01. desember 2016

      Så var det 1. desember igjen.
Jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg i år. Sjokoladekalenderen er for lengst kjøpt inn, og jeg har (nesten) klart å venne meg til at den er min, der den står og venter på meg på CD-hylla med billige løfter om adventskos og julemagi. 9,90-kroners sådan, for å være eksakt. Jeg veier 4 kg mer enn jeg gjorde i fjor på denne datoen. Idéen var å bevise for meg selv at én liten sjokoladebit hver dag ikke er farlig, og samtidig knytte det til noe koselig og tradisjonsaktig. Men så skulle jo selvfølgelig 1. desember komme allerede idag, og havne på akkurat denne dagen, og hodet mitt mener denne dagen er fastedag. Og da blir det en dårlig start på kalenderprosjektet og rot i systemet. For hva gjør jeg med sjokoladen bak den første luka da? Ikke kan jeg gi den til noen, og jeg kan jo ikke spise TO biter dagen etter. Og om jeg lar den ligge, er det liksom et nederlag, en vond påminnelse om at jeg mislyktes allerede første dag, og hva faen er poenget da liksom..

Akk, disse store spørsmålene altså. Liv og død, verden og univers, himmel og helvete, kreftgåter og sjokoladekalendere. Lenge leve hverdagsfjaset, som lar hodet slippe unna alt som egentlig betyr noe, som lar følelsene holde seg innenfor egenverdien på vekta, datoen på kalenderen, summen på kontoen - hva enn det måtte være man klamrer seg hvitknoket fast i for ikke å dette ned i fallgruvene - de som er så dype at du om du skulle overleve risikerer å finne noe av ekte verdi der nede, noe som virkelig hadde betydd noe å miste. Som livet, for eksempel, selv om jeg ikke greier å se på det som noe annet enn en litt for høy puls på rundgang i evig semiråtnende kjøtt. Tenk at jeg har overlevd helt til nå. Tenk at jeg fortsatt ikke setter pris på det. Tenk hvor mange ressurser som har blitt brukt på å holde den pulsen i gang, rundt og rundt, i alle disse årene, dagene, timene. Jeg blir kvalm, men det er kanskje naturlig å bli litt svimmel ettersom jeg konstant går i ring, jakter drager og min egen hale i takt med denne runddansende pulstromma, forfulgt av og livredd for min egen skygge.

Ofte drømmer jeg om å donere livet mitt bort til noen som vil ha det, noen som kjemper mot en sykdom de ikke har laga seg selv, som de ikke fortjener, og ikke selv kan finne ut av hvordan de skal bli friske fra. Noen med et nydelig sinn i en ødelagt kropp. Noen som hadde satt pris på min kropp (selv om den ikke er allverdens verken helsemessig eller på noen annen måte, for den saks skyld), men som kan bli helt OK fungerende, om den får komme til noen som vil ta vare på den i stedet for å ødelegge den.

Medium pent til velbrukt kropp, eksl. 2 stk visdomstenner og 1 stk blindtarm, oppussingsprosjekt, men uten så langt kjente nødvendigvis varige skader på vitale organer, alle lemmer intakt, nærsynt, lite emalje og mindre estetisk tiltalende, delvis arvelig belasta og noe miljøskada, utlegg til medisinsk vedlikehold vil påløpe fram til objektet er ferdig restaurert. Forbehold om at noen ubehagelige overraskelser kan forekomme da nåværende eier ikke har gjennomført anbefalte medisinske utredninger ila de siste 5 år. Gis bort mot henting forutsatt skriftlig bindende avtale med garanti for at objektet ikke blir brukt til hatefulle, diskriminerende, krenkende, voldelige [unntak kan gjelde her i nødssituasjoner der det er fare for liv eller helse. NB! Dyreliv skal i denne sammenhengen hovedsaklig prioriteres over menneskeliv] eller andre formål som kan være skadelige for andre mennesker , dyr eller naturen.

Du forsvant

    Jeg tenker ofte på deg, ennå.

Det gjør ikke like vondt like fort nå som det gjorde før, at du er borte, men det er mye som stikker, av alle de hundre millioner stedene i hodet jeg unngår, har stedene du er på, blitt en av dem. Det er mye jeg savner, mye jeg føler jeg gikk glipp av - av en av disse sjeldne sterke sortene jeg aldri finner igjen, men alltid fortsetter å lete etter. Sånt som vekker sjela - sånt jeg tviholder så hardt på at jeg nekter å slippe selv om det har forsvunnet ut av rekkevidde og blitt erstatta av skyggen av det som var - selv om det eneste som er igjen er sorgen over det som er over, eller aldri en gang ble noe annet enn en fjern lengsel.

Det er så mange av disse jeg har unngått, rett og slett fordi det var skremmende bra, og jeg kunne ikke risikere å ødelegge det, så jeg lot det være i stedet. Jeg angra selvfølgelig etterpå, men stod handlingslamma når det gjaldt, pigga ut og maska på.

Det er derfor det føltes så ekstra urettferdig når det av alle ting skulle være de forbanna tilfeldighetene som skilte oss, og det var så plutselig at ordene som kunne blitt sagt forsvant og jeg husker jeg stotra fram noen andre ord i farta, i stedet, den siste gangen jeg så deg, litt feil ord var det, men sanne nok til at jeg ble flau. Sanne nok til at da jeg satt igjen med de andre etter at du hadde gått, ville jeg jævlig langt vekk. For jeg greide ikke tanken på å skulle sitte der noensinne igjen, uten deg.

