01. desember 2016

      Så var det 1. desember igjen.
Jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg i år. Sjokoladekalenderen er for lengst kjøpt inn, og jeg har (nesten) klart å venne meg til at den er min, der den står og venter på meg på CD-hylla med billige løfter om adventskos og julemagi. 9,90-kroners sådan, for å være eksakt. Jeg veier 4 kg mer enn jeg gjorde i fjor på denne datoen. Idéen var å bevise for meg selv at én liten sjokoladebit hver dag ikke er farlig, og samtidig knytte det til noe koselig og tradisjonsaktig. Men så skulle jo selvfølgelig 1. desember komme allerede idag, og havne på akkurat denne dagen, og hodet mitt mener denne dagen er fastedag. Og da blir det en dårlig start på kalenderprosjektet og rot i systemet. For hva gjør jeg med sjokoladen bak den første luka da? Ikke kan jeg gi den til noen, og jeg kan jo ikke spise TO biter dagen etter. Og om jeg lar den ligge, er det liksom et nederlag, en vond påminnelse om at jeg mislyktes allerede første dag, og hva faen er poenget da liksom..

Akk, disse store spørsmålene altså. Liv og død, verden og univers, himmel og helvete, kreftgåter og sjokoladekalendere. Lenge leve hverdagsfjaset, som lar hodet slippe unna alt som egentlig betyr noe, som lar følelsene holde seg innenfor egenverdien på vekta, datoen på kalenderen, summen på kontoen - hva enn det måtte være man klamrer seg hvitknoket fast i for ikke å dette ned i fallgruvene - de som er så dype at du om du skulle overleve risikerer å finne noe av ekte verdi der nede, noe som virkelig hadde betydd noe å miste. Som livet, for eksempel, selv om jeg ikke greier å se på det som noe annet enn en litt for høy puls på rundgang i evig semiråtnende kjøtt. Tenk at jeg har overlevd helt til nå. Tenk at jeg fortsatt ikke setter pris på det. Tenk hvor mange ressurser som har blitt brukt på å holde den pulsen i gang, rundt og rundt, i alle disse årene, dagene, timene. Jeg blir kvalm, men det er kanskje naturlig å bli litt svimmel ettersom jeg konstant går i ring, jakter drager og min egen hale i takt med denne runddansende pulstromma, forfulgt av og livredd for min egen skygge.

Ofte drømmer jeg om å donere livet mitt bort til noen som vil ha det, noen som kjemper mot en sykdom de ikke har laga seg selv, som de ikke fortjener, og ikke selv kan finne ut av hvordan de skal bli friske fra. Noen med et nydelig sinn i en ødelagt kropp. Noen som hadde satt pris på min kropp (selv om den ikke er allverdens verken helsemessig eller på noen annen måte, for den saks skyld), men som kan bli helt OK fungerende, om den får komme til noen som vil ta vare på den i stedet for å ødelegge den.

Medium pent til velbrukt kropp, eksl. 2 stk visdomstenner og 1 stk blindtarm, oppussingsprosjekt, men uten så langt kjente nødvendigvis varige skader på vitale organer, alle lemmer intakt, nærsynt, lite emalje og mindre estetisk tiltalende, delvis arvelig belasta og noe miljøskada, utlegg til medisinsk vedlikehold vil påløpe fram til objektet er ferdig restaurert. Forbehold om at noen ubehagelige overraskelser kan forekomme da nåværende eier ikke har gjennomført anbefalte medisinske utredninger ila de siste 5 år. Gis bort mot henting forutsatt skriftlig bindende avtale med garanti for at objektet ikke blir brukt til hatefulle, diskriminerende, krenkende, voldelige [unntak kan gjelde her i nødssituasjoner der det er fare for liv eller helse. NB! Dyreliv skal i denne sammenhengen hovedsaklig prioriteres over menneskeliv] eller andre formål som kan være skadelige for andre mennesker , dyr eller naturen.

"Isabel, nå må du spise." - back here, AGAIN.

