#1

Jeg hadde gått litt for lenge og drevet meg selv til vannvidd. Alle rasjonelle utveier var lukka og låst, det eneste jeg ville var å kunne føle meg OK, bare ei lita stund. En spiseforstyrrelse er virkelig en forræderisk kampfelle.

Hodet mitt konspirerte imot meg. Skillet mellom fornuft og følelser revna totalt. Paranoiaen kom tilbake, alle var imot meg, og uansett hvor mye jeg pakka meg inn var jeg naken hvis jeg gikk ut døra, med selvlysende markeringstusj for å utheve alle mine feil. Alle kunne se hvor ekkel jeg var, og ingen hadde noe viktigere å tenke på hvis jeg gikk forbi.

Øyeblikket med det jeg trodde var klarhet slo ned i meg. Presset fra ansvarsteamet mitt hadde lekka inn i underbevisstheta og sakte men sikkert bytta ut velpleid fornektelse med kvalmende sannheter. Det begynte å gå opp for meg at veien jeg har valgt ikke gjorde meg lykkelig.

Jeg ville ikke fornekte mer. Alle veit at man må spise, prøvde jeg meg. Det er normalt. Hvem som helst føler seg jævlig om de ikke spiser. Jeg er ikke spesiell. Alt av det lille jeg kan være sikker på at er fastslåtte, robuste fakta tyder på at jeg er bedre rusta hvis jeg spiser. Jeg er ikke sterk, jeg er SVAK. Jeg takler ikke dette på noen akseptabel måte. Det går ut over de jeg er glad i. JEG HAR INGEN RETT til å holde på sånn.

Jeg prøvde å få meg selv til å innse at jeg ikke er noen ekspert, at tidligere erfaringer har vist at jeg er for dum til å forstå hva som er best for meg. Basert på tidligere hendelser burde jeg strengt tatt heller hatt som en regel å gjøre det jeg IKKE tror er best.

Det nærmeste jeg kommer faktiske eksperter er behandlere, ernæringsfysiolog og lege, og alle fortalte de meg at alt kom til å bli bedre hvis jeg begynte å spise. Tvangen skulle bli lettere å stå imot, kroppen og hodet skulle bli bedre og sterkere og til og med begynne å samarbeide, depresjon og angst skulle kanskje ikke akkurat forsvinne, men det skulle da virkelig bli lettere for meg å takle hverdagen. Det skulle stå klarere for meg hvilke valg som var riktige å ta. Veien til det friske og positive skulle dukke opp fra Mørket. Lang var den kanskje, men med sterke bein og klart hode skulle det da bli mye mer sannsynlig at jeg skulle greie å følge den også.

JA VEL.

Spiseforstyrrelsene laga en backup-plan som vi lagra i den hemmelige låsbare skuffen i hjernetåka, og jeg tvang meg selv til å gi det hele en sjanse.

Pakkens innhold betaler porto // Framtid i Fortidsklær

        Det var Dag 29 nykter.

Dama på Streitingsentralen sier det er på tide å rette fokuset framover. Og det står i hodepapirene skrevet av folka som sendte meg til henne, at formålet med å sende meg dit er å gjøre meg «i stand til å nyttegjøre meg av videre anbefalt behandling».

Og dette var dagen Nykterdama tok fram den spisse penna si og skar seg gjennom overflata og tvang meg til å se opp mot det som visstnok er Virkeligheta; uformelig og grisete skimter jeg konturene langt der oppe. Hun forteller meg at det finnes Muligheter der, maler de utydelige skyggene i friske, glorete farger med undertoner av tro, håp og kjærlighet. Sier at det er dette abstrakte man må la seg stige opp mot for å kunne se klarere, etter hvert strekke seg ut mot - til og med ta i egne hender og forme til noe som etter hvert skal bli selve Livet.

Jeg har nesten lyst til å tro på henne.

Så kommer det.

              Innleggelse.

Med dette éne ordet avsløres fargene som løgnerisk oljesøl og flyter forbi, og konturene fylles av eviglange korridorer, ensomme netter, svimlende matplaner og medisintukling. Press, press, press. Folk, folk, folk. ANGST, ANGST, ANGST!! Klissete matbrett, smulete bord og skitne stoler. Ingen matvekter, ingen næringsinnholdsfortegnelser. Fylle brettet foran hundre andre, hvorav 2 par øyne overvåker meg fra hemmelige posisjoner. Tømme giften inn i meg selv helt uten beskyttelse. Ingen vegger, ingen hjernedøde TV-distraksjoner, fullstendig sårbar for andre mennesker, øyeeplene deres og muligheta for at de skal bevege kroppene sine innafor min personlige sfære eller til og med kaste ord på meg..