Jeg prøvde likevel, men seriøst, det var helt idiotisk. Ingenting maka sense i det hele tatt, ingenting betydde noe, jeg tillot meg i tillegg litt ekstra pigger siden jeg ikke orka savne deg der, siden jeg følte at verden umulig kunne gå videre på denne måten, og at de måtte være en gjeng med jævla idioter hvis de trodde at jeg kunne bry meg om det pisset de kom med.

Jeg slutta å dra dit. Savna det ikke. Men jeg savna fortsatt deg.

Godheta i tilstedeværelsen din, den som fikk meg til å føle at når jeg var rundt deg, da var jeg endelig der jeg skulle være. For du var der - og ingenting kunne vært mer verdt å få med seg, for det var jo her du var. Jeg var en av de heldige få. Og jeg syntes egentlig ikke det var alle i rommet som fortjente å være der. Med deg. Men jeg fikk jo være der helt uten å fortjene det, så da måtte vel de også få det.

Det var nok ikke alle der som så Lyset ditt på samme måte som jeg gjorde. Men var en del av greia, disse lagene, nyansene - det er ikke alle som ser dem, eller greier skille dem fra hverandre og sortere dem. Som får innblikk i hvor detaljert og møysommelig deg som mesterverk er konstruert. Som skjønner hvor sjeldent og dyrebart dette Lyset er, hvilket djevelsk mørke det trenger seg gjennom.

  Denne imponerende graden av ren, helt stille styrke.

Du, med den tyngste, jævligste smerten, som du bar samtidig med det største, hjerteligste smilet, den største omtanken og en selvdisiplin jeg tror at kom bokstavelig talt direkte fra Helvete. Din ektehet brant så kraftig at jeg ikke kunne ta øynene fra deg, og når jeg måtte, fortsatte du å være i tankene mine.

Din godhet brakte fram en ydmykhet i meg, som tvang meg til å gi slipp på mye inngrodd råtten bitterhet.

Du som aldri klaga over dine kampestein, men ikke ble irritert om andre klaga om sin neve grus. Du tilbød dem å ta det for dem, du. Hva er vel en neve grus ekstra når du har en hel haug kampestein. Det virka å være logikken din.

Du som hadde alle grunn i verden til å hate, bare elsket.
Du som alltid var the bigger (wo)man, men som aldri fikk andre til å føle seg små.
Du som passa på alle mens du selv var den som trengte aller mest å bli passa på.

Jeg tenker ofte på deg, ennå. Jeg ønsker deg så inderlig alt godt.

Jeg savner deg

"Isabel, nå må du spise." - back here, AGAIN.

[ Dette KAN IKKE bli dag 3 uten mat. ]

Jeg forstår det. Jeg skjønner du maser. Jeg veit. Jeg har kommet alt for langt til å la meg falle ned i disse fellene, i hvert fall de som er så åpenlyse. Jeg har en kontrakt, om at jeg skal spise hver dag, et løfte jeg virkelig hadde tenkt å holde da jeg ga det. Men det ble så alt for vanskelig... Og jeg veit jeg lurer meg selv når jeg tenker at det blir lettere av seg selv, bare jeg slipper akkurat nå - tar det om 10 minutter. Eller altså, kanskje etterpå i stedet - om en halvtime, nei huff. Jeg utsetter det til litt seinere - om noen timer. Men de timene føles plutselig så klaustrofobisk trange, det er ikke plass til mat i de timene, jeg rekker ikke å bli klar, så jeg tar det i morra, jeg.

Og jeg planlegger. I morra skal alt bli bra. Jeg er verdensmester i listeskriving, dagplaner, ukeplaner, you name it. Jeg har ingen jobb eller skole, forpliktelser, fritidsaktiviteter eller sosialt liv, men fortsatt hele tre kalenderbøker jeg skriver opp mine superviktige planer i, og PC-en full av alle mulige slags planleggingsdesign som jeg laster ned eller lager selv, overbevist om at det vil hjelpe meg å få ting gjort. En brøkdel av dem er i det hele tatt blitt printa ut, og enda færre faktisk (forsøkt) brukt.

Og så har jeg brukt opp sikkert mange hundre timer på å leite rundt på internett etter den mest perfekte dagplanleggersiden. Den som både er kjempepraktisk og har et design jeg elsker - finner jeg bare den, da får jeg gjort alt jeg skal. Så jeg leiter.

I stedet for å gjøre alle tinga jeg så gjerne planlegger.

Jeg kan til og med bruke som unnskyldning for å utsette noe, at jeg ikke har skrevet det ned «ordentlig» nok, planlagt det godt nok ennå.

Og her sitter jeg og råtner, og håper-håper-håper dette ikke blir dag 3 uten mat. Mens jeg skriver om hvor håpløs jeg er, i stedet for å gjøre noe med det.

Innleggelsestanker II

//pinterest//

Sist time hos psykologen fikk jeg igjen høre at jeg burde legges inn, og at det ikke er «forsvarlig» at jeg går hjemme lenger.

