Innleggelsestanker

Jeg gikk hjem fra sist time med psykologen med en synkende følelse i brystet. Timen før hadde det ordet blitt nevnt igjen. Det ordet som mater makka til Skjelettrottene, tvinger skuldrene opp og øyenbryna ned.

I N N L E G G E L S E .

Bildene skyter seg fram på netthinna og tar med seg hele denne dominorekka av håpløshet. Jeg føler meg som en punktert kasteball i systemet, ingen kan hjelpe meg, jeg er en lost case og ikke verdt forsøket en gang. For det er ikke mange samtalene jeg har hatt hos den nye(ste) psykologen før dette ordet kommer opp og bygger mur rundt meg igjen. Hver gang jeg er noe i nærheta av ærlig, kommer det.

Jeg forklarer at jeg nødig vil gjennom det igjen, og ganske saklig hvorfor jeg ikke ser poenget. Hu sier hu forstår, og vil søke meg inn på en intensiv dagenhet som et alternativ til døgn.

Den neste timen hadde jeg problemer med kommunikasjonen. Ordene stokka seg og kom ut hulter til bulter, jeg sa for mye av det jeg ikke burde si og for lite av det som burde bli sagt. Skammen rant nedover kinnene mine på den delen av hjemturen der ingen kan se meg.

Dagen etter var det masse ubesvarte anrop. Jeg tar aldri telefonen uansett. Men det var melding også. Og der var det ordet igjen, denne gangen på SMS. Mobildisplayet fortalte meg at etter forrige time hadde psykologen tenkt at «innleggelse kan være riktig» for meg.

Skammen treffer meg i magen, jeg kjenner ansiktet gløder opp og kvalmen bølger gjennom kroppen. Jeg greier ikke se på telefonen mer. Hiver den unna. Hodet ljomer. Faenfaenfaenfaenfaen.

Jeg bestemmer meg for å late som jeg ikke har sett meldinga, helt til panikken over at de kanskje kommer til å ringe igjen får meg til å ombestemme meg. Tre røyk seinere har jeg skrevet en SMS om at det kom litt for brått på til at jeg greier å svare noe fornuftig. Jeg får beskjed om å tenke litt og gi tilbakemelding. Hjelp.

Jeg ga meg selv frist til over helga på å komme på noe å svare. Gårsdagen gikk uten at jeg greide å ta stilling til noe som helst, og det virker som denne dagen har tenkt å bli en tafatt reprise. Instinktivt har jeg mest lyst til å be psykologen dra til helvete og avslutte hele behandlingsgreia. Men sånt har jeg gjort før, og det gikk ikke spesielt bra. Dessuten er min økonomiske situasjon avhengig av at jeg er i behandling etter kriterier fra NAV. Og jeg veit jo sjøl også at ingenting blir bedre av at jeg enda en gang tar den feige ruta og dropper ut. Jeg ønsker jo å bli bedre, jeg ønsker behandling. Men MÅ behandling absolutt være synonymt med innleggelse?!

Hjernen har kverna rundt og rundt på dette i flere dager nå. Jeg er redd for å si nei. Fordi jeg veit at det kommer til å bli brukt imot meg når jeg mislykkes neste gang. Fordi jeg har en gnagende følelse av at jeg ikke kommer til å greie å møte opp til det intensive opplegget på dagenheten om jeg ikke har en stabilisering på døgn først. Fordi jeg egentlig skjønner at jeg burde ta imot den hjelpa jeg blir tilbudt.

Det er bare så HELVETES irriterende at det skal være sånn..!! Og jeg blir så forbanna på meg sjøl for at jeg alltid skal være så jævla vanskelig. Så redd og patetisk og lite selvstendig. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg ikke hadde denne «refleksjonsevnen» som tvinger meg til å innse ting, får meg til å forstå at noen ganger er de vanskeligste valga å ta de riktige. For jeg ender jo som regel opp med å velge feil uansett. Så da hadde det jo vært lettere om jeg ikke hadde skjønt at det var feil. At jeg i hvert fall hadde trodd at det var riktig, at jeg slapp å innse hvor feig og håpløs og feil feil FEIL jeg er.

#1

Jeg hadde gått litt for lenge og drevet meg selv til vannvidd. Alle rasjonelle utveier var lukka og låst, det eneste jeg ville var å kunne føle meg OK, bare ei lita stund. En spiseforstyrrelse er virkelig en forræderisk kampfelle.

