Dag 1 NYKTER

Heldigvis sov jeg ca hele dagen. Så jeg slapp forholdsvis billig unna. Men de få timene jeg var våken var egentlig mer enn nok ass..

Spiseforstyrrelsen jubla jo høylytt ettersom jeg ikke spiste noe. Men resten av hodet og kroppen pekte meg ut som forræder og lova møkk og hælvette i tida framover. Krangla selvfølgelig med kjæresten, og det er jo forståelig nok når vi er to uhelbredelige stonere med delvis overlappende diagnoser som plutselig fratas hovedmestringsstrategien vår. Ellers ble det tid til en grinetur opp i «skauen» og en liten runde med barberbladet på badet. Bærre kosen altså.

Jeg prøver å være fornøyd med at jeg ikke sprakk, og at jeg faktisk hadde kontroll mens jeg dreiv på på badet.

[...]

Dette ble da forferdelig ubehagelig å skrive om. Så nå gjorde jeg det jeg lovte meg selv da jeg oppretta denne bloggen at jeg aldri sku gjøre; jeg sletta nettopp det jeg skreiv fordi det ble for skummelt å skulle poste det. Selv om jeg veit at ingen leser bloggen, og om noen mot all formodning en gang i framtida skulle finni på å rota seg inn her, så er jo hele greia anonym uansett.

Det er bare noe med det ordet. Selvskaaaaaading. Barberbbbblllaaaaaaader. Emofaen! Ærgh.

Jeg skammer meg.

Men det er ikke derfor.

Tror jeg vaffal.

Det bare føles så personlig, så sårt og usikkert og fragilt å bare skulle slenge utav seg på Den Vide Verdensveven. Så utrolig hensynsløst, på en måte. Mot hvem eller hva veit jeg ikke. Skjødesløst i hvert fall. Psykisk hygiene altså. Viktig. Og akkurat dette med selvskadinga skal visst bare være mitt-mitt-MITT. Jeg vil ha det rent, urørt, for meg selv.

Jada, arr og kutt og alt det der - de er jo der, de - og om noen som har no med det (les: behandler/postoverlege etc.) spør meg, så har jeg ikke noe problem med å innrømme det selv, når de uansett bare kan lese det i journalen min.

10 år har gått siden jeg ble «avslørt». Og jeg er fortsatt like redd for å bli tatt for enten å være tragisk, dum, håpløs, «gal», eller på den andre sida rett og slett en overdramatisk emofjortis.

Dette er Dag 2. Med stor D. Dag 2 nykter. Og det hadde vel ingen trodd. Kanskje minst av alt meg.. :P

Speilet

   Hodet i høygir, alle småting blir til insekt .. ~
Kjenner ikke igjen tingene på bordet, og det er for mange til at jeg greier å se dem. De er bare former og farger med energier eller inntrykk knytta til, som forteller meg hva slags type ting det er. Prøver å ta noen bort for at det ikke skal være så overveldende, men energiene er bare knytta til alle tingene på bordet som en helhet, ikke hver enkelt ting, så jeg glemmer hva de er eller hvor de skal når jeg plukker dem opp.

Kroppen vil heller ikke være med, den har mye vondt, til tider på måter som gir vanskeligheter med å gå, og den prøver med jevne mellomrom å få hodet mitt til å tro at jeg har blodpropp i leggen. Veit ikke om det er hodet eller kroppen som lager hodepina heller, men det er uansett lettere å takle.

        Speil er kalde.

Harde, likegyldige flater, brutalt ærlige og umulige å diskutere med. Ekko - ekko - ekko. Slenger tilbake akkurat den samme dritten som du forsøker å bekjempe det med. Avdekker alt jeg vanligvis gjemmer. Tydeliggjør svikefullt svakhetene som gjør at jeg alltid kommer tilbake. Knuser så lett hvis jeg protesterer, og avslører glitrende skarpe kanter som lager riper i skallet mitt.