[ Dette KAN IKKE bli dag 3 uten mat. ]

Jeg forstår det. Jeg skjønner du maser. Jeg veit. Jeg har kommet alt for langt til å la meg falle ned i disse fellene, i hvert fall de som er så åpenlyse. Jeg har en kontrakt, om at jeg skal spise hver dag, et løfte jeg virkelig hadde tenkt å holde da jeg ga det. Men det ble så alt for vanskelig... Og jeg veit jeg lurer meg selv når jeg tenker at det blir lettere av seg selv, bare jeg slipper akkurat nå - tar det om 10 minutter. Eller altså, kanskje etterpå i stedet - om en halvtime, nei huff. Jeg utsetter det til litt seinere - om noen timer. Men de timene føles plutselig så klaustrofobisk trange, det er ikke plass til mat i de timene, jeg rekker ikke å bli klar, så jeg tar det i morra, jeg.

Og jeg planlegger. I morra skal alt bli bra. Jeg er verdensmester i listeskriving, dagplaner, ukeplaner, you name it. Jeg har ingen jobb eller skole, forpliktelser, fritidsaktiviteter eller sosialt liv, men fortsatt hele tre kalenderbøker jeg skriver opp mine superviktige planer i, og PC-en full av alle mulige slags planleggingsdesign som jeg laster ned eller lager selv, overbevist om at det vil hjelpe meg å få ting gjort. En brøkdel av dem er i det hele tatt blitt printa ut, og enda færre faktisk (forsøkt) brukt.

Og så har jeg brukt opp sikkert mange hundre timer på å leite rundt på internett etter den mest perfekte dagplanleggersiden. Den som både er kjempepraktisk og har et design jeg elsker - finner jeg bare den, da får jeg gjort alt jeg skal. Så jeg leiter.

I stedet for å gjøre alle tinga jeg så gjerne planlegger.

Jeg kan til og med bruke som unnskyldning for å utsette noe, at jeg ikke har skrevet det ned «ordentlig» nok, planlagt det godt nok ennå.

Og her sitter jeg og råtner, og håper-håper-håper dette ikke blir dag 3 uten mat. Mens jeg skriver om hvor håpløs jeg er, i stedet for å gjøre noe med det.

Å spise igjen... Så kompliserende simpelt

Igjen befinner jeg meg i dette skarpe landskapet, uansett hvor jeg beveger meg møter jeg pigger, knivblad, glødende kull under beina. Som en hjernedød struts stikker jeg hodet i sanda; gir etter, lar knivblad og pigger synke inn og forsøker å ligge helt stille til det er over. Ignorerer kroppen til den gir opp å skulle si ifra når den innser at den ikke kan sløse mer energi på å klage og mase når den har viktige oppgaver som å holde hjertet i gang og beina nederst, og det er dette de siste kreftene må brukes på. Kroppen kobles endelig fra meg. Den velkjente syke gleden iler gjennom meg, og en stund får jeg leve litt i fred. Kjenne på at de gale faktisk kan ha det godt, når de får gjøre som de vil.

Men som jeg veit så alt for godt er anoreksien en svikefull partner, og nå står jeg her igjen med kniven i ryggen etter å velvillig ha snudd den til.

Jeg har skyvd på grensene jeg kan skyve på. Og etter å ha forskjøvet dem så langt det går, har jeg egentlig bare fortsatt å gå, over disse allerede forskjøvede grensene, og ganske langt over dem også, teknisk sett dobbelt så langt har jeg dratt det nå faktisk.

Nå kan jeg ikke utsette dette lenger, jeg må bare ta meg i det. Jeg har ikke noe valg, det er ingen utvei denne gangen og jeg har flere enn meg selv å ta hensyn til og være accountable ovenfor nå.

Så enkelt, så forferdelig vanskelig.

Jeg MÅ greie å spise i morra.