Hodet mitt konspirerte imot meg. Skillet mellom fornuft og følelser revna totalt. Paranoiaen kom tilbake, alle var imot meg, og uansett hvor mye jeg pakka meg inn var jeg naken hvis jeg gikk ut døra, med selvlysende markeringstusj for å utheve alle mine feil. Alle kunne se hvor ekkel jeg var, og ingen hadde noe viktigere å tenke på hvis jeg gikk forbi.

Øyeblikket med det jeg trodde var klarhet slo ned i meg. Presset fra ansvarsteamet mitt hadde lekka inn i underbevisstheta og sakte men sikkert bytta ut velpleid fornektelse med kvalmende sannheter. Det begynte å gå opp for meg at veien jeg har valgt ikke gjorde meg lykkelig.

Jeg ville ikke fornekte mer. Alle veit at man må spise, prøvde jeg meg. Det er normalt. Hvem som helst føler seg jævlig om de ikke spiser. Jeg er ikke spesiell. Alt av det lille jeg kan være sikker på at er fastslåtte, robuste fakta tyder på at jeg er bedre rusta hvis jeg spiser. Jeg er ikke sterk, jeg er SVAK. Jeg takler ikke dette på noen akseptabel måte. Det går ut over de jeg er glad i. JEG HAR INGEN RETT til å holde på sånn.

Jeg prøvde å få meg selv til å innse at jeg ikke er noen ekspert, at tidligere erfaringer har vist at jeg er for dum til å forstå hva som er best for meg. Basert på tidligere hendelser burde jeg strengt tatt heller hatt som en regel å gjøre det jeg IKKE tror er best.

Det nærmeste jeg kommer faktiske eksperter er behandlere, ernæringsfysiolog og lege, og alle fortalte de meg at alt kom til å bli bedre hvis jeg begynte å spise. Tvangen skulle bli lettere å stå imot, kroppen og hodet skulle bli bedre og sterkere og til og med begynne å samarbeide, depresjon og angst skulle kanskje ikke akkurat forsvinne, men det skulle da virkelig bli lettere for meg å takle hverdagen. Det skulle stå klarere for meg hvilke valg som var riktige å ta. Veien til det friske og positive skulle dukke opp fra Mørket. Lang var den kanskje, men med sterke bein og klart hode skulle det da bli mye mer sannsynlig at jeg skulle greie å følge den også.

JA VEL.

Spiseforstyrrelsene laga en backup-plan som vi lagra i den hemmelige låsbare skuffen i hjernetåka, og jeg tvang meg selv til å gi det hele en sjanse.

Smulene

«Jeg er smulete inni meg,» erklærte jeg som 4-åring.

20 år har gått, og det stemmer like bra. Jeg er om mulig enda reddere for dem nå – smulene. Restene av noe man ikke lenger kan vite hva var. Det som datt av mens dere koste dere, det ubetydelige dere lar ligge igjen på tallerkner, bord, benker og gulv. Det dere ikke trenger, som egentlig burde fjernes før dere går videre – men pytt, det kan jo like så godt ligge. Hva det har vært? Hvor det kom fra? Spiller det noen rolle, da? Det er jo bare smuler nå. Smuler er smuler. Ta fram kosten hvis det plager deg, da. Eller bare børst dem bort før du setter deg i setet. Så lett tar dere det, og dere mener at jeg burde gjøre det samme. Kanskje dere hever et øyenbryn eller to, tenker jeg er «fin på det». Kanskje blir dere fornærma, irriterte eller oppgitte. Kanskje overser dere det glatt.

Jeg har ikke satt fot på mitt eget kjøkken på over et halvt år.

Og de siste gangene jeg var der inne, var det med skylapper, tøfler og hansker.

Matfobi, spiseforstyrrelser, OCD – grunnene er mange.

Min stakkars samboer står for henting, bringing og servering av glass, kopper og drikke, tidvis også skåler og boller og inneholdet han har laga og tømt opp i skåla. Nøye oppveid og tilberedt på godkjent vis.

I'm the unforgiving iron tyrant.

De ekle smulene gnager konstant.

5 fulle fisk ~ dag 5 nykter x_x

Det eksploderte tidligere, nå prøver jeg å holde balansen i etterdønningene. 
Det frister så jævlig å bare slippe - bare litt er nok! - så trekkes jeg ned i Dypet, til den etterlengta stillheta langt der nede. Det er alt for overveldende her oppe. Alt for lyst, alt for bråkete, jeg bombarderes fra alle kanter, er det egentlig rart jeg er som jeg er?! 
    Jeg hører jo ikke til her..

