01. desember 2016

      Så var det 1. desember igjen.
Jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg i år. Sjokoladekalenderen er for lengst kjøpt inn, og jeg har (nesten) klart å venne meg til at den er min, der den står og venter på meg på CD-hylla med billige løfter om adventskos og julemagi. 9,90-kroners sådan, for å være eksakt. Jeg veier 4 kg mer enn jeg gjorde i fjor på denne datoen. Idéen var å bevise for meg selv at én liten sjokoladebit hver dag ikke er farlig, og samtidig knytte det til noe koselig og tradisjonsaktig. Men så skulle jo selvfølgelig 1. desember komme allerede idag, og havne på akkurat denne dagen, og hodet mitt mener denne dagen er fastedag. Og da blir det en dårlig start på kalenderprosjektet og rot i systemet. For hva gjør jeg med sjokoladen bak den første luka da? Ikke kan jeg gi den til noen, og jeg kan jo ikke spise TO biter dagen etter. Og om jeg lar den ligge, er det liksom et nederlag, en vond påminnelse om at jeg mislyktes allerede første dag, og hva faen er poenget da liksom..

Akk, disse store spørsmålene altså. Liv og død, verden og univers, himmel og helvete, kreftgåter og sjokoladekalendere. Lenge leve hverdagsfjaset, som lar hodet slippe unna alt som egentlig betyr noe, som lar følelsene holde seg innenfor egenverdien på vekta, datoen på kalenderen, summen på kontoen - hva enn det måtte være man klamrer seg hvitknoket fast i for ikke å dette ned i fallgruvene - de som er så dype at du om du skulle overleve risikerer å finne noe av ekte verdi der nede, noe som virkelig hadde betydd noe å miste. Som livet, for eksempel, selv om jeg ikke greier å se på det som noe annet enn en litt for høy puls på rundgang i evig semiråtnende kjøtt. Tenk at jeg har overlevd helt til nå. Tenk at jeg fortsatt ikke setter pris på det. Tenk hvor mange ressurser som har blitt brukt på å holde den pulsen i gang, rundt og rundt, i alle disse årene, dagene, timene. Jeg blir kvalm, men det er kanskje naturlig å bli litt svimmel ettersom jeg konstant går i ring, jakter drager og min egen hale i takt med denne runddansende pulstromma, forfulgt av og livredd for min egen skygge.

Ofte drømmer jeg om å donere livet mitt bort til noen som vil ha det, noen som kjemper mot en sykdom de ikke har laga seg selv, som de ikke fortjener, og ikke selv kan finne ut av hvordan de skal bli friske fra. Noen med et nydelig sinn i en ødelagt kropp. Noen som hadde satt pris på min kropp (selv om den ikke er allverdens verken helsemessig eller på noen annen måte, for den saks skyld), men som kan bli helt OK fungerende, om den får komme til noen som vil ta vare på den i stedet for å ødelegge den.

Medium pent til velbrukt kropp, eksl. 2 stk visdomstenner og 1 stk blindtarm, oppussingsprosjekt, men uten så langt kjente nødvendigvis varige skader på vitale organer, alle lemmer intakt, nærsynt, lite emalje og mindre estetisk tiltalende, delvis arvelig belasta og noe miljøskada, utlegg til medisinsk vedlikehold vil påløpe fram til objektet er ferdig restaurert. Forbehold om at noen ubehagelige overraskelser kan forekomme da nåværende eier ikke har gjennomført anbefalte medisinske utredninger ila de siste 5 år. Gis bort mot henting forutsatt skriftlig bindende avtale med garanti for at objektet ikke blir brukt til hatefulle, diskriminerende, krenkende, voldelige [unntak kan gjelde her i nødssituasjoner der det er fare for liv eller helse. NB! Dyreliv skal i denne sammenhengen hovedsaklig prioriteres over menneskeliv] eller andre formål som kan være skadelige for andre mennesker , dyr eller naturen.

"Isabel, nå må du spise." - back here, AGAIN.

[ Dette KAN IKKE bli dag 3 uten mat. ]

Jeg forstår det. Jeg skjønner du maser. Jeg veit. Jeg har kommet alt for langt til å la meg falle ned i disse fellene, i hvert fall de som er så åpenlyse. Jeg har en kontrakt, om at jeg skal spise hver dag, et løfte jeg virkelig hadde tenkt å holde da jeg ga det. Men det ble så alt for vanskelig... Og jeg veit jeg lurer meg selv når jeg tenker at det blir lettere av seg selv, bare jeg slipper akkurat nå - tar det om 10 minutter. Eller altså, kanskje etterpå i stedet - om en halvtime, nei huff. Jeg utsetter det til litt seinere - om noen timer. Men de timene føles plutselig så klaustrofobisk trange, det er ikke plass til mat i de timene, jeg rekker ikke å bli klar, så jeg tar det i morra, jeg.

Og jeg planlegger. I morra skal alt bli bra. Jeg er verdensmester i listeskriving, dagplaner, ukeplaner, you name it. Jeg har ingen jobb eller skole, forpliktelser, fritidsaktiviteter eller sosialt liv, men fortsatt hele tre kalenderbøker jeg skriver opp mine superviktige planer i, og PC-en full av alle mulige slags planleggingsdesign som jeg laster ned eller lager selv, overbevist om at det vil hjelpe meg å få ting gjort. En brøkdel av dem er i det hele tatt blitt printa ut, og enda færre faktisk (forsøkt) brukt.

Og så har jeg brukt opp sikkert mange hundre timer på å leite rundt på internett etter den mest perfekte dagplanleggersiden. Den som både er kjempepraktisk og har et design jeg elsker - finner jeg bare den, da får jeg gjort alt jeg skal. Så jeg leiter.

I stedet for å gjøre alle tinga jeg så gjerne planlegger.

Jeg kan til og med bruke som unnskyldning for å utsette noe, at jeg ikke har skrevet det ned «ordentlig» nok, planlagt det godt nok ennå.

Og her sitter jeg og råtner, og håper-håper-håper dette ikke blir dag 3 uten mat. Mens jeg skriver om hvor håpløs jeg er, i stedet for å gjøre noe med det.

Innleggelsestanker II

//pinterest//

Sist time hos psykologen fikk jeg igjen høre at jeg burde legges inn, og at det ikke er «forsvarlig» at jeg går hjemme lenger.

Om jeg bare kunne gå med på en innleggelse, så ble jeg lovt å ikke måtte følge standardopplegget, og få rammene spesielt tilpassa det jeg følte jeg kunne gå med på selv. Poenget skulle ikke være å konstant utfordres og presses og nå et eller annet (for meg) helt vilt mål, det skulle være tryggende, jeg skulle få «lande», få fresha opp reseptlista, ha støttespillere rundt meg og forsøke å finne litt mer roen. (Kanskje til og med sove om natta..?!)