Så latterlig det høres ut. «Jeg må greie å spise», for et absurd luksusproblem. Andre tenker «I morra MÅ jeg greie å få tak i noe jeg kan spise». Mens jeg har skapet fullt av alternativer de bare kunne drømt om, men det er ikke bra nok for denne frøkna, nei. Jeg blir sint av selvopptattheta mi, og så blir jeg sint fordi det å bli sint på selvopptattheta er enda en selvopptatt følelse, en tanke det er ego å bruke opp tid på å tenke. Jeg orker ikke gå gjennom skamrunden over å ikke sette pris på å være hvit og rik og bo i Norge med mat og vann og alt det der denne gangen. Den runden kommer uansett i morra, uavgengig av om jeg spiser eller ikke spiser.

Jeg må hente fram det eneste verktøyet jeg kan finne nå, bekreftelser designa for å holde meg på bakken:

HUSKELAPP for Prosjekt Jeg Skal Spise i Morra For Faen:

• Jeg forsøker å akseptere min virkelighet som den jeg må være i nå, og mine tullete utfordringer er like fullt utfordringer, og utfordringer krever arbeid for å overkommes.
• Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet over å bruke kreftene mine på å greie å få i meg næring.
• Det er flere enn meg det går utover hvis jeg ikke gjør som jeg skal.
• Jeg kommer ingen vei hvis jeg ignorerer dette (lenger).
• Å spise mat er uunngåelig.
• Alle som lever spiser mat og det er ikke noe skamfullt i det.
• Jo mindre jeg spiser, dess mindre greier jeg å forbrenne.
• Jeg har spist mat masse ganger før og jeg har ikke noen grunn til å tro at jeg ikke greier det nå eller kan slippe nå heller.
• Det er større sjanse for at jeg blir mer til bry for andre hvis jeg ikke spiser mat.
• Når det kommer til akkurat dette, er jeg klar over og bevisst på at jeg ikke alltid har et rasjonelt tankesett. Derfor hører jeg på andre som jeg kan stole på når det kommer til akkurat dette.
• Jeg må bruke krefter for å få tak i nye, og gjør jeg ikke det, får jeg ikke gjort noe.
• Mat er et gode man må tillate seg og være takknemlig for, ikke noe skittent man kan tråkke rundt.
• Kroppen greier å rense seg selv. Mitt indre råtner ikke og det begynner ikke å gro parasitter i meg av usunn mat.
• Jeg veit jeg kan klare dette.
• Jeg er ikke et snøflak, jeg er ikke spesiell og jeg både trenger og KAN spise hver dag.

Jeg må bare greie å tro på dette. Jeg har kommet litt av veien, for jeg husker på en måte at jeg veit at dette er riktig, men jeg greier liksom ikke å tro på det, og skjønner egentlig ikke hvordan i alle dager jeg skal kunne greie alt dette. Jeg aner ikke hvordan jeg skal greie å holde meg på denne usynlige ihjelslitte lina gjennom den stormen det brygger opp til nå.

Jeg må bare. Funker det å bare prøve å gjøre det så enkelt? Jeg MÅ. Ikkeno valg, ikkeno strutsing, ikkeno unnskyldninger.

Jeg må, må, MÅ.

...Å herregud, gi meg styrke.

Kryptisk om brutte løfter og kort sikte

Jeg bryter løftet mitt igjen i dag.

Det løftet som ble halvhjerta avgitt, men nærmere helhjerta gjennomført. Det løftet som virka så malplassert og saturert i forhold til den myke pastellpaletten rundt, løftet som virka totalt poengløst, men som fortsatt ga meg små forsiktige dytt i sin retning når jeg ville vike unna og gjemme meg.

I dag tillater jeg meg litt sjuk glede. Det er faktisk bedre enn ingen glede, «bare på kort sikt, Isabel», javel, men så har jeg vel litt kort sikte da.

Én jævla dag, og jeg har kontrollen nå, og det er ikke noe jeg bare sier for å få være i fred i den infiserte sjukdomsgrotta mi, det er noe jeg sier fordi jeg føler det, med hele meg. Jeg er faktisk sikker, og det er jeg ytterst sjeldent, spesielt når det kommer til saker omhandlende mitt eget ve og vel.

Dette vil gi meg det jeg trenger for nå, og herregud som jeg trenger det. Det vil faktisk hjelpe meg videre. Noen ganger er man avhengig av en pause for å samle kreftene. Og dette er den pausen jeg har lengta etter.

Ettersom jeg ikke kan forklare dette til deg som jeg ga dette løftet til, og jeg nå bryter det med viten og vilje, innrømmer jeg alt teoretisk sett for hele verden, her, på min egen (feige) måte. Jeg innrømmer alt, men legger meg ikke flat. Jeg burde ikke avgitt det løftet (men når det er sagt; det har hjulpet meg mye. Og det var vel strengt tatt derfor du fikk meg til å love det in the first place, var det ikke?). Jeg er rævhardt imot å avgi løfter man ikke har all intensjon om å holde. Virkelig. Hadde det vært en forening som jobba med å forebygge og motvirke ustødige og brutte løfter, ville jeg vært med og gått med T-skjorter, skrevet under på kampanjer og gjort mitt. (Som igjen tvilsomt hadde vært stort, men tanken teller i hvert fall teoretisk.)

Med et noe friskere tankesett ville jeg ikke lovt det når jeg ikke mente det. Jeg lot det skinne gjennom også, hvor halvhjerta det var, og jeg veit du så det.

Jeg kan ikke legge meg flat, for det jeg mener er riktig å gjøre nå, blir motsatt av det jeg lovte. Og da får man ikke lagt seg særlig flatt, om jeg så hadde prøvd å fake det likevel (noe jeg for så vidt også er imot), ville det syntes uansett. Skitne klumpen meg på strøket duk. Neiass.

Jeg kan ikke beklage det jeg gjør (eller ikke gjør, alt etter hvordan man vrenger det) i dag. Jeg veit at det er det riktige, og det mener jeg virkelig. Men jeg beklager at jeg bryter løftet jeg ga deg. Jeg veit at det er feil, og det mener jeg også like sterkt. Jeg beklager at du følte behovet for å få det løftet avgitt i det hele tatt, det blir for dumt at det skal føles nødvendig for deg, og jeg veit det. (Enda en ting jeg er imot).

Kanskje du veit at løftet brytes, kanskje du vil se videre at jeg greide meg, at jeg tok dette - som du ville sett på som en dum sjanse med én av to dum og dummere utfall - og greide meg likevel, uten å ødelegge.

I tankene mine skal jeg i hvert fall vise deg; dette skal ikke være et av mine endeløse downfalls. Noen ganger står ikke svaret i boka. Noen ganger kjenner man seg selv best.
Dette er en av de gangene.

Takk ♥

Dag 1 NYKTER

Heldigvis sov jeg ca hele dagen. Så jeg slapp forholdsvis billig unna. Men de få timene jeg var våken var egentlig mer enn nok ass..

Spiseforstyrrelsen jubla jo høylytt ettersom jeg ikke spiste noe. Men resten av hodet og kroppen pekte meg ut som forræder og lova møkk og hælvette i tida framover. Krangla selvfølgelig med kjæresten, og det er jo forståelig nok når vi er to uhelbredelige stonere med delvis overlappende diagnoser som plutselig fratas hovedmestringsstrategien vår. Ellers ble det tid til en grinetur opp i «skauen» og en liten runde med barberbladet på badet. Bærre kosen altså.

Jeg prøver å være fornøyd med at jeg ikke sprakk, og at jeg faktisk hadde kontroll mens jeg dreiv på på badet.

[...]

Dette ble da forferdelig ubehagelig å skrive om. Så nå gjorde jeg det jeg lovte meg selv da jeg oppretta denne bloggen at jeg aldri sku gjøre; jeg sletta nettopp det jeg skreiv fordi det ble for skummelt å skulle poste det. Selv om jeg veit at ingen leser bloggen, og om noen mot all formodning en gang i framtida skulle finni på å rota seg inn her, så er jo hele greia anonym uansett.