Om jeg bare kunne gå med på en innleggelse, så ble jeg lovt å ikke måtte følge standardopplegget, og få rammene spesielt tilpassa det jeg følte jeg kunne gå med på selv. Poenget skulle ikke være å konstant utfordres og presses og nå et eller annet (for meg) helt vilt mål, det skulle være tryggende, jeg skulle få «lande», få fresha opp reseptlista, ha støttespillere rundt meg og forsøke å finne litt mer roen. (Kanskje til og med sove om natta..?!)

Med øking/tillegg av nye medisiner er det viktig å ikke ha oppkast. Så jeg skulle slippe masing rundt mat så lenge jeg ikke dro det alt for langt, og skulle slippe å pushes til å delta på fellesmåltider.

Psykologen jeg har nå er ekstremt snill og forståelsesfull, og jeg føler at hun faktisk vil mitt beste. Blant annet setter jeg stor pris på at hun på mange måter ser meg, og sier seg enig i at en innleggelse på tvang bare vil gjøre meg dårligere for eksempel. Det føles mye mer tillitsvekkende og tryggere for meg enn den innstillinga jeg føler mange som sitter med makt i psykiatrien har – litt sånn «vi veit alltid best, og hvis vi tvangsinnlegger deg nå, så lærer du deg en lekse til neste gang», og gjerne med et hastig og kommanderende tonefall og et nedlatende blikk.

Sånn er heldigvis ikke min psykolog, som nevnt føler jeg at hun oppriktig ønsker å hjelpe meg og at hun genuint vil mitt beste. Det som gjør meg usikker er at vi ikke kan greie å bli helt enig i hva som faktisk er mitt beste.

Videre sier hun at jeg setter henne som behandler i en litt vanskelig situasjon hvis jeg ikke går med på frivillig, med alt dette om hva som blir sett på som forsvarlig og ikke. Og der setter panikken litt inn for min del. Jeg rødmer. Det er ingenting som byr meg mer imot enn å skulle være en «vanskelig pasient», bli oppfatta som utakknemlig, være enda mer til bry. Det eneste som kommer like høyt opp på lista må i så fall være tvangsinnleggelse.

Jeg føler meg plutselig som et idiotisk trassig lite barn, fullstendig blottet for selvinnsikt og uten ett gram skam i livet, som sitter her og uttaler meg veslevoksent og bedrevitende til tross for total mangel på kompetanse – mot en person som ikke bare har et nøytralt perspektiv, men i tillegg årevis med utdannelse og ikke minst erfaring i å vurdere nettopp det vi diskuterer. Selv har jeg ikke fullført videregående, og livet mitt lyser ikke akkurat av at jeg veit hva jeg driver med.

Ansiktet mitt brenner. Flammene slikker opp mot øynene.
Kanskje det er derfor de begynner å renne.
Stemmen har forsvunnet, jeg kan ikke annet enn å nikke langsomt.

Psykologen ville at dette skulle skje så raskt som mulig, nå har jeg gått for lenge i spiralene mine. Jeg går hjemover med en karusell i hodet og gelé i beina.

Plutselig har det gått to dager. Jeg har ikke sovet så det kjennes ut som én jævla lang en. Telefonen ringer og ringer, jeg gjemmer den i puter og pledd og søker tilflukt i et annet rom. Noen timer etter at jeg har hørt siste vibrasjonsanfall fra putehaugen tør jeg lirke den fram. Et tosifra antall ubesvarte lyser imot meg. Alle fra psykehuset. Personsøk har mye å meddele. Innleggelse i overimorra, møt opp da-og-da, der-og-der.

Nei-nei-nei, nei-nei-nei.
Knoklene stritter imot.

Jeg bruker resten av kvelden på å sy sammen en feig, beklagende og noe løgnaktig SMS om hvorfor jeg ikke har svart og heller ikke kommer til å møte opp der-og-der klokka da-og-da. Sender den dagen etterpå. Etter litt om og men får jeg ny time om et par dager i stedet.
Jeg kjenner en syk lettelse spre seg i kroppen.

Sigende kommer også oppgitthet og sinne mot meg selv, jeg veit jeg saboterer igjen, hva faen er det med meg, vil jeg ikke bli bedre, trives jeg i Helvete? Jeg gjør jo ikke det! Jeg hater å være her nede! Jeg vil jo ikke bare bli bedre en gang, jeg vil bli frisk for faen!

Så   H V O R F O R   skal det være så sinnssykt utrolig forferdelig vanskelig å ta imot hjelp?!

Innleggelsestanker

Jeg gikk hjem fra sist time med psykologen med en synkende følelse i brystet. Timen før hadde det ordet blitt nevnt igjen. Det ordet som mater makka til Skjelettrottene, tvinger skuldrene opp og øyenbryna ned.

I N N L E G G E L S E .

Bildene skyter seg fram på netthinna og tar med seg hele denne dominorekka av håpløshet. Jeg føler meg som en punktert kasteball i systemet, ingen kan hjelpe meg, jeg er en lost case og ikke verdt forsøket en gang. For det er ikke mange samtalene jeg har hatt hos den nye(ste) psykologen før dette ordet kommer opp og bygger mur rundt meg igjen. Hver gang jeg er noe i nærheta av ærlig, kommer det.

Jeg forklarer at jeg nødig vil gjennom det igjen, og ganske saklig hvorfor jeg ikke ser poenget. Hu sier hu forstår, og vil søke meg inn på en intensiv dagenhet som et alternativ til døgn.