      Hvorfor, som fisk

      ta slik en risk

      Stige opp av vann

      for å prøve seg på land?

isdråpene~

Hvordan jeg føler meg? Jeg er borte... Kanskje følelsene også.

Bare denne såre tomheta.

Det som var, virker å ha blitt revet ut mens jeg sov eller ikke fulgte med. Så nå sitter jeg igjen med dette tomme, såre skallet.

Kroppen er alt for varm.

Inni meg fryser jeg.

Dette skallet er for tynt, for skjørt, for oppsprukkent, og med sårene etter det bortrevne fortsatt åpne greier jeg ikke å forholde meg til annet. Jeg er så LEI av at hver dag skal handle om alt dette syke.

Min egoisme og tanker om pårørende

I går ettermiddag/kveld skreiv jeg dette:

«Så ble det ingen mat i går. Og en så rolig dag har jeg ikke hatt på lenge! =)

Jeg greide å tenke meg om før jeg gjorde ting, noe som naturlig nok resulterte i mindre følelsesutbrudd. Jeg ble fortsatt plaga med skadetvangen (not to be confused with selvskadinga, altså, dette er to forskjellige greier. Jeg tør visst ikke helt å gå inn på hva det går ut på sånn praktisk, men tvangshandlingene mine er helt ufarlige, og selv om merkene noen ganger kan se dramatiske ut de første dagene, etterlater det ganske lite med arr etter hvert. Den første behandleren jeg snakka med dette om kalte det skadetvang, så ettersom jeg ikke hadde noe navn på det selv så ble det bare til det.), men hele tvangsseansen var over på bare litt over en time, og jeg hadde ikke «sunket» helt inn i min egen verden ennå da jeg greide å slutte.

Jeg fikk fred fra mye av hodekjøret som pleier å stå på repeat hvert jævla sekund, jeg greide»

Og der stoppa det. Midt i setninga ble jeg kjempedårlig, spydde masse magesyre (ufrivillig) mens hjertet tok av med trommevirvler fra hævlette og forsøkte å sprenge seg ut gjennom brystet.

Etterpå sovna jeg på sofaen, og min supersnille kjæreste vekka meg forsiktig etter en times tid og tok meg med ut på en røyk. Han konfronterte meg med at jeg ikke hadde spist, og først ble jeg totalt bitch, helt sånn herregud da mann, jeg har jo nettopp våkna etter å ha spydd, tviler på du ville vært så jævla keen på mat sjøl, pass dine egne jævla saker. Sånn 2 sek etterpå greide jeg å innse at jeg oppførte meg som ei drittkjerring og sa unnskyld.

Vi kom oss inn, og jeg tok meg 15 minutter til å lese over lista mi med grunner til å spise, og fokusere på den faktiske betydninga av ordene. Jeg skjønner ikke hva det egentlig er som er så vanskelig med å bare spise, men det er nesten som jeg på en måte må «logge meg på» eller hva jeg skal si, og at jeg konstant glemmer passordet. Jeg VEIT jeg har passordet, jeg hadde det i går eller dagen før der f.eks., men i dag er det bare totalt blåst ut av hodet mitt, og det føles ut som jeg ikke aner hvor jeg skal begynne å leite for å finne det igjen.

 Jeg lurer på om et eller annet er blitt forandra inni «systemet» mitt? At noen en eller annen gang har gått inn og skrudd om på standardinnstillingene; fra [ DEFAULT SETTING = EAT ] forandra til [ DEFAULT SETTING = DO NOT EAT ]. Ellerno.. :P 

Det høres jo sikkert ut som en dårlig unnskyldning eller bare random vas, men så er det jo en grunn for at jeg skriver det her og ikke sier det til noen også da. Hehem.
Jeg er i hvert fall helt jævlig å ha med å gjøre når jeg stresser rundt i ambivalensen og leiter etter passordet/vurderer å gi opp leitinga.

Jeg HATER det når jeg tillater meg selv å la min egen negativitet sive ut på andre når de faktisk forsøker å hjelpe meg.