Med øking/tillegg av nye medisiner er det viktig å ikke ha oppkast. Så jeg skulle slippe masing rundt mat så lenge jeg ikke dro det alt for langt, og skulle slippe å pushes til å delta på fellesmåltider.

Psykologen jeg har nå er ekstremt snill og forståelsesfull, og jeg føler at hun faktisk vil mitt beste. Blant annet setter jeg stor pris på at hun på mange måter ser meg, og sier seg enig i at en innleggelse på tvang bare vil gjøre meg dårligere for eksempel. Det føles mye mer tillitsvekkende og tryggere for meg enn den innstillinga jeg føler mange som sitter med makt i psykiatrien har – litt sånn «vi veit alltid best, og hvis vi tvangsinnlegger deg nå, så lærer du deg en lekse til neste gang», og gjerne med et hastig og kommanderende tonefall og et nedlatende blikk.

Sånn er heldigvis ikke min psykolog, som nevnt føler jeg at hun oppriktig ønsker å hjelpe meg og at hun genuint vil mitt beste. Det som gjør meg usikker er at vi ikke kan greie å bli helt enig i hva som faktisk er mitt beste.

Videre sier hun at jeg setter henne som behandler i en litt vanskelig situasjon hvis jeg ikke går med på frivillig, med alt dette om hva som blir sett på som forsvarlig og ikke. Og der setter panikken litt inn for min del. Jeg rødmer. Det er ingenting som byr meg mer imot enn å skulle være en «vanskelig pasient», bli oppfatta som utakknemlig, være enda mer til bry. Det eneste som kommer like høyt opp på lista må i så fall være tvangsinnleggelse.

Jeg føler meg plutselig som et idiotisk trassig lite barn, fullstendig blottet for selvinnsikt og uten ett gram skam i livet, som sitter her og uttaler meg veslevoksent og bedrevitende til tross for total mangel på kompetanse – mot en person som ikke bare har et nøytralt perspektiv, men i tillegg årevis med utdannelse og ikke minst erfaring i å vurdere nettopp det vi diskuterer. Selv har jeg ikke fullført videregående, og livet mitt lyser ikke akkurat av at jeg veit hva jeg driver med.

Ansiktet mitt brenner. Flammene slikker opp mot øynene.
Kanskje det er derfor de begynner å renne.
Stemmen har forsvunnet, jeg kan ikke annet enn å nikke langsomt.

Psykologen ville at dette skulle skje så raskt som mulig, nå har jeg gått for lenge i spiralene mine. Jeg går hjemover med en karusell i hodet og gelé i beina.

Plutselig har det gått to dager. Jeg har ikke sovet så det kjennes ut som én jævla lang en. Telefonen ringer og ringer, jeg gjemmer den i puter og pledd og søker tilflukt i et annet rom. Noen timer etter at jeg har hørt siste vibrasjonsanfall fra putehaugen tør jeg lirke den fram. Et tosifra antall ubesvarte lyser imot meg. Alle fra psykehuset. Personsøk har mye å meddele. Innleggelse i overimorra, møt opp da-og-da, der-og-der.

Nei-nei-nei, nei-nei-nei.
Knoklene stritter imot.

Jeg bruker resten av kvelden på å sy sammen en feig, beklagende og noe løgnaktig SMS om hvorfor jeg ikke har svart og heller ikke kommer til å møte opp der-og-der klokka da-og-da. Sender den dagen etterpå. Etter litt om og men får jeg ny time om et par dager i stedet.
Jeg kjenner en syk lettelse spre seg i kroppen.

Sigende kommer også oppgitthet og sinne mot meg selv, jeg veit jeg saboterer igjen, hva faen er det med meg, vil jeg ikke bli bedre, trives jeg i Helvete? Jeg gjør jo ikke det! Jeg hater å være her nede! Jeg vil jo ikke bare bli bedre en gang, jeg vil bli frisk for faen!

Så   H V O R F O R   skal det være så sinnssykt utrolig forferdelig vanskelig å ta imot hjelp?!

Å spise igjen... Så kompliserende simpelt

Igjen befinner jeg meg i dette skarpe landskapet, uansett hvor jeg beveger meg møter jeg pigger, knivblad, glødende kull under beina. Som en hjernedød struts stikker jeg hodet i sanda; gir etter, lar knivblad og pigger synke inn og forsøker å ligge helt stille til det er over. Ignorerer kroppen til den gir opp å skulle si ifra når den innser at den ikke kan sløse mer energi på å klage og mase når den har viktige oppgaver som å holde hjertet i gang og beina nederst, og det er dette de siste kreftene må brukes på. Kroppen kobles endelig fra meg. Den velkjente syke gleden iler gjennom meg, og en stund får jeg leve litt i fred. Kjenne på at de gale faktisk kan ha det godt, når de får gjøre som de vil.

Men som jeg veit så alt for godt er anoreksien en svikefull partner, og nå står jeg her igjen med kniven i ryggen etter å velvillig ha snudd den til.

Jeg har skyvd på grensene jeg kan skyve på. Og etter å ha forskjøvet dem så langt det går, har jeg egentlig bare fortsatt å gå, over disse allerede forskjøvede grensene, og ganske langt over dem også, teknisk sett dobbelt så langt har jeg dratt det nå faktisk.

Nå kan jeg ikke utsette dette lenger, jeg må bare ta meg i det. Jeg har ikke noe valg, det er ingen utvei denne gangen og jeg har flere enn meg selv å ta hensyn til og være accountable ovenfor nå.

Så enkelt, så forferdelig vanskelig.

Jeg MÅ greie å spise i morra.

Så latterlig det høres ut. «Jeg må greie å spise», for et absurd luksusproblem. Andre tenker «I morra MÅ jeg greie å få tak i noe jeg kan spise». Mens jeg har skapet fullt av alternativer de bare kunne drømt om, men det er ikke bra nok for denne frøkna, nei. Jeg blir sint av selvopptattheta mi, og så blir jeg sint fordi det å bli sint på selvopptattheta er enda en selvopptatt følelse, en tanke det er ego å bruke opp tid på å tenke. Jeg orker ikke gå gjennom skamrunden over å ikke sette pris på å være hvit og rik og bo i Norge med mat og vann og alt det der denne gangen. Den runden kommer uansett i morra, uavgengig av om jeg spiser eller ikke spiser.