Den neste timen hadde jeg problemer med kommunikasjonen. Ordene stokka seg og kom ut hulter til bulter, jeg sa for mye av det jeg ikke burde si og for lite av det som burde bli sagt. Skammen rant nedover kinnene mine på den delen av hjemturen der ingen kan se meg.

Dagen etter var det masse ubesvarte anrop. Jeg tar aldri telefonen uansett. Men det var melding også. Og der var det ordet igjen, denne gangen på SMS. Mobildisplayet fortalte meg at etter forrige time hadde psykologen tenkt at «innleggelse kan være riktig» for meg.

Skammen treffer meg i magen, jeg kjenner ansiktet gløder opp og kvalmen bølger gjennom kroppen. Jeg greier ikke se på telefonen mer. Hiver den unna. Hodet ljomer. Faenfaenfaenfaenfaen.

Jeg bestemmer meg for å late som jeg ikke har sett meldinga, helt til panikken over at de kanskje kommer til å ringe igjen får meg til å ombestemme meg. Tre røyk seinere har jeg skrevet en SMS om at det kom litt for brått på til at jeg greier å svare noe fornuftig. Jeg får beskjed om å tenke litt og gi tilbakemelding. Hjelp.

Jeg ga meg selv frist til over helga på å komme på noe å svare. Gårsdagen gikk uten at jeg greide å ta stilling til noe som helst, og det virker som denne dagen har tenkt å bli en tafatt reprise. Instinktivt har jeg mest lyst til å be psykologen dra til helvete og avslutte hele behandlingsgreia. Men sånt har jeg gjort før, og det gikk ikke spesielt bra. Dessuten er min økonomiske situasjon avhengig av at jeg er i behandling etter kriterier fra NAV. Og jeg veit jo sjøl også at ingenting blir bedre av at jeg enda en gang tar den feige ruta og dropper ut. Jeg ønsker jo å bli bedre, jeg ønsker behandling. Men MÅ behandling absolutt være synonymt med innleggelse?!

Hjernen har kverna rundt og rundt på dette i flere dager nå. Jeg er redd for å si nei. Fordi jeg veit at det kommer til å bli brukt imot meg når jeg mislykkes neste gang. Fordi jeg har en gnagende følelse av at jeg ikke kommer til å greie å møte opp til det intensive opplegget på dagenheten om jeg ikke har en stabilisering på døgn først. Fordi jeg egentlig skjønner at jeg burde ta imot den hjelpa jeg blir tilbudt.

Det er bare så HELVETES irriterende at det skal være sånn..!! Og jeg blir så forbanna på meg sjøl for at jeg alltid skal være så jævla vanskelig. Så redd og patetisk og lite selvstendig. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg ikke hadde denne «refleksjonsevnen» som tvinger meg til å innse ting, får meg til å forstå at noen ganger er de vanskeligste valga å ta de riktige. For jeg ender jo som regel opp med å velge feil uansett. Så da hadde det jo vært lettere om jeg ikke hadde skjønt at det var feil. At jeg i hvert fall hadde trodd at det var riktig, at jeg slapp å innse hvor feig og håpløs og feil feil FEIL jeg er.

...Jeg har vokst fra denne Virkeligheta.

(...)

Mitt toleransevindu har nemlig vist seg å være så lite at jeg setter fast den feite ræva mi i det. Som en stranda hval gisper jeg etter pusten mens jeg vrikker flesket desperat i nytteløse forsøk på å komme meg løs.
Denne kroppen gjør meg klaustrofobisk, dette livet er for trangt, denne verdenen er for liten for sånne som meg - paradoksalt nok altfor jævla stor til at bittelille meg skal kunne greie å finne fram og for liten til at jeg i det hele tatt hadde kunnet komme meg av flekken uansett hvor langt jeg hadde reist. For jeg gnisser fortsatt ræv fullstendig stuck i dette vinduet, i denne kroppen, som ikke har vært min på lenge, men som likevel fanger meg som det fysiske Selvet jeg ikke greier å akseptere som mitt eget. Dette ubehagelige, rare kostymet sjelen min har kledd seg i. Dette de andre ser og gjenkjenner som meg, selve manifestasjonen på meg selv, med et bankende hjerte og brukbare lunger og alt det andre i, i forsøk på å overbevise om at jeg lever.

Å spise igjen... Så kompliserende simpelt

Igjen befinner jeg meg i dette skarpe landskapet, uansett hvor jeg beveger meg møter jeg pigger, knivblad, glødende kull under beina. Som en hjernedød struts stikker jeg hodet i sanda; gir etter, lar knivblad og pigger synke inn og forsøker å ligge helt stille til det er over. Ignorerer kroppen til den gir opp å skulle si ifra når den innser at den ikke kan sløse mer energi på å klage og mase når den har viktige oppgaver som å holde hjertet i gang og beina nederst, og det er dette de siste kreftene må brukes på. Kroppen kobles endelig fra meg. Den velkjente syke gleden iler gjennom meg, og en stund får jeg leve litt i fred. Kjenne på at de gale faktisk kan ha det godt, når de får gjøre som de vil.

Men som jeg veit så alt for godt er anoreksien en svikefull partner, og nå står jeg her igjen med kniven i ryggen etter å velvillig ha snudd den til.

Jeg har skyvd på grensene jeg kan skyve på. Og etter å ha forskjøvet dem så langt det går, har jeg egentlig bare fortsatt å gå, over disse allerede forskjøvede grensene, og ganske langt over dem også, teknisk sett dobbelt så langt har jeg dratt det nå faktisk.