Og jeg har hele spekteret; (her er en trivelig liten oversikt)

• Jeg kan hyle og skrike som en jævla 3-åring, totalt uten logikk og fullstendig fastlåst i sitt eget trass
• Jeg kan være hu sure halvgamle fitta som kritiserer, diskuterer, konfronterer og kverulerer på hvert eneste ord som kommer ut av kjeften din
• Jeg kan være fjortisbitcha fra hælvette - herregud ass *eyeroll* dette gidder jeg ikke diskutere. Jeg gjør som jeg vil, for faen, du kan ikke bestemme over meg. Jeg har til og med langa ut noen bitchslaps mot typen, og dette på tross av at jeg selv har vært gjennom et voldelig forhold og blir kvalm bare ved tanken.
• Jeg kan være den selvmedlidne emo-ungen som mener ingen forstår hvor vanskelig det er for akkurat meg spise akkurat nå, eller jeg kan til og med dra en type javel, så det er så FARLIG å ikke spise altså, fordi jeg kan DØ? Vel, jeg dør faktisk HVIS jeg spiser! Og da må jeg ha det fuckings JÆÆVLIG hver dag fram til jeg endelig ikke orker mer og tar livet av meg. Hvis jeg lar være å spise kan jeg i hvert fall leve og ha det greit den siste tida! Eller hva om jeg bare stikker og dør med det samme? Så slipper vi dette jævla problemet?! osv.
• Jeg kan være helt stille og fjern og tilsynelatende umulig å få no særlig kontakt med, unngå alt eller evt. bare aldri stå opp.

Jeg veit hvor jævlig irriterende jeg kan være, og at det er en belastning for kjæresten min (og ville sikkert vært en belastning for andre også hvis jeg hadde hatt noe sosial omgang), men jeg fortsetter. Spesielt irriterende må det være ettersom det er et slags press på å ikke være «slem» mot den «syke», og kjæresten min har fått trøkka inn i hodet fra både akuttposter og behandlere hvor viktig det er å «støtte» meg. Jeg er ikke like ille som jeg var, men jeg tenker likevel at jeg virkelig har sympati for alle som må være rundt en person som (uavhengig av grunn) oppfører seg urettferdig og liksom skal «få lov».

Jeg prøver å motarbeide dette hver dag. Vi må alle ta ansvaret for våre egne problemer osv. Jeg prøver å beklage så mye jeg kan til kjæresten, forklare ham at jeg forstår hvor slitsomt det er. At han må slippe å være min barnevakt. Men det går jo ut over ham om han lar være også. Plutselig har jeg gjort noe som ødelegger ferieplanene vi har nå snart f.eks. Og tenk for en forfeeerdelig kjæreste han ville vært hvis han hadde dratt aleine på ferie mens staaaakkars meg hadde vært innelåst på sykehus (nevermind at det i så fall ville vært min egen feil at jeg havna der og nevermind at vi ikke kan få tilbake pengene for billetter og hotell). Det verste er at jeg faktisk sikkert ville syntes det. Så ego kan man faktisk bli! Jeg føler virkelig med «pårørende» til folk som meg. Jeg får behandling i bøttevis, mens kjæresten bare blir bedt om å hjelpe meg, men det er jo ingen som hjelper ham.

Tror heller ikke det er bra for mennesker som sliter psykisk å føle seg (i enda større grad enn man allerede gjør) som en belastning for dem rundt. At man til tider føler man burde legge seg inn på institusjon med hovedmotivasjon for innleggelse at partner eller familie skal få en pause, og at man i tillegg kan bli oppfordra av de som skal være fagfolk til å faktisk gjøre dette(!!), sier jo seg selv at blir feil bruk av ressurser..!

Jeg greide å spise i går. Til slutt. Det er helsebringende for meg. Men det kjæresten min måtte gjennom for at det skulle skje, var ikke helsebringende for ham.

Vi har forsøkt å gjøre ting på mange forskjellige måter, men bor man sammen så er det vanskelig å komme unna disse problemstillingene, både mht. spiseproblemer, skadetvang, selvskading og alle de andre problemene som JEG har laga meg, men som til stadighet tvinger seg inn og er blitt en ganske stor del av MIN KJÆRESTES hverdag. Og tro det eller ei, min kjæreste har faktisk sine egne problemer.

Dette føles feil #feil FEEIILL.

MAT – HVER DAG – FOR RESTEN AV LIVET: Isabel vs. Anabel

Hvordan i alle dager skal jeg få til dette?

Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg har jo kontroll nå. Prøver å tenke at det er jo helt annerledes nå, for det er jo det.

Jeg ligger ikke lenger på BMI 13. Det i seg selv, beviser at det ikke er sånn som det var.

