tag:blogger.com,1999:blog-76511468339851434112024-03-14T08:11:39.146+01:00**isdraape: ISABEL IN STONE** ~ my headrace: <br> veien opp og ned, men forhåpentligvis FRAMOVER etter hvert. Deler tanker og erfaringer fra en psykisk syk hverdag anonymt, men ærlig.Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.comBlogger42125tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-3899921631111279582016-12-01T17:52:00.002+01:002016-12-01T17:52:38.253+01:0001. desember 2016<b><i> <span style="color: #134f5c;"> <span style="font-family: "georgia" , "times new roman" , serif;">Så var det 1. desember igjen.</span></span></i></b><br />
Jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg i år. Sjokoladekalenderen er for lengst kjøpt inn, og jeg har (nesten) klart å venne meg til at den er min, der den står og venter på meg på CD-hylla med billige løfter om adventskos og julemagi. 9,90-kroners sådan, for å være eksakt. Jeg veier 4 kg mer enn jeg gjorde i fjor på denne datoen. Idéen var å bevise for meg selv at én liten sjokoladebit hver dag ikke er farlig, og samtidig knytte det til noe koselig og tradisjonsaktig. Men så skulle jo selvfølgelig 1. desember komme allerede idag, og havne på akkurat <em>denne</em> dagen, og hodet mitt mener <em>denne dagen</em> er <strong>fastedag</strong>. Og da blir det en dårlig start på kalenderprosjektet og rot i systemet. For hva gjør jeg med sjokoladen bak den første luka da? Ikke kan jeg gi den til noen, og jeg kan jo ikke spise TO biter dagen etter. Og om jeg lar den ligge, er det liksom et nederlag, en vond påminnelse om at jeg mislyktes allerede første dag, og hva faen er poenget da liksom..<br />
<br />
Akk, disse store spørsmålene altså. Liv og død, verden og univers, himmel og helvete, kreftgåter og sjokoladekalendere. Lenge leve hverdagsfjaset, som lar hodet slippe unna alt som egentlig betyr noe, som lar følelsene holde seg innenfor egenverdien på vekta, datoen på kalenderen, summen på kontoen - hva enn det måtte være man klamrer seg hvitknoket fast i for ikke å dette ned i fallgruvene - de som er så dype at du om du skulle overleve risikerer å finne noe av <em>ekte</em> verdi der nede, noe som virkelig hadde betydd noe å miste. Som livet, for eksempel, selv om jeg ikke greier å se på det som noe annet enn en litt for høy puls på rundgang i evig semiråtnende kjøtt. Tenk at jeg har overlevd helt til nå. Tenk at jeg fortsatt ikke setter pris på det. Tenk hvor mange ressurser som har blitt brukt på å holde den pulsen i gang, rundt og rundt, i alle disse årene, dagene, timene. Jeg blir kvalm, men det er kanskje naturlig å bli litt svimmel ettersom jeg konstant går i ring, jakter drager og min egen hale i takt med denne runddansende pulstromma, forfulgt av og livredd for min egen skygge.<br />
<br />
Ofte drømmer jeg om å donere livet mitt bort til noen som vil ha det, noen som kjemper mot en sykdom de ikke har laga seg selv, som de ikke fortjener, og ikke selv kan finne ut av hvordan de skal bli friske fra. Noen med et nydelig sinn i en ødelagt kropp. Noen som hadde satt pris på min kropp (selv om den ikke er allverdens verken helsemessig eller på noen annen måte, for den saks skyld), men som kan bli helt OK fungerende, om den får komme til noen som vil ta vare på den i stedet for å ødelegge den.<br />
<br />
Medium pent til velbrukt kropp, eksl. 2 stk visdomstenner og 1 stk blindtarm, oppussingsprosjekt, men uten så langt kjente nødvendigvis varige skader på vitale organer, alle lemmer intakt, nærsynt, lite emalje og mindre estetisk tiltalende, delvis arvelig belasta og noe miljøskada, utlegg til medisinsk vedlikehold vil påløpe fram til objektet er ferdig restaurert. Forbehold om at noen ubehagelige overraskelser kan forekomme da nåværende eier ikke har gjennomført anbefalte medisinske utredninger ila de siste 5 år. Gis bort mot henting forutsatt skriftlig bindende avtale med garanti for at objektet ikke blir brukt til hatefulle, diskriminerende, krenkende, voldelige [unntak kan gjelde her i nødssituasjoner der det er fare for liv eller helse. NB! Dyreliv skal i denne sammenhengen hovedsaklig prioriteres over menneskeliv] eller andre formål som kan være skadelige for andre mennesker , dyr eller naturen.<br />
<br />
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-34438818591553405872016-09-09T12:00:00.000+02:002016-09-09T12:00:26.096+02:00Du forsvant<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px;">
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;"> Jeg tenker ofte på deg, ennå.</span></div>
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px;">
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;">Det gjør ikke like vondt like fort nå som det gjorde før, at du er borte, men det er mye som stikker, av alle de hundre millioner stedene i hodet jeg unngår, har stedene du er på, blitt en av dem. Det er mye jeg savner, mye jeg føler jeg gikk glipp av - av en av disse sjeldne sterke sortene jeg aldri finner igjen, men alltid fortsetter å lete etter. Sånt som vekker sjela - sånt jeg tviholder så hardt på at jeg nekter å slippe selv om det har forsvunnet ut av rekkevidde og blitt erstatta av skyggen av det som var - selv om det eneste som er igjen er sorgen over det som er over, eller aldri en gang ble noe annet enn en fjern lengsel.</span><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://2.bp.blogspot.com/-4EqBOZKa_EI/V8bjGOoyaMI/AAAAAAAAAO0/kFCYRH0A4Vclp1sqzUAA3ZJmxUeMg-sLQCLcB/s1600/headrace-.-boxlife.png" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="604" src="https://2.bp.blogspot.com/-4EqBOZKa_EI/V8bjGOoyaMI/AAAAAAAAAO0/kFCYRH0A4Vclp1sqzUAA3ZJmxUeMg-sLQCLcB/s640/headrace-.-boxlife.png" width="640" /></a></div>
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;"><br /></span></div>
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px;">
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;">Det er så mange av disse jeg har unngått, rett og slett fordi det var skremmende bra, og jeg kunne ikke risikere å ødelegge det, så jeg lot det være i stedet. Jeg angra selvfølgelig etterpå, men stod handlingslamma når det gjaldt, pigga ut og maska på.</span></div>
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px;">
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;">Det er derfor det føltes så ekstra urettferdig når det av alle ting skulle være de forbanna <b>tilfeldighetene</b> som skilte oss, og det var så plutselig at ordene som kunne blitt sagt forsvant og jeg husker jeg stotra fram noen andre ord i farta, i stedet, den siste gangen jeg så deg, litt feil ord var det, men sanne nok til at jeg ble flau. Sanne nok til at da jeg satt igjen med de andre etter at du hadde gått, ville jeg jævlig langt vekk. For jeg greide ikke tanken på å skulle sitte der noensinne igjen, uten deg.</span></div>
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px;">
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;"><br />
</span></div>
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px;">
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;">Jeg prøvde likevel, men seriøst, det var helt idiotisk. Ingenting maka sense i det hele tatt, ingenting betydde noe, jeg tillot meg i tillegg litt ekstra pigger siden jeg ikke orka savne deg der, siden jeg følte at verden umulig kunne gå videre på denne måten, og at de måtte være en gjeng med jævla idioter hvis de trodde at jeg kunne bry meg om det pisset de kom med.</span></div>
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px;">
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;">Jeg slutta å dra dit. Savna det ikke. Men jeg savna fortsatt <b>deg</b>.</span></div>
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px;">
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;">Godheta i tilstedeværelsen din, den som fikk meg til å føle at når jeg var rundt deg, da var jeg endelig <i>der jeg skulle være</i>. For <b>du</b> var der - og ingenting kunne vært mer verdt å få med seg, for det var jo <i>her </i><i><b>du</b></i> var. Jeg var en av de heldige få. Og jeg syntes egentlig ikke det var alle i rommet som fortjente å være der. Med <i><b>deg</b></i>. Men jeg fikk jo være der helt uten å fortjene det, så da måtte vel de også få det.</span><br />
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;"><img height="280" src="https://1.bp.blogspot.com/-ELdoZBQm3tM/V6_5K0yhv6I/AAAAAAAAAOg/gL7FvmpC208ImXP1hWyck_eGJY6l5MOiwCPcB/s640/headrace--lightgoddess.png" width="640" /></span></div>
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px;">
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
</div>
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px;">
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;">Det var nok ikke alle der som så Lyset ditt på samme måte som jeg gjorde. Men var en del av greia, disse lagene, nyansene - det er ikke alle som ser dem, eller greier skille dem fra hverandre og sortere dem. Som får innblikk i hvor detaljert og møysommelig deg som mesterverk er konstruert. Som skjønner hvor sjeldent og dyrebart dette Lyset er, hvilket djevelsk mørke det trenger seg gjennom.</span></div>
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px; margin-left: 1.27cm;">
<b><span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;"><span style="background-color: #45818e;"> </span> Denne imponerende graden av ren, helt stille styrke.</span></b></div>
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px;">
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;"><br />
</span></div>
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px;">
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;">Du, med den <i><b>tyngste, jævligste smerten</b></i>, som du bar samtidig med det <i><b>største, hjerteligste smilet</b></i>, den største omtanken og en selvdisiplin jeg tror at kom bokstavelig talt direkte fra Helvete. Din ektehet brant så kraftig at jeg ikke kunne ta øynene fra deg, og når jeg måtte, fortsatte du å være i tankene mine.</span></div>
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px;">
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;">Din godhet brakte fram en ydmykhet i meg, som tvang meg til å gi slipp på mye inngrodd råtten bitterhet.</span></div>
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px;">
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif;">Du som aldri klaga over dine kampestein, men ikke ble irritert om andre klaga om sin neve grus. Du tilbød dem å ta det for dem, du. <i>Hva er vel en neve grus ekstra når du har en hel haug kampestein</i>. Det virka å være logikken din.</span></div>
<span style="font-family: "arial" , "helvetica" , sans-serif; font-size: 14px;"><b> Du som hadde alle grunn i verden til å hate, bare elsket.<br />
Du som alltid var the bigger (wo)man, men som aldri fikk andre til å føle seg små.<br />
Du som passa på alle mens du selv var den som trengte aller mest å bli passa på.</b></span><br />
<span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif; line-height: 130%;"><br />Jeg tenker ofte på deg, ennå. Jeg ønsker deg så </span><b style="font-family: "trebuchet ms", sans-serif; line-height: 130%;">inderlig</b><span style="font-family: "trebuchet ms" , sans-serif; line-height: 130%;"> alt godt.</span><br />
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px; margin-left: 1.27cm;">
<div style="text-align: right;">
<strike><span style="font-family: "arial" , "helvetica" , sans-serif; font-size: x-small;">Jeg savner deg</span></strike></div>
</div>
<br />
<div style="line-height: 130%; margin-bottom: 6px;">
<br /></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-5453619679440094432016-08-06T18:20:00.002+02:002016-08-06T18:20:58.783+02:00"Isabel, nå må du spise." - back here, AGAIN.<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "arial" , "helvetica" , sans-serif; font-size: 20pt;">[ </span><span style="font-family: "arial" , "helvetica" , sans-serif;"><span style="font-size: 12pt;">Dette</span> <span style="font-size: 14pt;"><b>KAN IKKE</b> </span> <span style="font-size: 12pt;">bli dag 3 uten mat.</span></span> <span style="font-size: 20pt;"> ]</span></div>
<br />
Jeg forstår det. Jeg skjønner du maser. Jeg veit. Jeg har kommet alt for langt til å la meg falle ned i disse fellene, i hvert fall de som er så åpenlyse. Jeg har en kontrakt, om at jeg skal spise hver dag, et løfte jeg virkelig hadde tenkt å holde da jeg ga det. Men det ble så alt for vanskelig... Og jeg veit jeg lurer meg selv når jeg tenker at det blir lettere av seg selv, bare jeg slipper akkurat nå - tar det om 10 minutter. Eller altså, kanskje etterpå i stedet - om en halvtime, nei huff. Jeg utsetter det til litt seinere - om noen timer. Men de timene føles plutselig så klaustrofobisk trange, det er ikke plass til mat i de timene, jeg rekker ikke å bli klar, så jeg tar det i morra, jeg.<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://3.bp.blogspot.com/-TqGEJJNTEac/V6YKVcwGcxI/AAAAAAAAAOI/FrIfBCzUWrgESfGIwkI4IeY7Gkxe4bpEgCLcB/s1600/procrastinating%2Bprocrastination.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="224" src="https://3.bp.blogspot.com/-TqGEJJNTEac/V6YKVcwGcxI/AAAAAAAAAOI/FrIfBCzUWrgESfGIwkI4IeY7Gkxe4bpEgCLcB/s320/procrastinating%2Bprocrastination.jpg" width="320" /></a></div>
<br />
Og jeg planlegger. I morra skal alt bli bra. Jeg er verdensmester i listeskriving, dagplaner, ukeplaner, you name it. Jeg har ingen jobb eller skole, forpliktelser, fritidsaktiviteter eller sosialt liv, men fortsatt hele tre kalenderbøker jeg skriver opp mine superviktige planer i, og PC-en full av alle mulige slags planleggingsdesign som jeg laster ned eller lager selv, overbevist om at det vil hjelpe meg å få ting gjort. En brøkdel av dem er i det hele tatt blitt printa ut, og enda færre faktisk (forsøkt) brukt.<br />
<br />
Og så har jeg brukt opp sikkert mange hundre timer på å leite rundt på internett etter den mest perfekte dagplanleggersiden. Den som både er kjempepraktisk og har et design jeg elsker - finner jeg bare den, da får jeg gjort alt jeg skal. Så jeg leiter.<br />
<br />
I stedet for å gjøre alle tinga jeg så gjerne planlegger.<br />
<br />
Jeg kan til og med bruke som unnskyldning for å utsette noe, at jeg ikke har skrevet det ned «ordentlig» nok, planlagt det godt nok ennå.<br />
<br />
<span style="font-family: "georgia" , "times new roman" , serif;"><i><b>Og her sitter jeg og råtner, og håper-håper-<span style="font-size: 14pt;">håper </span> dette ikke blir dag 3 uten mat. Mens jeg skriver om hvor håpløs jeg er, i stedet for å gjøre noe med det.</b></i></span>Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-31550065912385682612016-04-20T15:28:00.000+02:002016-04-20T15:28:00.294+02:00Isabel Antoinette<h3 style="text-align: center;">
<span style="font-family: "times" , "times new roman" , serif;">~</span><i style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;">En særdeles privilegert gullfisk</i><span style="font-family: "times" , "times new roman" , serif;">~</span></h3>
<br />
Jeg takka pent nei til innleggelse før jul, og fortsatte å takke pent nei til godt utpå nyåret. Livet fortsatte å gå i dass, akkurat som maten, hvis den mot all formodning skulle finne på å klemme seg inn mellom leppene mine. I tillegg til maten kontrollerte Skadetvangen mesteparten av livet mitt, passa på at jeg holdt meg godt innelåst bak dører og gardiner (og gjerne dyner og tepper også). Jeg avlyste (les: fikk kjæresten til å avlyse) så mange timer jeg kunne, og mobilen visste jeg ikke hvor var en gang.<br />
<i> <span style="color: #00d4aa; font-family: "georgia" , "times new roman" , serif; size: 14px;">Så måtte vi <b>flytte</b>.</span></i><br />