Nå kan jeg ikke utsette dette lenger, jeg må bare ta meg i det. Jeg har ikke noe valg, det er ingen utvei denne gangen og jeg har flere enn meg selv å ta hensyn til og være accountable ovenfor nå.

Så enkelt, så forferdelig vanskelig.

Jeg MÅ greie å spise i morra.

Så latterlig det høres ut. «Jeg må greie å spise», for et absurd luksusproblem. Andre tenker «I morra MÅ jeg greie å få tak i noe jeg kan spise». Mens jeg har skapet fullt av alternativer de bare kunne drømt om, men det er ikke bra nok for denne frøkna, nei. Jeg blir sint av selvopptattheta mi, og så blir jeg sint fordi det å bli sint på selvopptattheta er enda en selvopptatt følelse, en tanke det er ego å bruke opp tid på å tenke. Jeg orker ikke gå gjennom skamrunden over å ikke sette pris på å være hvit og rik og bo i Norge med mat og vann og alt det der denne gangen. Den runden kommer uansett i morra, uavgengig av om jeg spiser eller ikke spiser.

Jeg må hente fram det eneste verktøyet jeg kan finne nå, bekreftelser designa for å holde meg på bakken:

HUSKELAPP for Prosjekt Jeg Skal Spise i Morra For Faen:

• Jeg forsøker å akseptere min virkelighet som den jeg må være i nå, og mine tullete utfordringer er like fullt utfordringer, og utfordringer krever arbeid for å overkommes.
• Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet over å bruke kreftene mine på å greie å få i meg næring.
• Det er flere enn meg det går utover hvis jeg ikke gjør som jeg skal.
• Jeg kommer ingen vei hvis jeg ignorerer dette (lenger).
• Å spise mat er uunngåelig.
• Alle som lever spiser mat og det er ikke noe skamfullt i det.
• Jo mindre jeg spiser, dess mindre greier jeg å forbrenne.
• Jeg har spist mat masse ganger før og jeg har ikke noen grunn til å tro at jeg ikke greier det nå eller kan slippe nå heller.
• Det er større sjanse for at jeg blir mer til bry for andre hvis jeg ikke spiser mat.
• Når det kommer til akkurat dette, er jeg klar over og bevisst på at jeg ikke alltid har et rasjonelt tankesett. Derfor hører jeg på andre som jeg kan stole på når det kommer til akkurat dette.
• Jeg må bruke krefter for å få tak i nye, og gjør jeg ikke det, får jeg ikke gjort noe.
• Mat er et gode man må tillate seg og være takknemlig for, ikke noe skittent man kan tråkke rundt.
• Kroppen greier å rense seg selv. Mitt indre råtner ikke og det begynner ikke å gro parasitter i meg av usunn mat.
• Jeg veit jeg kan klare dette.
• Jeg er ikke et snøflak, jeg er ikke spesiell og jeg både trenger og KAN spise hver dag.

Jeg må bare greie å tro på dette. Jeg har kommet litt av veien, for jeg husker på en måte at jeg veit at dette er riktig, men jeg greier liksom ikke å tro på det, og skjønner egentlig ikke hvordan i alle dager jeg skal kunne greie alt dette. Jeg aner ikke hvordan jeg skal greie å holde meg på denne usynlige ihjelslitte lina gjennom den stormen det brygger opp til nå.

Jeg må bare. Funker det å bare prøve å gjøre det så enkelt? Jeg MÅ. Ikkeno valg, ikkeno strutsing, ikkeno unnskyldninger.

Jeg må, må, MÅ.

...Å herregud, gi meg styrke.

**back row rotting

Finner ikke noe. Jeg glir lydløst forbi. Virvles meningsløst rundt, gjennomsiktig, ubetydelig. Dovner bort bak PC-skjermen med evige albumprosjekter for å holde fast på øyeblikket som allerede er forbi, det som kanskje aldri kommer, eller det jeg går glipp av mens jeg forsøker å fange alle de andre. Denne evige trangen til å dokumentere, frykten for å glemme, stå igjen og skulle være ferdig uten å ha begynt.
De andre raste forbi meg for leenge sida. Jeg har forlengst gitt opp å skulle løpe i samme runde som dem.
          ~ Jeg løper ikke en gang lenger samme vei...

19.08.14

200 kcal inn. I dag. Og ingenting ut. Nesten. Og en ny veiedag kiler meg klamt i nakken, nærmere og nærmere tikker Klokkenazien - HJELP.
Vi spenner alle muskler og kveler skrikene før de når munnen. Veggene truer med å rase inn over meg. Adrenalin, blodårer og bulende øyeepler. Er det meg? Eller er det til meg? Disse øyeblikkene har kommet for brått på, jeg har ikke en gang bestemt meg for hvilken verden jeg bor i, ikke hatt nok tid til å i det hele tatt kunne forstå alternativene en gang; eksisterer de i det hele tatt?! Og hvis det er kun én Virkelig verden, hvordan skal jeg vite hvilken det er? Stole blindt på andre? Hvem av dem i så fall? Hvordan kan jeg vite hva som er rett og galt i en enkeltsituasjon når jeg ikke en gang veit hva jeg skal forholde meg til i utgangspunktet?
HVA er kulisser og HVA er ekte? Og hva faen betyr EKTE uansett?!
Alt dette. Spiller det noen rolle, så lenge alt eventuelt bare er i hodet mitt? Jeg veit ikke. Det har visstnok tatt fysisk plass der oppe, og det er det som innimellom virkelig uroer meg. Jeg må rømme inn i tivolispeilene før alt tar meg igjen. Jeg hopper inn i det ukjente og føler det lekke inn i meg, nå flyter det, helt udramatisk forankrer dette seg og tar bolig i MEG - nå er vi enda fler om å gnage om kamp om plassen her, dette må nok vekk rett og slett; ØNSKER JEG MINDRE PROBLEMER MÅ JEG HA MINDRE Å FÅ PROBLEMER MED. Enkel regel henta fra den billedlige svart/hvitt-verdenen, og når den er tilgjengelig og tilbyr en mulig løsning (eller løgn, hvem veit), bøyer jeg meg, men jeg må si det er like mye fordi jeg har mista troa som for at jeg har den når det gjelder detttttte.