Det er bare noe med det ordet. Selvskaaaaaading. Barberbbbblllaaaaaaader. Emofaen! Ærgh.

Jeg skammer meg.

Men det er ikke derfor.

Tror jeg vaffal.

Det bare føles så personlig, så sårt og usikkert og fragilt å bare skulle slenge utav seg på Den Vide Verdensveven. Så utrolig hensynsløst, på en måte. Mot hvem eller hva veit jeg ikke. Skjødesløst i hvert fall. Psykisk hygiene altså. Viktig. Og akkurat dette med selvskadinga skal visst bare være mitt-mitt-MITT. Jeg vil ha det rent, urørt, for meg selv.

Jada, arr og kutt og alt det der - de er jo der, de - og om noen som har no med det (les: behandler/postoverlege etc.) spør meg, så har jeg ikke noe problem med å innrømme det selv, når de uansett bare kan lese det i journalen min.

10 år har gått siden jeg ble «avslørt». Og jeg er fortsatt like redd for å bli tatt for enten å være tragisk, dum, håpløs, «gal», eller på den andre sida rett og slett en overdramatisk emofjortis.

Dette er Dag 2. Med stor D. Dag 2 nykter. Og det hadde vel ingen trodd. Kanskje minst av alt meg.. :P

Min egoisme og tanker om pårørende

I går ettermiddag/kveld skreiv jeg dette:

«Så ble det ingen mat i går. Og en så rolig dag har jeg ikke hatt på lenge! =)

Jeg greide å tenke meg om før jeg gjorde ting, noe som naturlig nok resulterte i mindre følelsesutbrudd. Jeg ble fortsatt plaga med skadetvangen (not to be confused with selvskadinga, altså, dette er to forskjellige greier. Jeg tør visst ikke helt å gå inn på hva det går ut på sånn praktisk, men tvangshandlingene mine er helt ufarlige, og selv om merkene noen ganger kan se dramatiske ut de første dagene, etterlater det ganske lite med arr etter hvert. Den første behandleren jeg snakka med dette om kalte det skadetvang, så ettersom jeg ikke hadde noe navn på det selv så ble det bare til det.), men hele tvangsseansen var over på bare litt over en time, og jeg hadde ikke «sunket» helt inn i min egen verden ennå da jeg greide å slutte.

Jeg fikk fred fra mye av hodekjøret som pleier å stå på repeat hvert jævla sekund, jeg greide»

Og der stoppa det. Midt i setninga ble jeg kjempedårlig, spydde masse magesyre (ufrivillig) mens hjertet tok av med trommevirvler fra hævlette og forsøkte å sprenge seg ut gjennom brystet.

Etterpå sovna jeg på sofaen, og min supersnille kjæreste vekka meg forsiktig etter en times tid og tok meg med ut på en røyk. Han konfronterte meg med at jeg ikke hadde spist, og først ble jeg totalt bitch, helt sånn herregud da mann, jeg har jo nettopp våkna etter å ha spydd, tviler på du ville vært så jævla keen på mat sjøl, pass dine egne jævla saker. Sånn 2 sek etterpå greide jeg å innse at jeg oppførte meg som ei drittkjerring og sa unnskyld.

Vi kom oss inn, og jeg tok meg 15 minutter til å lese over lista mi med grunner til å spise, og fokusere på den faktiske betydninga av ordene. Jeg skjønner ikke hva det egentlig er som er så vanskelig med å bare spise, men det er nesten som jeg på en måte må «logge meg på» eller hva jeg skal si, og at jeg konstant glemmer passordet. Jeg VEIT jeg har passordet, jeg hadde det i går eller dagen før der f.eks., men i dag er det bare totalt blåst ut av hodet mitt, og det føles ut som jeg ikke aner hvor jeg skal begynne å leite for å finne det igjen.