Dvs. jeg var plutselig avhengig av å faktisk ikke bare kunne reise meg uten å besvime, men i tillegg å pakke, løfte, vaske og <i>tenke.</i> Min eneste utvei (sånn jeg så det) var rusen, som da ble en reddende engel som gjorde det mulig å la maten både komme inn og under sterk tvil også få lov å bli der. Hver gang jeg hadde spist og kjente lysten til å kvitte meg med maten, alle tankene som kommer og kaoset det fører med seg, tok jeg meg selv i nakken og fortalte meg bestemt at jeg ikke har verken <i style="font-weight: bold;">rett til</i> eller tid til å holde på sånn nå. Vi hadde alt for mye å gjøre, og jeg kunne ikke bare skyve alt over på samboeren min fordi jeg følte for å oppføre meg som en irrasjonell fjortis.<br />
<br />
Selvfølgelig lyktes jeg ikke hver gang, verken i å spise eller å beholde.<br />
Men selv om ingenting ble gjort som det burde, og jeg ikke fungerte så bra som jeg kunne gjort, så ble ting i hvert fall <i>gjort</i>, ny leilighet kom i boks og vi kom oss omsider ut av den gamle (om enn en uke over tida).<br />
<br />
Å gå på visninger er noe av det verste med hele greia, og vi var lenge overbeviste om at vi kom til å bli hjemløse. Men det er jo faenmeg et eget kapittel.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://3.bp.blogspot.com/-H78QxQJDjb4/VxJ8ttKoUlI/AAAAAAAAANQ/F5bSOMhCPO85P4BGYmeJOr4--PSfswfJQCLcB/s1600/NOTE%2BTO%2BSELF.png" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="261" src="https://3.bp.blogspot.com/-H78QxQJDjb4/VxJ8ttKoUlI/AAAAAAAAANQ/F5bSOMhCPO85P4BGYmeJOr4--PSfswfJQCLcB/s400/NOTE%2BTO%2BSELF.png" width="400" /></a></div>
<br />
<b> Men.</b><br />
Selv om jeg forsøkte å overbevise meg selv og dem rundt meg om at jeg hadde kontrollen over ting - se, jeg går opp i vekt, jo - så var det visst ganske åpenlyst kaoset som herska. Likevel var det først da psykologen begynte å nevne tvangsinnleggelse at jeg greide å få finger'n ut av rumpa (les: halsen) og rumpa opp til avdelinga.<br />
<br />
Så her er jeg nå, og føler meg svakere enn på lenge. Det føles som total overgivelse, nederlag, som om jeg legger meg på rygg og vifter med det hvite flagget. Jeg skammer meg som faen, og jeg føler ikke at jeg har noen grunn til å være her. Jeg burde jo greie meg selv og nok en gang har jeg mislyktes. Jeg er alt for gammel for dette. Jeg greier bare ikke forholde meg til situasjonen uten å få lyst til å grave meg ned og slette alle spor etter at jeg noensinne har eksistert. Og jeg forstår at det ikke lar seg gjennomføre, noe som rett og slett gjør hele situasjonen helt håpløs.<br />
<br />
Samtidig føler jeg ikke at jeg kan si til noen at det er sånn jeg føler det, ettersom det vurderes løpende om jeg forstår «alvoret» i egen situasjon og om jeg er i stand til å se konsekvensene av atferden min og har innsikt i hva som er forsvarlig ift. egen helse.<br />
<br />
<span style="color: #00d4aa; font-family: "georgia" , "times new roman" , serif; font-size: 16px;"><i>Jeg synes det er så utrolig</i> <span style="font-size: large;"><i style="font-weight: bold;">feil</i>.</span></span><br />
Jeg får til stadighet påminnelser via medier og andre steder om hvor mange det er som trenger hjelp, og hvor liten hjelp det er å få. Folk som trygler om behandlingsplass, mennesker som blir nedprioritert og indirekte blir fortalt hvor jævla lite de er verdt. Nedskjæringer i psykiatrien og manglende midler. Ventelister fulle av selvmord og andre triste skjebner, fortvilte pårørende som uten relevant utdanning, ressurser, noen som helst form for hjelp - eller lønn, for den saks skyld - blir tvunget til å ta over den overveldende rollen til et sviktende behandlingssystem. Håpløsheten som regjerer i hverdagen til så alt for mange.<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://3.bp.blogspot.com/-Cip2SL9yk2w/VxY8-k-ZVeI/AAAAAAAAANc/pIGhn4c28Iof0VThca138j7vg0hU3VLVACLcB/s1600/IsabelAntoinette.png" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="266" src="https://3.bp.blogspot.com/-Cip2SL9yk2w/VxY8-k-ZVeI/AAAAAAAAANc/pIGhn4c28Iof0VThca138j7vg0hU3VLVACLcB/s400/IsabelAntoinette.png" width="400" /></a></div>
Også har du <i>meg</i>, da. Så til de grader privilegert når det kommer til dette systemet. Faktisk direkte bortskjemt. Med åpne dører både hit og dit og prioritering i behandlingskøa. Oppfølging og tilbud til langt opp over øra. Alt står i teorien til rette for at jeg ikke bare skal kunne bli bedre, men faktisk helt frisk - en real kvalmende solskinnshistorie.<br />
Alt står til rette, <b>bortsett fra <i>meg</i></b>.<br />
Jeg stiller meg i veien og lager sperrer, motarbeider, saboterer - hadde jeg sett meg sjøl utafra tror jeg at jeg ville hatt mine tvil rundt om jeg i det hele tatt vil noen vei. Kanskje er jeg fornøyd i den hjemmekoselige og stadig trangere gullfiskbollen der jeg løper rundt og rundt i hamsterhjulet - kanskje trives jeg i det selvlagde lille helvetet mitt.<br />
<br />
<b> Jeg gjør jo ikke det.</b> Det er faktisk ingenting jeg heller vil enn å være et velfungerende menneske.<br />
<i>Jeg</i> veit det. Men jeg kan ikke forstå at det kan synes utafra. Og det er rett og slett ikke nok å <i>ville</i>.<br />
Du må <i>kunne</i>. Og for å kunne, må du være villig til å betale prisen. Og hvordan jeg noensinne skal ha råd til det, det aner jeg ikke.<br />
<br />
<b><span style="color: #00d4aa; font-family: "georgia" , "times new roman" , serif; font-size: 16px;">Og jeg synes det er FOR jævlig at jeg skal ta plassen til noen som ikke bare <i>vil</i>, men som faktisk også <i>kan</i>, og <i>gjør</i>.</span></b><br />
<b><span style="color: #00d4aa; font-family: "georgia" , "times new roman" , serif; font-size: 16px;">Og som gladelig betaler prisen.</span></b><br />
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
............................................................</div>
<b><br />
</b>Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-66605866922792234932015-12-16T21:07:00.000+01:002015-12-16T21:09:20.172+01:00Innleggelsestanker II<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: right; margin-left: 1em; text-align: right;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://4.bp.blogspot.com/-I-0PrJmvFWs/VnG-Eq6639I/AAAAAAAAAMc/E0NIjJu1mo0/s1600/pinterest.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="http://4.bp.blogspot.com/-I-0PrJmvFWs/VnG-Eq6639I/AAAAAAAAAMc/E0NIjJu1mo0/s320/pinterest.jpg" width="238" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">//pinterest//</td></tr>
</tbody></table>
<br />
Sist time hos psykologen fikk jeg igjen høre at jeg burde legges inn, og at det ikke er «forsvarlig» at jeg går hjemme lenger.<br />
<br />
Om jeg bare kunne gå med på en innleggelse, så ble jeg lovt å ikke måtte følge standardopplegget, og få rammene spesielt tilpassa det jeg følte jeg kunne gå med på selv. Poenget skulle ikke være å konstant utfordres og presses og nå et eller annet (for meg) helt vilt mål, det skulle være tryggende, jeg skulle få «lande», få fresha opp reseptlista, ha støttespillere rundt meg og forsøke å finne litt mer roen. (Kanskje til og med sove om natta..?!)<br />
<br />
Med øking/tillegg av nye medisiner er det viktig å ikke ha oppkast. Så jeg skulle slippe masing rundt mat så lenge jeg ikke dro det alt for langt, og skulle slippe å pushes til å delta på fellesmåltider.<br />
<br />
Psykologen jeg har nå er ekstremt snill og forståelsesfull, og jeg føler at hun faktisk vil mitt beste. Blant annet setter jeg stor pris på at hun på mange måter <b><i>ser</i></b> meg, og sier seg enig i at en innleggelse på tvang bare vil gjøre meg dårligere for eksempel. Det føles mye mer tillitsvekkende og tryggere for meg enn den innstillinga jeg føler mange som sitter med makt i psykiatrien har – litt sånn <span style="color: #3acebf; font-family: "times" , "times new roman" , serif; font-size: large;"><b><i><span style="font-size: 20 pt;">«vi veit alltid best, og hvis vi tvangsinnlegger deg nå, så lærer du deg en lekse til neste gang</span>»</i></b></span>, og gjerne med et hastig og kommanderende tonefall og et nedlatende blikk.<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-pzet50MXKB8/VnG_6iUhNPI/AAAAAAAAAMs/Cep06XA56z8/s1600/ugh.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://1.bp.blogspot.com/-pzet50MXKB8/VnG_6iUhNPI/AAAAAAAAAMs/Cep06XA56z8/s1600/ugh.jpg" /></a></div>
<br />
Sånn er heldigvis ikke min psykolog, som nevnt føler jeg at hun oppriktig ønsker å hjelpe meg og at hun genuint vil mitt beste. Det som gjør meg usikker er at vi ikke kan greie å bli helt enig i hva som faktisk <b><i>er</i></b> mitt beste.<br />
<br />
Videre sier hun at jeg setter henne som behandler i en litt vanskelig situasjon hvis jeg ikke går med på frivillig, med alt dette om hva som blir sett på som forsvarlig og ikke. Og <b><i>der</i></b> setter panikken litt inn for min del. Jeg rødmer. Det er ingenting som byr meg mer imot enn å skulle være en «vanskelig pasient», bli oppfatta som utakknemlig, være enda mer til bry. Det eneste som kommer like høyt opp på lista må i så fall være tvangsinnleggelse.<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://3.bp.blogspot.com/-s-tLNWfiNFA/VnG9EDHO3jI/AAAAAAAAAMI/dUYRw-hjeqQ/s1600/Are-You-Childish.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="148" src="http://3.bp.blogspot.com/-s-tLNWfiNFA/VnG9EDHO3jI/AAAAAAAAAMI/dUYRw-hjeqQ/s200/Are-You-Childish.jpg" width="200" /></a></div>
<br />
Jeg føler meg plutselig som et idiotisk trassig lite barn, fullstendig blottet for selvinnsikt og uten ett gram skam i livet, som sitter her og uttaler meg veslevoksent og bedrevitende til tross for total mangel på kompetanse – mot en person som ikke bare har et nøytralt perspektiv, men i tillegg årevis med utdannelse og ikke minst erfaring i å vurdere nettopp det vi diskuterer. Selv har jeg ikke fullført videregående, og livet mitt lyser ikke akkurat av at jeg veit hva jeg driver med.<br />
<br />
Ansiktet mitt brenner. Flammene slikker opp mot øynene.<br />
Kanskje det er derfor de begynner å renne.<br />
Stemmen har forsvunnet, jeg kan ikke annet enn å nikke langsomt.<br />
<br />
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-JCCeWPfx0FA/VnG-4vdCcuI/AAAAAAAAAMk/uQkr2MLgBH4/s1600/wondertrap.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" height="320" src="http://2.bp.blogspot.com/-JCCeWPfx0FA/VnG-4vdCcuI/AAAAAAAAAMk/uQkr2MLgBH4/s320/wondertrap.jpg" width="227" /></a>Psykologen ville at dette skulle skje så raskt som mulig, nå har jeg gått for lenge i spiralene mine. Jeg går hjemover med en karusell i hodet og gelé i beina.<br />
<br />
Plutselig har det gått to dager. Jeg har ikke sovet så det kjennes ut som én jævla lang en. Telefonen ringer og ringer, jeg gjemmer den i puter og pledd og søker tilflukt i et annet rom. Noen timer etter at jeg har hørt siste vibrasjonsanfall fra putehaugen tør jeg lirke den fram. Et tosifra antall ubesvarte lyser imot meg. Alle fra psykehuset. Personsøk har mye å meddele. Innleggelse i overimorra, møt opp da-og-da, der-og-der.<br />
<br />
Nei-nei-nei, nei-nei-nei.<br />
Knoklene stritter imot.<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-gT5-pWbC7H4/VnG8r9Na91I/AAAAAAAAAMA/xyr0GEyOkIY/s1600/donothing.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="425" src="http://4.bp.blogspot.com/-gT5-pWbC7H4/VnG8r9Na91I/AAAAAAAAAMA/xyr0GEyOkIY/s640/donothing.jpg" width="640" /></a></div>
<br />
Jeg bruker resten av kvelden på å sy sammen en feig, beklagende og noe løgnaktig SMS om hvorfor jeg ikke har svart og heller ikke kommer til å møte opp der-og-der klokka da-og-da. Sender den dagen etterpå. Etter litt om og men får jeg ny time om et par dager i stedet.<br />
Jeg kjenner en syk lettelse spre seg i kroppen.<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://3.bp.blogspot.com/-qKSVuomdco4/VnG9QFGZ_8I/AAAAAAAAAMU/Au4bbxvHFMc/s1600/rather%2Bdie.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://3.bp.blogspot.com/-qKSVuomdco4/VnG9QFGZ_8I/AAAAAAAAAMU/Au4bbxvHFMc/s1600/rather%2Bdie.jpg" /></a></div>
Sigende kommer også oppgitthet og sinne mot meg selv, jeg veit jeg saboterer igjen, hva faen er det med meg, vil jeg ikke bli bedre,<i><b> trives jeg i Helvete?</b></i> Jeg gjør jo ikke det! Jeg hater å være her nede! Jeg vil jo ikke bare bli bedre en gang, jeg vil bli <b><span style="color: #3acebf;">frisk</span></b> for faen!<br />
<br />
<b><i><span style="color: #3acebf; font-family: "times" , "times new roman" , serif; font-size: 18px;">Så </span><span style="color: #3acebf; font-family: "times" , "times new roman" , serif; font-size: 18px;"> H V O R F O R </span><span style="color: #3acebf; font-family: "times" , "times new roman" , serif; font-size: 18px;">skal det være så sinnssykt utrolig forferdelig vanskelig å ta imot hjelp?!</span></i></b>Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-82475322073022803992015-11-11T00:22:00.000+01:002015-11-11T00:22:08.649+01:00Innleggelsestanker<div lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
Jeg
gikk hjem fra sist time med psykologen med en synkende følelse i
brystet. Timen før hadde det ordet blitt nevnt igjen. Det ordet som
mater makka til Skjelettrottene, tvinger skuldrene opp og øyenbryna
ned.</div>
<div align="center" lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
<b><span style="color: #45818e;">
I N N L E G G E L S E .</span></b></div>
<div align="center" lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
<br /></div>
<div align="left" lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
Bildene skyter seg fram på netthinna og tar med seg hele denne
dominorekka av håpløshet. Jeg føler meg som en punktert kasteball
i systemet, ingen kan hjelpe meg, jeg er en lost case og ikke verdt
forsøket en gang. For det er ikke mange samtalene jeg har hatt hos
den nye(ste) psykologen før dette ordet kommer opp og bygger mur
rundt meg igjen. Hver gang jeg er noe i nærheta av ærlig, kommer
det.</div>
<div align="left" lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
Jeg forklarer at jeg nødig vil gjennom det igjen, og ganske saklig
hvorfor jeg ikke ser poenget. Hu sier hu forstår, og vil søke meg
inn på en intensiv dagenhet som et alternativ til døgn.</div>
<div align="left" lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
<br />
</div>
<div align="left" lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
Den neste timen hadde jeg problemer med kommunikasjonen. Ordene
stokka seg og kom ut hulter til bulter, jeg sa for mye av det jeg
ikke burde si og for lite av det som burde bli sagt. Skammen rant
nedover kinnene mine på den delen av hjemturen der ingen kan se meg.</div>
<div align="left" lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
Dagen etter var det masse ubesvarte anrop. Jeg tar aldri telefonen
uansett. Men det var melding også. Og der var det ordet igjen, denne
gangen på SMS. Mobildisplayet fortalte meg at etter forrige time
hadde psykologen tenkt at <span style="font-family: Liberation Serif, serif;">«</span>innleggelse
kan være riktig<span style="font-family: Liberation Serif, serif;">»</span>
for meg.</div>
<div align="left" lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
Skammen treffer meg i magen, jeg kjenner ansiktet gløder opp og
kvalmen bølger gjennom kroppen. Jeg greier ikke se på telefonen
mer. Hiver den unna. Hodet ljomer. Faenfaenfaenfaenfaen.</div>
<div align="left" lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
Jeg bestemmer meg for å late som jeg ikke har sett meldinga, helt
til panikken over at de kanskje kommer til å ringe igjen får meg
til å ombestemme meg. Tre røyk seinere har jeg skrevet en SMS om at
det kom litt for brått på til at jeg greier å svare noe fornuftig.