Jeg må hente fram det eneste verktøyet jeg kan finne nå, bekreftelser designa for å holde meg på bakken:

HUSKELAPP for Prosjekt Jeg Skal Spise i Morra For Faen:

• Jeg forsøker å akseptere min virkelighet som den jeg må være i nå, og mine tullete utfordringer er like fullt utfordringer, og utfordringer krever arbeid for å overkommes.
• Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet over å bruke kreftene mine på å greie å få i meg næring.
• Det er flere enn meg det går utover hvis jeg ikke gjør som jeg skal.
• Jeg kommer ingen vei hvis jeg ignorerer dette (lenger).
• Å spise mat er uunngåelig.
• Alle som lever spiser mat og det er ikke noe skamfullt i det.
• Jo mindre jeg spiser, dess mindre greier jeg å forbrenne.
• Jeg har spist mat masse ganger før og jeg har ikke noen grunn til å tro at jeg ikke greier det nå eller kan slippe nå heller.
• Det er større sjanse for at jeg blir mer til bry for andre hvis jeg ikke spiser mat.
• Når det kommer til akkurat dette, er jeg klar over og bevisst på at jeg ikke alltid har et rasjonelt tankesett. Derfor hører jeg på andre som jeg kan stole på når det kommer til akkurat dette.
• Jeg må bruke krefter for å få tak i nye, og gjør jeg ikke det, får jeg ikke gjort noe.
• Mat er et gode man må tillate seg og være takknemlig for, ikke noe skittent man kan tråkke rundt.
• Kroppen greier å rense seg selv. Mitt indre råtner ikke og det begynner ikke å gro parasitter i meg av usunn mat.
• Jeg veit jeg kan klare dette.
• Jeg er ikke et snøflak, jeg er ikke spesiell og jeg både trenger og KAN spise hver dag.

Jeg må bare greie å tro på dette. Jeg har kommet litt av veien, for jeg husker på en måte at jeg veit at dette er riktig, men jeg greier liksom ikke å tro på det, og skjønner egentlig ikke hvordan i alle dager jeg skal kunne greie alt dette. Jeg aner ikke hvordan jeg skal greie å holde meg på denne usynlige ihjelslitte lina gjennom den stormen det brygger opp til nå.

Jeg må bare. Funker det å bare prøve å gjøre det så enkelt? Jeg MÅ. Ikkeno valg, ikkeno strutsing, ikkeno unnskyldninger.

Jeg må, må, MÅ.

...Å herregud, gi meg styrke.

Kryptisk om brutte løfter og kort sikte

Jeg bryter løftet mitt igjen i dag.

Det løftet som ble halvhjerta avgitt, men nærmere helhjerta gjennomført. Det løftet som virka så malplassert og saturert i forhold til den myke pastellpaletten rundt, løftet som virka totalt poengløst, men som fortsatt ga meg små forsiktige dytt i sin retning når jeg ville vike unna og gjemme meg.

I dag tillater jeg meg litt sjuk glede. Det er faktisk bedre enn ingen glede, «bare på kort sikt, Isabel», javel, men så har jeg vel litt kort sikte da.

Én jævla dag, og jeg har kontrollen nå, og det er ikke noe jeg bare sier for å få være i fred i den infiserte sjukdomsgrotta mi, det er noe jeg sier fordi jeg føler det, med hele meg. Jeg er faktisk sikker, og det er jeg ytterst sjeldent, spesielt når det kommer til saker omhandlende mitt eget ve og vel.

Dette vil gi meg det jeg trenger for nå, og herregud som jeg trenger det. Det vil faktisk hjelpe meg videre. Noen ganger er man avhengig av en pause for å samle kreftene. Og dette er den pausen jeg har lengta etter.

Ettersom jeg ikke kan forklare dette til deg som jeg ga dette løftet til, og jeg nå bryter det med viten og vilje, innrømmer jeg alt teoretisk sett for hele verden, her, på min egen (feige) måte. Jeg innrømmer alt, men legger meg ikke flat. Jeg burde ikke avgitt det løftet (men når det er sagt; det har hjulpet meg mye. Og det var vel strengt tatt derfor du fikk meg til å love det in the first place, var det ikke?). Jeg er rævhardt imot å avgi løfter man ikke har all intensjon om å holde. Virkelig. Hadde det vært en forening som jobba med å forebygge og motvirke ustødige og brutte løfter, ville jeg vært med og gått med T-skjorter, skrevet under på kampanjer og gjort mitt. (Som igjen tvilsomt hadde vært stort, men tanken teller i hvert fall teoretisk.)

Med et noe friskere tankesett ville jeg ikke lovt det når jeg ikke mente det. Jeg lot det skinne gjennom også, hvor halvhjerta det var, og jeg veit du så det.

Jeg kan ikke legge meg flat, for det jeg mener er riktig å gjøre nå, blir motsatt av det jeg lovte. Og da får man ikke lagt seg særlig flatt, om jeg så hadde prøvd å fake det likevel (noe jeg for så vidt også er imot), ville det syntes uansett. Skitne klumpen meg på strøket duk. Neiass.

Jeg kan ikke beklage det jeg gjør (eller ikke gjør, alt etter hvordan man vrenger det) i dag. Jeg veit at det er det riktige, og det mener jeg virkelig. Men jeg beklager at jeg bryter løftet jeg ga deg. Jeg veit at det er feil, og det mener jeg også like sterkt. Jeg beklager at du følte behovet for å få det løftet avgitt i det hele tatt, det blir for dumt at det skal føles nødvendig for deg, og jeg veit det. (Enda en ting jeg er imot).

Kanskje du veit at løftet brytes, kanskje du vil se videre at jeg greide meg, at jeg tok dette - som du ville sett på som en dum sjanse med én av to dum og dummere utfall - og greide meg likevel, uten å ødelegge.

I tankene mine skal jeg i hvert fall vise deg; dette skal ikke være et av mine endeløse downfalls. Noen ganger står ikke svaret i boka. Noen ganger kjenner man seg selv best.
Dette er en av de gangene.

Takk ♥

One Step at a Time..

Jeg har noen mål framover som jeg har tenkt å jobbe hardt for å oppnå. Det er vondt og bittert å innse at jeg skal måtte jobbe så hardt for å få til ting som jeg egentlig skulle kunne klart lett, og det for lenge siden også.

Men det er det jeg må gjøre, så jeg setter inn alle kluter eller hva det heter og går for GODKJENT, ikke Gull. Det er en forferdelig følelse, men jeg veit jeg må, og jeg veit jeg til og med kan vokse på det om jeg greier å snu den selvmedlidende innstillinga mi litt. Det kan være verd det. Jeg kan selv bestemme at det er verd det. Jeg må bare si det nok ganger til at jeg får banka det inn i huet.

JEG KAN SELV BESTEMME AT DET ER VERDT DET.

Ting som har skjedd har skjedd, fakta er like mye fakta uavhengig av hva man synes om det. Det hjelper ikke å gjemme hodet i sanda. Ting må rett og slett bare innses, prosesseres og gjennomføres. Og jeg kjenner meg selv såpass at jeg veit jeg må ha en Plan. Og denne Planen må være REALISTISK (her igjen; jeg *må* se realitetene i øynene om jeg skal få laga en Plan jeg faktisk følger.) og inneholde NOK HVILE, time-outs og ikke flere forventninger og oppgaver enn jeg kan greie å få til av gangen.