 Jeg lurer på om et eller annet er blitt forandra inni «systemet» mitt? At noen en eller annen gang har gått inn og skrudd om på standardinnstillingene; fra [ DEFAULT SETTING = EAT ] forandra til [ DEFAULT SETTING = DO NOT EAT ]. Ellerno.. :P 

Det høres jo sikkert ut som en dårlig unnskyldning eller bare random vas, men så er det jo en grunn for at jeg skriver det her og ikke sier det til noen også da. Hehem.
Jeg er i hvert fall helt jævlig å ha med å gjøre når jeg stresser rundt i ambivalensen og leiter etter passordet/vurderer å gi opp leitinga.

Jeg HATER det når jeg tillater meg selv å la min egen negativitet sive ut på andre når de faktisk forsøker å hjelpe meg.

Og jeg har hele spekteret; (her er en trivelig liten oversikt)

• Jeg kan hyle og skrike som en jævla 3-åring, totalt uten logikk og fullstendig fastlåst i sitt eget trass
• Jeg kan være hu sure halvgamle fitta som kritiserer, diskuterer, konfronterer og kverulerer på hvert eneste ord som kommer ut av kjeften din
• Jeg kan være fjortisbitcha fra hælvette - herregud ass *eyeroll* dette gidder jeg ikke diskutere. Jeg gjør som jeg vil, for faen, du kan ikke bestemme over meg. Jeg har til og med langa ut noen bitchslaps mot typen, og dette på tross av at jeg selv har vært gjennom et voldelig forhold og blir kvalm bare ved tanken.
• Jeg kan være den selvmedlidne emo-ungen som mener ingen forstår hvor vanskelig det er for akkurat meg spise akkurat nå, eller jeg kan til og med dra en type javel, så det er så FARLIG å ikke spise altså, fordi jeg kan DØ? Vel, jeg dør faktisk HVIS jeg spiser! Og da må jeg ha det fuckings JÆÆVLIG hver dag fram til jeg endelig ikke orker mer og tar livet av meg. Hvis jeg lar være å spise kan jeg i hvert fall leve og ha det greit den siste tida! Eller hva om jeg bare stikker og dør med det samme? Så slipper vi dette jævla problemet?! osv.
• Jeg kan være helt stille og fjern og tilsynelatende umulig å få no særlig kontakt med, unngå alt eller evt. bare aldri stå opp.

Jeg veit hvor jævlig irriterende jeg kan være, og at det er en belastning for kjæresten min (og ville sikkert vært en belastning for andre også hvis jeg hadde hatt noe sosial omgang), men jeg fortsetter. Spesielt irriterende må det være ettersom det er et slags press på å ikke være «slem» mot den «syke», og kjæresten min har fått trøkka inn i hodet fra både akuttposter og behandlere hvor viktig det er å «støtte» meg. Jeg er ikke like ille som jeg var, men jeg tenker likevel at jeg virkelig har sympati for alle som må være rundt en person som (uavhengig av grunn) oppfører seg urettferdig og liksom skal «få lov».

Jeg prøver å motarbeide dette hver dag. Vi må alle ta ansvaret for våre egne problemer osv. Jeg prøver å beklage så mye jeg kan til kjæresten, forklare ham at jeg forstår hvor slitsomt det er. At han må slippe å være min barnevakt. Men det går jo ut over ham om han lar være også. Plutselig har jeg gjort noe som ødelegger ferieplanene vi har nå snart f.eks. Og tenk for en forfeeerdelig kjæreste han ville vært hvis han hadde dratt aleine på ferie mens staaaakkars meg hadde vært innelåst på sykehus (nevermind at det i så fall ville vært min egen feil at jeg havna der og nevermind at vi ikke kan få tilbake pengene for billetter og hotell). Det verste er at jeg faktisk sikkert ville syntes det. Så ego kan man faktisk bli! Jeg føler virkelig med «pårørende» til folk som meg. Jeg får behandling i bøttevis, mens kjæresten bare blir bedt om å hjelpe meg, men det er jo ingen som hjelper ham.