Utfordringer fra fortida

Jeg pleide å ville være aleine så mye jeg kunne. Jeg var så utrolig sliten av den tunge Maska jeg bar rundt alle andre. Det å endelig få låse seg inne og trekke ned rullegardinene, skru av lyset, sette på TV-en på lydløs og bla fram noe passende musikk på iPod-docken var en magisk rutine som fikk Maska til å smelte. Boksen med barberblader kom ofte glidende mot meg fra gjemmestedet i TV-bordet. Noen ganger fosset tårene fra jeg låste døra bak meg til jeg åpnet den igjen dagen etter. Maska rant, men greide alltid å størkne seg på plass igjen før hånda mi brøt seglet som beskyttet meg fra de andres dimensjon.

Knoklene mine var av plast etter hver gang jeg fikk tømt litt av det vonde ut over sengetøy og håndklær. Jeg kunne som regel flyte på overflata av meg selv igjen i såpass stor grad at jeg fortsatt kom meg på skolen i hvert fall noen timer de fleste dagene.

           Nå kan jeg ikke huske sist jeg var aleine.

Men så skulle altså kjæresten ut å drekke, og jeg takka nei fordi skadetvangen har tatt av såpass mye i det siste at jeg ikke greide å gjemme resultatet med mine vanlige metoder. Så da så det ut til aleinekveld for meg. For første gang på (alt for?) lenge.
Da jeg fikk vite det, begynte hodet mitt med én gang å glede seg over muligheta til selvskading. En annen del av meg ble stressa og redd. Her kommer det godt med å ha en tredje stein del som ber meg chille'n og ignorere følelsesdramaet så lenge som mulig^^ For den steine delen stopper eller roter det til for hodet mitt når det forsøker å legge spesifikke planer som i denne sammenhenga blir til tvangstanker som må utføres.

Planlegging og listeskriving er en viktig (og veldig tidkrevende:P) del av måten jeg takler hverdagen på, og vanligvis ville jeg ha planlagt hvert sekund, spesielt nå når det kommer en helt ny utfordring (nå altså å være aleine). Jeg veit om alle disse risikoringene eller hva faen som jeg entrer når jeg sier ha det, låser ut typen og går tibake innover i leiligheta.

Tankene kommer strømmende på idet jeg nærmer meg badedøra, men kroppen min beveger seg videre forbi og inn i stua, og ingen (!) klamme hender knuger seg rundt anklene mine og vil dra meg tilbake. Jeg kjenner nesten forbausa at jeg nettopp tok et valg.

Det er vindstille i stua. Ingen Skygger hvisker fra krokene. Jeg kan sette meg ned i stolen og begynne å rydde i noen småting på bordet mens jeg venter på at PC-en skal starte, helt uten noe videre drama.

Jeg greier ikke tro på det før nå i ettertid, men alt gikk faktisk så bra den kvelden at det nesten er flaut å tenke på hvor lett det var i praksis når jeg bare unngikk teorien! x) Det jeg mener er at jeg gjennomførte denne kvelden helt uten å falle tilbake til alt jeg var redd for, rett og slett ved å IKKE tenke. IKKE planlegge. Ikke la meg selv forestille meg det som en mulighet.

Det var rett og slett helt blokka ut, stoneren i meg var konsekvent (stein :P) og utsatte ALLE tanker som ikke handla om fjernkontrollen eller Cola Light. Jeg hadde TV og PC på konstant, hadde det jeg trengte for å få gjort masse enkle småoppgaver liggende (lage timeplaner, skrive lister for neste uke osv), og selvfølgelig noen smarte røyk på lur. Etter hvert skrudde jeg til og med på mobilen for første gang på ganske lenge, typen hadde sagt han skulle sende melding etter hvert når han fant ut hvordan ting ble og når han kom til å komme hjem osv.

Jeg hadde angsta i kroppen hele kvelden, og innimellom kom bølger av jævelskap og banka på. Noen småjævler jeg ikke har sett på ei stund fikk til og med brutt seg inn og laga litt gammeldags faen, men stort sett holdt jeg dørene lukka og lot dem holde på utafor. Godtok de glimta fra helvetet som har vært som jeg ikke kunne unngå. Men stoppa dem der. Lot ikke dominoeffekta ta over. Lot ikke minner bli til virkelighet. Holder fast på at DET ER IKKE SÅNN NÅ. Holder fast på at JEG IKKE LENGER ER ALEINE. Nå er det kun en følelse, IKKE et faktum.