Jeg er perfeksjonist av natur, og veit av erfaring at jeg setter for strenge krav og dermed setter meg selv up for failure, skuffelse og enda mer misfornøydhet med meg selv, som igjen trigger perfeksjonisten. Blant annet.

Jeg synes bare det er så umulig å se hvor landet ligger - hvis jeg ikke greier det jeg synes at jeg åpenbart burde greie, hvor starter jeg? Hvor mye skal jeg kreve av meg selv? Hvordan skal jeg greie å føle mestring over noe jeg skammer meg over at jeg i det hele tatt må jobbe med?

Jeg har ikke svar på noen av de spørsmålene, og det har ikke hjelperne rundt meg heller. De sier det ligger der inne i meg et sted, Svaret, men jeg er ikke veldig vant til å drive å leite rundt inni der, så jeg har ikke funnet det ennå.

Ett skritt av gangen, sier de. Man må prøve og feile.

Og det er noe av det jeg er mest redd for i hele verden. Tråkke ut i det uvisse (eller i mitt tilfelle, tråkke inn) og utforske heller enn å angripe. Spesielt med "tilskuere" skremmer dette meg noe helt eksremt; det funker nemlig ikke hvis jeg holder mine downfalls for meg selv. Jeg veit det, men greier fortsatt ikke være helt ærlig hverken ovenfor meg selv eller hjelperne mine.

Jeg må vel bare holde fast og komme meg gjennom dette. (HVORDAN??!) Et skritt av gangen. I guess..

#ambivalens  #angst  #anoreksi  #perfeksjonist  #psykisk  #tanker  #valg  #Virkeligheta  #ødelegge  #ambivalent  #avhengighet  #rus  #behandling  #fortid  #behandler  #BliFrisk  #dominoeffekt  #eksponering  #psykiatrien  #feile  #spiseforstyrrelse  #skam  #frustrasjon  #følelser  #generelt  #PsykiskHelse  #hasj  #helsevesen  #hodekjør  #hverdag  #kolikkbabyen  #tvang  #kontroll  #perfeksjonisme  #mestringsstrategi  #PsykiskHelsevesen  #mål  #mestringsstrategier  #Mindtrap  #nederlag  #OppIgjen  #plan  #psyk  #teori  #praksis  #redd  #rutiner  #rømme  #skole  #au  #spiseforstyrrelser  #svarthvitt  #tanketåka  #TheseDays  #tryne  #Ulovligheter  #tvangstanker  #Svaret 

#3 - skrevet i starten av mars, ikke greid å poste før nå..

Året starta med en fantastisk reise gjennom tid og rom. Dimensjonene lå i lag tjukkere enn snøen mens idéen om hva et menneske var ble stadig fjernere.

Jeg fikk det nye året. Om jeg ville ha det er en annen sak. Jeg forsøker å se på det som en gave, en ny mulighet, om jeg bare greier å snu alt dette året, er det en sjanse for at alt kan være verdt det til slutt. Jeg lengter etter følelsen av å være framme på toppen av fjellet og la den blytunge sekken falle på bakken.

Hverdagen stirrer meg i hvitøyet. Jeg er redd. Jeg har brukt januar på å gå ned 3,5 av de 5 kiloene jeg la på meg til jul, og februar på å gå ett av dem opp igjen. Jeg savner å hengi meg til anoreksien, la den styre og forutsigbarheta som følger med. Å vite hva som er riktig, hva som er viktigst. Kicket av å ha gått ned mer enn jeg trodde. Følelsen av å krympe tilbake inn i meg selv, med det overjordiske snart innafor rekkevidde, bare centimetre unna å få plass uten å konstant føle at jeg sprekker skallet mitt hvis jeg våger å puste.

Bulimien kom snikende denne gangen, gjemt bak løfter om å bli spisefrisk.

Det latterlige er at jeg kan tenke og skrive og delvis forstå at jeg er spiseforstyrra, eller i hvert fall at det meste av «bevis» peker mot det, og jeg har ikke noe behov for å si imot det. Det er opplest og vedtatt (for ikke å snakke om nedskrivi, stempla, kopiert, sendt rundt og lagra i journaler og epikriser), en sannhet i den Virkelige Verden å forholde seg til.

Men innerst inne fornekter jeg det faen meg fortsatt.

Jeg skjønner jo at de må kalle det noe, disse legene og behandlerne og alle de andre merkelappfantastene. De må ha orden i sakene! Jeg ser den - herregud, jeg skjønner dem virkelig godt jeg, med OCD og det hele kan jeg virkelig forstå behovet for et system. Veldig praktisk, og det er vel også strengt tatt nødvendig for å kunne utføre behandling av pasienter på Vestlig psykologiskolevis. Og jeg har ikke nødvendigvis noe i mot den. Den har tross alt holdt meg i live helt siden jeg kom inn i psykiatrien for over 10 år siden, og Dr. Phil har rett i en hel masse.

Jeg aksepterer omverdenens syn, jeg er logisk sett enig i utredninger og forklaringer, grunnlaget for den trukne konklusjonen.

Men jeg greier ikke behandle det som en Sannhet i min verden. Det er alltid et «men», det er alltid en grunn til at ting ikke gjelder akkurat meg. Jeg forstår hvorfor det kan virke sånn eller sånn, men det er jo ikke sånn det er, sånn egentlig. Ofte kan jeg ikke direkte forklare hvorfor det ikke gjelder akkurat meg, jeg bare veit det. Det kan virke som jeg i min innerste lille bobleverden har en overdrevent sterk overbevisning om at jeg er spesiell og misforstått. Ikke nødvendigvis at jeg sitter på alle svarene, men at jeg veit når det som blir sagt i hvert fall ikke er riktig. Sjøl om jeg veit at de som sier det kan mer om temaet enn det jeg kan. Og sjøl om jeg veit at jeg har enkelte brister som resulterer i problemer med å se den allmenne Virkeligheta klart og forholde meg til den.

Jeg blir bare usikker på hva som er hva. Det er helt mulig jeg har tatt feil om alt annet, men hva om akkurat dette er den gangen jeg har rett, og burde stå på mitt? Hva om dette faktisk er viktig? Hva om dette kan være med på å redde meg?

Jeg tenkte sånn om å slutte å røyke bønne daglig, for eksempel. Hva om det var et steg i feil retning? Nå, et halvt år seinere, veit jeg fortsatt ikke. Det gjorde i hvert fall økonomien lettere å bære.