Speilene er helt jævlige for tida. Heldigvis er det ikke mange av dem i leiligheta vår, og det ene har fått plass bak ei rullegardin. Men speilet/lampa/skapet over vasken er påtrengende. Sjekk, sjekk, sjekk!! Og jeg gjør som speilet sier, noen ganger fordi jeg er en svak svak person, andre ganger fordi jeg er for forvirra til å skjønne at det ikke er det jeg skal.

Hjernen min har lekket ut over hele leiligheta og gjort lufta tjukk av tanketåke. Jeg er aleine nå. Han sitter der fortsatt, det er ikke det, men serveren vår brøt sammen og vi ble nødt til å koble oss midlertidig av. Så nå er han en fysisk gjenstand med trygghet og normalitet knytta til seg. En viktig funksjon. Men jeg er en av dem som aldri greier å holde varmen aleine.

          Jeg savner den varmen.. ~

Er jeg narkoman?

Narkomani: fra gresk νάϱκωσις (narkos), forlammelse og μανία (mani), raseri, vanvidd [wikipedia]

Narkoman: person som misbruker narkotika eller er avhengig av medikamenter. [Store Norske Leksikon]

Narkotika: opprinnelig et ord for stoffer som kan gi narkosis - 'dyp søvn'; først brukt om opium, tørket plantesaft fra opiumsplanten - Papaver somniferum.

Begrepet narkotika har senere fått utvidet betydning og dekker stoffer med svært ulik virkning, men alle kan gi rus og avhengighetstilstander. [...] Fra begynnelsen av 1900-tallet innførte derfor mange land narkotikalovgivning. [...] Senere ble bruk av hasjis, cannabis som utvinnes fra hampplanten (Cannabis sativa), også omfattet av lovgivningen.

Den første [konvensasjonen] innen narkotikaområdet var Haag-konvensjonen fra 1912 rettet mot opium, også med bestemmelser om kokain og morfin. Genève-konvensjonen fra 1925 utvidet bestemmelsene, inkluderte cannabis og forankret konvensjonen i internasjonalt samarbeid (Folkeforbundet). [Store Norske Leksikon]

[bilde: Google]

Meg: røyker hasj daglig. Starter vanligvis ca. en halvtimes tid etter at jeg har våkna, og røyker ganske jevnt utover dagen (vanligvis et sted mellom en gang i timen til hver tredje time). Jeg tok mitt første trekk for rundt 10 år sida, men «bare» 6-8 av disse åra har jeg røyka hver dag, med noen få pauser. Den lengste sammenhengende pausa jeg har hatt uten sprekk var på ca. 3 måneder. Jeg er helt klar på at jeg er avhengig, både psykisk og fysisk (selv om det er lite fysiske abstinenser forbundet med å slutte med hasj; det verste må være nattesvette og kvalme eller influensa-følelse/forbigående dårlig kroppsform).

Ellers er jeg glad i rus generelt, jeg koser meg gjerne med det meste jeg blir tilbudt, og innimellom oppsøker jeg også andre stoffer (enn hasj) aktivt. Dette skjer ikke spesielt ofte, ettersom jeg som regel er redd for å gå ut, spesielt hvis jeg må ha kontakt med andre mennesker. Jeg er spesielt svak for amfetamin, sopp og hallusinogener, men er ikke avhengig av noe annet enn hasj.

Narkoman? Selv mener jeg ikke at hasj/cannabis er narkotika. Så jeg mener heller ikke at jeg burde bli sett på som narkoman. Likevel hender det at jeg føler meg som en, enten fordi jeg er avhengig og misliker fangenskapet (mekanismen i selve avhengigheta er jo stort sett den samme uavhengig av hva det er man er avhengig av *holder tunga rett i munnen her*), eller fordi jeg blir stempla som narkoman av omverdenen. Selv mener jeg det er respektløst mot de som virkelig sliter (les: er narkomane) å sette meg i samme hovedboks som dem.
I tillegg har det til tider vært forferdelig vanskelig å godta at mange dører har lukket seg for meg med tanke på å bli bedre fra noe av alt det andre jeg sliter med, fordi denne RUSLIDELSEN «må» behandles (først). Til og med etter at min veldig flinke eks-behandler skjønte nok til å få fjerna ruslidelsen som en hovedlidelse. Jeg får beskjed om at jeg må legge meg inn til avrusning før jeg kan få ordentlig hjelp med OCD-en f.eks. Jeg skjønner jo for så vidt logikken bak at man aldri er helt til stede når man er «kronisk» stein, og spesielt eksponeringsoppleggene man bruker for å behandle OCD krever jo nettopp at man er veldig tilstede og står i ubehaget. Men det er faktisk like ubehagelig for meg å f.eks. skulle bruke et offentlig toalett når jeg er stein som da jeg var nykter, så jeg greier liksom ikke ta det helt inn likevel.