JEG NÅ gjør helt andre ting enn JEG DA.
Ting er annerledes nå, og det må jeg bare akseptere. Det er sånn det SKAL være. Det er sånn JEG SKAL være nå. Annerledes enn da.
Jeg har bestemt meg for dette, jobba for dette, avtalt det, lovet det, alle rundt meg (kjæresten og ansvarsgruppa) har sagt at det er sånn det skal være, noe annet er uaktuelt. Og jeg veit at alle disse menneskene vil meg vel.
Så hvorfor føler jeg at det er så JÆVLIG FEIL??!
Hvorfor får jeg dårlig samvittighet bare jeg tenker på det?
JEG HAR JO GREID DET FØR FFS!!! Og da hadde jeg faen meg til og med dårligere grunnlag enn nå for å skulle greie det!
Hvorfor virker det TOTALT UMULIG å skulle spise frokost?
Hvorfor nærmer klokka seg nå 19.30 uten at jeg har greid det?!

Hvorfor blir jeg på gråten når jeg skal prøve å spise og tenker at det er umulig – DET ENDER JO ALDRI!!

MAT - HVER DAG - FOR RESTEN AV LIVET.

Egentlig et enkelt konsept. Jeg forstår at det må være sånn. Hvorfor føles det da så utrolig håpløst? HVORFOR kan jeg ikke bare få det inn i hodet?!

Jeg skulle jo ikke ha en spiseforstyrrelse nå. Jeg skulle holde inntaket stabilt disse ukene, så jeg kunne bygge meg opp og få en fin ferie. Spise is og kose meg i shorts... Jeg vil ikke gå rundt og være dårlig og svimle og måtte legge meg ned over alt eller besvime – ødelegge turen for kjæresten, ikke få med meg noe og føle at jeg har kasta vekk både mine og kjærestens stakkars feriepenger..

Jeg NEKTER faktisk å la spiseforstyrrelsen ødelegge ferieturen til kjæresten min. Det er jo helt sykt dårlig gjort. Og jeg veit at det er dit det går for hver eneste dag jeg enten lar være å spise eller spyr med én gang hvis jeg skulle få i meg noe. Jeg gjør meg selv syk, og jeg begynner å få det travelt...

Angsta på reisa kommer til å være 100 ganger verre hvis jeg ikke har spist dagene i forveien.

Dette veit jeg, men har problemer med å godta dette og. Jeg føler jo selv at angsta blir høyere og høyere for hver matbit jeg putter inn i kroppen. Da er det litt vanskelig å skulle tro på at det faktisk er motsatt.

På den andre sida veit jeg at jeg ikke er noe jævla snøflak, min kropp er ikke unik, og den trenger det samme som andre kropper. Får den det ikke, reagerer den også som andre kropper – negativt. Jeg husker ikke forklaringa på hvorfor dårlig matinntak øker angsta nå. Men jeg veit innerst inne at det er sant. Jeg husker at jeg har forstått det, og jeg stoler på personene som har forklart meg det. Så jeg skal ikke bruke som unnskyldning at jeg ikke husker forklaringa. Men det høres jo helt på trynet ut at det skal fungere sånn for en person med spiseforstyrrelser..!

MEN igjen, det er jo der det kommer inn, som en klok dame sa til meg en gang (og dette husker jeg veldig godt), at selv om hodet er forskjellig, er kroppen lik. Og kroppen lager sin egen angst, når den er redd, akkurat som hodet. Ofte påvirker de hverandre, men kroppens instinkt for å overleve er vanskelig å ignorere. Den prøver bare så godt den kan å si ifra at den ikke kan kjøre uten bensin.

Jeg må prøve å forstå at Anabel faktisk bor inni hodet mitt, at det er derfor det føles som det kommer fra mitt eget hode. Det er bare så forferdelig vanskelig å skille...
Hva er fra Anabel? Hva er fra Isabel? Hvem faen er Isabel uansett?!
Det er vanskelig å vite hva man skal forvente seg fra en person man ikke kjenner, det er som å sortere sopp uten å vite forskjellen på typene.

Jeg aner ikke hvem jeg er. Hva faen skal jeg gjøre?! tenker jeg gjerne 100 ganger daglig. Anabel er den eneste som har no svar. Hva ville Isabel gjort? Hvem faen veit! Hu gjemmer seg, langt der inne et sted (?), å tie er å samtykke, gauler Anabel, og får det som hu vil.


JEG ER FULLSTENDIG KLAR OVER ALT DETTE.
I TEORIEN.
HVORDAN I HÆLVETTE SETTE DET UT I PRAKSIS??!