Hver dag bombarderes jeg. Depresjonen gjør det vondt å måtte våkne, være. Akseptere at det er enda en ny dag. Vanskelig å bevege seg. Angsta tar igjen på hodet, der ingenting noensinne kan stå stille lenge nok til at jeg greier å henge med. Spiseforstyrrelsene brøler i tostemt disharmoni, og Kommentatoren og Kommandanten krangler om mikrofonen i direktesendinga av The Isabel Show her på hjerneradioen.

Det er vanskelig å være takknemlig.

Det er vanskelig å finne motivasjonen.

Det er vanskelig å gå inn for å bli frisk.

Jeg vil så inderlig ville det.

#2

Desember skulle liksom være min måned.

Jeg så for meg kakao og sofakos, juletrær og pepperkaker. Jeg kan fortsatt lukke øynene og kjenne omrisset av barndomsmagien rett utafor rekkevidde. Herregud hvor jeg lengta.

Dette var sjansen min!

Så jeg styra og ordna og planla, skreiv liste på liste og forsøkte å forberede meg på å skulle greie å ikke bare spise, men kose meg med maten. For meg er det Dødssynd nr. 2, rett bak det å ha lyst på noe å spise. Jeg kjøpte meg juleduk og gravde fram julekassa mi og prøvde å pynte i leiligheta, skaffa meg til og med en sånn 10-kroners adventskalender jeg fikk da jeg var liten, med en sjokoladebit bak hver luke.

Jeg lagde meg adventsbok med engler og julenisser og grantrær, klistremerker, rød tusj og halleluja. Hver dag skulle jeg tenne lys, skrive koselige ting i adventsboka og ta bilder av alt det gode jeg skulle kose meg med. Jeg hadde satt av en side til hver dag i desember, og på hver av sidene hadde jeg laga ei stygg lita ramme med overskrifta «Dagens JuleNAM». Så kunne jeg bruke analiteten min imot meg selv, tenkte jeg; jeg har nemlig et oppheng i at hvis jeg har skrevet noe et sted, spesielt da på en plan eller i ei bok, så må det liksom bli sånn. Så hvis jeg har satt av plass til å fylle ut noe bestemt, og det står fra før av hva det er jeg skal fylle ut, så må det fylles ut, og det må være sant.

Så skulle jeg sette på adventsfaen på TV, sånn julekalenderprogram, proppe i meg og bli fat & jolly under pleddet mitt. Jeg skulle smile og alt rundt meg skulle glitre.

Så kom dekkpunktering nr. 1.

Jo nærmere desember kom på kalenderen, jo mer noia fikk jeg. Jeg ble helt svimmel av å tenke på hvor mange dager det var i desember, hvor mange små stygge rammer jeg måtte fylle. Jeg var jo ikke klar for dette. Hodet mitt bestemte at jeg måtte gå ned til X antall kilo før det kunne være akseptabelt å unne seg noe så vilt.

Dekkpunktering nr. 2 kom 2 dager før 01. desember, da TV-en gikk til hælvette. Og jeg hadde basert hele opplegget mitt på å se en av disse dustete julekalenderne på TV. Det var selve kjernen i opplegget følte jeg, hvordan i alle dager skulle jeg greie å spise uten det?

Så kom 01. desember, og jeg hadde fortsatt 0,4 kg. igjen å gå ned. 3. dekkpunktering. Opphenga mine kræsja helt..

A: Jeg fortjener det faen ikke!

B: Men det STÅR jo at det skal være sånn, tomme sider i adventsboka er IKKE GODKJENT.

A: Men jeg er feit og ekkel og prøver å lure meg unna. Jeg må ha latt være å gå ned med vilje, underbevisst, fordi jeg veit at desember er like rundt hjørnet. Hele dette opplegget har forpesta hjernen min med feite tanker, lat innstilling og løgn. Jeg har skjemt meg selv bort med tankene om alt dette, jeg veit jo at jeg ikke fortjener det, og jeg veit at det bare ødelegger for meg. Jeg er redd for å innse sannheta, prøver å klamre meg til en eller annen forvridd idé om at Virkeligheta ikke gjelder i jula.

B: Jeg kan alltids kaste opp det jeg spiser, det viktigste er at jeg spiser det, så jeg får tatt bilder og skrivi det ned i Adventsboka.

A: Jeg er ikke klar for dette.

B: Man blir aldri klar for sånt. Men nå står det en gang her at det er sånn det skal være, og viskelær funker dårlig på tusj. Dette er planlagt og skrevet i stein, du får skylde deg sjøl at du ikke greide å gå helt ned.

A: Men det stod at jeg skulle gå ned til X før jeg kunne begynne også, og innerst inne veit jeg at det er det som er viktigst.

B: Tusj trumfer kulepenn. Adventsbok trumfer random notatark.

Jeg hadde fortsatt ett dekk igjen på himmelvogna mi, så jeg prøvde. Men med tre punkterte dekk er jeg egentlig mer overraska over hvor langt jeg kom, enn at jeg kræsjlanda etterpå. Det ble ikke mer enn to dager fylt ut i adventsboka, men i løpet av desember gikk jeg opp nesten 5(!!) kilo.

Hver dag starta diskusjonene like sterkt på nytt i hodet mitt, og det endte som regel opp med at jeg overspiste heftig og hang over toalettet til det kom blod og jeg hadde hovna opp.

Dette er jo uten tvil ekstremt attraktivt, og kunne jo umulig gå umerka hen, ettersom jeg ikke bor aleine. Kjæresten min skulle dra til familien sin i jula, og jeg skulle IKKE spy mens han var borte, løftet var dyrt og hellig fra innerst i hjertet.

I tillegg fant jeg ut at den dødstragiske julaftenen jeg hadde planlagt for meg selv aleine i leiligheta ikke ble noe av. Dette var jo egentlig en gledelig nyhet, og jeg takka ja jeg, det var bare det at hodet mitt selvfølgelig skulle begynne å blande seg i det også. For det var pappa som hadde invitert meg, og hans hus er nemlig hellig grunn. Der kan det ikke hverken spys eller til noe særlig stor grad unngås matservering. Så jeg var selvfølgelig ekstremt grådig og selvgod som takka ja til å komme. Og bedre var det ikke at jeg hadde blitt invitert til å ligge over..

Jeg HATER at dette hodet skal ødelegge så mye for meg. Jeg veit at Isabel kunne syntes dette var kjempekoselig, og følt seg som pappas lille jente, trygg og varm og ikke aleine.

Og jeg kunne virkelig ønske at det var Isabel som kom den dagen.

Men det var Anabel som skritta ut av leiligheta og bestemte seg for å gå den timeslange turen oppover alle bakkene i stedet for å ta bussen, så vi kom for seint.