Avrusning før jeg kan få hjelp med OCD-en altså. Den var god, tror du OCD-en lar meg være på avrusning liksom? :P

Og hva med Spiseforstyrrelsene? Det er helt jævlig mye vanskeligere å skulle spise når jeg ikke røyker.

Og selvskadinga som kommer tilbake når jeg blir mer og mer «nykter»? 

I tillegg har du jo de psykiske «standard»-abstinensene; rastløshet, angst, agitasjon, irritasjon/aggresjon, depresjon, mareritt etc. Alt dette sliter jeg jo med fra før (både fra før jeg i det hele tatt visste hva hasj var, og nå i «kronisk stein» tilstand), og jeg føler (faktisk, helt ærlig) jevnt over at jeg har blitt i bedre psykisk form etter at jeg begynte å røyke. Røykinga har også gitt (og gir meg fortsatt innimellom) veldig mye mer enn rusen, den har åpna dører for meg til å møte mennesker og ha opplevelser jeg ellers ikke ville hatt, og gitt meg en slags (falsk?) tilhørlighet.

      Jeg er en stoner. Det er det jeg føler meg som. Ikke narkoman.
Jeg er en stoner. Selv når jeg ikke røyker. Det skvulper i blodet og knirker i knokkelkrokene, og jeg tror ikke jeg noensinne kommer til å bli kvitt denne følelsen. Jeg tror ikke jeg VIL bli kvitt denne identiteten, stonere er jevnt over jævla fine folk. Cannabiskulturen vil alltid ha en ekstra varm plass i hjertet mitt. ❤

Jeg er født på feil tid. Dette har plaga meg i alle år. Da jeg var yngre tenkte jeg det var feil planet, at det fantes et eller annet der ute som var MITT hjem. Denne drømmen måtte jeg gi opp etterhvert ettersom jeg ble eldre og ikke greide å tro no særlig verken på grønne folk fra Mars eller Ancient Aliens-superkonspirasjonsteorier.

Jeg vokste opp med mye forskjellig musikk, bl.a. Beatles, Dylan, Sex Pistols og Bob Marley, og med musikken kom også spørsmålene om folka bak. Hvem var disse forskjellige morsomme mennene på forsiden av LP-platene? Jeg kunne studere dem i timesvis og spørre og grave til du fikk lyst til å kaldkvele meg. Jeg forestilte meg denne magiske verdenen disse fascinerende menneskelige fenomenene kom fra, og sammenligna med min virkelighet. Sånn fant jeg ut at hvis det ikke fantes noe annet sted å bli født på, måtte det i hvert fall være feil tid! Alt fra denne tida virker så mye mer ekte og virkelig for meg. Ikke bare hippiedrømmen og Woodstock og hele det kjøret, men også helt enkle, hverdagslige ting. Jeg hadde enkelt og greit passa bedre inn, trivdes bedre, følt meg mer FRI(!!).

Og bare for å nevne det; jobber som ennå fantes på denne tida, som nå er erstatta av maskiner og varierte/blandede stillinger. For meg er det litt vilt å tenke på at jeg muligens kunne hatt fast jobb hvis jeg bare var blitt født noen tiår tidligere. Det føles så fullstendig tilfeldig og kaldt.

Jeg har vanskeligheter med å forstå at jeg på 70-tallet på grunn av min rusbruk skulle blitt oppfatta som noe annet enn en skitten hippie. Så fordi jeg dusjer ofte, ikke kler slengbukser, og det tilfeldigvis har gått 40 år, er jeg nå blitt narkoman?