Jeg får beskjed om å tenke litt og gi tilbakemelding. <i>Hjelp.</i></div>
<div align="left" lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
<i><br /></i></div>
<div align="left" lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
Jeg ga meg selv frist til over helga
på å komme på noe å svare. Gårsdagen gikk uten at jeg greide å
ta stilling til noe som helst, og det virker som denne dagen har
tenkt å bli en tafatt reprise. Instinktivt har jeg mest lyst til å
be psykologen dra til helvete og avslutte hele behandlingsgreia. Men
sånt har jeg gjort før, og det gikk ikke spesielt bra. Dessuten er
min økonomiske situasjon avhengig av at jeg er i behandling etter
kriterier fra NAV. Og jeg veit jo sjøl også at ingenting blir bedre
av at jeg enda en gang tar den feige ruta og dropper ut. Jeg ønsker
jo å bli bedre, jeg ønsker behandling. <b><span style="color: #134f5c;">Men MÅ behandling absolutt
være synonymt med innleggelse?!</span></b></div>
<div align="left" lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
<br /></div>
<div align="left" lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
Hjernen har kverna rundt og rundt på
dette i flere dager nå. Jeg er redd for å si nei. Fordi jeg veit at
det kommer til å bli brukt imot meg når jeg mislykkes neste gang.
Fordi jeg har en gnagende følelse av at jeg ikke kommer til å greie
å møte opp til det intensive opplegget på dagenheten om jeg ikke
har en stabilisering på døgn først. Fordi jeg egentlig skjønner
at jeg burde ta imot den hjelpa jeg blir tilbudt.</div>
<div align="left" lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
Det er bare så HELVETES
irriterende at det skal være sånn..!! Og jeg blir så forbanna på
meg sjøl for at jeg alltid skal være så jævla vanskelig. Så redd
og patetisk og lite selvstendig. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg
<i>ikke</i> hadde denne
<span style="font-family: Liberation Serif, serif;">«</span>refleksjonsevnen<span style="font-family: Liberation Serif, serif;">»</span>
som tvinger meg til å innse ting, får meg til å forstå at noen
ganger er de vanskeligste valga å ta de riktige. For jeg ender jo
som regel opp med å velge feil uansett. Så da hadde det jo vært
lettere om jeg ikke hadde skjønt at det var feil.
At jeg i hvert fall hadde <i>trodd</i>
at det var riktig, at jeg slapp å innse hvor feig og håpløs
og feil feil <span style="color: #134f5c;"><b>FEIL</b></span> jeg er.</div>
<div align="left" lang="en-US" style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
<br />
</div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-PjfsFRywTjA/VkJ6mxDmfAI/AAAAAAAAALw/XLE_wtN1Ic0/s1600/headrace-describeyourself.png" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="255" src="http://2.bp.blogspot.com/-PjfsFRywTjA/VkJ6mxDmfAI/AAAAAAAAALw/XLE_wtN1Ic0/s400/headrace-describeyourself.png" width="400" /></a></div>
<div style="line-height: 100%; margin-bottom: 0cm;">
<br /></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-8440474496558438852015-10-26T14:58:00.002+01:002015-10-26T14:58:15.142+01:00...Jeg har vokst fra denne Virkeligheta.<div style="text-align: center;">
(...)</div>
Mitt toleransevindu har nemlig vist seg å være så lite at jeg setter fast den feite ræva mi i det. Som en stranda hval gisper jeg etter pusten mens jeg vrikker flesket desperat i nytteløse forsøk på å komme meg løs.<br />
Denne kroppen gjør meg klaustrofobisk, dette livet er for trangt, denne verdenen er for liten for sånne som meg - paradoksalt nok altfor jævla stor til at bittelille meg skal kunne greie å finne fram og for liten til at jeg i det hele tatt hadde kunnet komme meg av flekken uansett hvor langt jeg hadde reist. For jeg gnisser fortsatt ræv fullstendig stuck i dette vinduet, i denne kroppen, som ikke har vært min på lenge, men som likevel fanger meg som det fysiske Selvet jeg ikke greier å akseptere som mitt eget. Dette ubehagelige, rare kostymet sjelen min har kledd seg i. Dette de andre ser og gjenkjenner som <b>meg</b>, selve manifestasjonen på <i>meg selv</i>, med et bankende hjerte og brukbare lunger og alt det andre i, i forsøk på å overbevise om at jeg lever.<br />
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://img14.deviantart.net/a60c/i/2012/323/f/c/bird_brain_by_michellis13-d5ljkpb.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" src="http://img14.deviantart.net/a60c/i/2012/323/f/c/bird_brain_by_michellis13-d5ljkpb.jpg" height="233" width="320" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;"><br />
<br />
<a href="http://michellis13.deviantart.com/art/bird-brain-338516111" target="_blank"><br /></a></td></tr>
</tbody></table>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-87202090190498796832015-09-17T07:02:00.000+02:002015-09-17T07:02:10.815+02:00Å spise igjen... Så kompliserende simpelt<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<em><span data-mce-style="font-family: 'book antiqua', palatino, serif; font-size: 14pt;" style="font-family: 'book antiqua', palatino, serif; font-size: 14pt;">Igjen befinner jeg meg i dette skarpe landskapet, uansett hvor jeg beveger meg møter jeg pigger, knivblad, glødende kull under beina. Som en hjernedød struts stikker jeg hodet i sanda; gir etter, lar knivblad og pigger synke inn og forsøker å ligge helt stille til det er over. Ignorerer kroppen til den gir opp å skulle si ifra når den innser at den ikke kan sløse mer energi på å klage og mase når den har viktige oppgaver som å holde hjertet i gang og beina nederst, og det er dette de siste kreftene må brukes på. Kroppen kobles endelig fra meg. Den velkjente syke gleden iler gjennom meg, og en stund får jeg leve litt i fred. Kjenne på at de gale faktisk <strong>kan</strong> ha det godt, når de får gjøre som de vil.</span></em></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<br /></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 13pt;" style="font-size: 13pt;">Men som jeg veit så alt for godt er anoreksien en svikefull partner, og nå står jeg her igjen med kniven i ryggen etter å velvillig ha snudd den til.</span></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;">Jeg har skyvd på grensene jeg kan skyve på. Og etter å ha forskjøvet dem så langt det går, har jeg egentlig bare fortsatt å gå, <span data-mce-style="color: #00ffff;" style="color: #01bab1;"><b>over</b></span> disse allerede forskjøvede grensene, og ganske langt over dem også, teknisk sett dobbelt så langt har jeg dratt det nå faktisk.</span></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;"><strong>Nå kan jeg ikke utsette dette lenger</strong>, jeg må bare ta meg i det. Jeg har ikke noe valg, det er ingen utvei denne gangen og jeg har flere enn meg selv å ta hensyn til og være accountable ovenfor nå.</span></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 13pt;" style="font-size: 13pt;">Så <strong>enkelt</strong>, så <strong>forferdelig vanskelig</strong>.</span><br />
<span data-mce-style="font-size: 13pt;" style="font-size: 13pt;"><br />
</span></div>
<div data-mce-style="text-align: center;" style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px; text-align: center;">
<span data-mce-style="font-size: 15pt; color: #33cccc;" style="color: #33cccc; font-size: 15pt;">Jeg <strong>MÅ</strong> greie å spise i morra.</span><br />
<span data-mce-style="font-size: 15pt; color: #33cccc;" style="color: #33cccc; font-size: 15pt;"><br />
</span></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-Ip898bBQb_w/VfpG2ITW4lI/AAAAAAAAALY/SRbmfhQsvy4/s1600/affirmation_calorie%2Bcounting.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="400" src="http://1.bp.blogspot.com/-Ip898bBQb_w/VfpG2ITW4lI/AAAAAAAAALY/SRbmfhQsvy4/s400/affirmation_calorie%2Bcounting.jpg" width="307" /></a></div>
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;"><br />
</span></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;">Så latterlig det høres ut. «Jeg må greie å spise», for et absurd luksusproblem. Andre tenker «I morra MÅ jeg greie <strong>å få tak i </strong>noe jeg kan spise». Mens jeg har skapet fullt av alternativer de bare kunne drømt om, men det er ikke bra nok for denne frøkna, nei. Jeg blir sint av selvopptattheta mi, og så blir jeg sint fordi det å bli sint på selvopptattheta er enda en selvopptatt følelse, en tanke det er ego å bruke opp tid på å tenke. Jeg orker ikke gå gjennom skamrunden over å ikke sette pris på å være hvit og rik og bo i Norge med mat og vann og alt det der denne gangen. Den runden kommer uansett i morra, uavgengig av om jeg spiser eller ikke spiser.</span></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;">Jeg må hente fram det eneste verktøyet jeg kan finne nå, bekreftelser designa for å holde meg på bakken:</span></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<br /></div>
<h1 style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;">
<span data-mce-style="font-size: 13pt;" style="font-size: 13pt;"><span data-mce-style="font-size: 18pt; color: #000000; background-color: #33cccc;" style="background-color: #33cccc; font-size: 18pt;">HUSKELAPP</span><span data-mce-style="background-color: #ccffff;" style="background-color: #ccffff;"><span data-mce-style="color: #000000;"> for Prosjekt</span> <span data-mce-style="color: #008080;" style="color: teal;">Jeg Skal Spise i Morra For Faen</span>:</span></span></h1>
<ul data-mce-style="list-style-type: disc;" style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<li><span data-mce-style="font-size: 13pt; font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif;" style="font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif; font-size: 13pt;">Jeg forsøker å akseptere min virkelighet som den jeg må være i nå, og mine tullete utfordringer er like fullt utfordringer, og utfordringer krever arbeid for å overkommes.</span></li>
<li><span data-mce-style="font-size: 13pt; font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif;" style="font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif; font-size: 13pt;">Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet over å bruke kreftene mine på å greie å få i meg næring.</span></li>
<li><span data-mce-style="font-size: 13pt; font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif;" style="font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif; font-size: 13pt;">Det er flere enn meg det går utover hvis jeg ikke gjør som jeg skal.</span></li>
<li><span data-mce-style="font-size: 13pt; font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif;" style="font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif; font-size: 13pt;">Jeg kommer ingen vei hvis jeg ignorerer dette (lenger).</span></li>
<li><span data-mce-style="font-size: 13pt; font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif;" style="font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif; font-size: 13pt;">Å spise mat er uunngåelig.</span></li>
<li><span data-mce-style="font-size: 13pt; font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif;" style="font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif; font-size: 13pt;">Alle som lever spiser mat og det er ikke noe skamfullt i det.</span></li>
<li><span data-mce-style="font-size: 13pt; font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif;" style="font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif; font-size: 13pt;">Jo mindre jeg spiser, dess mindre greier jeg å forbrenne.</span></li>
<li><span data-mce-style="font-size: 13pt; font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif;" style="font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif; font-size: 13pt;">Jeg har spist mat masse ganger før og jeg har ikke noen grunn til å tro at jeg ikke greier det nå eller kan slippe nå heller.</span></li>
<li><span data-mce-style="font-size: 13pt; font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif;" style="font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif; font-size: 13pt;">Det er større sjanse for at jeg blir mer til bry for andre hvis jeg ikke spiser mat.</span></li>
<li><span data-mce-style="font-size: 13pt; font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif;" style="font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif; font-size: 13pt;">Når det kommer til akkurat dette, er jeg klar over og bevisst på at jeg ikke alltid har et rasjonelt tankesett. Derfor hører jeg på andre som jeg kan stole på når det kommer til akkurat dette.</span></li>
<li><span data-mce-style="font-size: 13pt; font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif;" style="font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif; font-size: 13pt;">Jeg må bruke krefter for å få tak i nye, og gjør jeg ikke det, får jeg ikke gjort <em>noe</em>.</span></li>
<li><span data-mce-style="font-size: 13pt; font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif;" style="font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif; font-size: 13pt;">Mat er et gode man må tillate seg og være takknemlig for, ikke noe skittent man kan tråkke rundt.</span></li>
<li><span data-mce-style="font-size: 13pt; font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif;" style="font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif; font-size: 13pt;">Kroppen greier å rense seg selv. Mitt indre råtner ikke og det begynner ikke å gro parasitter i meg av usunn mat.</span></li>
<li><span data-mce-style="font-size: 13pt; font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif;" style="font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif; font-size: 13pt;">Jeg veit jeg kan klare dette.</span></li>
<li><span data-mce-style="font-size: 13pt; font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif;" style="font-family: tahoma, arial, helvetica, sans-serif; font-size: 13pt;">Jeg er <strong>ikke</strong> et snøflak, jeg er <strong>ikke</strong> spesiell og jeg både trenger og KAN spise hver dag.</span></li>
</ul>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<br />
<img alt="" data-mce-src="http://bloggfiler.no/headrace.blogg.no/images/1885778-9-1442464771520-n400.jpg" data-mce-style="display: block; margin-left: auto; margin-right: auto;" src="http://bloggfiler.no/headrace.blogg.no/images/1885778-9-1442464771520-n400.jpg" height="333" style="display: block; margin-left: auto; margin-right: auto;" width="256" /></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 13pt;" style="font-size: 13pt;">Jeg må bare greie å tro på dette. Jeg har kommet litt av veien, for jeg husker på en måte at jeg veit at dette er riktig, men jeg greier liksom ikke å tro på det, og skjønner egentlig ikke hvordan i alle dager jeg skal kunne greie alt dette. Jeg aner ikke hvordan jeg skal greie å holde meg på denne usynlige ihjelslitte lina gjennom den stormen det brygger opp til nå.</span><br />
<span data-mce-style="font-size: 13pt;" style="font-size: 13pt;"><br /></span></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 13pt;" style="font-size: 13pt;">Jeg <strong>må</strong> bare. Funker det å bare prøve å gjøre det så enkelt? Jeg MÅ. Ikkeno valg, ikkeno strutsing, ikkeno unnskyldninger.</span><br />
<span data-mce-style="font-size: 13pt;" style="font-size: 13pt;"><br /></span></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<div style="text-align: left;">