Fy faen. Det er tøft å holde fast. Strevsomt å holde ut noe så virkelig bare ved hjelp av en faktaopplysning om at «dette bare er hjernen min, som tar feil akkurat nå». Vanskelig å ikke slippe taket et eneste sekund, så ikke sjela får tid til å bli enig med hjernen. For sjela bor i kroppen min, og det er den jeg i bunn og grunn virkelig må kontrollere i slike situasjoner. Hvis sjela får connecte ER jeg Isabel fra fortida.

Det var en vond kveld. Men nå er den over. Og jeg mestra den. FAKTISK. Sådetså.

Jeg brukte mange strategier uten å ha planlagt det. Noen av dem hører kanskje fortsatt til på den «syke» sida sånn egentlig og i teorien, men jeg valgte å akseptere dem som midlertidige verktøy likevel, og bruke dem til noe som i det store og hele var så friskt som jeg kan få til nå. Det syke som JEG kjempa imot DA, det JEG ville vinne over, vant jeg faktisk over.

Jeg innser at den éne tingen som utgjorde hele forskjella, er det å vite at jeg har noen. Og jeg tar for gitt hvor mye det faktisk er verdt - for alle - men virkelig spesielt for meg eller evt. andre som har det som jeg har det med ting. Ja, jeg er totalt avhengig av kjæresten min. På veldig mange plan, også praktiske, og i unormalt stor grad. Ikke alt av det er sunt, og det veit jeg veldig godt, trust me. Men alternativet akkurat nå, ville vært så forferdelig mye mer usunt.

Så jeg innser hvor utrolig heldig jeg er, og gråter litt for første gang på veldig lenge over at jeg ikke greier å føle det.

#winning #fortid #skadetvang #BliFrisk #ensomhet #selvskading #hodekjør #valg #mestringsstrategier #tvangstanker #skam #hverdag #OCD #personlighetsforstyrrelse #listeskriving #sjel #kropp #rus #kjærlighet #tanker #angst #kjæreste #PsykiskHelse #TheseDays #teori #praksis #svarthvitt #hjerne #psyk #tvang #Mørket #Skyggefolka #tomhet #avhengighet #skam #stresshåndtering #redd #minner #musikk #dominoeffekt #au #følelser #distraksjon #gråte #verktøy #positivt #Ulovligheter #følelser

isdråpene~

Hvordan jeg føler meg? Jeg er borte... Kanskje følelsene også.

Bare denne såre tomheta.

Det som var, virker å ha blitt revet ut mens jeg sov eller ikke fulgte med. Så nå sitter jeg igjen med dette tomme, såre skallet.

Kroppen er alt for varm.

Inni meg fryser jeg.

Dette skallet er for tynt, for skjørt, for oppsprukkent, og med sårene etter det bortrevne fortsatt åpne greier jeg ikke å forholde meg til annet. Jeg er så LEI av at hver dag skal handle om alt dette syke.

GRUNNER TIL Å SPISE! – Steg 1

Et tilbakevendene problem på veien til å bli bedre for meg og sikkert drøssevis av andre folk med anoreksi eller andre spisevegringsproblemer, er å finne den motivasjonen man trenger for å dytte den jævla gaffelen opp til munnen. (Helst også uten å dytte fingrene ned i halsen etterpå, men hele den greia er på en måte i hvert fall for meg et helt kapittel for seg selv, helt langt der borte i Steg 3-land.)

Noen ganger har det vært som om et lys har gått opp for meg. Plutselig har jeg innsett at man må jo spise, da! og det har tentes lys i meg.
Kanskje ikke no direkte flammehav jeg har fått til, det har vel stort sett vært et lite telys som blafrer forsiktig i trekken fra mørket der inne.

Jeg velger å tro på at bittelitt lys i stummende mørke kan få han som alltid hadde trodd han var blind til å innse at han ser.

Men – like fort som lyset tentes er det plutselig borte. Jeg tenkte meg ikke om et øyeblikk, og pusta. Jeg står igjen og famler i Mørket, lar det overbevise meg om at jeg er blind, lyset og synet var en glippende illusjon. Altså, klart det finnes, bare ikke for meg.

SPIIIIISEEE. Igjen og igjen og igjen og foralltid.

Det har gjort meg så sinnssykt frustrert så utrolig mange ganger, når jeg veit jeg må, men bare ikke greier å «gi meg selv lov» eller hva jeg ska si. Nå når jeg skal av gårde til utlandet på sommerferie med kjæresten snart, hadde jeg bestemt meg på forhånd for å ta en «quick fix» der jeg tenkte at hvis jeg bare på en eller annen måte kan bestemme meg på ordentlig, hvis jeg bare planlegger godt nok når jeg skal spise mye, på lik linje med sånn som jeg som regel har planlagt (bevisst eller underbevisst) at jeg skal spise lite eller ikkeno, da må det gå. Jeg har bevist at jeg har viljestyrka til å la hodet styre over kroppen før. Kom jeg meg ned, må jeg da for faen greie å komme meg litt opp igjen også.