Utfordringer fra fortida

Jeg pleide å ville være aleine så mye jeg kunne. Jeg var så utrolig sliten av den tunge Maska jeg bar rundt alle andre. Det å endelig få låse seg inne og trekke ned rullegardinene, skru av lyset, sette på TV-en på lydløs og bla fram noe passende musikk på iPod-docken var en magisk rutine som fikk Maska til å smelte. Boksen med barberblader kom ofte glidende mot meg fra gjemmestedet i TV-bordet. Noen ganger fosset tårene fra jeg låste døra bak meg til jeg åpnet den igjen dagen etter. Maska rant, men greide alltid å størkne seg på plass igjen før hånda mi brøt seglet som beskyttet meg fra de andres dimensjon.

Knoklene mine var av plast etter hver gang jeg fikk tømt litt av det vonde ut over sengetøy og håndklær. Jeg kunne som regel flyte på overflata av meg selv igjen i såpass stor grad at jeg fortsatt kom meg på skolen i hvert fall noen timer de fleste dagene.

           Nå kan jeg ikke huske sist jeg var aleine.

Men så skulle altså kjæresten ut å drekke, og jeg takka nei fordi skadetvangen har tatt av såpass mye i det siste at jeg ikke greide å gjemme resultatet med mine vanlige metoder. Så da så det ut til aleinekveld for meg. For første gang på (alt for?) lenge.
Da jeg fikk vite det, begynte hodet mitt med én gang å glede seg over muligheta til selvskading. En annen del av meg ble stressa og redd. Her kommer det godt med å ha en tredje stein del som ber meg chille'n og ignorere følelsesdramaet så lenge som mulig^^ For den steine delen stopper eller roter det til for hodet mitt når det forsøker å legge spesifikke planer som i denne sammenhenga blir til tvangstanker som må utføres.

Planlegging og listeskriving er en viktig (og veldig tidkrevende:P) del av måten jeg takler hverdagen på, og vanligvis ville jeg ha planlagt hvert sekund, spesielt nå når det kommer en helt ny utfordring (nå altså å være aleine). Jeg veit om alle disse risikoringene eller hva faen som jeg entrer når jeg sier ha det, låser ut typen og går tibake innover i leiligheta.

Tankene kommer strømmende på idet jeg nærmer meg badedøra, men kroppen min beveger seg videre forbi og inn i stua, og ingen (!) klamme hender knuger seg rundt anklene mine og vil dra meg tilbake. Jeg kjenner nesten forbausa at jeg nettopp tok et valg.

Det er vindstille i stua. Ingen Skygger hvisker fra krokene. Jeg kan sette meg ned i stolen og begynne å rydde i noen småting på bordet mens jeg venter på at PC-en skal starte, helt uten noe videre drama.

Jeg greier ikke tro på det før nå i ettertid, men alt gikk faktisk så bra den kvelden at det nesten er flaut å tenke på hvor lett det var i praksis når jeg bare unngikk teorien! x) Det jeg mener er at jeg gjennomførte denne kvelden helt uten å falle tilbake til alt jeg var redd for, rett og slett ved å IKKE tenke. IKKE planlegge. Ikke la meg selv forestille meg det som en mulighet.

Det var rett og slett helt blokka ut, stoneren i meg var konsekvent (stein :P) og utsatte ALLE tanker som ikke handla om fjernkontrollen eller Cola Light. Jeg hadde TV og PC på konstant, hadde det jeg trengte for å få gjort masse enkle småoppgaver liggende (lage timeplaner, skrive lister for neste uke osv), og selvfølgelig noen smarte røyk på lur. Etter hvert skrudde jeg til og med på mobilen for første gang på ganske lenge, typen hadde sagt han skulle sende melding etter hvert når han fant ut hvordan ting ble og når han kom til å komme hjem osv.