<span data-mce-style="font-size: 13pt;" style="font-size: 14pt;">Jeg må, <em>må</em>, <strong><span data-mce-style="color: #00ffff;" style="color: #01bab1;"><u>MÅ</u></span>.</strong></span></div>
</div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<br /></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<br /></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<div style="text-align: right;">
<span data-mce-style="font-size: 10pt;" style="font-size: 10pt;"><br /></span></div>
<div style="text-align: right;">
<span data-mce-style="font-size: 10pt;" style="font-size: 10pt;">...Å herregud, gi meg styrke.</span></div>
</div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<br /></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<br />
<br />
<br />
<br /></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-90208314225922704112015-09-16T02:02:00.000+02:002015-09-16T02:02:39.808+02:00Kryptisk om brutte løfter og kort sikte<br />
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;"><b>Jeg bryter løftet mitt <span data-mce-style="text-decoration: line-through;" style="text-decoration: line-through;">igjen</span> i dag.</b></span></div>
<div style="font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;"><span style="font-family: Arial, Helvetica, sans-serif;">Det løftet som ble halvhjerta avgitt, men nærmere helhjerta gjennomført. Det løftet som virka så malplassert og saturert i forhold til den myke pastellpaletten rundt, løftet som virka totalt poengløst, men som fortsatt ga meg små forsiktige dytt i sin retning når jeg ville vike unna og gjemme meg.</span></span></div>
<div style="font-size: 12px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;"><span style="font-family: Arial, Helvetica, sans-serif;">I dag tillater jeg meg litt sjuk glede. Det er faktisk bedre enn ingen glede, «bare på kort sikt, Isabel», javel, men så har jeg vel litt kort sikte da.</span></span></div>
<div style="font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;"><span style="font-family: Arial, Helvetica, sans-serif;">Én jævla dag, og jeg har kontrollen nå, og det er ikke noe jeg bare sier for å få være i fred i den infiserte sjukdomsgrotta mi, det er noe jeg sier fordi jeg føler det, <span data-mce-style="color: #00ffff;" style="color: #00b398;">med hele meg</span>. Jeg er faktisk <em>sikker</em>, og det er jeg ytterst sjeldent, spesielt når det kommer til saker omhandlende mitt eget ve og vel.</span></span></div>
<div style="font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;"><span style="font-family: Arial, Helvetica, sans-serif;">Dette vil gi meg det jeg trenger for nå, og <span data-mce-style="color: #00ffff;" style="color: #00b398;"><em>herregud</em> som jeg trenger det</span>. Det vil faktisk hjelpe meg videre. Noen ganger er man avhengig av en pause for å samle kreftene. Og dette er den pausen jeg har lengta etter.</span></span></div>
<div style="font-size: 12px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;"><span style="font-family: Arial, Helvetica, sans-serif;">Ettersom jeg ikke kan forklare dette til deg som jeg ga dette løftet til, og jeg nå bryter det med viten og vilje, innrømmer jeg alt teoretisk sett for hele verden, her, på min egen (feige) måte. Jeg innrømmer alt, men legger meg ikke flat. Jeg burde ikke avgitt det løftet (men når det er sagt; det har hjulpet meg mye. Og det var vel strengt tatt derfor du fikk meg til å love det in the first place, var det ikke?). Jeg er rævhardt imot å avgi løfter man ikke har all intensjon om å holde. Virkelig. Hadde det vært en forening som jobba med å forebygge og motvirke ustødige og brutte løfter, ville jeg vært med og gått med T-skjorter, skrevet under på kampanjer og gjort mitt. (Som igjen tvilsomt hadde vært stort, men tanken teller i hvert fall teoretisk.)</span></span></div>
<div style="font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;"><span style="font-family: Arial, Helvetica, sans-serif;">Med et noe friskere tankesett ville jeg ikke lovt det når jeg ikke mente det. Jeg lot det skinne gjennom også, hvor halvhjerta det var, og jeg veit du så det.</span></span></div>
<div style="font-size: 12px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;"><span style="font-family: Arial, Helvetica, sans-serif;">Jeg kan<span data-mce-style="color: #00ffff;" style="color: #00b398;"> ikke</span> legge meg <span data-mce-style="color: #00ffff;" style="color: #00b398;">flat</span>, for det jeg mener er riktig å gjøre nå, blir <span data-mce-style="color: #00ffff;" style="color: #00b398;">motsatt</span> av det jeg<span data-mce-style="color: #00ffff;" style="color: #00b398;"> lovte</span>. Og da får man ikke lagt seg særlig flatt, om jeg så hadde prøvd å fake det likevel (noe jeg for så vidt også er imot), ville det syntes uansett. Skitne klumpen meg på strøket duk. <span data-mce-style="color: #00ffff;" style="color: #00b398;"><em><strong>Neiass.</strong></em></span></span></span></div>
<div style="font-size: 12px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;"><span style="font-family: Arial, Helvetica, sans-serif;">Jeg kan ikke beklage det jeg<span data-mce-style="color: #00ffff;" style="color: #00b398;"> gjør</span> (eller ikke gjør, alt etter hvordan man vrenger det) i dag. Jeg veit at det er det <span data-mce-style="color: #00ffff;" style="color: #00b398;">riktige</span>, og det mener jeg virkelig. Men jeg beklager at jeg bryter løftet jeg ga deg. Jeg veit at <em>det</em> er feil, og det mener jeg også<span data-mce-style="color: #00ffff;" style="color: #00b398;"> like sterkt</span>. Jeg beklager at du følte behovet for å få det løftet avgitt i det hele tatt, det blir for dumt at det skal føles nødvendig for deg, <span data-mce-style="color: #00ffff;"><span style="color: #134f5c;">og jeg veit det</span></span>. (Enda en ting jeg er imot).</span></span></div>
<div style="font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;"><span style="font-family: Arial, Helvetica, sans-serif;">Kanskje du veit at løftet brytes, kanskje du vil se videre at jeg greide meg, at jeg tok dette - som du ville sett på som en dum sjanse med én av to dum og dummere utfall - og greide meg likevel, uten å ødelegge.</span></span></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-family: 'book antiqua', palatino, serif; font-size: 16.2px;" style="font-size: 16.2px;"><strong><span data-mce-style="color: #00ffff;"><span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">I tankene mine skal jeg i hvert fall vise deg; <span data-mce-style="text-decoration: underline;"><em>dette</em></span> skal ikke være et av mine endeløse downfalls. Noen ganger står ikke svaret i boka. Noen ganger kjenner man seg selv best.<br />
Dette er en av de gangene.</span></span></strong></span></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<br /></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-size: 12pt;">Takk ♥</span></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 12px;">
<br /></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-9673307072443179722015-08-31T06:08:00.000+02:002015-08-31T06:08:33.494+02:00#FolkAss<div style="margin: 0in;">
<span style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt;">Prøver å gå en
nedstressende kveldstur, ender opp med å måtte gå ikke én, men TO omveier fordi
tilsvarende antall (urelaterte) randomme tards etter tur absolutt skulle snakke
til meg og jeg strategisk skifta retning i et forsøk på å komme meg unna. </span><span style="color: #45818e; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><b><i>Jeg setter
musikken tilbake i øra mens du snakker, mann.</i></b></span><span style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt;"> -- Ta et hint!!</span></div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
<br /></div>
<br />
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
#svett #buu
#FolkAss</div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-65889389901627305882015-08-09T14:27:00.003+02:002015-08-09T14:27:45.325+02:00One Step at a Time..<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
Jeg har noen mål framover som jeg har tenkt å jobbe hardt for å oppnå. Det er vondt og bittert å innse at jeg skal måtte jobbe så hardt for å få til ting som jeg egentlig skulle kunne klart lett, og det for lenge siden også.</div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
Men det er det jeg må gjøre, så jeg setter inn alle kluter eller hva det heter og går for GODKJENT, ikke Gull. Det er en forferdelig følelse, men jeg veit jeg må, og jeg veit jeg til og med kan vokse på det om jeg greier å snu den selvmedlidende innstillinga mi litt. Det kan være verd det. Jeg kan selv bestemme at det er verd det. Jeg må bare si det nok ganger til at jeg får banka det inn i huet.</div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
<br data-mce-bogus="1" /></div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in; text-align: center;">
<span style="color: #088e6a;"><strong><span data-mce-style="text-decoration: underline;" style="text-decoration: underline;">JEG KAN SELV BESTEMME AT DET ER VERDT DET.</span></strong></span></div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in; text-align: center;">
<strong><span data-mce-style="text-decoration: underline;" style="text-decoration: underline;"><br data-mce-bogus="1" /></span></strong></div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
Ting som har skjedd har skjedd, fakta er like mye fakta uavhengig av hva man synes om det. Det hjelper ikke å gjemme hodet i sanda. Ting må rett og slett bare innses, prosesseres og gjennomføres. Og jeg kjenner meg selv såpass at jeg veit jeg må ha en Plan. Og denne Planen må være REALISTISK (her igjen; jeg *må* se realitetene i øynene om jeg skal få laga en Plan jeg faktisk følger.) og inneholde NOK HVILE, time-outs og ikke flere forventninger og oppgaver enn jeg kan greie å få til av gangen.</div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
<br data-mce-bogus="1" /></div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
Jeg er perfeksjonist av natur, og veit av erfaring at jeg setter for strenge krav og dermed setter meg selv up for failure, skuffelse og enda mer misfornøydhet med meg selv, som igjen trigger perfeksjonisten. Blant annet.</div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
<br data-mce-bogus="1" />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-9KM1R08P3co/VcdF4Ihg0RI/AAAAAAAAALA/adCYdK9aVeA/s1600/isdr%25C3%25A5pe%2B-%2BOne%2BStep%2Bat%2Ba%2BTime.png" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="400" src="http://1.bp.blogspot.com/-9KM1R08P3co/VcdF4Ihg0RI/AAAAAAAAALA/adCYdK9aVeA/s400/isdr%25C3%25A5pe%2B-%2BOne%2BStep%2Bat%2Ba%2BTime.png" width="387" /></a></div>
<br />
<br /></div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
Jeg synes bare det er så umulig å se hvor landet ligger - hvis jeg ikke greier det jeg synes at jeg åpenbart burde greie, hvor starter jeg? Hvor mye skal jeg kreve av meg selv? Hvordan skal jeg greie å føle mestring over noe jeg skammer meg over at jeg i det hele tatt må jobbe med?</div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
Jeg har ikke svar på noen av de spørsmålene, og det har ikke hjelperne rundt meg heller. De sier det ligger der inne i <em>meg</em> et sted, Svaret, men jeg er ikke veldig vant til å drive å leite rundt inni der, så jeg har ikke funnet det ennå.</div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
<br data-mce-bogus="1" /></div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
<strong>Ett skritt av gangen</strong>, sier de. Man må prøve og feile.</div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
<br data-mce-bogus="1" /></div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
Og det er noe av det jeg er mest redd for i hele verden. Tråkke ut i det uvisse (eller i mitt tilfelle, tråkke <em>inn</em>) og <em>utforske</em> heller enn å angripe. Spesielt med "tilskuere" skremmer dette meg noe helt eksremt; det funker nemlig ikke hvis jeg holder mine downfalls for meg selv. Jeg veit det, men greier fortsatt ikke være helt ærlig hverken ovenfor meg selv eller hjelperne mine.</div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
<br data-mce-bogus="1" /></div>
<div style="font-family: Calibri; margin: 0in;">
<span style="font-size: 11.5pt;">Jeg må vel bare holde fast og komme meg gjennom dette. </span><span data-mce-style="text-decoration: line-through; font-size: 10pt;" style="font-size: 10pt; text-decoration: line-through;">(HVORDAN??!)</span><span style="font-size: 11.5pt;"> Et skritt av gangen. </span><span style="color: #666666; font-size: xx-small;">I guess..</span></div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
<br data-mce-bogus="1" /></div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<br data-mce-bogus="1" /></div>
<div style="font-family: Calibri; font-size: 11.5pt; margin: 0in;">
<br data-mce-bogus="1" /></div>
<div style="font-family: Calibri; margin: 0in;">
<div style="text-align: right;">
<span data-mce-style="text-decoration: line-through;" style="text-decoration: line-through;"><span data-mce-style="font-size: 10pt;" style="font-size: xx-small;">#ambivalens #angst #anoreksi #perfeksjonist #psykisk #tanker #valg #Virkeligheta #ødelegge #ambivalent #avhengighet #rus #behandling #fortid #behandler #BliFrisk #dominoeffekt #eksponering #psykiatrien #feile #spiseforstyrrelse #skam #frustrasjon #følelser #generelt #PsykiskHelse #hasj #helsevesen #hodekjør #hverdag #kolikkbabyen #tvang #kontroll #perfeksjonisme #mestringsstrategi #PsykiskHelsevesen #mål #mestringsstrategier #Mindtrap #nederlag #OppIgjen #plan #psyk #teori #praksis #redd #rutiner #rømme #skole #au #spiseforstyrrelser #svarthvitt #tanketåka #TheseDays #tryne #Ulovligheter #tvangstanker #Svaret </span></span></div>
</div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-55787316927603561272015-07-29T22:11:00.000+02:002015-07-29T22:11:02.694+02:00Prosjekt Gjennomføre Skolegang<div>
<em><span data-mce-style="font-family: 'book antiqua', palatino, serif; font-size: 14pt;" style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><span data-mce-style="color: #33cccc;"><b><span style="color: #04b4ae;">Denne høsten blir utfordrende.</span><span style="color: #33cccc;"> </span></b></span>Det er utrolig mye jeg må klare, som jeg har feila med så utrolig mange ganger før. Og nå blir det en helvetes balansegang, jeg føler jeg står ved starten av en syltynn line og det er like før jeg skal kastes ut forbi den solide kanten og bare håpe at jeg treffer i nærheta av lina og får klort meg fast på en eller annen måte. Ikke for det, jeg har tross alt balansert meg gjennom nakkebrekkende forestillinger før og veit at jeg har en viss akrobatisk flare, men vil det holde denne gangen..? Jeg er helt ute av trening, svimler ved tanken på den tynne tråden under fotsålene.</span></em></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 11.9999990463257px;">
<span data-mce-style="font-size: 12pt; color: #33cccc;" style="color: #33cccc; font-size: 12pt;"><br />
</span></div>
<div>
<span data-mce-style="font-size: 13pt; color: #33cccc;" style="color: #088a85; font-family: Verdana, sans-serif;">Høsten puster meg i nakken.</span></div>
<div>
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;">Utfordringene står i kø.</span></div>