Og det var Anabel som bestemte at to poteter til julemiddag var akkurat nok til at ingen reagerte så lenge vi heiv på litt margarin (Isabel har jo alltid vært så småspist og sær i matveien vettu), og at vi var forferdelig mette da desserten skulle på bordet. Anabel dro også hjem midt på natta i stedet for å sove over som avtalt. Turen tilbake ble også til fots. Det var iskaldt.

#1

Jeg hadde gått litt for lenge og drevet meg selv til vannvidd. Alle rasjonelle utveier var lukka og låst, det eneste jeg ville var å kunne føle meg OK, bare ei lita stund. En spiseforstyrrelse er virkelig en forræderisk kampfelle.

Hodet mitt konspirerte imot meg. Skillet mellom fornuft og følelser revna totalt. Paranoiaen kom tilbake, alle var imot meg, og uansett hvor mye jeg pakka meg inn var jeg naken hvis jeg gikk ut døra, med selvlysende markeringstusj for å utheve alle mine feil. Alle kunne se hvor ekkel jeg var, og ingen hadde noe viktigere å tenke på hvis jeg gikk forbi.

Øyeblikket med det jeg trodde var klarhet slo ned i meg. Presset fra ansvarsteamet mitt hadde lekka inn i underbevisstheta og sakte men sikkert bytta ut velpleid fornektelse med kvalmende sannheter. Det begynte å gå opp for meg at veien jeg har valgt ikke gjorde meg lykkelig.

Jeg ville ikke fornekte mer. Alle veit at man må spise, prøvde jeg meg. Det er normalt. Hvem som helst føler seg jævlig om de ikke spiser. Jeg er ikke spesiell. Alt av det lille jeg kan være sikker på at er fastslåtte, robuste fakta tyder på at jeg er bedre rusta hvis jeg spiser. Jeg er ikke sterk, jeg er SVAK. Jeg takler ikke dette på noen akseptabel måte. Det går ut over de jeg er glad i. JEG HAR INGEN RETT til å holde på sånn.

Jeg prøvde å få meg selv til å innse at jeg ikke er noen ekspert, at tidligere erfaringer har vist at jeg er for dum til å forstå hva som er best for meg. Basert på tidligere hendelser burde jeg strengt tatt heller hatt som en regel å gjøre det jeg IKKE tror er best.

Det nærmeste jeg kommer faktiske eksperter er behandlere, ernæringsfysiolog og lege, og alle fortalte de meg at alt kom til å bli bedre hvis jeg begynte å spise. Tvangen skulle bli lettere å stå imot, kroppen og hodet skulle bli bedre og sterkere og til og med begynne å samarbeide, depresjon og angst skulle kanskje ikke akkurat forsvinne, men det skulle da virkelig bli lettere for meg å takle hverdagen. Det skulle stå klarere for meg hvilke valg som var riktige å ta. Veien til det friske og positive skulle dukke opp fra Mørket. Lang var den kanskje, men med sterke bein og klart hode skulle det da bli mye mer sannsynlig at jeg skulle greie å følge den også.

JA VEL.

Spiseforstyrrelsene laga en backup-plan som vi lagra i den hemmelige låsbare skuffen i hjernetåka, og jeg tvang meg selv til å gi det hele en sjanse.

Dag 69 Nykter

Ting har vært utrolig strevsomt i det siste. Ambivalensen kødder med hodet mitt og føkker totalt opp retningssansen. Jeg blir gående i sirkler og åttetall, fram og tilbake, rundt og rundt. Kaoset gror armer som napper meg rundt anklene. Alt drar meg i forskjellige retninger; det blir rett og slett for mye. Alle disse evige diskusjonene og vurderingene og alle de forskjellige meningene som ytres om meg og hva jeg burde gjøre og ikke gjøre, i privat høylytt debatt eksklusivt bare for meg og direktesendt fra inne i skallen min (jeg er litt av en VIP der inne/*les: kronisk selvopptatt*), uten at jeg til syvende og sist har en dritt jeg skal ha sagt, virker det som.. Tankene jeg ikke vil ha som planter seg og formerer seg der inne, hviskinga i Mørket, alt dette jeg plutselig får beskjed om at er bestemt. Tida er ute, du var for sein, vedtak fattet. Og jeg kan kjenne i hele meg at jeg ikke har noe valg. Ingen vetorett tilgjengelig.

Legetimer, henvisninger, samtalemøter, terapi, innleggelser. Diskusjonene på utsida av hodet mitt er en dimensjon for seg selv.

Jeg blir fortalt at det er vanskelig å tenke klart når man er på min BMI. Og at man blir mindre motstandsdyktig, at det er vanskeligere å stå imot tvang og destruktiv atferd. At det kan være lettere å ordne opp i andre ting hvis jeg får et bedre tak på mat og søvn først.

Jadaaaa. Jeg fatter teorien. Den er den samme som den har vært i alle år.

Men. Det samme sa de om rusen. Jeg har vært nykter i snart 70 dager. Jeg er fortsatt like avstengt, det tar bare mye mer krefter å holde det sånn, men uten at jeg greier å gjøre noe med det. Det går fullstendig automatisk, og jeg føler meg totalt ute av standt til å skulle kontrollere det. Jeg har enda mindre kontroll over maten enn før, folka i hodet mitt er mildt sagt uforutsigbare. For ikke å snakke om uenige. Det handler visst bare om hvem som roper høyest når.

Jeg skammer meg sånn over all spisinga. Ikke at jeg ikke skamma meg over å la være å spise, men da kom det mer fra «ytre» påvirkninger. Jeg skamma meg fordi jeg var redd for kommentarene fra fremmede folk på gata, både fremmede og kjentes oppfatninger og det å bli satt i bås som den selvopptatte, umodne, forfengelige og svake anoreksi-klisjéen.

Den dårlige samvittigheta jeg hadde da kom fra alt stresset jeg påførte pappa og de bekymrede øynene hans, alle løgnene jeg serverte for å få dem til å se en annen vei. Måten jeg lot mitt eget piss renne fritt over på kjæresten, som virkelig ikke fortjente noe av det, og som i tillegg hadde mer enn nok med seg selv.

Skammen kom fra KMs ord som kimte i hodet; stakkars bortskjemte hvite lille rike pike, etterfulgt av et lysbildeshow av utsultede Afrika-barn med fluer svermende og de perfekte knoklene stikkende ut fra bak huden.

Nå skammer jeg meg fra innsida.

Dette er ikke meg.

Jeg har jo selvkontroll. Jeg er herre over kroppen min. Jeg kan få den til å gjøre som jeg vil.

Det er bare at nå blir jeg utbasunert av alle disse tilstedeværelsene. Deler av kroppen min har flytta opp i hodet, og tatt med seg alle mulige krav og evige klager. Jeg pleide som regel å greie å holde dem hver for seg; uansett hva kroppen mente, så holdt det seg der det hørte til. Vondt i magen var vondt i magen, det dreiv ikke uten videre og vrei seg unna og forplanta seg videre og morpha seg om til tanker som kanskje jeg skal spise noe? (Hva med hele kjøleskapet for eksempel?), UPLANLAGT.