Jeg hadde angsta i kroppen hele kvelden, og innimellom kom bølger av jævelskap og banka på. Noen småjævler jeg ikke har sett på ei stund fikk til og med brutt seg inn og laga litt gammeldags faen, men stort sett holdt jeg dørene lukka og lot dem holde på utafor. Godtok de glimta fra helvetet som har vært som jeg ikke kunne unngå. Men stoppa dem der. Lot ikke dominoeffekta ta over. Lot ikke minner bli til virkelighet. Holder fast på at DET ER IKKE SÅNN NÅ. Holder fast på at JEG IKKE LENGER ER ALEINE. Nå er det kun en følelse, IKKE et faktum.

Fy faen. Det er tøft å holde fast. Strevsomt å holde ut noe så virkelig bare ved hjelp av en faktaopplysning om at «dette bare er hjernen min, som tar feil akkurat nå». Vanskelig å ikke slippe taket et eneste sekund, så ikke sjela får tid til å bli enig med hjernen. For sjela bor i kroppen min, og det er den jeg i bunn og grunn virkelig må kontrollere i slike situasjoner. Hvis sjela får connecte ER jeg Isabel fra fortida.

Det var en vond kveld. Men nå er den over. Og jeg mestra den. FAKTISK. Sådetså.

Jeg brukte mange strategier uten å ha planlagt det. Noen av dem hører kanskje fortsatt til på den «syke» sida sånn egentlig og i teorien, men jeg valgte å akseptere dem som midlertidige verktøy likevel, og bruke dem til noe som i det store og hele var så friskt som jeg kan få til nå. Det syke som JEG kjempa imot DA, det JEG ville vinne over, vant jeg faktisk over.

Jeg innser at den éne tingen som utgjorde hele forskjella, er det å vite at jeg har noen. Og jeg tar for gitt hvor mye det faktisk er verdt - for alle - men virkelig spesielt for meg eller evt. andre som har det som jeg har det med ting. Ja, jeg er totalt avhengig av kjæresten min. På veldig mange plan, også praktiske, og i unormalt stor grad. Ikke alt av det er sunt, og det veit jeg veldig godt, trust me. Men alternativet akkurat nå, ville vært så forferdelig mye mer usunt.

Så jeg innser hvor utrolig heldig jeg er, og gråter litt for første gang på veldig lenge over at jeg ikke greier å føle det.

#winning #fortid #skadetvang #BliFrisk #ensomhet #selvskading #hodekjør #valg #mestringsstrategier #tvangstanker #skam #hverdag #OCD #personlighetsforstyrrelse #listeskriving #sjel #kropp #rus #kjærlighet #tanker #angst #kjæreste #PsykiskHelse #TheseDays #teori #praksis #svarthvitt #hjerne #psyk #tvang #Mørket #Skyggefolka #tomhet #avhengighet #skam #stresshåndtering #redd #minner #musikk #dominoeffekt #au #følelser #distraksjon #gråte #verktøy #positivt #Ulovligheter #følelser

GRUNNER TIL Å SPISE! – Steg 1

Et tilbakevendene problem på veien til å bli bedre for meg og sikkert drøssevis av andre folk med anoreksi eller andre spisevegringsproblemer, er å finne den motivasjonen man trenger for å dytte den jævla gaffelen opp til munnen. (Helst også uten å dytte fingrene ned i halsen etterpå, men hele den greia er på en måte i hvert fall for meg et helt kapittel for seg selv, helt langt der borte i Steg 3-land.)

Noen ganger har det vært som om et lys har gått opp for meg. Plutselig har jeg innsett at man må jo spise, da! og det har tentes lys i meg.
Kanskje ikke no direkte flammehav jeg har fått til, det har vel stort sett vært et lite telys som blafrer forsiktig i trekken fra mørket der inne.

Jeg velger å tro på at bittelitt lys i stummende mørke kan få han som alltid hadde trodd han var blind til å innse at han ser.

Men – like fort som lyset tentes er det plutselig borte. Jeg tenkte meg ikke om et øyeblikk, og pusta. Jeg står igjen og famler i Mørket, lar det overbevise meg om at jeg er blind, lyset og synet var en glippende illusjon. Altså, klart det finnes, bare ikke for meg.

SPIIIIISEEE. Igjen og igjen og igjen og foralltid.

