onsdag 20. april 2016

Isabel Antoinette

~En særdeles privilegert gullfisk~


Jeg takka pent nei til innleggelse før jul, og fortsatte å takke pent nei til godt utpå nyåret. Livet fortsatte å gå i dass, akkurat som maten, hvis den mot all formodning skulle finne på å klemme seg inn mellom leppene mine. I tillegg til maten kontrollerte Skadetvangen mesteparten av livet mitt, passa på at jeg holdt meg godt innelåst bak dører og gardiner (og gjerne dyner og tepper også). Jeg avlyste (les: fikk kjæresten til å avlyse) så mange timer jeg kunne, og mobilen visste jeg ikke hvor var en gang.
      Så måtte vi flytte.
Dvs. jeg var plutselig avhengig av å faktisk ikke bare kunne reise meg uten å besvime, men i tillegg å pakke, løfte, vaske og tenke. Min eneste utvei (sånn jeg så det) var rusen, som da ble en reddende engel som gjorde det mulig å la maten både komme inn og under sterk tvil også få lov å bli der. Hver gang jeg hadde spist og kjente lysten til å kvitte meg med maten, alle tankene som kommer og kaoset det fører med seg, tok jeg meg selv i nakken og fortalte meg bestemt at jeg ikke har verken rett til eller tid til å holde på sånn nå. Vi hadde alt for mye å gjøre, og jeg kunne ikke bare skyve alt over på samboeren min fordi jeg følte for å oppføre meg som en irrasjonell fjortis.

Selvfølgelig lyktes jeg ikke hver gang, verken i å spise eller å beholde.
Men selv om ingenting ble gjort som det burde, og jeg ikke fungerte så bra som jeg kunne gjort, så ble ting i hvert fall gjort, ny leilighet kom i boks og vi kom oss omsider ut av den gamle (om enn en uke over tida).

Å gå på visninger er noe av det verste med hele greia, og vi var lenge overbeviste om at vi kom til å bli hjemløse. Men det er jo faenmeg et eget kapittel.


     Men.
Selv om jeg forsøkte å overbevise meg selv og dem rundt meg om at jeg hadde kontrollen over ting - se, jeg går opp i vekt, jo - så var det visst ganske åpenlyst kaoset som herska. Likevel var det først da psykologen begynte å nevne tvangsinnleggelse at jeg greide å få finger'n ut av rumpa (les: halsen) og rumpa opp til avdelinga.

Så her er jeg nå, og føler meg svakere enn på lenge. Det føles som total overgivelse, nederlag, som om jeg legger meg på rygg og vifter med det hvite flagget. Jeg skammer meg som faen, og jeg føler ikke at jeg har noen grunn til å være her. Jeg burde jo greie meg selv og nok en gang har jeg mislyktes. Jeg er alt for gammel for dette. Jeg greier bare ikke forholde meg til situasjonen uten å få lyst til å grave meg ned og slette alle spor etter at jeg noensinne har eksistert. Og jeg forstår at det ikke lar seg gjennomføre, noe som rett og slett gjør hele situasjonen helt håpløs.

Samtidig føler jeg ikke at jeg kan si til noen at det er sånn jeg føler det, ettersom det vurderes løpende om jeg forstår «alvoret» i egen situasjon og om jeg er i stand til å se konsekvensene av atferden min og har innsikt i hva som er forsvarlig ift. egen helse.

     Jeg synes det er så utrolig feil.
Jeg får til stadighet påminnelser via medier og andre steder om hvor mange det er som trenger hjelp, og hvor liten hjelp det er å få. Folk som trygler om behandlingsplass, mennesker som blir nedprioritert og indirekte blir fortalt hvor jævla lite de er verdt. Nedskjæringer i psykiatrien og manglende midler. Ventelister fulle av selvmord og andre triste skjebner, fortvilte pårørende som uten relevant utdanning, ressurser, noen som helst form for hjelp - eller lønn, for den saks skyld - blir tvunget til å ta over den overveldende rollen til et sviktende behandlingssystem. Håpløsheten som regjerer i hverdagen til så alt for mange.
Også har du meg, da. Så til de grader privilegert når det kommer til dette systemet. Faktisk direkte bortskjemt. Med åpne dører både hit og dit og prioritering i behandlingskøa. Oppfølging og tilbud til langt opp over øra. Alt står i teorien til rette for at jeg ikke bare skal kunne bli bedre, men faktisk helt frisk - en real kvalmende solskinnshistorie.
     Alt står til rette, bortsett fra meg.
Jeg stiller meg i veien og lager sperrer, motarbeider, saboterer - hadde jeg sett meg sjøl utafra tror jeg at jeg ville hatt mine tvil rundt om jeg i det hele tatt vil noen vei. Kanskje er jeg fornøyd i den hjemmekoselige og stadig trangere gullfiskbollen der jeg løper rundt og rundt i hamsterhjulet - kanskje trives jeg i det selvlagde lille helvetet mitt.

     Jeg gjør jo ikke det. Det er faktisk ingenting jeg heller vil enn å være et velfungerende menneske.
Jeg veit det. Men jeg kan ikke forstå at det kan synes utafra. Og det er rett og slett ikke nok å ville.
Du må kunne. Og for å kunne, må du være villig til å betale prisen. Og hvordan jeg noensinne skal ha råd til det, det aner jeg ikke.

Og jeg synes det er FOR jævlig at jeg skal ta plassen til noen som ikke bare vil, men som faktisk også kan, og gjør.
Og som gladelig betaler prisen.

............................................................