Den dårlige samvittigheta kommer fra pengene jeg kunne brukt på julegaver og adventskalender til kjæresten, som jeg syntes det var en bedre idé å bokstavlig talt trekke ned i dass. Den kommer fra løftene jeg bryter, alt pisspreiket mitt om at i morra, da skal jeg skjerpe meg. Innimellom kommer den fra urettferdig kjefting når jeg «MÅ» inn på badet NÅ og være der et år (du må pisse sier du? SYND for DEG.) så jeg ikke skal måtte ta konsekvensene av grådigheta mi på vekta.

Jeg hadde en viss kontroll. Så kom selvmedlidenheta og grådigheta og jeg ofra blindt kontrollen i et svakt øyeblikk. Så nå kan jeg vel egentlig bare ha det så godt.

Jeg aner ikke hvordan jeg ska komme meg ut av dette. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvordan ting egentlig skal fungere. Jeg har ikke vært der siden jeg var 3 fuckings år. Ikke husker jeg noe av livet før fylte 3, og ikke kunne jeg vel brukt stort av den innsikta for å lede meg på veien nå uansett, over 20 år seinere. Det er jo en viss forskjell på hva som kreves for å innfri «normalen» for en 3-åring og en på 24...

Har jeg styrken til å bli frisk? Har jeg noensinne i det hele tatt hatt den? Kommer jeg noen gang til å ha den? Hvor i alle dager skal jeg i så fall hente den fra..?!!

Metthet vs. Sult

Følelsen av å være mett er i min isolerte lille bobletilværelse noe av det som skremmer meg mest. Den plutselige tyngden av kroppen mot underlaget etter timer, dager eller uker tilbrakt flytende oppå meg selv. Den plutselige bevisstheta på at jeg er menneske, med organer, lemmer, blod og liv. Og at maten, som for ikke lenge sida var noe eget, et objekt utenfor mitt vesen, nå ligger på innsida, på vei til å bli en del av meg. Hvert sekund det ligger der inne, blir det mindre mat og mer meg.

Jeg kjenner denne nå uformelige massen i magesekken tynge ned organene under. Jeg kjenner den snikabsorbere seg inn i kroppen, pumpe seg inn i blodstrømmen – den sprer giftige kalorier som et fiendtlig takeover. Jeg kjenner fettet trenge gjennom magesekken og etterlate oljeskitne avtrykk på alt den klasker bort i der inne når jeg beveger meg.

Sult er også skremmende, men på en helt annen måte. Jeg har kontroll når jeg er sulten. Jeg veit jeg gjør det riktige.

Det som skremmer meg med sulten er løftet den bringer med seg; jeg kommer til å måtte spise. Jeg kommer til å feile. Jeg er ikke sterk nok.

Sult er kroppen min som forræder meg.

Og om jeg gir etter, og spiser, er det jeg som forræder kroppen.

Two wrongs don't make a right.

Jeg føler meg som en junkie. Dette evige higet etter gift. Jeg føler at jeg presser meg så hardt jeg greier, hvert sekund er en evighet. Jeg svikter, gir etter, lar meg selv falle - og en evighet er over på et sekund.

...and I'm back at the start.

Smulene

«Jeg er smulete inni meg,» erklærte jeg som 4-åring.

20 år har gått, og det stemmer like bra. Jeg er om mulig enda reddere for dem nå – smulene. Restene av noe man ikke lenger kan vite hva var. Det som datt av mens dere koste dere, det ubetydelige dere lar ligge igjen på tallerkner, bord, benker og gulv. Det dere ikke trenger, som egentlig burde fjernes før dere går videre – men pytt, det kan jo like så godt ligge. Hva det har vært? Hvor det kom fra? Spiller det noen rolle, da? Det er jo bare smuler nå. Smuler er smuler. Ta fram kosten hvis det plager deg, da. Eller bare børst dem bort før du setter deg i setet. Så lett tar dere det, og dere mener at jeg burde gjøre det samme. Kanskje dere hever et øyenbryn eller to, tenker jeg er «fin på det». Kanskje blir dere fornærma, irriterte eller oppgitte. Kanskje overser dere det glatt.

Jeg har ikke satt fot på mitt eget kjøkken på over et halvt år.

Og de siste gangene jeg var der inne, var det med skylapper, tøfler og hansker.

Matfobi, spiseforstyrrelser, OCD – grunnene er mange.

Min stakkars samboer står for henting, bringing og servering av glass, kopper og drikke, tidvis også skåler og boller og inneholdet han har laga og tømt opp i skåla. Nøye oppveid og tilberedt på godkjent vis.

I'm the unforgiving iron tyrant.

De ekle smulene gnager konstant.

**back row rotting

Finner ikke noe. Jeg glir lydløst forbi. Virvles meningsløst rundt, gjennomsiktig, ubetydelig. Dovner bort bak PC-skjermen med evige albumprosjekter for å holde fast på øyeblikket som allerede er forbi, det som kanskje aldri kommer, eller det jeg går glipp av mens jeg forsøker å fange alle de andre. Denne evige trangen til å dokumentere, frykten for å glemme, stå igjen og skulle være ferdig uten å ha begynt.
De andre raste forbi meg for leenge sida. Jeg har forlengst gitt opp å skulle løpe i samme runde som dem.
          ~ Jeg løper ikke en gang lenger samme vei...

Er jeg narkoman?

Narkomani: fra gresk νάϱκωσις (narkos), forlammelse og μανία (mani), raseri, vanvidd [wikipedia]

Narkoman: person som misbruker narkotika eller er avhengig av medikamenter. [Store Norske Leksikon]

Narkotika: opprinnelig et ord for stoffer som kan gi narkosis - 'dyp søvn'; først brukt om opium, tørket plantesaft fra opiumsplanten - Papaver somniferum.

Begrepet narkotika har senere fått utvidet betydning og dekker stoffer med svært ulik virkning, men alle kan gi rus og avhengighetstilstander. [...] Fra begynnelsen av 1900-tallet innførte derfor mange land narkotikalovgivning. [...] Senere ble bruk av hasjis, cannabis som utvinnes fra hampplanten (Cannabis sativa), også omfattet av lovgivningen.