Det har gjort meg så sinnssykt frustrert så utrolig mange ganger, når jeg veit jeg må, men bare ikke greier å «gi meg selv lov» eller hva jeg ska si. Nå når jeg skal av gårde til utlandet på sommerferie med kjæresten snart, hadde jeg bestemt meg på forhånd for å ta en «quick fix» der jeg tenkte at hvis jeg bare på en eller annen måte kan bestemme meg på ordentlig, hvis jeg bare planlegger godt nok når jeg skal spise mye, på lik linje med sånn som jeg som regel har planlagt (bevisst eller underbevisst) at jeg skal spise lite eller ikkeno, da må det gå. Jeg har bevist at jeg har viljestyrka til å la hodet styre over kroppen før. Kom jeg meg ned, må jeg da for faen greie å komme meg litt opp igjen også.

Så da var det i gang med heftige diskusjoner med Spiseforstyrrelsen, som endte opp i krangling, roping og blod, og vi prøvde begge å lure hverandre, selv om jeg vil si at Spiseforstyrrelsen brukte hakket mer skitne triks enn det jeg hadde å stille opp med.
Etter mye om og men ble vi enige om at jeg skulle få oppleve sommeren i farger og gråtoner, så lenge prosessen med å gjøre dette mulig (flere ting inngikk i dette, men med tanke på Spiseforstyrrelsene, vil det si spise litt mer og normalt, ikke spy, prøve å gå opp noen kilo før avreise etc.) foregikk i kontrollerte former.

Og akkurat som da de først kom snikende på silkemyke skjelettføtter, lot jeg Spiseforstyrrelsene lure meg igjen.

Jeg trodde det bare var å trykke på «PAUSE».

Du kommer til å savne oss, hvisket Spiseforstyrrelsene. Det må nok være det dummeste jeg noensinne har hørt, tenkte jeg, og trykket.

Lite visste jeg at det jeg gikk inn i, tydeligvis er en kontrakt skrevet av Djevlens advokat.

De lovet de skulle la meg være. Det ingen sa noe om var det de hadde lagt igjen i meg.

Isabel er meg og sjela mi, Anabel er navnet jeg har gitt mitt anorektiske alterego. Alltid tilstede til en viss grad, alltid med strenge regler, utøvende makt og pekefingeren lett tilgjengelig, og det var jo tross det jeg inviterte henne inn for in the first place, så dette så jeg bare på som en positiv ting da Planen var å gå ned.

Men jeg forandra på Planen, og Spiseforstyrrelsene lova å la meg være i fred. Jeg skjønte jo ikke at de kom til å la Anabel være igjen!

Spiseforstyrrelsene smiler til meg i Mørket. «Det er deg,» ler de. «Har du ikke skjønt det?»

Jeg er ikke lenger sikker på hva som er Isabel, og hva som er Anabel. en evig ambivalent jævla kamp hver dag, og dette er UTEN Spiseforstyrrelsene! Dette er det som har grodd fast i meg.

Dette er det som krever at jeg utnytter listeskrivingstvangen min til noe nyttig, for en gangs skyld:

Grunner til å spise!

    * De rundt meg ~ selv om jeg ikke ser det selv, er jeg bedre å være rundt når jeg har spist (på kort sikt: blodsukker, overskrudd osv – på lang sikt hjernefunksjon etc.)

    * Forbrenning

    * Jeg takler stress bedre MED mat ~ JEG SOM ALLE ANDRE [fordi *pil ned*]

    * JEG ER IKKE ET UNIKT FUCKINGS SNØFLAK ~ alle trenger mat.

    * Forfengelighet ~ hår & negler + tror kjæresten min synes det er penest når jenter har pupper som ikke går innover.

    * Helse ~ hjerte, hjerne, skjelett, lever, nyrer etc.

    * Hjerne = fett ~ dvs. hjernen trenger fett for å funke. Det kan hende jeg/hjernen min egentlig blir gladere når jeg spiser.

    * MAT ≠ FEIT ~ MAT = LIV ~ MAT = ENERGI

    * DET ER SOMMER FFS!!