Veiedag;o & Knokkelminner

Veiedag på lørdag. NED 0,7 kg.

Og selv om jeg har bestemt meg for å ikke bry meg i sommer, kjenner jeg at JA, nå er ting litt greiere. Nå kan jeg gå videre for ei stund. Nå kan jeg konsentrere meg om andre ting, for nå er denne delen av situasjonen under kontroll. Og da er det jo egentlig bare bra; hadde jeg ikke brydd meg, ville jeg jo ikke fått denne oppturen:)

Kjenner jeg gleder meg litt til høsten, jeg husker følelsen av rene knokler, den evige lettheta, ingenting kan fange meg, jeg var nesten usynlig. Jeg var nesten der. Nesten.

Jeg blir tatt tilbake til et øyeblikk der jeg ikke før i ettertid skjønte hva som hadde foregått. Jeg var på mange måter "redusert" (eller konsentrert som jeg liker å tenke på det som) i kropp og "tankekraft" pga. lav vekt, eller som legen så fin-formelt beskrev det: "Du er jo helt fjern" (xD). Minnene flyter i hodet...

"Dette har jo gått alt for langt," sier avdelingslegen.

Flere små oversetterstemmer begynner å summe i hodet:

Én blir redd, føler seg "avslørt" og nesten trua, mener dette er en akutt faresituasjon. Store neonskilt blit plutselig rigga opp og blinker nærmest blendende i hjernen min; EVACUATE EVACUATE - stikk av fra situasjonen NÅ før vi blir fanga. Fort, fort, fort.

En annen blir sint, hva faen egentlig. Jeg fatter at disse legemenneskene måtte si noe da jeg var 14 altså, men over fylte 18, i tillegg til å ha blitt lova og til og med fått svart/hvitt på stempla fuckings papir at de skulle holde seg unna Spiseforstyrrelsen under denne innleggelsen!

Men, selvfølgelig  bare så lenge jeg gikk med på en laang liste med lege-ting: jeg måtte opp til alle måltider og spise minst to knekkebrød pluss noe av middagen, jeg måtte godta kontrollert/overvåka veiing, regelmessige blodprøver og sånn hjerte-måle-greie der man må slenge fram puppa for å bli påklistra elektroder (husker ikke hva det heter akkurat nå), jeg fikk ikke lov å delta på noen av de fysiske aktivitetene etc.

Og jeg hadde jo faktisk holdt min del av avtalen! Det var det som gjorde meg mest sint. Her prøvde jeg å jobbe med all den andre dritten i hodet mitt, selv om disse knekkebrødene og måltid på steder der andre kan se meg når jeg spiser (ja, de følger jo faktisk med på hva jeg spiser, om jeg spiser, hvor mye jeg spiser - for meg er det en helt sykt jævlig tanke) i seg sjøl nesten var nok til å knekke meg, i tillegg til at jeg hold meg HELT rusfri under oppholdet uten noe eget rustiltak.

Bilde: fra Isabels kladdebok

Jeg følte jeg hadde ofra ganske mye for å få hjelp til noen av de andre greiene jeg sliter med, nettopp fordi jeg på det tidspunktet kunne kjenne veldig godt at jeg trengte hjelp og hva jeg trengte hjelp med. Jeg syntes jeg greide fint selv å kjenne hvor skoa trykka ettersom den faktisk trykka noe helt jævlig. På min fot. Og jeg hadde for første gang tatt ansvar, virkelig gått inn for det selv. Selvfølgelig med anbefalinger, sterke meninger og motivasjon fra behandler og psyk-teamet etc, men likevel; det var MIN avgjørelse og JEG som ikke orka å ha det sånn lenger. Hvis du har jævlig vondt et sted på kroppen, trenger du ikke akkurat en lege til å fortelle deg hvor det er. Hvorfor tror de at det alltid er annerledes med psyken?

