lørdag 14. juni 2014

I swallowed the key...



Isabels kladdebok
"I swallowed the key..."
(fra Isabels kladdebok)
Dagene glir over hverandre, flyter vekk og etterlater seg bare vage smuler i hjernehorisonten. Den sugende følelsen har blitt sittende fast bak brystbeinet. Tenketåka ligger skoddetjukk. Ett sekund uten tilstrekkelig distraksjon setter startskuddet for rottene i skjelettet mitt - beina rister, armene kaster ut halvhjerta slag, fingrene trommer, skraper, klorer. Kroppen skriker, munnen er helt stille. Bokstavene sitter fast mellom tennene, ordene slynger seg og gror fast rundt drøvelen, pusten rives gjennom lungene og knytes i stemmebåndene. 
      Fanga.
Tida står stille. Eller går den alt for fort? Jeg ser ikke klart. Er det tårer? Kanskje bare hjernetåke... Kanskje jeg drømmer, jeg veit ikke. Jeg må få et lite sekund, ETT JÆVLA ØYEBLIKK med timeout, vekk med alt og vinne tilbake kontrollen, i det minste få en oversikt.

Back to basics dukker opp i hodet mitt.
De tre ordene spenner seg hardt i magen. Det var de tre ordene som var starten på forrige knokkeljakt. Jeg må ordne opp, rense ut, oppdatere, konfigurere og klargjøre. Rense vekk alt unødvendig, alt som bare distraherer.
      Jeg må få tilbake oversikta.
For hvert gram jeg la på meg igjen, fikk dette skitne, unødvendige mer plass, ga min rene svart/hvitt-verden glorete farger, minnet meg på alt som ikke matcher. Det kompliserte alt, men ville fortsatt ikke erstatte anoreksien, bare klemme seg inn og kreve sin plass i tillegg. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle ha plass, verken til maten i magen eller tankene i hodet.
Men jeg måtte opp i vekt. Så jeg prøvde å ignorere det, snarere sagt holde det nede, klemme det sammen, stappe meg full, av kalorier, alkohol og Ulovligheter. Sitter igjen med en stappfull tomhetsfølelse, fullstendig avhengig av mine daglige rutiner (som de fleste kanskje ville kategorisert som mangel på sådan) har jeg bygget veggene så tykke rundt meg at jeg snart klemmes ihjel.

Alt tviholder på sin plass, og jeg veit ikke hvor lenge jeg kan romme oss alle før det er jeg som må gi etter...


Ingen kommentarer: