Isabel Antoinette

~En særdeles privilegert gullfisk~

Jeg takka pent nei til innleggelse før jul, og fortsatte å takke pent nei til godt utpå nyåret. Livet fortsatte å gå i dass, akkurat som maten, hvis den mot all formodning skulle finne på å klemme seg inn mellom leppene mine. I tillegg til maten kontrollerte Skadetvangen mesteparten av livet mitt, passa på at jeg holdt meg godt innelåst bak dører og gardiner (og gjerne dyner og tepper også). Jeg avlyste (les: fikk kjæresten til å avlyse) så mange timer jeg kunne, og mobilen visste jeg ikke hvor var en gang.
      Så måtte vi flytte.
Dvs. jeg var plutselig avhengig av å faktisk ikke bare kunne reise meg uten å besvime, men i tillegg å pakke, løfte, vaske og tenke. Min eneste utvei (sånn jeg så det) var rusen, som da ble en reddende engel som gjorde det mulig å la maten både komme inn og under sterk tvil også få lov å bli der. Hver gang jeg hadde spist og kjente lysten til å kvitte meg med maten, alle tankene som kommer og kaoset det fører med seg, tok jeg meg selv i nakken og fortalte meg bestemt at jeg ikke har verken rett til eller tid til å holde på sånn nå. Vi hadde alt for mye å gjøre, og jeg kunne ikke bare skyve alt over på samboeren min fordi jeg følte for å oppføre meg som en irrasjonell fjortis.

Selvfølgelig lyktes jeg ikke hver gang, verken i å spise eller å beholde.
Men selv om ingenting ble gjort som det burde, og jeg ikke fungerte så bra som jeg kunne gjort, så ble ting i hvert fall gjort, ny leilighet kom i boks og vi kom oss omsider ut av den gamle (om enn en uke over tida).

Å gå på visninger er noe av det verste med hele greia, og vi var lenge overbeviste om at vi kom til å bli hjemløse. Men det er jo faenmeg et eget kapittel.

     Men.
Selv om jeg forsøkte å overbevise meg selv og dem rundt meg om at jeg hadde kontrollen over ting - se, jeg går opp i vekt, jo - så var det visst ganske åpenlyst kaoset som herska. Likevel var det først da psykologen begynte å nevne tvangsinnleggelse at jeg greide å få finger'n ut av rumpa (les: halsen) og rumpa opp til avdelinga.

Så her er jeg nå, og føler meg svakere enn på lenge. Det føles som total overgivelse, nederlag, som om jeg legger meg på rygg og vifter med det hvite flagget. Jeg skammer meg som faen, og jeg føler ikke at jeg har noen grunn til å være her. Jeg burde jo greie meg selv og nok en gang har jeg mislyktes. Jeg er alt for gammel for dette. Jeg greier bare ikke forholde meg til situasjonen uten å få lyst til å grave meg ned og slette alle spor etter at jeg noensinne har eksistert. Og jeg forstår at det ikke lar seg gjennomføre, noe som rett og slett gjør hele situasjonen helt håpløs.

Samtidig føler jeg ikke at jeg kan si til noen at det er sånn jeg føler det, ettersom det vurderes løpende om jeg forstår «alvoret» i egen situasjon og om jeg er i stand til å se konsekvensene av atferden min og har innsikt i hva som er forsvarlig ift. egen helse.

     Jeg synes det er så utrolig feil.
Jeg får til stadighet påminnelser via medier og andre steder om hvor mange det er som trenger hjelp, og hvor liten hjelp det er å få. Folk som trygler om behandlingsplass, mennesker som blir nedprioritert og indirekte blir fortalt hvor jævla lite de er verdt. Nedskjæringer i psykiatrien og manglende midler. Ventelister fulle av selvmord og andre triste skjebner, fortvilte pårørende som uten relevant utdanning, ressurser, noen som helst form for hjelp - eller lønn, for den saks skyld - blir tvunget til å ta over den overveldende rollen til et sviktende behandlingssystem. Håpløsheten som regjerer i hverdagen til så alt for mange.

Også har du meg, da. Så til de grader privilegert når det kommer til dette systemet. Faktisk direkte bortskjemt. Med åpne dører både hit og dit og prioritering i behandlingskøa. Oppfølging og tilbud til langt opp over øra. Alt står i teorien til rette for at jeg ikke bare skal kunne bli bedre, men faktisk helt frisk - en real kvalmende solskinnshistorie.
     Alt står til rette, bortsett fra meg.
Jeg stiller meg i veien og lager sperrer, motarbeider, saboterer - hadde jeg sett meg sjøl utafra tror jeg at jeg ville hatt mine tvil rundt om jeg i det hele tatt vil noen vei. Kanskje er jeg fornøyd i den hjemmekoselige og stadig trangere gullfiskbollen der jeg løper rundt og rundt i hamsterhjulet - kanskje trives jeg i det selvlagde lille helvetet mitt.

     Jeg gjør jo ikke det. Det er faktisk ingenting jeg heller vil enn å være et velfungerende menneske.
Jeg veit det. Men jeg kan ikke forstå at det kan synes utafra. Og det er rett og slett ikke nok å ville.
Du må kunne. Og for å kunne, må du være villig til å betale prisen. Og hvordan jeg noensinne skal ha råd til det, det aner jeg ikke.

Og jeg synes det er FOR jævlig at jeg skal ta plassen til noen som ikke bare vil, men som faktisk også kan, og gjør.
Og som gladelig betaler prisen.

............................................................

...Jeg har vokst fra denne Virkeligheta.

(...)

Mitt toleransevindu har nemlig vist seg å være så lite at jeg setter fast den feite ræva mi i det. Som en stranda hval gisper jeg etter pusten mens jeg vrikker flesket desperat i nytteløse forsøk på å komme meg løs.
Denne kroppen gjør meg klaustrofobisk, dette livet er for trangt, denne verdenen er for liten for sånne som meg - paradoksalt nok altfor jævla stor til at bittelille meg skal kunne greie å finne fram og for liten til at jeg i det hele tatt hadde kunnet komme meg av flekken uansett hvor langt jeg hadde reist. For jeg gnisser fortsatt ræv fullstendig stuck i dette vinduet, i denne kroppen, som ikke har vært min på lenge, men som likevel fanger meg som det fysiske Selvet jeg ikke greier å akseptere som mitt eget. Dette ubehagelige, rare kostymet sjelen min har kledd seg i. Dette de andre ser og gjenkjenner som meg, selve manifestasjonen på meg selv, med et bankende hjerte og brukbare lunger og alt det andre i, i forsøk på å overbevise om at jeg lever.

One Step at a Time..

Jeg har noen mål framover som jeg har tenkt å jobbe hardt for å oppnå. Det er vondt og bittert å innse at jeg skal måtte jobbe så hardt for å få til ting som jeg egentlig skulle kunne klart lett, og det for lenge siden også.

Men det er det jeg må gjøre, så jeg setter inn alle kluter eller hva det heter og går for GODKJENT, ikke Gull. Det er en forferdelig følelse, men jeg veit jeg må, og jeg veit jeg til og med kan vokse på det om jeg greier å snu den selvmedlidende innstillinga mi litt. Det kan være verd det. Jeg kan selv bestemme at det er verd det. Jeg må bare si det nok ganger til at jeg får banka det inn i huet.

JEG KAN SELV BESTEMME AT DET ER VERDT DET.

Ting som har skjedd har skjedd, fakta er like mye fakta uavhengig av hva man synes om det. Det hjelper ikke å gjemme hodet i sanda. Ting må rett og slett bare innses, prosesseres og gjennomføres. Og jeg kjenner meg selv såpass at jeg veit jeg må ha en Plan. Og denne Planen må være REALISTISK (her igjen; jeg *må* se realitetene i øynene om jeg skal få laga en Plan jeg faktisk følger.) og inneholde NOK HVILE, time-outs og ikke flere forventninger og oppgaver enn jeg kan greie å få til av gangen.

Jeg er perfeksjonist av natur, og veit av erfaring at jeg setter for strenge krav og dermed setter meg selv up for failure, skuffelse og enda mer misfornøydhet med meg selv, som igjen trigger perfeksjonisten. Blant annet.

Jeg synes bare det er så umulig å se hvor landet ligger - hvis jeg ikke greier det jeg synes at jeg åpenbart burde greie, hvor starter jeg? Hvor mye skal jeg kreve av meg selv? Hvordan skal jeg greie å føle mestring over noe jeg skammer meg over at jeg i det hele tatt må jobbe med?

Jeg har ikke svar på noen av de spørsmålene, og det har ikke hjelperne rundt meg heller. De sier det ligger der inne i meg et sted, Svaret, men jeg er ikke veldig vant til å drive å leite rundt inni der, så jeg har ikke funnet det ennå.

Ett skritt av gangen, sier de. Man må prøve og feile.

Og det er noe av det jeg er mest redd for i hele verden. Tråkke ut i det uvisse (eller i mitt tilfelle, tråkke inn) og utforske heller enn å angripe. Spesielt med "tilskuere" skremmer dette meg noe helt eksremt; det funker nemlig ikke hvis jeg holder mine downfalls for meg selv. Jeg veit det, men greier fortsatt ikke være helt ærlig hverken ovenfor meg selv eller hjelperne mine.

Jeg må vel bare holde fast og komme meg gjennom dette. (HVORDAN??!) Et skritt av gangen. I guess..

#ambivalens  #angst  #anoreksi  #perfeksjonist  #psykisk  #tanker  #valg  #Virkeligheta  #ødelegge  #ambivalent  #avhengighet  #rus  #behandling  #fortid  #behandler  #BliFrisk  #dominoeffekt  #eksponering  #psykiatrien  #feile  #spiseforstyrrelse  #skam  #frustrasjon  #følelser  #generelt  #PsykiskHelse  #hasj  #helsevesen  #hodekjør  #hverdag  #kolikkbabyen  #tvang  #kontroll  #perfeksjonisme  #mestringsstrategi  #PsykiskHelsevesen  #mål  #mestringsstrategier  #Mindtrap  #nederlag  #OppIgjen  #plan  #psyk  #teori  #praksis  #redd  #rutiner  #rømme  #skole  #au  #spiseforstyrrelser  #svarthvitt  #tanketåka  #TheseDays  #tryne  #Ulovligheter  #tvangstanker  #Svaret 

Lately fuck-ups & en smule bittert selvhat

(#4: Jeg er gammel, dum og feit)

Jeg følte meg så ekstremt dum da jeg endelig fikk fram at jeg ikke takler mannlige psykologer. Det var greit, jeg sku få snakke med ei dame, men hele samtalen og dr. Xs tid var jo fullstendig bortkasta.

Selvfølgelig skulle jeg jo bare sagt det da henvisninga ble skrevet. Men da hadde jeg selvfølgelig hodet mitt et helt annet sted, jeg er alltid sånn; alle andre steder enn der kroppen min befinner seg, for all del ikke med på det som foregår - for all del ikke her og nå.

Og ettersom jeg var for dum for det, burde jeg i hvert fall greid å hoste det opp i starten av den jævla timen. Men å sitte og drite seg ut og fortelle om hvor mislykka man er fullstendig unødvendig er jo alltids gøy, så noe fikk jeg i hvert fall utav det.

Spiseforstyrrelsen nevnte jeg i det minste ikke, så selv om han hadde lest om den i papirene sine på forhånd, så ble det i hvert fall ikke fokus der og da på at jeg til og med mislykkes i min egen diagnose.

Jeg forestilte meg det på forhånd, hvordan han kom til å le inni seg når jeg søyt så dobbelthakene dissa om hvor vanskelig det er å spise.

Det måtte jo rakne, det visste jeg jo. Og med ett jævla trekk var det gjort. Happy 4-20 alle sammen!! Én liten fridag var alt jeg skulle unne meg, på stonernes egne nasjonaldag ble tanken på å skulle sitte inne og gro støv på sjela rett og slett for mye.

En måned seinere så jeg meg fortumla tilbake og lurte på hva i hælvette det var jeg dreiv med.

Kortet ble avvist, 17. mai var sovet over og jeg stod igjen med den gnagende følelsen av å ha svikta/lurt/løyet/feila/ødelagt/rota meg inn i noe jeg ikke kom meg ut av. Hele poenget med å bli nykter var jo å få sjansen til å bli bedre.

Jeg hadde uteblitt fra de to siste samtalene hos de som har ansvaret for meg mens jeg venta på behandlingsplass på huset til dr. X, og som beklageligvis for dem ble stuck med meg litt lenger for at jeg sku få innfridd sytekravet mitt om kvinnelig psykolog. Jeg hater å kaste bort andre folks tid og ressurser, men tydeligvis ikke så mye som jeg hater å gjøre som jeg skal.

Den dårlige samvittigheta fikk meg til å ljuge om sprekken da jeg endelig greide å vralte meg bort til et møte, som igjen ga meg enda dårligere samvittighet.

Jeg hater det. Hvor selvopptatt psyken kan gjøre meg. Det er også nesten imponerende hvor barnslig den avhengige hjernen fungerer, og i hvor stor grad jeg lystrer ukritisk uten å i det hele tatt være klar over det selv, instinktivt, og ikke tar meg i det før jeg er in too deep.

Meg, meg, meg. Jeg takler ikke. Jeg greier ikke. Hva jeg vil, hva jeg føler, fy faen for en egoist. Jeg er jo klar over hvor patetisk jeg er ~ Åh gud, jeg er så feit assa, selv om BMI-en min er undervektig så er jeg seriøst bare sååå feit da. ~ Åh shit, jeg er så gammel assa, selv om jeg ikke har fylt 25 så har jeg skikkelig dårlig tid liksom og må dessuten få medfølelse for at jeg har kasta bort hele livet mitt på å plage meg selv. ~ Blakk er jeg også, forresten - stakkars meg, får penger for å sitte på ræva og ikke takle livet mitt og nekte å vokse opp og forholde meg til realitetene; og jeg liker helst å bruke opp de pengene på diverse ulovlige rusmidler og mat som jeg skyller ned i do og sånt, og det blir fort veldig dyrt må vite.

#3 - skrevet i starten av mars, ikke greid å poste før nå..

Året starta med en fantastisk reise gjennom tid og rom. Dimensjonene lå i lag tjukkere enn snøen mens idéen om hva et menneske var ble stadig fjernere.

Jeg fikk det nye året. Om jeg ville ha det er en annen sak. Jeg forsøker å se på det som en gave, en ny mulighet, om jeg bare greier å snu alt dette året, er det en sjanse for at alt kan være verdt det til slutt. Jeg lengter etter følelsen av å være framme på toppen av fjellet og la den blytunge sekken falle på bakken.

Hverdagen stirrer meg i hvitøyet. Jeg er redd. Jeg har brukt januar på å gå ned 3,5 av de 5 kiloene jeg la på meg til jul, og februar på å gå ett av dem opp igjen. Jeg savner å hengi meg til anoreksien, la den styre og forutsigbarheta som følger med. Å vite hva som er riktig, hva som er viktigst. Kicket av å ha gått ned mer enn jeg trodde. Følelsen av å krympe tilbake inn i meg selv, med det overjordiske snart innafor rekkevidde, bare centimetre unna å få plass uten å konstant føle at jeg sprekker skallet mitt hvis jeg våger å puste.

Bulimien kom snikende denne gangen, gjemt bak løfter om å bli spisefrisk.

Det latterlige er at jeg kan tenke og skrive og delvis forstå at jeg er spiseforstyrra, eller i hvert fall at det meste av «bevis» peker mot det, og jeg har ikke noe behov for å si imot det. Det er opplest og vedtatt (for ikke å snakke om nedskrivi, stempla, kopiert, sendt rundt og lagra i journaler og epikriser), en sannhet i den Virkelige Verden å forholde seg til.

Men innerst inne fornekter jeg det faen meg fortsatt.

Jeg skjønner jo at de må kalle det noe, disse legene og behandlerne og alle de andre merkelappfantastene. De må ha orden i sakene! Jeg ser den - herregud, jeg skjønner dem virkelig godt jeg, med OCD og det hele kan jeg virkelig forstå behovet for et system. Veldig praktisk, og det er vel også strengt tatt nødvendig for å kunne utføre behandling av pasienter på Vestlig psykologiskolevis. Og jeg har ikke nødvendigvis noe i mot den. Den har tross alt holdt meg i live helt siden jeg kom inn i psykiatrien for over 10 år siden, og Dr. Phil har rett i en hel masse.

Jeg aksepterer omverdenens syn, jeg er logisk sett enig i utredninger og forklaringer, grunnlaget for den trukne konklusjonen.