Den første [konvensasjonen] innen narkotikaområdet var Haag-konvensjonen fra 1912 rettet mot opium, også med bestemmelser om kokain og morfin. Genève-konvensjonen fra 1925 utvidet bestemmelsene, inkluderte cannabis og forankret konvensjonen i internasjonalt samarbeid (Folkeforbundet). [Store Norske Leksikon]

[bilde: Google]

Meg: røyker hasj daglig. Starter vanligvis ca. en halvtimes tid etter at jeg har våkna, og røyker ganske jevnt utover dagen (vanligvis et sted mellom en gang i timen til hver tredje time). Jeg tok mitt første trekk for rundt 10 år sida, men «bare» 6-8 av disse åra har jeg røyka hver dag, med noen få pauser. Den lengste sammenhengende pausa jeg har hatt uten sprekk var på ca. 3 måneder. Jeg er helt klar på at jeg er avhengig, både psykisk og fysisk (selv om det er lite fysiske abstinenser forbundet med å slutte med hasj; det verste må være nattesvette og kvalme eller influensa-følelse/forbigående dårlig kroppsform).

Ellers er jeg glad i rus generelt, jeg koser meg gjerne med det meste jeg blir tilbudt, og innimellom oppsøker jeg også andre stoffer (enn hasj) aktivt. Dette skjer ikke spesielt ofte, ettersom jeg som regel er redd for å gå ut, spesielt hvis jeg må ha kontakt med andre mennesker. Jeg er spesielt svak for amfetamin, sopp og hallusinogener, men er ikke avhengig av noe annet enn hasj.

Narkoman? Selv mener jeg ikke at hasj/cannabis er narkotika. Så jeg mener heller ikke at jeg burde bli sett på som narkoman. Likevel hender det at jeg føler meg som en, enten fordi jeg er avhengig og misliker fangenskapet (mekanismen i selve avhengigheta er jo stort sett den samme uavhengig av hva det er man er avhengig av *holder tunga rett i munnen her*), eller fordi jeg blir stempla som narkoman av omverdenen. Selv mener jeg det er respektløst mot de som virkelig sliter (les: er narkomane) å sette meg i samme hovedboks som dem.
I tillegg har det til tider vært forferdelig vanskelig å godta at mange dører har lukket seg for meg med tanke på å bli bedre fra noe av alt det andre jeg sliter med, fordi denne RUSLIDELSEN «må» behandles (først). Til og med etter at min veldig flinke eks-behandler skjønte nok til å få fjerna ruslidelsen som en hovedlidelse. Jeg får beskjed om at jeg må legge meg inn til avrusning før jeg kan få ordentlig hjelp med OCD-en f.eks. Jeg skjønner jo for så vidt logikken bak at man aldri er helt til stede når man er «kronisk» stein, og spesielt eksponeringsoppleggene man bruker for å behandle OCD krever jo nettopp at man er veldig tilstede og står i ubehaget. Men det er faktisk like ubehagelig for meg å f.eks. skulle bruke et offentlig toalett når jeg er stein som da jeg var nykter, så jeg greier liksom ikke ta det helt inn likevel.

Avrusning før jeg kan få hjelp med OCD-en altså. Den var god, tror du OCD-en lar meg være på avrusning liksom? :P

Og hva med Spiseforstyrrelsene? Det er helt jævlig mye vanskeligere å skulle spise når jeg ikke røyker.

Og selvskadinga som kommer tilbake når jeg blir mer og mer «nykter»? 

I tillegg har du jo de psykiske «standard»-abstinensene; rastløshet, angst, agitasjon, irritasjon/aggresjon, depresjon, mareritt etc. Alt dette sliter jeg jo med fra før (både fra før jeg i det hele tatt visste hva hasj var, og nå i «kronisk stein» tilstand), og jeg føler (faktisk, helt ærlig) jevnt over at jeg har blitt i bedre psykisk form etter at jeg begynte å røyke. Røykinga har også gitt (og gir meg fortsatt innimellom) veldig mye mer enn rusen, den har åpna dører for meg til å møte mennesker og ha opplevelser jeg ellers ikke ville hatt, og gitt meg en slags (falsk?) tilhørlighet.

      Jeg er en stoner. Det er det jeg føler meg som. Ikke narkoman.
Jeg er en stoner. Selv når jeg ikke røyker. Det skvulper i blodet og knirker i knokkelkrokene, og jeg tror ikke jeg noensinne kommer til å bli kvitt denne følelsen. Jeg tror ikke jeg VIL bli kvitt denne identiteten, stonere er jevnt over jævla fine folk. Cannabiskulturen vil alltid ha en ekstra varm plass i hjertet mitt. ❤

Jeg er født på feil tid. Dette har plaga meg i alle år. Da jeg var yngre tenkte jeg det var feil planet, at det fantes et eller annet der ute som var MITT hjem. Denne drømmen måtte jeg gi opp etterhvert ettersom jeg ble eldre og ikke greide å tro no særlig verken på grønne folk fra Mars eller Ancient Aliens-superkonspirasjonsteorier.

Jeg vokste opp med mye forskjellig musikk, bl.a. Beatles, Dylan, Sex Pistols og Bob Marley, og med musikken kom også spørsmålene om folka bak. Hvem var disse forskjellige morsomme mennene på forsiden av LP-platene? Jeg kunne studere dem i timesvis og spørre og grave til du fikk lyst til å kaldkvele meg. Jeg forestilte meg denne magiske verdenen disse fascinerende menneskelige fenomenene kom fra, og sammenligna med min virkelighet. Sånn fant jeg ut at hvis det ikke fantes noe annet sted å bli født på, måtte det i hvert fall være feil tid! Alt fra denne tida virker så mye mer ekte og virkelig for meg. Ikke bare hippiedrømmen og Woodstock og hele det kjøret, men også helt enkle, hverdagslige ting. Jeg hadde enkelt og greit passa bedre inn, trivdes bedre, følt meg mer FRI(!!).

Og bare for å nevne det; jobber som ennå fantes på denne tida, som nå er erstatta av maskiner og varierte/blandede stillinger. For meg er det litt vilt å tenke på at jeg muligens kunne hatt fast jobb hvis jeg bare var blitt født noen tiår tidligere. Det føles så fullstendig tilfeldig og kaldt.

Jeg har vanskeligheter med å forstå at jeg på 70-tallet på grunn av min rusbruk skulle blitt oppfatta som noe annet enn en skitten hippie. Så fordi jeg dusjer ofte, ikke kler slengbukser, og det tilfeldigvis har gått 40 år, er jeg nå blitt narkoman?

isdråpene~

Hvordan jeg føler meg? Jeg er borte... Kanskje følelsene også.

Bare denne såre tomheta.

Det som var, virker å ha blitt revet ut mens jeg sov eller ikke fulgte med. Så nå sitter jeg igjen med dette tomme, såre skallet.

Kroppen er alt for varm.

Inni meg fryser jeg.

Dette skallet er for tynt, for skjørt, for oppsprukkent, og med sårene etter det bortrevne fortsatt åpne greier jeg ikke å forholde meg til annet. Jeg er så LEI av at hver dag skal handle om alt dette syke.