<div>
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;">Jeg må <span data-mce-style="color: #04B4AE;" style="color: #04b4ae;"><b>omprogrammere</b></span>. Jeg skulle begynt med det<span data-mce-style="color: #088A85;" style="color: #088a85;"> for lenge sida</span>, jeg er klar over det.</span></div>
<div>
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;">Det var meninga jeg skulle bruke våren og sommerferien på å forberede meg på å skulle greie å gjennomføre <span data-mce-style="color: #33cccc;" style="color: #33cccc;"><strong>det siste vgs-faget før jeg har generell studiekompetanse.</strong></span></span></div>
<div>
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;">Nå er det plutselig <strong>under 3 uker</strong> til skolestart, og jeg sitter fortsatt og strever bare med å skulle bite over selve tanken på at jeg skal tilbake dit.<span data-mce-style="color: #088A85;" style="color: #088a85;"> Til <em>skolen</em></span>. Det er så mange vonde følelser knytta til ordet aleine. Selv om jeg greide å ta de fleste faga den første runden jeg begynte på videregående etter ungdomsskolen, så har jeg brukt over 6 år bare på å få eliminert ett av de to fagene jeg måtte gi opp i første runde.</span><br />
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;"><br />
</span></div>
<div>
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;">Etter videregående ble jeg utsatt for noen ekstreme psykiske påkjenninger over en ganske lang periode.</span></div>
<div>
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;">Hukommelsen, som var dårlig nok fra før, svikta totalt etter denne perioden med disse opplevelsene. Jeg greide ingenting lenger, ikke lese bok, ikke se på film, holde en samtale..</span><br />
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;"><br />
</span></div>
<div>
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;">Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har begynt på et fag for etter å ha kjørt meg selv helt ut, måttet gi det opp. Som regel ikke lenge etter at jeg starta. Det meste jeg har holdt var noen måneder med eskalerende fravær og en oppgitt tentamen eller eksamen eller hva det var.</span><br />
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;"><br />
</span></div>
<div>
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;">Etter å ha prøvd og snubla en del rundt i de forskjellige løsningene, bl.a. som privatist på et voksenopplæringssenter og elev på skoleavdelinga på psykiatrisk, greide jeg å gjennomføre et fag på et sted jeg tidligere hadde vært innlagt, med verdens koseligste lærer og som regel bare meg og et par-tre andre elever, fulltallig klasse var vel på 6 eller 7 elever.</span><br />
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;">Da fikk jeg 6-er.</span><br />
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;">Men det var faen ikke gratis. Uten konsentrasjon er det forferdelig vanskelig med teoretiske fag, selv om jeg alltid har vært skoleflink og aldri trengt å gjøre noe særlig for å få servert gode karakterer i oppveksta. Jeg har aldri problemer med å ta teorien i ting og har stort sett vært ganske lettlært.</span><br />
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;"> <span style="color: #04b4ae;"><b>I utgangspunktet.</b></span></span><br />
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;">Så har plutselig sykdomsmassen vokst seg over øyehøyde, og det er umulig å få med seg hva som foregår. Skyer flyter forbi øyne og ører, blikket havner som regel på et sted langt, langt borte, <em><span style="color: #134f5c;">en øde øy som bare jeg veit om..</span></em></span></div>
<div>
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;">Altså. Konsentrasjonen er et såpass stort problem at jeg ikke kan belage meg på at jeg skal få med meg noe som helst mens jeg faktisk er på skolen. Jeg kommer til å ha alt for mye angst, og bare det å være tilstede fysisk kommer til å utfordre mer enn nok.</span><br />
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;">Så det betyr at jeg må finne <span style="color: #0c343d;">andre måter</span> å få inn det teoretiske på.</span><br />
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;">Jeg må også belage meg på dårligere perioder gjennom skoleåret der det kan finne på å si helt stopp, og det betyr at jeg må jobbe hardere på forhånd og være forberedt og med en plan, sånn at ikke det skal ødelegge alt hvis/når det skjer. Så for å «tjuvstarte» litt så har jeg blant annet funnet, og lasta ned, noen MP3-filer fra boka (jeg tror) jeg skal ha til høsten.</span><br />
<span data-mce-style="font-size: 12pt;" style="font-family: Verdana, sans-serif;">Det er også en del annet som må på plass, og det så fort som mulig. Sånn ser oversiktsplanen for Prosjekt Gjennomføre Skolegang ut:</span></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-cs1sPKUQfRA/Vbg76N3g-2I/AAAAAAAAAKs/iH7QBt5bAoU/s1600/M%25C3%25A5l%2B-%2Bgjennomf%25C3%25B8re%2Bskolegang%2Bcropped.png" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://2.bp.blogspot.com/-cs1sPKUQfRA/Vbg76N3g-2I/AAAAAAAAAKs/iH7QBt5bAoU/s1600/M%25C3%25A5l%2B-%2Bgjennomf%25C3%25B8re%2Bskolegang%2Bcropped.png" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
(I tillegg er det noen hovedregler og en detaljplan, men vi sier dette er nok, hehe. Basic sosialtrening er for meg enkelt sagt det å bevege meg utafor leiligheta, planlagte eksponeringssteder kan være f.eks. bibliotek eller en butikk så-og-så lenge til en avtalt tid)</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
Dette ser jo helt på trynet ut og jeg er 100% klar over det, hvem er det som må skrive ned at de skal legge seg hver kveld liksom.</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
Jeg føler på skammen, både på møtet da planen ble laga, og nå når jeg altså legger den ut her. På møtet var det bare meg og én person til, og her på bloggen (haha blogg - ler fortsatt av at <i>jeg</i> har <i>blogg</i>) har jeg ingen lesere, men det er fortsatt utfordrende for meg! Får ny respekt for alle som deler privatlivet sitt med fullt navn og bilde, but then again så har jo de fleste litt mer å vise fram enn meg da. Hehe.</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
<b>Men</b> jeg prøver å ha en <span style="color: #088a85;">realistisk tankegang</span> og jobber med å akseptere at funksjonsnivå ikke trenger å ha så veldig mye å gjøre med verken intelligens, verdi som menneske eller hvor sterk eller svak man er som person.</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
Så jeg velger å svelge skammen og tenker heller på dette som noe jeg kan se tilbake på seinere og (forhåpentligvis) se hvor langt jeg har kommet. For dette er virkelig reelle utfordringer for meg, og med mindre jeg har lyst til å havne tilbake på institusjon så må jeg ta noen tak nå.</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
<b><i><span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: 14px;">Krysser fingrene litt for meg selv og sender en varm tanke til alle andre som strever med at ikke livet ble som man hadde forestilt seg.</span></i></b></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 11.9999990463257px;">
<br /></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-11934176189730830852015-07-25T05:12:00.000+02:002015-07-25T05:12:28.333+02:00Verdens skumleste bok<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
Faren min ga meg en bok til min forrige bursdag som jeg ennå ikke har lest. Snart har jeg bursdag igjen, så det er virkelig på tide å sjekke ut den boka. <span data-mce-style="font-weight: bold; color: #009999;" style="color: #009999; font-weight: bold;">I morgen var jeg alltid en løve</span> heter den, og er skrevet av Arnhild Lauveng. Den omhandler blant annet psykdom, men hvem eller hva eller noe som helst mer enn det veit jeg ikke om den. Veit heller ikke hva jeg skal forvente meg. Faren min spurte meg neste gang vi møttes etter bursdagen min om jeg hadde lest boka, jeg svarte at jeg ikke hadde det, og det han sa etterpå festa seg i meg og forma grunnen til at jeg ennå ikke har åpna den boka.</div>
<div data-mce-style="margin: 0in; margin-left: .375in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in 0in 0in 0.375in;">
<span data-mce-style="font-weight: bold; font-style: italic;" style="font-style: italic; font-weight: bold;">«Er du redd for å kjenne deg igjen da eller?»</span></div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
Jeg ante ikke hva jeg skulle si, ettersom jeg ikke visste noe om boka, og har etter det ikke turt å være borti den selv om jeg egentlig er nysgjerrig på hva han mente. Kjenne meg igjen i hva da? Hele denne greia har gjort meg litt småparanoid, og jeg har fått følelsen av at jeg er <span data-mce-style="font-weight: bold;" style="font-weight: bold;">«avslørt»</span> - selv om akkurat <span data-mce-style="font-style: italic;" style="font-style: italic;">hva</span> det er som er avslørt veit jeg ikke.</div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
Og det er liksom ikke avslørt helt på ordentlig så lenge jeg ikke har lest boka og ikke veit hva faren min mente med den kommentaren. For så lenge jeg ikke veit, kan jeg lage meg teorier om at han ikke mente i nærheta av noe jeg hadde trengt å ha noia for. Og så er jeg såpass redd for at det skal være verre enn jeg forestiller meg, at jeg ikke har greid tanken på å starte på første kapittel.</div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
<br /></div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
Men nå skal jeg altså det - begynne på denne boka altså - og komisk nok må jeg si at det er med <span data-mce-style="font-weight: bold;" style="font-weight: bold;">redsel</span> at jeg har skrevet ned i Lokaboka tidspunktet jeg i morra skal tørke støvet av bursdagsgaven med to streker under. Ingen vei utenom her altså. En kopp te og et glass Pepsi Max med sugerør i vinduskarmen + lukka dør mellom soverom og stue og jeg er leseklar på senga.</div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
I teorien, i hvert fall. Gud for en skummel bok.</div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
<br /></div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
<span data-mce-style="font-weight: bold;" style="font-weight: bold;">Skjerp deg</span>, tenker jeg. <span data-mce-style="font-weight: bold;" style="font-weight: bold;">Det er ingen veltilpassa mennesker som er </span><span data-mce-style="font-weight: bold; text-decoration: underline;" style="font-weight: bold; text-decoration: underline;">redd</span><span data-mce-style="font-weight: bold;" style="font-weight: bold;"> for bøker.</span></div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
Det hele blir en smule latterlig.</div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
Men seriøst da. Mon tro om «normale» og «friske» mennesker har de samme patetiske hverdagsproblemene som oss Håpløse? Finnes det en streiting der ute som også har vært livredd for å åpne ei bok i frykten for noe som i den «friske»/«normale» verden kan ha vært noe tilsvarende til min håpløse/sykdomsrelaterte grunn?</div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
<br /></div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
Hjernen min maler rundt dette til det banker på døra til soverommet, det har gått 20 minutter og jeg har latt boka ligge på dyna litt unna meg, i passende skulevinkel.</div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å få lest den boka.</div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
<br /></div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
<br /></div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
<br /></div>
<div data-mce-style="margin: 0in; font-family: Calibri; font-size: 12.5pt;" style="font-family: Calibri; font-size: 12.5pt; margin: 0in;">
<br /></div>
<div style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif; font-size: 11.9999990463257px;">
<span data-mce-style="font-size: 8pt;" style="font-size: 8pt;"><strike>#deHåpløse #angst #lese #bøker #bursdag #skam #psykisk #HåpløstTilfelle #tekopp #PepsiMax #identitet #redd #bursdagsgave #Lokaboka #listeskriving #planlegging #hverdag #TheseDays #Mindtrap #tanker #redd #RandomPisspreik #teori #nevermind #ambivalens #frustrasjon #hodekjør #valg #tanketåka</strike></span></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-63309220833263388312015-07-02T17:56:00.000+02:002015-07-02T17:56:18.374+02:00Lately fuck-ups & en smule bittert selvhat<h2 style="margin-bottom: 0cm; text-align: center;">
<span style="color: #134f5c; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i>(#4: Jeg er gammel, dum og feit)</i></span></h2>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><br /></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;">Jeg følte meg så <span style="color: #45818e;"><b>ekstremt dum</b></span> da jeg
endelig fikk fram at jeg ikke takler mannlige psykologer. Det var
greit, jeg sku få snakke med ei dame, men hele samtalen og dr. Xs
tid var jo fullstendig bortkasta.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;">Selvfølgelig skulle jeg jo bare sagt
det da henvisninga ble skrevet. Men da hadde jeg selvfølgelig hodet
mitt et helt annet sted, jeg er alltid sånn; alle andre steder enn
der kroppen min befinner seg, for all del ikke med på det som
foregår - for all del </span><span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: large;">ikke <i><b>her og nå</b></i>.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;">Og ettersom jeg var for dum for det,
burde jeg i hvert fall greid å hoste det opp i </span><i><b><span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">starten</span></b></i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;"> av den
jævla timen. Men å sitte og drite seg ut og fortelle om hvor
mislykka man er fullstendig unødvendig er jo alltids gøy, så noe
fikk jeg i hvert fall utav det.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<b style="font-family: Verdana, sans-serif;">Spiseforstyrrelsen</b><span style="font-family: Verdana, sans-serif;"> nevnte jeg i det
minste ikke, så selv om han hadde lest om den i papirene sine på
forhånd, så ble det i hvert fall ikke fokus der og da på at jeg
til og med </span><span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><b><span style="color: #45818e;">mislykkes i min egen diagnose</span></b></span><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">.</span></div>
<h3 style="margin-bottom: 0cm;">
<b><span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Jeg forestilte meg det på
forhånd, hvordan han kom til å le inni seg når jeg søyt så
dobbelthakene dissa om hvor vanskelig det er å spise.</span></b></h3>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><br /></span></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-fZaaKT7RBTY/VYpCGP7Jn9I/AAAAAAAAAKE/YXCqDxvYfUs/s1600/headrace_i-know.png" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="365" src="http://4.bp.blogspot.com/-fZaaKT7RBTY/VYpCGP7Jn9I/AAAAAAAAAKE/YXCqDxvYfUs/s400/headrace_i-know.png" width="400" /></a></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><br />
</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;">Det måtte jo rakne, det visste jeg jo.
