fredag 16. januar 2015

#1


Jeg hadde gått litt for lenge og drevet meg selv til vannvidd. Alle rasjonelle utveier var lukka og låst, det eneste jeg ville var å kunne føle meg OK, bare ei lita stund. En spiseforstyrrelse er virkelig en forræderisk kampfelle.

Hodet mitt konspirerte imot meg. Skillet mellom fornuft og følelser revna totalt. Paranoiaen kom tilbake, alle var imot meg, og uansett hvor mye jeg pakka meg inn var jeg naken hvis jeg gikk ut døra, med selvlysende markeringstusj for å utheve alle mine feil. Alle kunne se hvor ekkel jeg var, og ingen hadde noe viktigere å tenke på hvis jeg gikk forbi.

Øyeblikket med det jeg trodde var klarhet slo ned i meg. Presset fra ansvarsteamet mitt hadde lekka inn i underbevisstheta og sakte men sikkert bytta ut velpleid fornektelse med kvalmende sannheter. Det begynte å gå opp for meg at veien jeg har valgt ikke gjorde meg lykkelig.

Jeg ville ikke fornekte mer. Alle veit at man må spise, prøvde jeg meg. Det er normalt. Hvem som helst føler seg jævlig om de ikke spiser. Jeg er ikke spesiell. Alt av det lille jeg kan være sikker på at er fastslåtte, robuste fakta tyder på at jeg er bedre rusta hvis jeg spiser. Jeg er ikke sterk, jeg er SVAK. Jeg takler ikke dette på noen akseptabel måte. Det går ut over de jeg er glad i. JEG HAR INGEN RETT til å holde på sånn.

Jeg prøvde å få meg selv til å innse at jeg ikke er noen ekspert, at tidligere erfaringer har vist at jeg er for dum til å forstå hva som er best for meg. Basert på tidligere hendelser burde jeg strengt tatt heller hatt som en regel å gjøre det jeg IKKE tror er best.

Det nærmeste jeg kommer faktiske eksperter er behandlere, ernæringsfysiolog og lege, og alle fortalte de meg at alt kom til å bli bedre hvis jeg begynte å spise. Tvangen skulle bli lettere å stå imot, kroppen og hodet skulle bli bedre og sterkere og til og med begynne å samarbeide, depresjon og angst skulle kanskje ikke akkurat forsvinne, men det skulle da virkelig bli lettere for meg å takle hverdagen. Det skulle stå klarere for meg hvilke valg som var riktige å ta. Veien til det friske og positive skulle dukke opp fra Mørket. Lang var den kanskje, men med sterke bein og klart hode skulle det da bli mye mer sannsynlig at jeg skulle greie å følge den også.

JA VEL.

Spiseforstyrrelsene laga en backup-plan som vi lagra i den hemmelige låsbare skuffen i hjernetåka, og jeg tvang meg selv til å gi det hele en sjanse.


2 kommentarer:

Lilly sa...

Spiseforstyrrelse er så vanskelig og krever så mye, selv føles det som to som kjempe mot hverandre (den hvite og sorte) begge føles som monstre fordi når den hvite leder og jeg spiser føles den som et monster for spiseforstyrrelsen og omvendt, så er en grusom kamp og utrolig vanskelig, men det å se at du skal gi det en sjans og tørre å titte litt på de tanken og gi de litt rom viser at du er tøff, for det er tøft å tørre å se <3

Har du noen du kan få hjelp av eller er det for vanskelig eller skummelt? Jeg har selv mange dårlige erfaringer og har i mange år skjøvet vekk mange i beskyttelse, så forstår men jeg har også møtt noen greie som gjør at jeg med musesteg tør forsiktig å prøve.

Sender en god klem og gode tanker som ønsker deg det beste som du fortjener selv om det er vanskelig å se selv <3

Unknown sa...

Takk for fine ord igjen, Lilly. Du er alltid så varm og fortåelsesfull og lysende god.
(Det må forresten være sinnssykt strevsomt, kanskje du burde slutte med det.)
Jeg har folk og ressurser tilgjengelig. Jeg er heldig og blir tilbudt og får mye mer hjelp enn mange andre. Problemet er at jeg er en sta satan og en feig faen, greier aldri gi slipp, sier ja og ja og takk men så springer jeg og gjemmer meg når det virkelig gjelder.. Lyver og forsvinner og bruker opp tid og ressurser som andre hadde grepet med begge hender. Jeg stjeler faktisk direkte hjelp fra mennesker i nød.
Og går jeg ett steg fram, kan du banne på at jeg tar rennefart og kaster meg tre steg tilbake ved første anledning.