Men jeg greier ikke behandle det som en Sannhet i min verden. Det er alltid et «men», det er alltid en grunn til at ting ikke gjelder akkurat meg. Jeg forstår hvorfor det kan virke sånn eller sånn, men det er jo ikke sånn det er, sånn egentlig. Ofte kan jeg ikke direkte forklare hvorfor det ikke gjelder akkurat meg, jeg bare veit det. Det kan virke som jeg i min innerste lille bobleverden har en overdrevent sterk overbevisning om at jeg er spesiell og misforstått. Ikke nødvendigvis at jeg sitter på alle svarene, men at jeg veit når det som blir sagt i hvert fall ikke er riktig. Sjøl om jeg veit at de som sier det kan mer om temaet enn det jeg kan. Og sjøl om jeg veit at jeg har enkelte brister som resulterer i problemer med å se den allmenne Virkeligheta klart og forholde meg til den.

Jeg blir bare usikker på hva som er hva. Det er helt mulig jeg har tatt feil om alt annet, men hva om akkurat dette er den gangen jeg har rett, og burde stå på mitt? Hva om dette faktisk er viktig? Hva om dette kan være med på å redde meg?

Jeg tenkte sånn om å slutte å røyke bønne daglig, for eksempel. Hva om det var et steg i feil retning? Nå, et halvt år seinere, veit jeg fortsatt ikke. Det gjorde i hvert fall økonomien lettere å bære.

Hver dag bombarderes jeg. Depresjonen gjør det vondt å måtte våkne, være. Akseptere at det er enda en ny dag. Vanskelig å bevege seg. Angsta tar igjen på hodet, der ingenting noensinne kan stå stille lenge nok til at jeg greier å henge med. Spiseforstyrrelsene brøler i tostemt disharmoni, og Kommentatoren og Kommandanten krangler om mikrofonen i direktesendinga av The Isabel Show her på hjerneradioen.

Det er vanskelig å være takknemlig.

Det er vanskelig å finne motivasjonen.

Det er vanskelig å gå inn for å bli frisk.

Jeg vil så inderlig ville det.

Vater søkes

Sekundene tikker, minuttene hopper, timene ruller og dagene forsvinner. Jeg får aldri tak på dem, før de har rent ut og blanda seg i gjørma bak meg. Samtidig går alt så forferdelig treigt for meg. Alltid. Først etter all denne tida kasta bort på å bruke alle mine krefter på å holde hodet så vidt over gjørma, har jeg innsett at det er det jeg gjør. Jeg har konsekvent brukt alle mine krefter på å holde meg selv i praksis fullstendig stuck.

I utallige desperate situasjoner har jeg vridd og vrengt den dumme, lille hjernen min for å forsøke å presse den til å produsere en GRUNN; hvorfor går det alltid til helvete?
I svake øyeblikk har jeg latt selvmedlidentheta rive meg med seg, i mangel på svar. Hvorfor MEG? Hva er galt med meg?! Er jeg virkelig SÅ svak, at dette, som alle andre får til, faktisk er direkte UMULIG for meg? Nå når jeg FAKTISK PRØVER... Alt jeg kan.
Det er kan være helt forjævlig smertefullt å mislykkes så heftig når man har gitt ALT man greide, og gjerne enda litt. Ofra ting det kjennes ut som man ikke kan leve uten. Å måtte innse at alt var til ingen nytte. Å måtte innse at det ikke er nok. At jeg ikke er nok..

For meg er det veldig sårt å skulle la det synke inn at jeg konstant bruker alle mine krefter på å komme ingen vei. Og først etter at jeg har latt all denne tida jeg har latt til rådighet renne ut til gjørme, greier jeg å innse at gjørma har blitt til kvikksand. Jeg pakker meg selv så godt inn at jeg ikke kan røre en lillefinger, senker kista og begraver meg selv levende før jeg innser at jeg er fanga, og at jeg faen ikke VIL være fanga. Kaster meg rabiat i retninga foran meg før jeg innser at den fører nedover. Brenner mine broer før de er bygd.

        Jeg er så forferdelig redd..

Min eksistens består av evig distraksjon. Jeg bruker alle mine krefter på å holde det vanskelige på avstand. (Ikke skjønte jeg at det var Livet..) Og kreftene jeg egentlig ikke har, på å distrahere meg fra at det er dette jeg gjør. Full gass vekk fra Livet. Full gass vekk fra alt jeg egentlig ønsker.
Og da er det plutselig ikke lenger noen gåte hvorfor jeg alltid føler meg mer død enn levende. Ikke noe spørsmål rundt hvorfor jeg alltid mislykkes.

Logikk er kvalmende stygt når det stirrer deg i trynet på denne måten. Makes you want to rip out your spine and peel off your face.

Pakkens innhold betaler porto // Framtid i Fortidsklær

        Det var Dag 29 nykter.

Dama på Streitingsentralen sier det er på tide å rette fokuset framover. Og det står i hodepapirene skrevet av folka som sendte meg til henne, at formålet med å sende meg dit er å gjøre meg «i stand til å nyttegjøre meg av videre anbefalt behandling».

Og dette var dagen Nykterdama tok fram den spisse penna si og skar seg gjennom overflata og tvang meg til å se opp mot det som visstnok er Virkeligheta; uformelig og grisete skimter jeg konturene langt der oppe. Hun forteller meg at det finnes Muligheter der, maler de utydelige skyggene i friske, glorete farger med undertoner av tro, håp og kjærlighet. Sier at det er dette abstrakte man må la seg stige opp mot for å kunne se klarere, etter hvert strekke seg ut mot - til og med ta i egne hender og forme til noe som etter hvert skal bli selve Livet.

Jeg har nesten lyst til å tro på henne.

Så kommer det.

              Innleggelse.

Med dette éne ordet avsløres fargene som løgnerisk oljesøl og flyter forbi, og konturene fylles av eviglange korridorer, ensomme netter, svimlende matplaner og medisintukling. Press, press, press. Folk, folk, folk. ANGST, ANGST, ANGST!! Klissete matbrett, smulete bord og skitne stoler. Ingen matvekter, ingen næringsinnholdsfortegnelser. Fylle brettet foran hundre andre, hvorav 2 par øyne overvåker meg fra hemmelige posisjoner. Tømme giften inn i meg selv helt uten beskyttelse. Ingen vegger, ingen hjernedøde TV-distraksjoner, fullstendig sårbar for andre mennesker, øyeeplene deres og muligheta for at de skal bevege kroppene sine innafor min personlige sfære eller til og med kaste ord på meg..

De vil brette meg sammen og pakke meg inn i en boks så de kan sende meg til riktig sted til riktig tidspunkt. Om morgenen står vi opp. Om kvelden legger vi oss. I mellom er det magiske klokkeslett som hører til hensynsløse dommere i hver sine rom med løsneser og parykker som slenger gåter uten svar med tilhørende tidsfrister på meg. Jeg ruller meg sammen inn i meg selv og setter inn tidvis passende «ja» og «nei» og aller mest av mine upassende «veit ikke». Latter er viktig. Jeg hoster den opp og spytter den ut gjennom luftehullene i boksen min.

Tilbake på rommet, gjemme meg under dyna. Døra som aldri kan låses på ordentlig, fordi det kryr av nøkler der ute. Når jeg tror jeg endelig skal få 15 minutter aleine; ett symbolsk bank (hvis jeg er heldig) som sender rykk gjennom hele kroppen og hjertet opp i svelget, etterfulgt av sjokkbølgene i brystet som lager svetteperler på skallet mitt og denne forferdelige indre skjelvinga som lammer hjernen min og blender synet av pleieren som står foran meg og forteller meg om flere domsavsigelser og hvilke labyrinter jeg må gå gjennom til hvilken tidsfrist for å komme dit. «Ja» og «Takk for at du sa ifra» sier munnen min.

Om hva da egentlig? hvisker hjernen når pleieren er borte.

Metthet vs. Sult

Følelsen av å være mett er i min isolerte lille bobletilværelse noe av det som skremmer meg mest. Den plutselige tyngden av kroppen mot underlaget etter timer, dager eller uker tilbrakt flytende oppå meg selv. Den plutselige bevisstheta på at jeg er menneske, med organer, lemmer, blod og liv. Og at maten, som for ikke lenge sida var noe eget, et objekt utenfor mitt vesen, nå ligger på innsida, på vei til å bli en del av meg. Hvert sekund det ligger der inne, blir det mindre mat og mer meg.

Jeg kjenner denne nå uformelige massen i magesekken tynge ned organene under. Jeg kjenner den snikabsorbere seg inn i kroppen, pumpe seg inn i blodstrømmen – den sprer giftige kalorier som et fiendtlig takeover. Jeg kjenner fettet trenge gjennom magesekken og etterlate oljeskitne avtrykk på alt den klasker bort i der inne når jeg beveger meg.

Sult er også skremmende, men på en helt annen måte. Jeg har kontroll når jeg er sulten. Jeg veit jeg gjør det riktige.

Det som skremmer meg med sulten er løftet den bringer med seg; jeg kommer til å måtte spise. Jeg kommer til å feile. Jeg er ikke sterk nok.

Sult er kroppen min som forræder meg.

Og om jeg gir etter, og spiser, er det jeg som forræder kroppen.

Two wrongs don't make a right.

Jeg føler meg som en junkie. Dette evige higet etter gift. Jeg føler at jeg presser meg så hardt jeg greier, hvert sekund er en evighet. Jeg svikter, gir etter, lar meg selv falle - og en evighet er over på et sekund.

...and I'm back at the start.

Rusfri my ass..

Hvorfor i hælvette heter det rusFRI?? Jeg føler meg mer fanga i nykterheta enn fri fra rusen.

Den pleide å løsne på det iskalde grepet fra sengeklørne, skyve dem i bakgrunnen og la meg kjenne spikerne i ryggen bli til en madrass. Tidvis ble jeg til og med velsigna med enkelt befriende slag i hodet, som lot meg slukne før sengemonstrene i det hele tatt registrerte at jeg var der.
Marerittene har tatt så jævlig av i det siste. I natt ble jeg bl.a. jaga med kniv i flere timer av min voldelige eks, voldtatt og fratatt min identitet. Jeg hadde ofte mareritt da jeg "rusa" meg 20 ganger daglig også, men da kunne jeg til en viss grad røyke vekk jævelskapet. Jeg kunne blåse ut nattspøkelsene, se dem danse i lufta og forsvinne. Som en bekreftelse på at det var over, ferdig, borte. Bare i hodet mitt.

Nå sitter det i kroppen helt til neste mareritt tar plass. Spøkelsene flyter i blodet mitt, forgifter cellene, pumpes inn i hjernen, rister grunnvollene og tar over kontrollen over kropp og hode. Ordene mine er forurensa, smittefarlige, hjertet råttent og illeluktende.

Alt er alt for ekte..

5 fulle fisk ~ dag 5 nykter x_x

Det eksploderte tidligere, nå prøver jeg å holde balansen i etterdønningene. 
Det frister så jævlig å bare slippe - bare litt er nok! - så trekkes jeg ned i Dypet, til den etterlengta stillheta langt der nede. Det er alt for overveldende her oppe. Alt for lyst, alt for bråkete, jeg bombarderes fra alle kanter, er det egentlig rart jeg er som jeg er?! 
    Jeg hører jo ikke til her..

      Hvorfor, som fisk

      ta slik en risk

      Stige opp av vann

      for å prøve seg på land?

Dag 1 NYKTER

Heldigvis sov jeg ca hele dagen. Så jeg slapp forholdsvis billig unna. Men de få timene jeg var våken var egentlig mer enn nok ass..

