leve litt i fred. Kjenne på at de gale faktisk kan ha det godt, når de får gjøre som de vil.

Men som jeg veit så alt for godt er anoreksien en svikefull partner, og nå står jeg her igjen med kniven i ryggen etter å velvillig ha snudd den til.
Jeg har skyvd på grensene jeg kan skyve på. Og etter å ha forskjøvet dem så langt det går, har jeg egentlig bare fortsatt å gå, over disse allerede forskjøvede grensene, og ganske langt over dem også, teknisk sett dobbelt så langt har jeg dratt det nå faktisk.
Nå kan jeg ikke utsette dette lenger, jeg må bare ta meg i det. Jeg har ikke noe valg, det er ingen utvei denne gangen og jeg har flere enn meg selv å ta hensyn til og være accountable ovenfor nå.
Så enkelt, så forferdelig vanskelig.

Jeg  greie å spise i morra.


Så latterlig det høres ut. «Jeg må greie å spise», for et absurd luksusproblem. Andre tenker «I morra MÅ jeg greie å få tak i noe jeg kan spise». Mens jeg har skapet fullt av alternativer de bare kunne drømt om, men det er ikke bra nok for denne frøkna, nei. Jeg blir sint av selvopptattheta mi, og så blir jeg sint fordi det å bli sint på selvopptattheta er enda en selvopptatt følelse, en tanke det er ego å bruke opp tid på å tenke. Jeg orker ikke gå gjennom skamrunden over å ikke sette pris på å være hvit og rik og bo i Norge med mat og vann og alt det der denne gangen. Den runden kommer uansett i morra, uavgengig av om jeg spiser eller ikke spiser.
Jeg må hente fram det eneste verktøyet jeg kan finne nå, bekreftelser designa for å holde meg på bakken:

HUSKELAPP for Prosjekt Jeg Skal Spise i Morra For Faen:

  • Jeg forsøker å akseptere min virkelighet som den jeg må være i nå, og mine tullete utfordringer er like fullt utfordringer, og utfordringer krever arbeid for å overkommes.
  • Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet over å bruke kreftene mine på å greie å få i meg næring.
  • Det er flere enn meg det går utover hvis jeg ikke gjør som jeg skal.
  • Jeg kommer ingen vei hvis jeg ignorerer dette (lenger).
  • Å spise mat er uunngåelig.
  • Alle som lever spiser mat og det er ikke noe skamfullt i det.
  • Jo mindre jeg spiser, dess mindre greier jeg å forbrenne.
  • Jeg har spist mat masse ganger før og jeg har ikke noen grunn til å tro at jeg ikke greier det nå eller kan slippe nå heller.
  • Det er større sjanse for at jeg blir mer til bry for andre hvis jeg ikke spiser mat.
  • Når det kommer til akkurat dette, er jeg klar over og bevisst på at jeg ikke alltid har et rasjonelt tankesett. Derfor hører jeg på andre som jeg kan stole på når det kommer til akkurat dette.
  • Jeg må bruke krefter for å få tak i nye, og gjør jeg ikke det, får jeg ikke gjort noe.
  • Mat er et gode man må tillate seg og være takknemlig for, ikke noe skittent man kan tråkke rundt.
  • Kroppen greier å rense seg selv. Mitt indre råtner ikke og det begynner ikke å gro parasitter i meg av usunn mat.
  • Jeg veit jeg kan klare dette.
  • Jeg er ikke et snøflak, jeg er ikke spesiell og jeg både trenger og KAN spise hver dag.

Jeg må bare greie å tro på dette. Jeg har kommet litt av veien, for jeg husker på en måte at jeg veit at dette er riktig, men jeg greier liksom ikke å tro på det, og skjønner egentlig ikke hvordan i alle dager jeg skal kunne greie alt dette. Jeg aner ikke hvordan jeg skal greie å holde meg på denne usynlige ihjelslitte lina gjennom den stormen det brygger opp til nå.

Jeg  bare. Funker det å bare prøve å gjøre det så enkelt? Jeg MÅ. Ikkeno valg, ikkeno strutsing, ikkeno unnskyldninger.

Jeg må, .



...Å herregud, gi meg styrke.





Ingen kommentarer: