tirsdag 18. november 2014

Dag 69 Nykter

Ting har vært utrolig strevsomt i det siste. Ambivalensen kødder med hodet mitt og føkker totalt opp retningssansen. Jeg blir gående i sirkler og åttetall, fram og tilbake, rundt og rundt. Kaoset gror armer som napper meg rundt anklene. Alt drar meg i forskjellige retninger; det blir rett og slett for mye. Alle disse evige diskusjonene og vurderingene og alle de forskjellige meningene som ytres om meg og hva jeg burde gjøre og ikke gjøre, i privat høylytt debatt eksklusivt bare for meg og direktesendt fra inne i skallen min (jeg er litt av en VIP der inne/*les: kronisk selvopptatt*), uten at jeg til syvende og sist har en dritt jeg skal ha sagt, virker det som.. Tankene jeg ikke vil ha som planter seg og formerer seg der inne, hviskinga i Mørket, alt dette jeg plutselig får beskjed om at er bestemt. Tida er ute, du var for sein, vedtak fattet. Og jeg kan kjenne i hele meg at jeg ikke har noe valg. Ingen vetorett tilgjengelig.
Legetimer, henvisninger, samtalemøter, terapi, innleggelser. Diskusjonene på utsida av hodet mitt er en dimensjon for seg selv.
Jeg blir fortalt at det er vanskelig å tenke klart når man er på min BMI. Og at man blir mindre motstandsdyktig, at det er vanskeligere å stå imot tvang og destruktiv atferd. At det kan være lettere å ordne opp i andre ting hvis jeg får et bedre tak på mat og søvn først.
Jadaaaa. Jeg fatter teorien. Den er den samme som den har vært i alle år.
Men. Det samme sa de om rusen. Jeg har vært nykter i snart 70 dager. Jeg er fortsatt like avstengt, det tar bare mye mer krefter å holde det sånn, men uten at jeg greier å gjøre noe med det. Det går fullstendig automatisk, og jeg føler meg totalt ute av standt til å skulle kontrollere det. Jeg har enda mindre kontroll over maten enn før, folka i hodet mitt er mildt sagt uforutsigbare. For ikke å snakke om uenige. Det handler visst bare om hvem som roper høyest når.

Jeg skammer meg sånn over all spisinga. Ikke at jeg ikke skamma meg over å la være å spise, men da kom det mer fra «ytre» påvirkninger. Jeg skamma meg fordi jeg var redd for kommentarene fra fremmede folk på gata, både fremmede og kjentes oppfatninger og det å bli satt i bås som den selvopptatte, umodne, forfengelige og svake anoreksi-klisjéen.
Den dårlige samvittigheta jeg hadde da kom fra alt stresset jeg påførte pappa og de bekymrede øynene hans, alle løgnene jeg serverte for å få dem til å se en annen vei. Måten jeg lot mitt eget piss renne fritt over på kjæresten, som virkelig ikke fortjente noe av det, og som i tillegg hadde mer enn nok med seg selv.
Skammen kom fra KMs ord som kimte i hodet; stakkars bortskjemte hvite lille rike pike, etterfulgt av et lysbildeshow av utsultede Afrika-barn med fluer svermende og de perfekte knoklene stikkende ut fra bak huden.

Nå skammer jeg meg fra innsida.
Dette er ikke meg.
Jeg har jo selvkontroll. Jeg er herre over kroppen min. Jeg kan få den til å gjøre som jeg vil.
Det er bare at nå blir jeg utbasunert av alle disse tilstedeværelsene. Deler av kroppen min har flytta opp i hodet, og tatt med seg alle mulige krav og evige klager. Jeg pleide som regel å greie å holde dem hver for seg; uansett hva kroppen mente, så holdt det seg der det hørte til. Vondt i magen var vondt i magen, det dreiv ikke uten videre og vrei seg unna og forplanta seg videre og morpha seg om til tanker som kanskje jeg skal spise noe? (Hva med hele kjøleskapet for eksempel?), UPLANLAGT.
Den dårlige samvittigheta kommer fra pengene jeg kunne brukt på julegaver og adventskalender til kjæresten, som jeg syntes det var en bedre idé å bokstavlig talt trekke ned i dass. Den kommer fra løftene jeg bryter, alt pisspreiket mitt om at i morra, da skal jeg skjerpe meg. Innimellom kommer den fra urettferdig kjefting når jeg «MÅ» inn på badet NÅ og være der et år (du må pisse sier du? SYND for DEG.) så jeg ikke skal måtte ta konsekvensene av grådigheta mi på vekta.

Jeg hadde en viss kontroll. Så kom selvmedlidenheta og grådigheta og jeg ofra blindt kontrollen i et svakt øyeblikk. Så nå kan jeg vel egentlig bare ha det så godt.
Jeg aner ikke hvordan jeg ska komme meg ut av dette. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvordan ting egentlig skal fungere. Jeg har ikke vært der siden jeg var 3 fuckings år. Ikke husker jeg noe av livet før fylte 3, og ikke kunne jeg vel brukt stort av den innsikta for å lede meg på veien nå uansett, over 20 år seinere. Det er jo en viss forskjell på hva som kreves for å innfri «normalen» for en 3-åring og en på 24...


Har jeg styrken til å bli frisk? Har jeg noensinne i det hele tatt hatt den? Kommer jeg noen gang til å ha den? Hvor i alle dager skal jeg i så fall hente den fra..?!!