These Days...

Nå sitter jeg og gruer meg til i morra. Jeg skal selvfølgelig ingenting, som vanlig, men det er VEIEDAG. Det skulle egentlig være i dag, men det hadde jeg lykkelig fortrengt da jeg ble servert Pepsi Max på senga:P
Jeg har avtalt med Spiseforstyrrelsen at den skal la meg ha sommeren i fred, mot at jeg gjør noen småting så den ikke føler at den mister kontrollen helt i mellomtida, og at jeg heller skal gi den mer plass til høsten. Men så langt er den fortsatt veldig oppmerksomhetssyk og masete syns jeg. Hver eneste gang det kommer en tanke eller et innfall, må jeg bruke fullt fokus på å avvise den, gjenta avtalen vi har, og skynde meg å distrahere hjernen så den ikke får begynt med så mye diskusjon. Og når Spiseforstyrrelsen bestemmer seg for å oppføre seg som en kolikkbaby, tar dette opp så jævla mye tid og energi at jeg får faen ikke gjort annet. But then again, jeg har ikke akkurat så mye viktig å foreta meg heller. Dessuten, kan jeg fortrenge en veiedag har det i hvert fall skjedd et eller annet (!!), så jeg holder fast på at dette skal funke. Jeg orker ikke ha med meg kolikkbabyen til Køben...

Ellers skulle jeg og kjæresten egentlig gå en tur til vannet i dag (egentlig-egentlig på onsdag, og også planlagt og feila i går:P), men jeg stod opp alt for seint og er i dårlig form, så da ble det ikke i dag heller. Da er det tydeligvis bedre å råtne i restene av sitt eget liv i fosterstilling foran TV-en.

Men denne kolikkbabyen altså. Én tanke kommer jeg meg ikke unna virker det som; Spiseforstyrrelsen prøver å mase til seg en fastedag. Jeg tror det er fordi det er veiedag i morra, og den får litt panikk. Jeg greide ikke avvise tanken før litt av den hadde rukket å feste seg, så nå ligger den liksom der hele tida og skvulper like under overflata så jeg må ta valget igjen minutt for minutt virker det som. Jeg prøver å skyve den unna så lenge, si "jada du skal få fastedag" uten å mene det så jeg skal få fred, men Spiseforstyrrelsen skjønner når jeg ljuger om sånt dessverre...

Et lite lyn slår ned i hodet mitt mens jeg sitter her og skriver;o Jeg tror nettopp jeg har fått min første hjelp av å skrive denne bloggen:D Jeg tror Spiseforstyrrelsen og jeg kan bli enige om et lite kompromiss så jeg kan få være i fred ei stund; jeg prøver meg med "Jada du skal få fastedag! INNTIL VIDERE". Så tar vi den diskusjonen når den kommer liksom. Kanskje til og med på et tidspunkt der sulten hjelper meg å velge riktig:)