De vil brette meg sammen og pakke meg inn i en boks så de kan sende meg til riktig sted til riktig tidspunkt. Om morgenen står vi opp. Om kvelden legger vi oss. I mellom er det magiske klokkeslett som hører til hensynsløse dommere i hver sine rom med løsneser og parykker som slenger gåter uten svar med tilhørende tidsfrister på meg. Jeg ruller meg sammen inn i meg selv og setter inn tidvis passende «ja» og «nei» og aller mest av mine upassende «veit ikke». Latter er viktig. Jeg hoster den opp og spytter den ut gjennom luftehullene i boksen min.

Tilbake på rommet, gjemme meg under dyna. Døra som aldri kan låses på ordentlig, fordi det kryr av nøkler der ute. Når jeg tror jeg endelig skal få 15 minutter aleine; ett symbolsk bank (hvis jeg er heldig) som sender rykk gjennom hele kroppen og hjertet opp i svelget, etterfulgt av sjokkbølgene i brystet som lager svetteperler på skallet mitt og denne forferdelige indre skjelvinga som lammer hjernen min og blender synet av pleieren som står foran meg og forteller meg om flere domsavsigelser og hvilke labyrinter jeg må gå gjennom til hvilken tidsfrist for å komme dit. «Ja» og «Takk for at du sa ifra» sier munnen min.

Om hva da egentlig? hvisker hjernen når pleieren er borte.

Dag 1 NYKTER

Heldigvis sov jeg ca hele dagen. Så jeg slapp forholdsvis billig unna. Men de få timene jeg var våken var egentlig mer enn nok ass..

Spiseforstyrrelsen jubla jo høylytt ettersom jeg ikke spiste noe. Men resten av hodet og kroppen pekte meg ut som forræder og lova møkk og hælvette i tida framover. Krangla selvfølgelig med kjæresten, og det er jo forståelig nok når vi er to uhelbredelige stonere med delvis overlappende diagnoser som plutselig fratas hovedmestringsstrategien vår. Ellers ble det tid til en grinetur opp i «skauen» og en liten runde med barberbladet på badet. Bærre kosen altså.

Jeg prøver å være fornøyd med at jeg ikke sprakk, og at jeg faktisk hadde kontroll mens jeg dreiv på på badet.

[...]

Dette ble da forferdelig ubehagelig å skrive om. Så nå gjorde jeg det jeg lovte meg selv da jeg oppretta denne bloggen at jeg aldri sku gjøre; jeg sletta nettopp det jeg skreiv fordi det ble for skummelt å skulle poste det. Selv om jeg veit at ingen leser bloggen, og om noen mot all formodning en gang i framtida skulle finni på å rota seg inn her, så er jo hele greia anonym uansett.

Det er bare noe med det ordet. Selvskaaaaaading. Barberbbbblllaaaaaaader. Emofaen! Ærgh.

Jeg skammer meg.

Men det er ikke derfor.

Tror jeg vaffal.

Det bare føles så personlig, så sårt og usikkert og fragilt å bare skulle slenge utav seg på Den Vide Verdensveven. Så utrolig hensynsløst, på en måte. Mot hvem eller hva veit jeg ikke. Skjødesløst i hvert fall. Psykisk hygiene altså. Viktig. Og akkurat dette med selvskadinga skal visst bare være mitt-mitt-MITT. Jeg vil ha det rent, urørt, for meg selv.

Jada, arr og kutt og alt det der - de er jo der, de - og om noen som har no med det (les: behandler/postoverlege etc.) spør meg, så har jeg ikke noe problem med å innrømme det selv, når de uansett bare kan lese det i journalen min.

10 år har gått siden jeg ble «avslørt». Og jeg er fortsatt like redd for å bli tatt for enten å være tragisk, dum, håpløs, «gal», eller på den andre sida rett og slett en overdramatisk emofjortis.

Dette er Dag 2. Med stor D. Dag 2 nykter. Og det hadde vel ingen trodd. Kanskje minst av alt meg.. :P

MAT – HVER DAG – FOR RESTEN AV LIVET: Isabel vs. Anabel

Hvordan i alle dager skal jeg få til dette?

Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg har jo kontroll nå. Prøver å tenke at det er jo helt annerledes nå, for det er jo det.

Jeg ligger ikke lenger på BMI 13. Det i seg selv, beviser at det ikke er sånn som det var.