Og med ett jævla trekk var det gjort. </span><span style="font-family: Courier New, Courier, monospace; font-size: large;"><b>Happy 4-20 alle sammen!!</b></span><span style="font-family: Verdana, sans-serif;"> Én
liten fridag var alt jeg skulle unne meg, på </span><b><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">stonernes egne
nasjonaldag</span></b><span style="font-family: Verdana, sans-serif;"> ble tanken på å skulle sitte inne og gro støv på
sjela rett og slett for mye.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;">En måned seinere så jeg meg fortumla
tilbake og lurte på hva i <b>hælvette</b> det var jeg dreiv med.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;">Kortet ble
avvist, 17. mai var sovet over og jeg stod igjen med den gnagende
følelsen av å ha <b>svikta/lurt/løyet/feila/ødelagt/rota meg inn i
noe jeg ikke kom meg ut av</b>. Hele poenget med å bli nykter var jo å
få sjansen til å bli bedre.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;">Jeg hadde uteblitt fra de to siste
samtalene hos de som har ansvaret for meg mens jeg venta på
behandlingsplass på huset til dr. X, og som beklageligvis for dem
ble stuck med meg litt lenger for at jeg sku få innfridd sytekravet
mitt om kvinnelig psykolog. Jeg hater å kaste bort andre folks tid
og ressurser, men tydeligvis ikke så mye som jeg hater å gjøre som
jeg skal.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;">Den dårlige samvittigheta fikk meg til
å ljuge om sprekken da jeg endelig greide å </span><span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><b><i>vralte</i></b></span><span style="font-family: Verdana, sans-serif;"> meg bort til et
møte, som igjen ga meg enda dårligere samvittighet.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;">Jeg hater det. Hvor </span><b style="font-family: Verdana, sans-serif;">selvopptatt</b><span style="font-family: Verdana, sans-serif;"> psyken kan gjøre meg. Det er også nesten imponerende hvor barnslig den avhengige hjernen fungerer, og i hvor stor grad jeg lystrer ukritisk uten å i det hele tatt være klar over det selv, </span><i><span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">instinktivt</span></i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">, og ikke tar meg i det før jeg er in too deep.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;">Meg, meg, meg. </span><i><span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Jeg</span> </i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">takler
ikke. </span><i><b><span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Jeg</span></b></i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;"> greier ikke.</span><i style="font-family: Verdana, sans-serif;">
</i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">Hva</span><span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"> <i><b>jeg vil</b></i></span><span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><b>,</b>
hva </span><i style="font-family: Verdana, sans-serif;"><b>jeg føler</b></i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">, fy
faen for en </span><span style="font-family: Verdana, sans-serif; font-size: large;">egoist</span><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">. Jeg er jo klar over hvor </span><b style="font-family: Verdana, sans-serif;">patetisk</b><span style="font-family: Verdana, sans-serif;"> jeg er ~ Åh gud, jeg er så<b> feit</b> assa, selv om BMI-en min
er undervektig så er jeg seriøst bare sååå feit da. ~ Åh shit,
jeg er så </span><b style="font-family: Verdana, sans-serif;">gammel</b><span style="font-family: Verdana, sans-serif;"> assa, selv om jeg ikke har fylt 25 så har jeg
skikkelig dårlig tid liksom og må dessuten få </span><i><span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><b>medfølelse</b></span></i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;"> for at jeg har
kasta bort hele livet mitt på å plage meg selv. ~ <b>Blakk</b> er jeg også, forresten - stakkars meg, får penger for å sitte på ræva og ikke takle livet
mitt og nekte å vokse opp og forholde meg til realitetene; og jeg liker
helst å bruke opp de pengene på diverse ulovlige rusmidler og mat som jeg
skyller ned i do og sånt, og det blir fort veldig <b>dyrt</b> må vite.</span></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-2634293533748260692015-06-21T22:27:00.000+02:002015-06-21T22:27:54.946+02:00Bloggperspektiv<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Nå har det allerede gått et år siden jeg bestemte meg for å hoppe i det og skrive mitt aller første blogginnlegg. Jeg så fram til å en dag kunne se tilbake og tenke at jeg hadde gjort noe meningsfylt, og at jeg hadde greid å gjennomføre det jeg bestemte meg for.</span><br />
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Sånn ble det ikke, dessverre. Jeg har merka spesielt det siste halve året at det har blitt vanskeligere og vanskeligere å legge ut noe på bloggen. Jeg føler meg så sårbar, <i>tynnhuda</i>, utsatt. Det er et utall utkast av innlegg lagra som aldri ble publisert.</span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">En del tema er blitt sensurert fordi jeg er redd for å bli gjenkjent selv om jeg skjønner at det realistisk sett er tilnærma null sjanse for det what so ever. Mye har gått direkte i dagboka, og mye har jeg ikke orka å skrive ferdig. Verden har blitt så ekte og <i>in your face</i> etter at jeg det siste året har hatt lengre nyktre perioder enn jeg har hatt på årevis, og det har rett og slett blitt for mye for meg. Jeg må vel bare godta at når jeg tar på meg nye utfordringer på ett område så kan det slå tilbake på et annet. Ting henger jo sammen, og det er ikke bare i forhold til rus og blogg at jeg kjenner på det.</span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Det er en del nytt som skjer for meg for tida, og jeg kjenner at det kan være viktig for meg å ta opp bloggen igjen for å hjelpe meg å få innsikt og holde oversikta. Jeg føler en trang til å begynne å eksponere og uttrykke meg igjen, og jeg har lyst til å gjøre ting litt annerledes med skrivinga så jeg ikke skygger unna igjen. Siden det fortsatt føles ganske skummelt tenkte jeg at jeg skulle gli sakte og rolig inn i det, og starte med noen innlegg som kan være en slags oppsummering for meg selv på hva som har foregått den siste tida.</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Syteblogg skal det forresten fortsette å være, da det er syting det er overflod av her i Isabels innboksa bobleeksistens.</span><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-QsYHQdkVtyE/VYcaPCJiqKI/AAAAAAAAAJw/YOrpDAwrVj4/s1600/write%2Bit%2Bdown_headrace.png" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="400" src="http://2.bp.blogspot.com/-QsYHQdkVtyE/VYcaPCJiqKI/AAAAAAAAAJw/YOrpDAwrVj4/s400/write%2Bit%2Bdown_headrace.png" width="400" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<br /></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-23124488905325070822015-04-08T11:00:00.000+02:002015-04-08T11:00:15.873+02:00#3 - skrevet i starten av mars, ikke greid å poste før nå..<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="font-family: Georgia, serif;"><span style="font-size: 16px;"><i><b>Året starta med en fantastisk reise gjennom tid og rom. Dimensjonene lå i lag tjukkere enn snøen mens idéen om hva et menneske var ble stadig fjernere.</b></i></span></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<br /></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Jeg fikk det nye året. Om jeg ville ha det er en annen sak. Jeg forsøker å se på det som en gave, en ny mulighet, om jeg bare greier å snu alt dette året, er det en sjanse for at alt kan være verdt det til slutt. Jeg lengter etter følelsen av å være framme på toppen av fjellet og la den blytunge sekken falle på bakken.</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<br /></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Hverdagen stirrer meg i hvitøyet. Jeg er redd. Jeg har brukt januar på å gå ned 3,5 av de 5 kiloene jeg la på meg til jul, og februar på å gå ett av dem opp igjen. Jeg savner å hengi meg til anoreksien, la den styre og forutsigbarheta som følger med. Å vite hva som er riktig, hva som er viktigst. Kicket av å ha gått ned mer enn jeg trodde. Følelsen av å krympe tilbake inn i meg selv, med det overjordiske snart innafor rekkevidde, bare centimetre unna å få plass uten å konstant føle at jeg sprekker skallet mitt hvis jeg våger å puste.</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Bulimien kom snikende denne gangen, gjemt bak løfter om å bli spisefrisk.</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<br /></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Det latterlige er at jeg kan tenke og skrive og delvis forstå at jeg er spiseforstyrra, eller i hvert fall at det meste av «bevis» peker mot det, og jeg har ikke noe behov for å si imot det. Det er opplest og vedtatt (for ikke å snakke om nedskrivi, stempla, kopiert, sendt rundt og lagra i journaler og epikriser), en sannhet i den Virkelige Verden å forholde seg til.</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Men innerst inne fornekter jeg det faen meg fortsatt.</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Jeg skjønner jo at de må kalle det noe, disse legene og behandlerne og alle de andre merkelappfantastene. De må ha orden i sakene! Jeg ser den - herregud, jeg skjønner dem virkelig godt jeg, med OCD og det hele kan jeg virkelig forstå behovet for et system. Veldig praktisk, og det er vel også strengt tatt nødvendig for å kunne utføre behandling av pasienter på Vestlig psykologiskolevis. Og jeg har ikke nødvendigvis noe i mot den. Den har tross alt holdt meg i live helt siden jeg kom inn i psykiatrien for over 10 år siden, og Dr. Phil har rett i en hel masse.</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Jeg aksepterer omverdenens syn, jeg er logisk sett enig i utredninger og forklaringer, grunnlaget for den trukne konklusjonen.</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Men jeg greier ikke behandle det som en Sannhet i <i>min</i> verden. Det er alltid et «men», det er alltid en grunn til at ting ikke gjelder akkurat meg. Jeg forstår hvorfor det kan virke sånn eller sånn, <i>men </i>det er jo ikke sånn det er, sånn <i>egentlig</i>. Ofte kan jeg ikke direkte forklare hvorfor det ikke gjelder akkurat meg, jeg bare <i>veit det</i>. Det kan virke som jeg i min innerste lille bobleverden har en overdrevent sterk overbevisning om at jeg er spesiell og misforstått. Ikke nødvendigvis at jeg sitter på alle svarene, men at jeg veit når det som blir sagt i hvert fall ikke er riktig. Sjøl om jeg veit at de som sier det kan mer om temaet enn det jeg kan. Og sjøl om jeg veit at jeg har enkelte brister som resulterer i problemer med å se den allmenne Virkeligheta klart og forholde meg til den.</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<br /></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Jeg blir bare usikker på hva som er hva. Det er helt mulig jeg har tatt feil om alt annet, men hva om akkurat <i>dette</i> er den gangen jeg har rett, og burde stå på mitt? Hva om dette faktisk er viktig? Hva om dette kan være med på å redde meg?</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Jeg tenkte sånn om å slutte å røyke bønne daglig, for eksempel. Hva om det var et steg i feil retning? Nå, et halvt år seinere, veit jeg fortsatt ikke. Det gjorde i hvert fall økonomien lettere å bære.</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<br /></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Hver dag bombarderes jeg. Depresjonen gjør det vondt å måtte våkne, være. Akseptere at det er enda en ny dag. Vanskelig å bevege seg. Angsta tar igjen på hodet, der ingenting noensinne kan stå stille lenge nok til at jeg greier å henge med. Spiseforstyrrelsene brøler i tostemt disharmoni, og Kommentatoren og Kommandanten krangler om mikrofonen i direktesendinga av The Isabel Show her på hjerneradioen.</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<br /></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<br /></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Det er vanskelig å være takknemlig.</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Det er vanskelig å finne motivasjonen.</div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
Det er vanskelig å gå inn for å bli frisk.</div>
<br />
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<b> Jeg vil så inderlig ville det.</b><br />
<b><br /></b>
<b><br /></b></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-66809128548253942782015-02-21T18:30:00.001+01:002015-02-21T18:30:47.613+01:00#2<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Desember skulle liksom være min måned.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Jeg så for meg kakao og sofakos, juletrær og pepperkaker. Jeg kan fortsatt lukke øynene og kjenne omrisset av barndomsmagien rett utafor rekkevidde.