Spiseforstyrrelsen jubla jo høylytt ettersom jeg ikke spiste noe. Men resten av hodet og kroppen pekte meg ut som forræder og lova møkk og hælvette i tida framover. Krangla selvfølgelig med kjæresten, og det er jo forståelig nok når vi er to uhelbredelige stonere med delvis overlappende diagnoser som plutselig fratas hovedmestringsstrategien vår. Ellers ble det tid til en grinetur opp i «skauen» og en liten runde med barberbladet på badet. Bærre kosen altså.

Jeg prøver å være fornøyd med at jeg ikke sprakk, og at jeg faktisk hadde kontroll mens jeg dreiv på på badet.

[...]

Dette ble da forferdelig ubehagelig å skrive om. Så nå gjorde jeg det jeg lovte meg selv da jeg oppretta denne bloggen at jeg aldri sku gjøre; jeg sletta nettopp det jeg skreiv fordi det ble for skummelt å skulle poste det. Selv om jeg veit at ingen leser bloggen, og om noen mot all formodning en gang i framtida skulle finni på å rota seg inn her, så er jo hele greia anonym uansett.

Det er bare noe med det ordet. Selvskaaaaaading. Barberbbbblllaaaaaaader. Emofaen! Ærgh.

Jeg skammer meg.

Men det er ikke derfor.

Tror jeg vaffal.

Det bare føles så personlig, så sårt og usikkert og fragilt å bare skulle slenge utav seg på Den Vide Verdensveven. Så utrolig hensynsløst, på en måte. Mot hvem eller hva veit jeg ikke. Skjødesløst i hvert fall. Psykisk hygiene altså. Viktig. Og akkurat dette med selvskadinga skal visst bare være mitt-mitt-MITT. Jeg vil ha det rent, urørt, for meg selv.

Jada, arr og kutt og alt det der - de er jo der, de - og om noen som har no med det (les: behandler/postoverlege etc.) spør meg, så har jeg ikke noe problem med å innrømme det selv, når de uansett bare kan lese det i journalen min.

10 år har gått siden jeg ble «avslørt». Og jeg er fortsatt like redd for å bli tatt for enten å være tragisk, dum, håpløs, «gal», eller på den andre sida rett og slett en overdramatisk emofjortis.

Dette er Dag 2. Med stor D. Dag 2 nykter. Og det hadde vel ingen trodd. Kanskje minst av alt meg.. :P

Speilet

   Hodet i høygir, alle småting blir til insekt .. ~
Kjenner ikke igjen tingene på bordet, og det er for mange til at jeg greier å se dem. De er bare former og farger med energier eller inntrykk knytta til, som forteller meg hva slags type ting det er. Prøver å ta noen bort for at det ikke skal være så overveldende, men energiene er bare knytta til alle tingene på bordet som en helhet, ikke hver enkelt ting, så jeg glemmer hva de er eller hvor de skal når jeg plukker dem opp.

Kroppen vil heller ikke være med, den har mye vondt, til tider på måter som gir vanskeligheter med å gå, og den prøver med jevne mellomrom å få hodet mitt til å tro at jeg har blodpropp i leggen. Veit ikke om det er hodet eller kroppen som lager hodepina heller, men det er uansett lettere å takle.

        Speil er kalde.

Harde, likegyldige flater, brutalt ærlige og umulige å diskutere med. Ekko - ekko - ekko. Slenger tilbake akkurat den samme dritten som du forsøker å bekjempe det med. Avdekker alt jeg vanligvis gjemmer. Tydeliggjør svikefullt svakhetene som gjør at jeg alltid kommer tilbake. Knuser så lett hvis jeg protesterer, og avslører glitrende skarpe kanter som lager riper i skallet mitt.

Speilene er helt jævlige for tida. Heldigvis er det ikke mange av dem i leiligheta vår, og det ene har fått plass bak ei rullegardin. Men speilet/lampa/skapet over vasken er påtrengende. Sjekk, sjekk, sjekk!! Og jeg gjør som speilet sier, noen ganger fordi jeg er en svak svak person, andre ganger fordi jeg er for forvirra til å skjønne at det ikke er det jeg skal.

Hjernen min har lekket ut over hele leiligheta og gjort lufta tjukk av tanketåke. Jeg er aleine nå. Han sitter der fortsatt, det er ikke det, men serveren vår brøt sammen og vi ble nødt til å koble oss midlertidig av. Så nå er han en fysisk gjenstand med trygghet og normalitet knytta til seg. En viktig funksjon. Men jeg er en av dem som aldri greier å holde varmen aleine.

          Jeg savner den varmen.. ~

Er jeg narkoman?

Narkomani: fra gresk νάϱκωσις (narkos), forlammelse og μανία (mani), raseri, vanvidd [wikipedia]

Narkoman: person som misbruker narkotika eller er avhengig av medikamenter. [Store Norske Leksikon]

Narkotika: opprinnelig et ord for stoffer som kan gi narkosis - 'dyp søvn'; først brukt om opium, tørket plantesaft fra opiumsplanten - Papaver somniferum.

Begrepet narkotika har senere fått utvidet betydning og dekker stoffer med svært ulik virkning, men alle kan gi rus og avhengighetstilstander. [...] Fra begynnelsen av 1900-tallet innførte derfor mange land narkotikalovgivning. [...] Senere ble bruk av hasjis, cannabis som utvinnes fra hampplanten (Cannabis sativa), også omfattet av lovgivningen.