JEG NÅ gjør helt andre ting enn JEG DA.
Ting er annerledes nå, og det må jeg bare akseptere. Det er sånn det SKAL være. Det er sånn JEG SKAL være nå. Annerledes enn da.
Jeg har bestemt meg for dette, jobba for dette, avtalt det, lovet det, alle rundt meg (kjæresten og ansvarsgruppa) har sagt at det er sånn det skal være, noe annet er uaktuelt. Og jeg veit at alle disse menneskene vil meg vel.
Så hvorfor føler jeg at det er så JÆVLIG FEIL??!
Hvorfor får jeg dårlig samvittighet bare jeg tenker på det?
JEG HAR JO GREID DET FØR FFS!!! Og da hadde jeg faen meg til og med dårligere grunnlag enn nå for å skulle greie det!
Hvorfor virker det TOTALT UMULIG å skulle spise frokost?
Hvorfor nærmer klokka seg nå 19.30 uten at jeg har greid det?!

Hvorfor blir jeg på gråten når jeg skal prøve å spise og tenker at det er umulig – DET ENDER JO ALDRI!!

MAT - HVER DAG - FOR RESTEN AV LIVET.

Egentlig et enkelt konsept. Jeg forstår at det må være sånn. Hvorfor føles det da så utrolig håpløst? HVORFOR kan jeg ikke bare få det inn i hodet?!

Jeg skulle jo ikke ha en spiseforstyrrelse nå. Jeg skulle holde inntaket stabilt disse ukene, så jeg kunne bygge meg opp og få en fin ferie. Spise is og kose meg i shorts... Jeg vil ikke gå rundt og være dårlig og svimle og måtte legge meg ned over alt eller besvime – ødelegge turen for kjæresten, ikke få med meg noe og føle at jeg har kasta vekk både mine og kjærestens stakkars feriepenger..

Jeg NEKTER faktisk å la spiseforstyrrelsen ødelegge ferieturen til kjæresten min. Det er jo helt sykt dårlig gjort. Og jeg veit at det er dit det går for hver eneste dag jeg enten lar være å spise eller spyr med én gang hvis jeg skulle få i meg noe. Jeg gjør meg selv syk, og jeg begynner å få det travelt...

Angsta på reisa kommer til å være 100 ganger verre hvis jeg ikke har spist dagene i forveien.

Dette veit jeg, men har problemer med å godta dette og. Jeg føler jo selv at angsta blir høyere og høyere for hver matbit jeg putter inn i kroppen. Da er det litt vanskelig å skulle tro på at det faktisk er motsatt.

På den andre sida veit jeg at jeg ikke er noe jævla snøflak, min kropp er ikke unik, og den trenger det samme som andre kropper. Får den det ikke, reagerer den også som andre kropper – negativt. Jeg husker ikke forklaringa på hvorfor dårlig matinntak øker angsta nå. Men jeg veit innerst inne at det er sant. Jeg husker at jeg har forstått det, og jeg stoler på personene som har forklart meg det. Så jeg skal ikke bruke som unnskyldning at jeg ikke husker forklaringa. Men det høres jo helt på trynet ut at det skal fungere sånn for en person med spiseforstyrrelser..!

MEN igjen, det er jo der det kommer inn, som en klok dame sa til meg en gang (og dette husker jeg veldig godt), at selv om hodet er forskjellig, er kroppen lik. Og kroppen lager sin egen angst, når den er redd, akkurat som hodet. Ofte påvirker de hverandre, men kroppens instinkt for å overleve er vanskelig å ignorere. Den prøver bare så godt den kan å si ifra at den ikke kan kjøre uten bensin.

Jeg må prøve å forstå at Anabel faktisk bor inni hodet mitt, at det er derfor det føles som det kommer fra mitt eget hode. Det er bare så forferdelig vanskelig å skille...
Hva er fra Anabel? Hva er fra Isabel? Hvem faen er Isabel uansett?!
Det er vanskelig å vite hva man skal forvente seg fra en person man ikke kjenner, det er som å sortere sopp uten å vite forskjellen på typene.

Jeg aner ikke hvem jeg er. Hva faen skal jeg gjøre?! tenker jeg gjerne 100 ganger daglig. Anabel er den eneste som har no svar. Hva ville Isabel gjort? Hvem faen veit! Hu gjemmer seg, langt der inne et sted (?), å tie er å samtykke, gauler Anabel, og får det som hu vil.


JEG ER FULLSTENDIG KLAR OVER ALT DETTE.
I TEORIEN.
HVORDAN I HÆLVETTE SETTE DET UT I PRAKSIS??!

Veiedag;o & Knokkelminner

Veiedag på lørdag. NED 0,7 kg.

Og selv om jeg har bestemt meg for å ikke bry meg i sommer, kjenner jeg at JA, nå er ting litt greiere. Nå kan jeg gå videre for ei stund. Nå kan jeg konsentrere meg om andre ting, for nå er denne delen av situasjonen under kontroll. Og da er det jo egentlig bare bra; hadde jeg ikke brydd meg, ville jeg jo ikke fått denne oppturen:)

Kjenner jeg gleder meg litt til høsten, jeg husker følelsen av rene knokler, den evige lettheta, ingenting kan fange meg, jeg var nesten usynlig. Jeg var nesten der. Nesten.