Tror heller ikke det er bra for mennesker som sliter psykisk å føle seg (i enda større grad enn man allerede gjør) som en belastning for dem rundt. At man til tider føler man burde legge seg inn på institusjon med hovedmotivasjon for innleggelse at partner eller familie skal få en pause, og at man i tillegg kan bli oppfordra av de som skal være fagfolk til å faktisk gjøre dette(!!), sier jo seg selv at blir feil bruk av ressurser..!

Jeg greide å spise i går. Til slutt. Det er helsebringende for meg. Men det kjæresten min måtte gjennom for at det skulle skje, var ikke helsebringende for ham.

Vi har forsøkt å gjøre ting på mange forskjellige måter, men bor man sammen så er det vanskelig å komme unna disse problemstillingene, både mht. spiseproblemer, skadetvang, selvskading og alle de andre problemene som JEG har laga meg, men som til stadighet tvinger seg inn og er blitt en ganske stor del av MIN KJÆRESTES hverdag. Og tro det eller ei, min kjæreste har faktisk sine egne problemer.

Dette føles feil #feil FEEIILL.

These Days...

Nå sitter jeg og gruer meg til i morra. Jeg skal selvfølgelig ingenting, som vanlig, men det er VEIEDAG. Det skulle egentlig være i dag, men det hadde jeg lykkelig fortrengt da jeg ble servert Pepsi Max på senga:P
Jeg har avtalt med Spiseforstyrrelsen at den skal la meg ha sommeren i fred, mot at jeg gjør noen småting så den ikke føler at den mister kontrollen helt i mellomtida, og at jeg heller skal gi den mer plass til høsten. Men så langt er den fortsatt veldig oppmerksomhetssyk og masete syns jeg. Hver eneste gang det kommer en tanke eller et innfall, må jeg bruke fullt fokus på å avvise den, gjenta avtalen vi har, og skynde meg å distrahere hjernen så den ikke får begynt med så mye diskusjon. Og når Spiseforstyrrelsen bestemmer seg for å oppføre seg som en kolikkbaby, tar dette opp så jævla mye tid og energi at jeg får faen ikke gjort annet. But then again, jeg har ikke akkurat så mye viktig å foreta meg heller. Dessuten, kan jeg fortrenge en veiedag har det i hvert fall skjedd et eller annet (!!), så jeg holder fast på at dette skal funke. Jeg orker ikke ha med meg kolikkbabyen til Køben...

Ellers skulle jeg og kjæresten egentlig gå en tur til vannet i dag (egentlig-egentlig på onsdag, og også planlagt og feila i går:P), men jeg stod opp alt for seint og er i dårlig form, så da ble det ikke i dag heller. Da er det tydeligvis bedre å råtne i restene av sitt eget liv i fosterstilling foran TV-en.

Men denne kolikkbabyen altså. Én tanke kommer jeg meg ikke unna virker det som; Spiseforstyrrelsen prøver å mase til seg en fastedag. Jeg tror det er fordi det er veiedag i morra, og den får litt panikk. Jeg greide ikke avvise tanken før litt av den hadde rukket å feste seg, så nå ligger den liksom der hele tida og skvulper like under overflata så jeg må ta valget igjen minutt for minutt virker det som. Jeg prøver å skyve den unna så lenge, si "jada du skal få fastedag" uten å mene det så jeg skal få fred, men Spiseforstyrrelsen skjønner når jeg ljuger om sånt dessverre...

Et lite lyn slår ned i hodet mitt mens jeg sitter her og skriver;o Jeg tror nettopp jeg har fått min første hjelp av å skrive denne bloggen:D Jeg tror Spiseforstyrrelsen og jeg kan bli enige om et lite kompromiss så jeg kan få være i fred ei stund; jeg prøver meg med "Jada du skal få fastedag! INNTIL VIDERE". Så tar vi den diskusjonen når den kommer liksom. Kanskje til og med på et tidspunkt der sulten hjelper meg å velge riktig:)