Herregud hvor jeg lengta.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Dette var sjansen min!</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Så jeg styra og ordna og planla, skreiv liste på liste og forsøkte å forberede meg på å skulle greie å ikke bare spise, men <i>kose meg</i> med maten. For meg er det Dødssynd nr. 2, rett bak det å ha lyst på noe å spise. Jeg kjøpte meg
juleduk og gravde fram julekassa mi og prøvde å pynte i leiligheta, skaffa meg til og med en sånn 10-kroners adventskalender jeg fikk da jeg var liten, med en sjokoladebit bak hver luke.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Jeg lagde meg adventsbok med engler og julenisser og grantrær, klistremerker, rød tusj og halleluja. Hver dag skulle jeg tenne lys, skrive koselige ting
i adventsboka og ta bilder av alt det gode jeg skulle kose meg med. Jeg hadde satt av en side til hver dag i desember, og på hver av sidene hadde jeg laga ei stygg lita ramme med overskrifta «Dagens JuleNAM». Så kunne
jeg bruke analiteten min imot meg selv, tenkte jeg; jeg har nemlig et oppheng i at hvis jeg har skrevet noe et sted, spesielt da på en plan eller i ei bok, så <i>må</i> det liksom bli sånn. Så hvis jeg har satt av plass til å fylle ut noe bestemt, og det står fra før
av hva det er jeg skal fylle ut, så <i>må</i> det fylles ut, og det <i>må</i> være sant.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Så skulle jeg sette på adventsfaen på TV, sånn julekalenderprogram, proppe i meg og bli fat & jolly under pleddet mitt. Jeg skulle smile og alt
rundt meg skulle glitre.</span></div>
<div class="Normal">
<br /></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Så kom dekkpunktering nr. 1.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Jo nærmere desember kom på kalenderen, jo mer noia fikk jeg. Jeg ble helt svimmel av å tenke på hvor mange dager det var i desember, hvor mange små
stygge rammer jeg måtte fylle. Jeg var jo ikke klar for dette. Hodet mitt bestemte at jeg måtte gå ned til X antall kilo før det kunne være akseptabelt å unne seg noe så vilt.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Dekkpunktering nr. 2 kom 2 dager før 01. desember, da TV-en gikk til hælvette. Og jeg hadde basert hele opplegget mitt på å se en av disse dustete julekalenderne
på TV. Det var selve kjernen i opplegget følte jeg, hvordan i alle dager skulle jeg greie å spise uten det?</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Så kom 01. desember, og jeg hadde fortsatt 0,4 kg. igjen å gå ned. 3. dekkpunktering. Opphenga mine kræsja helt..</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">A: Jeg fortjener det faen ikke!</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">B: <i>Men det STÅR jo at det skal være sånn</i>, tomme sider i adventsboka er IKKE GODKJENT.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">A: Men jeg er <i>feit og ekkel og prøver å lure meg unna.</i> Jeg må ha latt være å gå ned <i>med vilje</i>, underbevisst, fordi jeg veit at desember er like rundt hjørnet. Hele dette opplegget har forpesta hjernen min med feite tanker, lat innstilling og løgn. Jeg har skjemt meg
selv bort med tankene om alt dette, jeg veit jo at jeg ikke fortjener det, og jeg veit at det bare ødelegger for meg. Jeg er redd for å innse sannheta, prøver å klamre meg til en eller annen forvridd idé om at Virkeligheta
ikke gjelder i jula.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">B: Jeg kan alltids kaste opp det jeg spiser, det viktigste er at jeg spiser det, så jeg får tatt bilder og skrivi det ned i Adventsboka.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">A: Jeg er ikke <i>klar</i> for dette.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">B: Man blir aldri <i>klar</i> for sånt. Men nå står det en gang her at det er sånn det skal være, og viskelær funker dårlig på tusj. Dette er planlagt og skrevet i stein, du får skylde deg sjøl
at du ikke greide å gå helt ned.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">A: Men <i>det stod</i> at jeg skulle gå ned til X før jeg kunne begynne også, og innerst inne veit jeg at det er det som er viktigst.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">B: Tusj trumfer kulepenn. Adventsbok trumfer random notatark.</span></div>
<div class="Normal">
<br /></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Jeg hadde fortsatt ett dekk igjen på himmelvogna mi, så jeg prøvde. Men med tre punkterte dekk er jeg egentlig mer overraska over hvor langt jeg kom,
enn at jeg kræsjlanda etterpå. Det ble ikke mer enn to dager fylt ut i adventsboka, men i løpet av desember gikk jeg opp nesten 5(!!) kilo.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Hver dag starta diskusjonene like sterkt på nytt i hodet mitt, og det endte som regel opp med at jeg overspiste heftig og hang over toalettet til det kom
blod og jeg hadde hovna opp.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Dette er jo uten tvil ekstremt attraktivt, og kunne jo umulig gå umerka hen, ettersom jeg ikke bor aleine. Kjæresten min skulle dra til familien sin i
jula, og jeg skulle IKKE spy mens han var borte, løftet var dyrt og hellig fra innerst i hjertet.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">I tillegg fant jeg ut at den dødstragiske julaftenen jeg hadde planlagt for meg selv aleine i leiligheta ikke ble noe av. Dette var jo egentlig en gledelig
nyhet, og jeg takka ja jeg, det var bare det at hodet mitt selvfølgelig skulle begynne å blande seg i det også. For det var pappa som hadde invitert meg, og hans hus er nemlig hellig grunn. Der kan det ikke hverken spys
eller til noe særlig stor grad unngås matservering. Så jeg var selvfølgelig ekstremt grådig og selvgod som takka ja til å komme. Og bedre var det ikke at jeg hadde blitt invitert til å ligge over..</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Jeg HATER at dette hodet skal ødelegge så mye for meg. Jeg <i>veit</i> at Isabel kunne syntes dette var kjempekoselig, og følt seg som pappas lille jente, trygg og varm og ikke
aleine.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Og jeg kunne virkelig ønske at det var Isabel som kom den dagen.</span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Men det var Anabel som skritta ut av leiligheta og bestemte seg for å gå den timeslange turen oppover alle bakkene i stedet for å ta bussen, så vi kom
for seint.</span></div>
<br />
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Og det var Anabel som bestemte at to poteter til julemiddag var akkurat nok til at ingen reagerte så lenge vi heiv på litt margarin (Isabel har jo alltid
vært så småspist og sær i matveien vettu), og at vi var forferdelig mette da desserten skulle på bordet. Anabel dro også hjem midt på natta i stedet for å sove over som avtalt. Turen tilbake ble også til fots. Det
var iskaldt.</span></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-56415755965389260492015-01-16T22:49:00.000+01:002015-01-16T22:49:18.120+01:00#1<br />
Jeg hadde gått litt for lenge og drevet meg selv til vannvidd. Alle rasjonelle utveier var lukka og låst, det eneste jeg ville var å kunne føle meg OK, bare ei lita stund. En spiseforstyrrelse er virkelig en forræderisk kampfelle.<br />
<br />
Hodet mitt konspirerte imot meg. Skillet mellom fornuft og følelser revna totalt. Paranoiaen kom tilbake, alle var imot meg, og uansett hvor mye jeg pakka meg inn var jeg naken hvis jeg gikk ut døra, med selvlysende markeringstusj for å utheve alle mine feil. Alle kunne se hvor ekkel jeg var, og ingen hadde noe viktigere å tenke på hvis jeg gikk forbi.<br />
<br />
Øyeblikket med det jeg trodde var klarhet slo ned i meg. Presset fra ansvarsteamet mitt hadde lekka inn i underbevisstheta og sakte men sikkert bytta ut velpleid fornektelse med kvalmende sannheter. Det begynte å gå opp for meg at veien jeg har valgt ikke gjorde meg lykkelig.<br />
<br />
Jeg ville ikke fornekte mer. <i>Alle veit at man må spise</i>, prøvde jeg meg. <i>Det er normalt. Hvem som helst føler seg jævlig om de ikke spiser. Jeg er ikke spesiell. Alt av det lille jeg kan være sikker på at er fastslåtte, robuste fakta tyder på at jeg er bedre rusta hvis jeg spiser. Jeg er ikke sterk, jeg er SVAK. Jeg takler ikke dette på noen akseptabel måte. Det går ut over de jeg er glad i. JEG HAR INGEN RETT til å holde på sånn.</i><br />
<br />
Jeg prøvde å få meg selv til å innse at jeg ikke er noen ekspert, at tidligere erfaringer har vist at jeg er for dum til å forstå hva som er best for meg. Basert på tidligere hendelser burde jeg strengt tatt heller hatt som en regel å gjøre det jeg IKKE tror er best.<br />
<br />
Det nærmeste jeg kommer faktiske eksperter er behandlere, ernæringsfysiolog og lege, og alle fortalte de meg at alt kom til å bli bedre hvis jeg begynte å spise. Tvangen skulle bli lettere å stå imot, kroppen og hodet skulle bli bedre og sterkere og til og med begynne å samarbeide, depresjon og angst skulle kanskje ikke akkurat forsvinne, men det skulle da virkelig bli lettere for meg å takle hverdagen. Det skulle stå klarere for meg hvilke valg som var riktige å ta. Veien til det friske og positive skulle dukke opp fra Mørket. Lang var den kanskje, men med sterke bein og klart hode skulle det da bli mye mer sannsynlig at jeg skulle greie å følge den også.<br />
<br />
JA VEL.<br />
<br />
Spiseforstyrrelsene laga en backup-plan som vi lagra i den hemmelige låsbare skuffen i hjernetåka, og jeg tvang meg selv til å gi det hele en sjanse.<br />
<br />
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-73442474802625708852014-11-18T15:42:00.000+01:002014-11-18T15:44:25.823+01:00Dag 69 Nykter<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
Ting har vært
utrolig strevsomt i det siste. Ambivalensen kødder med hodet mitt og
føkker totalt opp retningssansen. Jeg blir gående i sirkler og
åttetall, fram og tilbake, rundt og rundt. Kaoset gror armer som
napper meg rundt anklene. Alt drar meg i forskjellige retninger; det
blir rett og slett for mye. Alle disse evige diskusjonene og
vurderingene og alle de forskjellige meningene som ytres om meg og
hva jeg burde gjøre og ikke gjøre, i privat høylytt debatt
eksklusivt bare for meg og direktesendt fra inne i skallen min (jeg
er litt av en VIP der inne/*les: kronisk selvopptatt*), uten at jeg
til syvende og sist har en dritt jeg skal ha sagt, virker det som..
Tankene jeg ikke vil ha som planter seg og formerer seg der inne,
hviskinga i Mørket, alt dette jeg plutselig får beskjed om at er
bestemt. <i>Tida er ute, du var for sein, vedtak fattet. </i>Og
jeg kan kjenne i hele meg at jeg ikke har noe valg. <i>Ingen
vetorett tilgjengelig.</i></div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
Legetimer,
henvisninger, samtalemøter, terapi, innleggelser. Diskusjonene på
utsida av hodet mitt er en dimensjon for seg selv.</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
Jeg blir fortalt at
det er vanskelig å tenke klart når man er på min BMI. Og at man
blir mindre motstandsdyktig, at det er vanskeligere å stå imot
tvang og destruktiv atferd. At det kan være lettere å ordne opp i
andre ting hvis jeg får et bedre tak på mat og søvn først.</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
Jadaaaa. Jeg fatter
teorien. Den er den samme som den har vært i alle år.</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
Men. Det samme sa de
om rusen. <b>Jeg har vært nykter i snart 70 dager.</b> Jeg er
fortsatt like avstengt, det tar bare mye mer krefter å holde det
sånn, men uten at jeg greier å gjøre noe med det. Det går
fullstendig automatisk, og jeg føler meg totalt ute av standt til å
skulle kontrollere det. Jeg har enda mindre kontroll over maten enn
før, folka i hodet mitt er mildt sagt uforutsigbare. For ikke å
snakke om uenige. Det handler visst bare om hvem som roper høyest
når.</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
<br />
</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
Jeg skammer meg sånn
over all spisinga. Ikke at jeg ikke skamma meg over å la være å
spise, men da kom det mer fra «ytre» påvirkninger. Jeg skamma meg
fordi jeg var redd for kommentarene fra fremmede folk på gata, både
fremmede og kjentes oppfatninger og det å bli satt i bås som den
selvopptatte, umodne, forfengelige og svake anoreksi-klisjéen.</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
Den dårlige
samvittigheta jeg hadde da kom fra alt stresset jeg påførte pappa
og de bekymrede øynene hans, alle løgnene jeg serverte for å få
dem til å se en annen vei. Måten jeg lot mitt eget piss renne fritt
over på kjæresten, som virkelig ikke fortjente noe av det, og som i
tillegg hadde mer enn nok med seg selv.</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
Skammen kom fra KMs
ord som kimte i hodet; <i>stakkars bortskjemte hvite lille rike pike</i>,
etterfulgt av et lysbildeshow av utsultede Afrika-barn med fluer
svermende og de perfekte knoklene stikkende ut fra bak huden.</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
<br />
</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
Nå
skammer jeg meg fra innsida.</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
Dette
er ikke meg.</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
<i>Jeg</i>
har jo selvkontroll. <i>Jeg</i>
er herre over kroppen min. <i>Jeg</i>
kan få den til å gjøre som jeg vil.</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
Det
er bare at nå blir jeg utbasunert av alle disse tilstedeværelsene.
Deler av kroppen min har flytta opp i hodet, og tatt med seg alle
mulige krav og evige klager. Jeg pleide som regel å greie å holde
dem hver for seg; uansett hva kroppen mente, så holdt det seg der
det hørte til. Vondt i magen var vondt i magen, det dreiv ikke uten
videre og vrei seg unna og forplanta seg videre og morpha seg om til
tanker som <i>kanskje jeg skal spise noe?</i>
<i><strike>(Hva med hele kjøleskapet for eksempel?)</strike></i>,
UPLANLAGT.</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
Den
dårlige samvittigheta kommer fra pengene jeg kunne brukt på
julegaver og adventskalender til kjæresten, som jeg syntes det var
en bedre idé å bokstavlig talt trekke ned i dass. Den kommer fra
løftene jeg bryter, alt pisspreiket mitt om at i morra, <i>da</i>
skal jeg skjerpe meg. Innimellom kommer den fra urettferdig kjefting
når jeg «MÅ» inn på badet NÅ og være der et år (du må pisse
sier du? SYND for DEG.) så jeg ikke skal måtte ta konsekvensene av
grådigheta mi på vekta.</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
<br />
</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
Jeg
hadde en viss kontroll. Så kom selvmedlidenheta og grådigheta og
jeg ofra blindt kontrollen i et svakt øyeblikk. Så nå kan jeg vel
egentlig bare ha det så godt.</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
Jeg aner ikke
hvordan jeg ska komme meg ut av dette. Jeg har ikke den fjerneste
anelse om hvordan ting egentlig skal fungere. Jeg har ikke vært der
siden jeg var 3 fuckings år. Ikke husker jeg noe av livet før fylte
3, og ikke kunne jeg vel brukt stort av den innsikta for å lede meg
på veien nå uansett, over 20 år seinere. Det er jo en viss
forskjell på hva som kreves for å innfri «normalen» for en
3-åring og en på 24...</div>
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
<br />
</div>
<br />
<div style="line-height: 150%; margin-bottom: 0cm;">
Har jeg styrken til
å bli frisk? Har jeg noensinne i det hele tatt hatt den? Kommer jeg
noen gang til å ha den? Hvor i alle dager skal jeg i så fall hente
den fra..?!!</div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com2Norge60.47202399999999 8.4689459999999646.059280999999991 -32.839648000000039 74.884767 49.777539999999959tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-76952060685972945632014-10-24T12:30:00.000+02:002014-10-24T12:30:03.010+02:00Vater søkes<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Sekundene tikker, minuttene hopper, timene ruller og dagene forsvinner. Jeg får aldri tak på dem, før de har rent ut og blanda seg i gjørma bak meg. Samtidig går alt så forferdelig treigt for meg. <strong><span style="color: #45818e;">Alltid</span>.</strong> Først etter all denne tida kasta bort på å bruke alle mine krefter på å holde hodet så vidt over gjørma, har jeg innsett at det er det jeg gjør. Jeg har konsekvent brukt alle mine krefter på å holde meg selv i praksis <strong>fullstendig stuck</strong>.</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br />
</span> <span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">I utallige desperate situasjoner har jeg vridd og vrengt den dumme, lille hjernen min for å forsøke å presse den til å produsere en GRUNN; <em>hvorfor</em> går det alltid til helvete?</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">I svake øyeblikk har jeg latt selvmedlidentheta rive meg med seg, i mangel på svar. </span><em><span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Hvorfor MEG? Hva er galt med meg?! Er jeg virkelig SÅ svak, at dette, som alle andre får til, faktisk er direkte UMULIG for meg? Nå når jeg FAKTISK PRØVER... Alt jeg kan.</span></em><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Det er kan være helt forjævlig smertefullt å mislykkes så heftig når man har gitt ALT man greide, og gjerne enda litt. Ofra ting det kjennes ut som man ikke kan leve uten. Å måtte innse at alt var til ingen nytte. Å måtte innse at det ikke er nok. <b>At <em>jeg</em> ikke er nok..</b></span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br />
</span> <span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">For meg er det veldig sårt å skulle la det synke inn at jeg konstant bruker alle mine krefter på å komme ingen vei. Og først etter at jeg har latt all denne tida jeg har latt til rådighet renne ut til gjørme, greier jeg å innse at gjørma har blitt til kvikksand. Jeg pakker meg selv så godt inn at jeg ikke kan røre en lillefinger, senker kista og begraver meg selv levende før jeg innser at jeg er fanga, og at jeg faen ikke VIL være fanga. Kaster meg rabiat i retninga foran meg før jeg innser at den fører nedover. Brenner mine broer før de er bygd.</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br />