Den første [konvensasjonen] innen narkotikaområdet var Haag-konvensjonen fra 1912 rettet mot opium, også med bestemmelser om kokain og morfin. Genève-konvensjonen fra 1925 utvidet bestemmelsene, inkluderte cannabis og forankret konvensjonen i internasjonalt samarbeid (Folkeforbundet). [Store Norske Leksikon]

[bilde: Google]

Meg: røyker hasj daglig. Starter vanligvis ca. en halvtimes tid etter at jeg har våkna, og røyker ganske jevnt utover dagen (vanligvis et sted mellom en gang i timen til hver tredje time). Jeg tok mitt første trekk for rundt 10 år sida, men «bare» 6-8 av disse åra har jeg røyka hver dag, med noen få pauser. Den lengste sammenhengende pausa jeg har hatt uten sprekk var på ca. 3 måneder. Jeg er helt klar på at jeg er avhengig, både psykisk og fysisk (selv om det er lite fysiske abstinenser forbundet med å slutte med hasj; det verste må være nattesvette og kvalme eller influensa-følelse/forbigående dårlig kroppsform).

Ellers er jeg glad i rus generelt, jeg koser meg gjerne med det meste jeg blir tilbudt, og innimellom oppsøker jeg også andre stoffer (enn hasj) aktivt. Dette skjer ikke spesielt ofte, ettersom jeg som regel er redd for å gå ut, spesielt hvis jeg må ha kontakt med andre mennesker. Jeg er spesielt svak for amfetamin, sopp og hallusinogener, men er ikke avhengig av noe annet enn hasj.

Narkoman? Selv mener jeg ikke at hasj/cannabis er narkotika. Så jeg mener heller ikke at jeg burde bli sett på som narkoman. Likevel hender det at jeg føler meg som en, enten fordi jeg er avhengig og misliker fangenskapet (mekanismen i selve avhengigheta er jo stort sett den samme uavhengig av hva det er man er avhengig av *holder tunga rett i munnen her*), eller fordi jeg blir stempla som narkoman av omverdenen. Selv mener jeg det er respektløst mot de som virkelig sliter (les: er narkomane) å sette meg i samme hovedboks som dem.
I tillegg har det til tider vært forferdelig vanskelig å godta at mange dører har lukket seg for meg med tanke på å bli bedre fra noe av alt det andre jeg sliter med, fordi denne RUSLIDELSEN «må» behandles (først). Til og med etter at min veldig flinke eks-behandler skjønte nok til å få fjerna ruslidelsen som en hovedlidelse. Jeg får beskjed om at jeg må legge meg inn til avrusning før jeg kan få ordentlig hjelp med OCD-en f.eks. Jeg skjønner jo for så vidt logikken bak at man aldri er helt til stede når man er «kronisk» stein, og spesielt eksponeringsoppleggene man bruker for å behandle OCD krever jo nettopp at man er veldig tilstede og står i ubehaget. Men det er faktisk like ubehagelig for meg å f.eks. skulle bruke et offentlig toalett når jeg er stein som da jeg var nykter, så jeg greier liksom ikke ta det helt inn likevel.

Avrusning før jeg kan få hjelp med OCD-en altså. Den var god, tror du OCD-en lar meg være på avrusning liksom? :P

Og hva med Spiseforstyrrelsene? Det er helt jævlig mye vanskeligere å skulle spise når jeg ikke røyker.

Og selvskadinga som kommer tilbake når jeg blir mer og mer «nykter»? 

I tillegg har du jo de psykiske «standard»-abstinensene; rastløshet, angst, agitasjon, irritasjon/aggresjon, depresjon, mareritt etc. Alt dette sliter jeg jo med fra før (både fra før jeg i det hele tatt visste hva hasj var, og nå i «kronisk stein» tilstand), og jeg føler (faktisk, helt ærlig) jevnt over at jeg har blitt i bedre psykisk form etter at jeg begynte å røyke. Røykinga har også gitt (og gir meg fortsatt innimellom) veldig mye mer enn rusen, den har åpna dører for meg til å møte mennesker og ha opplevelser jeg ellers ikke ville hatt, og gitt meg en slags (falsk?) tilhørlighet.

      Jeg er en stoner. Det er det jeg føler meg som. Ikke narkoman.
Jeg er en stoner. Selv når jeg ikke røyker. Det skvulper i blodet og knirker i knokkelkrokene, og jeg tror ikke jeg noensinne kommer til å bli kvitt denne følelsen. Jeg tror ikke jeg VIL bli kvitt denne identiteten, stonere er jevnt over jævla fine folk. Cannabiskulturen vil alltid ha en ekstra varm plass i hjertet mitt. ❤

Jeg er født på feil tid. Dette har plaga meg i alle år. Da jeg var yngre tenkte jeg det var feil planet, at det fantes et eller annet der ute som var MITT hjem. Denne drømmen måtte jeg gi opp etterhvert ettersom jeg ble eldre og ikke greide å tro no særlig verken på grønne folk fra Mars eller Ancient Aliens-superkonspirasjonsteorier.

Jeg vokste opp med mye forskjellig musikk, bl.a. Beatles, Dylan, Sex Pistols og Bob Marley, og med musikken kom også spørsmålene om folka bak. Hvem var disse forskjellige morsomme mennene på forsiden av LP-platene? Jeg kunne studere dem i timesvis og spørre og grave til du fikk lyst til å kaldkvele meg. Jeg forestilte meg denne magiske verdenen disse fascinerende menneskelige fenomenene kom fra, og sammenligna med min virkelighet. Sånn fant jeg ut at hvis det ikke fantes noe annet sted å bli født på, måtte det i hvert fall være feil tid! Alt fra denne tida virker så mye mer ekte og virkelig for meg. Ikke bare hippiedrømmen og Woodstock og hele det kjøret, men også helt enkle, hverdagslige ting. Jeg hadde enkelt og greit passa bedre inn, trivdes bedre, følt meg mer FRI(!!).

Og bare for å nevne det; jobber som ennå fantes på denne tida, som nå er erstatta av maskiner og varierte/blandede stillinger. For meg er det litt vilt å tenke på at jeg muligens kunne hatt fast jobb hvis jeg bare var blitt født noen tiår tidligere. Det føles så fullstendig tilfeldig og kaldt.