Så da var det i gang med heftige diskusjoner med Spiseforstyrrelsen, som endte opp i krangling, roping og blod, og vi prøvde begge å lure hverandre, selv om jeg vil si at Spiseforstyrrelsen brukte hakket mer skitne triks enn det jeg hadde å stille opp med.
Etter mye om og men ble vi enige om at jeg skulle få oppleve sommeren i farger og gråtoner, så lenge prosessen med å gjøre dette mulig (flere ting inngikk i dette, men med tanke på Spiseforstyrrelsene, vil det si spise litt mer og normalt, ikke spy, prøve å gå opp noen kilo før avreise etc.) foregikk i kontrollerte former.

Og akkurat som da de først kom snikende på silkemyke skjelettføtter, lot jeg Spiseforstyrrelsene lure meg igjen.

Jeg trodde det bare var å trykke på «PAUSE».

Du kommer til å savne oss, hvisket Spiseforstyrrelsene. Det må nok være det dummeste jeg noensinne har hørt, tenkte jeg, og trykket.

Lite visste jeg at det jeg gikk inn i, tydeligvis er en kontrakt skrevet av Djevlens advokat.

De lovet de skulle la meg være. Det ingen sa noe om var det de hadde lagt igjen i meg.

Isabel er meg og sjela mi, Anabel er navnet jeg har gitt mitt anorektiske alterego. Alltid tilstede til en viss grad, alltid med strenge regler, utøvende makt og pekefingeren lett tilgjengelig, og det var jo tross det jeg inviterte henne inn for in the first place, så dette så jeg bare på som en positiv ting da Planen var å gå ned.

Men jeg forandra på Planen, og Spiseforstyrrelsene lova å la meg være i fred. Jeg skjønte jo ikke at de kom til å la Anabel være igjen!

Spiseforstyrrelsene smiler til meg i Mørket. «Det er deg,» ler de. «Har du ikke skjønt det?»

Jeg er ikke lenger sikker på hva som er Isabel, og hva som er Anabel. en evig ambivalent jævla kamp hver dag, og dette er UTEN Spiseforstyrrelsene! Dette er det som har grodd fast i meg.

Dette er det som krever at jeg utnytter listeskrivingstvangen min til noe nyttig, for en gangs skyld:

Grunner til å spise!

    * De rundt meg ~ selv om jeg ikke ser det selv, er jeg bedre å være rundt når jeg har spist (på kort sikt: blodsukker, overskrudd osv – på lang sikt hjernefunksjon etc.)

    * Forbrenning

    * Jeg takler stress bedre MED mat ~ JEG SOM ALLE ANDRE [fordi *pil ned*]

    * JEG ER IKKE ET UNIKT FUCKINGS SNØFLAK ~ alle trenger mat.

    * Forfengelighet ~ hår & negler + tror kjæresten min synes det er penest når jenter har pupper som ikke går innover.

    * Helse ~ hjerte, hjerne, skjelett, lever, nyrer etc.

    * Hjerne = fett ~ dvs. hjernen trenger fett for å funke. Det kan hende jeg/hjernen min egentlig blir gladere når jeg spiser.

    * MAT ≠ FEIT ~ MAT = LIV ~ MAT = ENERGI

    * DET ER SOMMER FFS!!

I swallowed the key...

"I swallowed the key..."
(fra Isabels kladdebok)

Dagene glir over hverandre, flyter vekk og etterlater seg bare vage smuler i hjernehorisonten. Den sugende følelsen har blitt sittende fast bak brystbeinet. Tenketåka ligger skoddetjukk. Ett sekund uten tilstrekkelig distraksjon setter startskuddet for rottene i skjelettet mitt - beina rister, armene kaster ut halvhjerta slag, fingrene trommer, skraper, klorer. Kroppen skriker, munnen er helt stille. Bokstavene sitter fast mellom tennene, ordene slynger seg og gror fast rundt drøvelen, pusten rives gjennom lungene og knytes i stemmebåndene. 
      Fanga.
Tida står stille. Eller går den alt for fort? Jeg ser ikke klart. Er det tårer? Kanskje bare hjernetåke... Kanskje jeg drømmer, jeg veit ikke. Jeg må få et lite sekund, ETT JÆVLA ØYEBLIKK med timeout, vekk med alt og vinne tilbake kontrollen, i det minste få en oversikt.

Back to basics dukker opp i hodet mitt.
De tre ordene spenner seg hardt i magen. Det var de tre ordene som var starten på forrige knokkeljakt. Jeg må ordne opp, rense ut, oppdatere, konfigurere og klargjøre. Rense vekk alt unødvendig, alt som bare distraherer.
      Jeg må få tilbake oversikta.
For hvert gram jeg la på meg igjen, fikk dette skitne, unødvendige mer plass, ga min rene svart/hvitt-verden glorete farger, minnet meg på alt som ikke matcher. Det kompliserte alt, men ville fortsatt ikke erstatte anoreksien, bare klemme seg inn og kreve sin plass i tillegg. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle ha plass, verken til maten i magen eller tankene i hodet.
Men jeg måtte opp i vekt. Så jeg prøvde å ignorere det, snarere sagt holde det nede, klemme det sammen, stappe meg full, av kalorier, alkohol og Ulovligheter. Sitter igjen med en stappfull tomhetsfølelse, fullstendig avhengig av mine daglige rutiner (som de fleste kanskje ville kategorisert som mangel på sådan) har jeg bygget veggene så tykke rundt meg at jeg snart klemmes ihjel.

Alt tviholder på sin plass, og jeg veit ikke hvor lenge jeg kan romme oss alle før det er jeg som må gi etter...