</span> <span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"> <span style="color: #134f5c;"><i>Jeg er så <strong>forferdelig redd</strong>..</i></span></span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br />
</span> <span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Min eksistens består av evig distraksjon. Jeg bruker alle mine krefter på å holde det vanskelige på avstand. (Ikke skjønte jeg at det var Livet..) Og kreftene jeg egentlig ikke har, på å distrahere meg fra at det er dette jeg gjør. Full gass vekk fra Livet. Full gass vekk fra alt jeg egentlig ønsker.</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Og da er det plutselig ikke lenger noen gåte hvorfor jeg alltid føler meg mer død enn levende. Ikke noe spørsmål rundt hvorfor jeg alltid mislykkes.</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br />
</span> <span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Logikk er kvalmende stygt når det stirrer deg i trynet på denne måten. Makes you want to rip out your spine and peel off your face.</span>Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-78798682766403018152014-10-11T13:13:00.000+02:002014-10-12T21:38:02.615+02:00Pakkens innhold betaler porto // Framtid i Fortidsklær<div class="Normal">
<span style="font-size: 13.0pt;"><span style="color: #444444; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"> <b>Det var Dag 29 nykter.</b></span></span></div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br />
</span> <span style="color: #444444; font-size: 13pt;"><span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Dama på Streitingsentralen sier det er på tide å rette fokuset framover. Og det står i hodepapirene skrevet av folka som sendte meg til henne, at formålet med å sende meg dit er å gjøre meg «i stand til å nyttegjøre meg av videre anbefalt behandling».</span></span><br />
<div class="Normal">
<span style="font-size: 13.0pt;"><span style="color: #444444; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Og dette var dagen Nykterdama tok fram den spisse penna si og skar seg gjennom overflata og tvang meg til å se opp mot det som visstnok er Virkeligheta; uformelig og grisete skimter jeg konturene langt der oppe. Hun forteller meg at det finnes Muligheter der, maler de utydelige skyggene i friske, glorete farger med undertoner av tro, håp og kjærlighet. Sier at det er dette abstrakte man må la seg stige opp mot for å kunne se klarere, etter hvert strekke seg ut mot - til og med ta i egne hender og forme til noe som etter hvert skal bli selve Livet.</span></span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-size: 13.0pt;"><span style="color: #444444; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Jeg har nesten lyst til å tro på henne.</span></span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-size: 13.0pt;"><span style="color: #444444; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Så kommer det.</span></span><br />
<span style="font-size: 13.0pt;"><span style="color: #444444; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br />
</span></span></div>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><span style="color: #444444;"> </span><b><i><span style="color: #01dfa5; font-size: 20pt;">Innleggelse.</span></i></b></span><br />
<div class="Normal">
<span style="font-size: 13.0pt;"><span style="color: #444444; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br />
</span></span> <span style="font-size: 13.0pt;"><span style="color: #444444; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Med dette éne ordet avsløres fargene som løgnerisk oljesøl og flyter forbi, og konturene fylles av eviglange korridorer, ensomme netter, svimlende matplaner og medisintukling. Press, press, press. Folk, folk, folk. ANGST, ANGST, ANGST!! Klissete matbrett, smulete bord og skitne stoler. Ingen matvekter, ingen næringsinnholdsfortegnelser. Fylle brettet foran hundre andre, hvorav 2 par øyne overvåker meg fra hemmelige posisjoner. Tømme giften inn i meg selv helt uten beskyttelse. Ingen vegger, ingen hjernedøde TV-distraksjoner, fullstendig sårbar for andre mennesker, øyeeplene deres og muligheta for at de skal bevege kroppene sine innafor min personlige sfære eller til og med kaste ord på meg..</span></span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br />
</span></div>
<div class="Normal">
<span style="color: #444444; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><span style="font-size: 13.0pt;">De vil brette meg sammen og pakke meg inn i en boks så de kan sende meg til riktig sted til riktig tidspunkt. </span><i><span style="font-size: 13.0pt;">Om morgenen står vi opp. Om kvelden legger vi oss. </span></i><span style="font-size: 13.0pt;">I mellom er det magiske klokkeslett som hører til hensynsløse dommere i hver sine rom med løsneser og parykker som slenger gåter uten svar med tilhørende tidsfrister på meg. Jeg ruller meg sammen inn i meg selv og setter inn tidvis passende «ja» og «nei» og aller mest av mine upassende «veit ikke». Latter er viktig. Jeg hoster den opp og spytter den ut gjennom luftehullene i boksen min.</span></span></div>
<div class="Normal">
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br />
</span></div>
<div class="Normal">
<span style="color: #444444; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><span style="font-size: 13.0pt;">Tilbake på rommet, gjemme meg under dyna. Døra som aldri kan låses på ordentlig, fordi det kryr av nøkler der ute. Når jeg tror jeg endelig skal få 15 minutter aleine; </span><u><span style="font-size: 13.0pt;">ett</span></u><span style="font-size: 13.0pt;"> symbolsk bank (hvis jeg er heldig) som sender rykk gjennom hele kroppen og hjertet opp i svelget, etterfulgt av sjokkbølgene i brystet som lager svetteperler på skallet mitt og denne forferdelige indre skjelvinga som lammer hjernen min og blender synet av pleieren som står foran meg og forteller meg om flere domsavsigelser og hvilke labyrinter jeg må gå gjennom til hvilken tidsfrist for å komme dit. «Ja» og «Takk for at du sa ifra» sier munnen min.</span></span></div>
<br />
<div class="Normal">
<span style="color: #444444; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><span style="font-size: 13pt; font-size: 13pt;"></span><i><span style="font-size: 13.0pt;">Om hva da egentlig?</span></i><span style="font-size: 13pt;"> hvisker hjernen når pleieren er borte.</span></span><br />
<span style="color: #444444; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><span style="font-size: 13pt;"><br /></span></span>
<span style="color: #444444; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><span style="font-size: 13pt;"><br /></span></span></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-87243579452165974042014-09-29T18:39:00.001+02:002015-07-29T22:09:31.685+02:00Metthet vs. Sult<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="font-size: small;"><span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;">Følelsen av å være mett er i min isolerte lille bobletilværelse noe av det som skremmer meg mest. Den plutselige tyngden av kroppen mot underlaget etter timer, dager eller uker tilbrakt flytende oppå meg selv. Den plutselige bevisstheta på at jeg er menneske, med organer, lemmer, blod og liv. Og at maten, som for ikke lenge sida var noe eget, et objekt utenfor mitt vesen, nå ligger på innsida, på vei til å bli en del av </span></span><span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;"><i>meg</i></span></span><span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;">. Hvert sekund det ligger der inne, blir det mindre </span></span><span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;"><i>mat </i></span></span><span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;">og mer </span></span><span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;"><i>meg</i></span></span><span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;">.</span></span></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;">Jeg kjenner denne nå uformelige massen i magesekken tynge ned organene under. Jeg kjenner den snikabsorbere seg inn i kroppen, pumpe seg inn i blodstrømmen – den sprer giftige kalorier som et fiendtlig takeover. Jeg kjenner fettet trenge gjennom magesekken og etterlate oljeskitne avtrykk på alt den klasker bort i der inne når jeg beveger meg.</span></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<br /></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;">Sult er også skremmende, men på en helt annen måte. Jeg har kontroll når jeg er sulten. Jeg veit jeg gjør det riktige.</span></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;">Det som skremmer meg med sulten er løftet den bringer med seg; jeg kommer til å måtte spise. Jeg kommer til å feile. Jeg er ikke sterk nok.</span></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;">Sult er kroppen min som forræder meg.</span></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;">Og om jeg gir etter, og spiser, er det jeg som forræder kroppen.</span></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;"><br />
</span></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;"><span style="font-size: small;"><i> <span style="font-family: Georgia, serif;"><span style="font-size: 13pt;"><b>Two wrongs don't make a right.</b></span></span></i></span></span></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;"><span style="font-size: small;"><i><span style="font-family: Georgia, serif;"><span style="font-size: 13pt;"><b><br />
</b></span></span></i></span></span></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black;"><span style="font-family: Arial, Verdana, Helvetica, sans-serif;">Jeg føler meg som en junkie. Dette evige higet etter gift. Jeg føler at jeg presser meg så hardt jeg greier, hvert sekund er en evighet. Jeg svikter, gir etter, lar meg selv falle - og en evighet er over på et sekund.</span></span></div>
<br />
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black;"><span style="font-size: small;"> <span style="font-family: Georgia, serif;"><i>...and I'm back at the start.</i></span></span></span></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-27993099176901538572014-09-25T22:52:00.000+02:002014-09-25T22:52:33.898+02:00Smulene<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black; font-family: Courier New, Courier, monospace;"><b>«Jeg
er smulete inni meg,»</b> erklærte jeg som 4-åring.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black; font-family: Courier New, Courier, monospace;"><br /></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black; font-family: Courier New, Courier, monospace;">20 år har gått,
og det stemmer like bra. Jeg er om mulig enda reddere for dem nå –
smulene. Restene av noe man ikke lenger kan vite hva var. Det som
datt av mens dere koste dere, det ubetydelige dere lar ligge igjen på
tallerkner, bord, benker og gulv. Det dere ikke trenger, som egentlig
burde fjernes før dere går videre – men pytt, det kan jo like så
godt ligge. Hva det har vært? Hvor det kom fra? Spiller det noen
rolle, da? Det er jo bare smuler nå. Smuler er smuler. Ta fram
kosten hvis det plager deg, da. Eller bare børst dem bort før du
setter deg i setet. Så lett tar dere det, og dere mener at jeg burde
gjøre det samme. Kanskje dere hever et øyenbryn eller to, tenker
jeg er «fin på det». Kanskje blir dere fornærma, irriterte eller
oppgitte. Kanskje overser dere det glatt.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black; font-family: Courier New, Courier, monospace;"><br /></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black; font-family: Courier New, Courier, monospace;">Jeg
har ikke satt fot på mitt eget kjøkken på over et halvt år.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black; font-family: Courier New, Courier, monospace;"><br /></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black; font-family: Courier New, Courier, monospace;">Og
de siste gangene jeg var der inne, var det med skylapper, tøfler og
hansker.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black; font-family: Courier New, Courier, monospace;">Matfobi,
spiseforstyrrelser, OCD – grunnene er mange.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black; font-family: Courier New, Courier, monospace;"><br /></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black; font-family: Courier New, Courier, monospace;">Min
stakkars samboer står for henting, bringing og servering av glass,
kopper og drikke, tidvis også skåler og boller og inneholdet han
har laga og tømt opp i skåla. Nøye oppveid og tilberedt på
godkjent vis.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black; font-family: Courier New, Courier, monospace;"><br /></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black; font-family: Courier New, Courier, monospace;">I'm
the unforgiving iron tyrant.</span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black; font-family: Courier New, Courier, monospace;"><br /></span></div>
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<span style="color: black; font-family: Courier New, Courier, monospace;">De
ekle smulene gnager konstant.</span></div>
<br />
<div style="margin-bottom: 0cm;">
<br />
</div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-5594890091467038842014-09-22T21:07:00.000+02:002014-09-22T21:07:19.689+02:00Rusfri my ass..Hvorfor i hælvette heter det rusFRI?? Jeg føler meg mer fanga i nykterheta enn fri fra rusen.<br />
<br />
Den pleide å løsne på det iskalde grepet fra sengeklørne, skyve dem i bakgrunnen og la meg kjenne spikerne i ryggen bli til en madrass. Tidvis ble jeg til og med velsigna med enkelt befriende slag i hodet, som lot meg slukne før sengemonstrene i det hele tatt registrerte at jeg var der. <br />
Marerittene har tatt så jævlig av i det siste. I natt ble jeg bl.a. jaga med kniv i flere timer av min voldelige eks, voldtatt og fratatt min identitet. Jeg hadde ofte mareritt da jeg "rusa" meg 20 ganger daglig også, men da kunne jeg til en viss grad røyke vekk jævelskapet. Jeg kunne blåse ut nattspøkelsene, se dem danse i lufta og forsvinne. Som en bekreftelse på at det var over, ferdig, borte. Bare i hodet mitt.<br />
<br />
Nå sitter det i kroppen helt til neste mareritt tar plass. Spøkelsene flyter i blodet mitt, forgifter cellene, pumpes inn i hjernen, rister grunnvollene og tar over kontrollen over kropp og hode. Ordene mine er forurensa, smittefarlige, hjertet råttent og illeluktende.<br />
<br />
<em>Alt er alt for ekte..</em><br />
<em><br /></em>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://bloggfiler.no/headrace.blogg.no/images/1885778-12-1411411578442.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://bloggfiler.no/headrace.blogg.no/images/1885778-12-1411411578442.jpg" height="400" width="400" /></a></div>
<em></em><br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-53474588305021539332014-09-18T05:09:00.000+02:002014-09-18T05:09:46.606+02:00JA, jeg er faktisk så tragisk.<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: 15.5px;"><b>Så sitter jeg her igjen da. Jeg og Spiseforstyrrelsene.</b></span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: 15.5px;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: 14px;">Jeg og kjæresten feira (nesten) 1 uke nykter i dag, noe jeg lot resultere i at jeg spiste alt for mye, og vi var i tillegg i en situasjon både offentlig og uten toalett, der jeg ikke kunne kvitte meg med maten. Når jeg først får smaken på den jævla pizzaen greier jeg ikke stoppe. Jeg er grådig og ekkel. Jeg forsøker å skylde på kroppen min, for det føles faktisk som det er den som tar over og nekter å slutte. Hodet, som jeg føler er meg i disse situasjonene, skriker nei, nei, NEI - men kroppen fortsetter liksom bare. Den liker det. <strong>JEG liker det. </strong> Jeg <em>er </em>jo kroppen min. Jeg veit det. Jeg veit det jeg veit det jeg veit det. Jeg veit det er <em>jeg</em> som kjenner smaken på tunga, det er jeg som tygger, svelger, strekker de fettete små pølsefingrene mine etter neste bit - repeat.</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: 14px;">Det er bare så forferdelig vanskelig å innrømme. Jeg føler meg så ekstremt jævla ekkel! Jeg VISSTE på forhånd at jeg ikke kom til å ha noen mulighet for å kvitte meg med noe som helst etterpå. JEG spiste likevel. Jeg VALGTE å spise. JEG valgte noen minutter med falsk fysisk nytelse på bekostning av alt annet. Som en voldtektsmann i mørket. Egoistisk, selvopptatt, nytelse her og nå over verdier og moral, totalt blotta for skam ga jeg etter for mitt eget begjær.</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: 14px;">Så kom straffa.</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: 14px;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">[...]</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: 14px;">Og nå sitter jeg her, ekkel, dum, esende, og gruer meg som en idiot til dommen fra vekta i morra. Tallene ljuger ikke.</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><span style="font-size: 14px;">Jeg som hadde kommet så godt i gang! Jeg var så godt på vei mot neste mål.. Men hva faen hadde jeg forventa meg egentlig. Jeg burde være vant til å mislykkes nå. </span> <span style="font-size: 14px;">Uansett hva jeg prøver på, får jeg det aldri til <em>riktig</em>. Og jeg har alltid en unnskyldning på lager.</span></span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: 14px;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: 14px;">Jeg burde ikke sitte og skrive om dette som en plastikkfjortis. Åherregud, jeg kan ha gått opp noen hundre gram - total krise lizzom - poor little rich white girl. Men faen heller, dette er MIN jævla blogg, det var dette som var hele poenget - så jeg velger å gjøre det likevel. JA, jeg skammer meg, men, dette er sannheta for faen.</span><br />
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: 14px;"><br /></span>
<span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: 16px;"><b>JA, jeg er faktisk så tragisk.</b></span>Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.com3