Jeg har vanskeligheter med å forstå at jeg på 70-tallet på grunn av min rusbruk skulle blitt oppfatta som noe annet enn en skitten hippie. Så fordi jeg dusjer ofte, ikke kler slengbukser, og det tilfeldigvis har gått 40 år, er jeg nå blitt narkoman?

De hemmelige fallgruvene

Jeg fatter ikke hvordan dette skal gå. Hvordan det i det hele tatt skal være praktisk mulig. Om det er noe poeng. Om jeg kommer til å feile igjen. Om dette på en eller annen måte kan komme til å gjøre ting verre...

     Jeg er redd.

Jeg er redd alt. Fra de enkleste mest hverdagslige fenomener til det mest absurde, morbide syke jeg har grodd i meg selv, alt er jeg redd. Jeg er redd mennesker, biler, planter og trær, insekter og edderkopper. Tiden som går, tiden som har gått, og det jeg sitter igjen med som minne om den. For ikke å snakke om tiden som skal komme. Jeg er redd for å gjøre, og for å ikke ha gjort. Jeg er redd meg selv; mest tankene mine, følelsene mine, innimellom handlingene mine. Redd for å leve, redd for å dø. Aller mest redd for å råtne i midten, men det er likevel her jeg har valgt å tilbringe mesteparten av denne tiden jeg har hatt.
Jeg er redd for å ta hvert eneste lille valg, jeg er redd for ringeffekt og dominoeffekt og nederlag.
Jeg veit hvor svak jeg kan være. Hvor forjævlig sinnssykt vondt det gjør. Hvor endeløst håpløs situasjonen kan bli.
Den velkjente, lammende tanken har limt seg opp på innsiden av skallen min; om jeg kastes tilbake til helvete nå har alt vært til ingen nytte.

     Noe kortslutter i meg.

Alt avdramatiseres, avflates, blir til biologi og kjemiske reaksjoner, celler, nerver - jeg er en organisme, ingenting annet, ett lite snitt, snipp eller velplassert knekk og jeg stopper, for så å råtne, bli til jord, whatever. Ingenting betyr noe, square 1, hei igjen.
     Skyggene river i meg.

(...) ♪  Kicking around on a piece of ground in your hometown

 Waiting for someone or something to show you the way...  ♪

Jeg rakner fra øverst i venstre hjørne mens Pink Floyd fyller hjertet mitt så det brister.



Pink Floyd
Time Lyrics 
Mason, Waters, Wright, Gilmour

Ticking away the moments that make up a dull day 
You fritter and waste the hours in an offhand way. 
Kicking around on a piece of ground in your home town 
Waiting for someone or something to show you the way. 

Tired of lying in the sunshine staying home to watch the rain. 
You are young and life is long and there is time to kill today. 
And then one day you find ten years have got behind you. 
No one told you when to run, you missed the starting gun. 

So you run and you run to catch up with the sun but it's sinking 
Racing around to come up behind you again. 
The sun is the same in a relative way but you're older, 
Shorter of breath and one day closer to death. 

Every year is getting shorter never seem to find the time. 
Plans that either come to naught or half a page of scribbled lines 
Hanging on in quiet desperation is the English way 
The time is gone, the song is over, 
Thought I'd something more to say. 

    ~ Pink-Floyd-Lyrics.com ~

I swallowed the key...

"I swallowed the key..."
(fra Isabels kladdebok)

Dagene glir over hverandre, flyter vekk og etterlater seg bare vage smuler i hjernehorisonten. Den sugende følelsen har blitt sittende fast bak brystbeinet. Tenketåka ligger skoddetjukk. Ett sekund uten tilstrekkelig distraksjon setter startskuddet for rottene i skjelettet mitt - beina rister, armene kaster ut halvhjerta slag, fingrene trommer, skraper, klorer. Kroppen skriker, munnen er helt stille. Bokstavene sitter fast mellom tennene, ordene slynger seg og gror fast rundt drøvelen, pusten rives gjennom lungene og knytes i stemmebåndene. 
      Fanga.
Tida står stille. Eller går den alt for fort? Jeg ser ikke klart. Er det tårer? Kanskje bare hjernetåke... Kanskje jeg drømmer, jeg veit ikke. Jeg må få et lite sekund, ETT JÆVLA ØYEBLIKK med timeout, vekk med alt og vinne tilbake kontrollen, i det minste få en oversikt.

Back to basics dukker opp i hodet mitt.
De tre ordene spenner seg hardt i magen. Det var de tre ordene som var starten på forrige knokkeljakt. Jeg må ordne opp, rense ut, oppdatere, konfigurere og klargjøre. Rense vekk alt unødvendig, alt som bare distraherer.
      Jeg må få tilbake oversikta.
For hvert gram jeg la på meg igjen, fikk dette skitne, unødvendige mer plass, ga min rene svart/hvitt-verden glorete farger, minnet meg på alt som ikke matcher. Det kompliserte alt, men ville fortsatt ikke erstatte anoreksien, bare klemme seg inn og kreve sin plass i tillegg. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle ha plass, verken til maten i magen eller tankene i hodet.
Men jeg måtte opp i vekt. Så jeg prøvde å ignorere det, snarere sagt holde det nede, klemme det sammen, stappe meg full, av kalorier, alkohol og Ulovligheter. Sitter igjen med en stappfull tomhetsfølelse, fullstendig avhengig av mine daglige rutiner (som de fleste kanskje ville kategorisert som mangel på sådan) har jeg bygget veggene så tykke rundt meg at jeg snart klemmes ihjel.

Alt tviholder på sin plass, og jeg veit ikke hvor lenge jeg kan romme oss alle før det er jeg som må gi etter...