En tredje oversetter slenger det legen faktisk har sagt tilbake i trynet mitt;
"Dette har jo gått alt for langt" brummer ekkoet i skallen min. Oversetteren fortsetter i sin egen stemme, eller er det min stemme, hvisker jeg? Alt for langt. Alt for langt. Dette har jo gått alt for langt.
Konsekvensene jeg har blitt advart mot flikker gjennom hodet i voldsom fart; jeg ser tennene mine nesten borte i kjeften, sonder, et liv i evig bortråtning,  hjertestans, en ukontrollert død. Det verste jeg kan tenke meg. Barnet jeg aldri kommer til å få. Sårt gråtende og uforstående til hvorfor mamma velger knokler framfor sitt eget barn...

Men aller høyest var den siste stemmen. Og det var den som vant den gangen. Den overdøva alt det andre, tok over. Den var høyest, klarest, den praktisk talt lyste (i den grad en stemme kan lyse liksom.. Men den gjorde faktisk det:P). Når hjernemassen ble fylt av denne stemmen, ble den også fylt av et glitrende lett lys som gjorde alt annet gjennomsiktig og uviktig. Stemmen kvitret nydelige historier om alt som skulle komme.
 ~ Så nær var jeg nå, at jeg kunne se meg selv dansende på enga. ❤️ 

"Dette har jo gått alt for langt," sa legen.

Men det jeg hørte var bekreftelser på at jeg var flink.

Bilde: fra Google

These Days...

Nå sitter jeg og gruer meg til i morra. Jeg skal selvfølgelig ingenting, som vanlig, men det er VEIEDAG. Det skulle egentlig være i dag, men det hadde jeg lykkelig fortrengt da jeg ble servert Pepsi Max på senga:P
Jeg har avtalt med Spiseforstyrrelsen at den skal la meg ha sommeren i fred, mot at jeg gjør noen småting så den ikke føler at den mister kontrollen helt i mellomtida, og at jeg heller skal gi den mer plass til høsten. Men så langt er den fortsatt veldig oppmerksomhetssyk og masete syns jeg. Hver eneste gang det kommer en tanke eller et innfall, må jeg bruke fullt fokus på å avvise den, gjenta avtalen vi har, og skynde meg å distrahere hjernen så den ikke får begynt med så mye diskusjon. Og når Spiseforstyrrelsen bestemmer seg for å oppføre seg som en kolikkbaby, tar dette opp så jævla mye tid og energi at jeg får faen ikke gjort annet. But then again, jeg har ikke akkurat så mye viktig å foreta meg heller. Dessuten, kan jeg fortrenge en veiedag har det i hvert fall skjedd et eller annet (!!), så jeg holder fast på at dette skal funke. Jeg orker ikke ha med meg kolikkbabyen til Køben...

Ellers skulle jeg og kjæresten egentlig gå en tur til vannet i dag (egentlig-egentlig på onsdag, og også planlagt og feila i går:P), men jeg stod opp alt for seint og er i dårlig form, så da ble det ikke i dag heller. Da er det tydeligvis bedre å råtne i restene av sitt eget liv i fosterstilling foran TV-en.

Men denne kolikkbabyen altså. Én tanke kommer jeg meg ikke unna virker det som; Spiseforstyrrelsen prøver å mase til seg en fastedag. Jeg tror det er fordi det er veiedag i morra, og den får litt panikk. Jeg greide ikke avvise tanken før litt av den hadde rukket å feste seg, så nå ligger den liksom der hele tida og skvulper like under overflata så jeg må ta valget igjen minutt for minutt virker det som. Jeg prøver å skyve den unna så lenge, si "jada du skal få fastedag" uten å mene det så jeg skal få fred, men Spiseforstyrrelsen skjønner når jeg ljuger om sånt dessverre...

Et lite lyn slår ned i hodet mitt mens jeg sitter her og skriver;o Jeg tror nettopp jeg har fått min første hjelp av å skrive denne bloggen:D Jeg tror Spiseforstyrrelsen og jeg kan bli enige om et lite kompromiss så jeg kan få være i fred ei stund; jeg prøver meg med "Jada du skal få fastedag! INNTIL VIDERE". Så tar vi den diskusjonen når den kommer liksom. Kanskje til og med på et tidspunkt der sulten hjelper meg å velge riktig:)