Jeg blir tatt tilbake til et øyeblikk der jeg ikke før i ettertid skjønte hva som hadde foregått. Jeg var på mange måter "redusert" (eller konsentrert som jeg liker å tenke på det som) i kropp og "tankekraft" pga. lav vekt, eller som legen så fin-formelt beskrev det: "Du er jo helt fjern" (xD). Minnene flyter i hodet...

"Dette har jo gått alt for langt," sier avdelingslegen.

Flere små oversetterstemmer begynner å summe i hodet:

Én blir redd, føler seg "avslørt" og nesten trua, mener dette er en akutt faresituasjon. Store neonskilt blit plutselig rigga opp og blinker nærmest blendende i hjernen min; EVACUATE EVACUATE - stikk av fra situasjonen NÅ før vi blir fanga. Fort, fort, fort.

En annen blir sint, hva faen egentlig. Jeg fatter at disse legemenneskene måtte si noe da jeg var 14 altså, men over fylte 18, i tillegg til å ha blitt lova og til og med fått svart/hvitt på stempla fuckings papir at de skulle holde seg unna Spiseforstyrrelsen under denne innleggelsen!

Men, selvfølgelig  bare så lenge jeg gikk med på en laang liste med lege-ting: jeg måtte opp til alle måltider og spise minst to knekkebrød pluss noe av middagen, jeg måtte godta kontrollert/overvåka veiing, regelmessige blodprøver og sånn hjerte-måle-greie der man må slenge fram puppa for å bli påklistra elektroder (husker ikke hva det heter akkurat nå), jeg fikk ikke lov å delta på noen av de fysiske aktivitetene etc.

Og jeg hadde jo faktisk holdt min del av avtalen! Det var det som gjorde meg mest sint. Her prøvde jeg å jobbe med all den andre dritten i hodet mitt, selv om disse knekkebrødene og måltid på steder der andre kan se meg når jeg spiser (ja, de følger jo faktisk med på hva jeg spiser, om jeg spiser, hvor mye jeg spiser - for meg er det en helt sykt jævlig tanke) i seg sjøl nesten var nok til å knekke meg, i tillegg til at jeg hold meg HELT rusfri under oppholdet uten noe eget rustiltak.

Bilde: fra Isabels kladdebok

Jeg følte jeg hadde ofra ganske mye for å få hjelp til noen av de andre greiene jeg sliter med, nettopp fordi jeg på det tidspunktet kunne kjenne veldig godt at jeg trengte hjelp og hva jeg trengte hjelp med. Jeg syntes jeg greide fint selv å kjenne hvor skoa trykka ettersom den faktisk trykka noe helt jævlig. På min fot. Og jeg hadde for første gang tatt ansvar, virkelig gått inn for det selv. Selvfølgelig med anbefalinger, sterke meninger og motivasjon fra behandler og psyk-teamet etc, men likevel; det var MIN avgjørelse og JEG som ikke orka å ha det sånn lenger. Hvis du har jævlig vondt et sted på kroppen, trenger du ikke akkurat en lege til å fortelle deg hvor det er. Hvorfor tror de at det alltid er annerledes med psyken?

En tredje oversetter slenger det legen faktisk har sagt tilbake i trynet mitt;
"Dette har jo gått alt for langt" brummer ekkoet i skallen min. Oversetteren fortsetter i sin egen stemme, eller er det min stemme, hvisker jeg? Alt for langt. Alt for langt. Dette har jo gått alt for langt.
Konsekvensene jeg har blitt advart mot flikker gjennom hodet i voldsom fart; jeg ser tennene mine nesten borte i kjeften, sonder, et liv i evig bortråtning,  hjertestans, en ukontrollert død. Det verste jeg kan tenke meg. Barnet jeg aldri kommer til å få. Sårt gråtende og uforstående til hvorfor mamma velger knokler framfor sitt eget barn...

Men aller høyest var den siste stemmen. Og det var den som vant den gangen. Den overdøva alt det andre, tok over. Den var høyest, klarest, den praktisk talt lyste (i den grad en stemme kan lyse liksom.. Men den gjorde faktisk det:P). Når hjernemassen ble fylt av denne stemmen, ble den også fylt av et glitrende lett lys som gjorde alt annet gjennomsiktig og uviktig. Stemmen kvitret nydelige historier om alt som skulle komme.
 ~ Så nær var jeg nå, at jeg kunne se meg selv dansende på enga. ❤️ 

"Dette har jo gått alt for langt," sa legen.

Men det jeg hørte var bekreftelser på at jeg var flink.

Bilde: fra Google