01. desember 2016

      Så var det 1. desember igjen.
Jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg i år. Sjokoladekalenderen er for lengst kjøpt inn, og jeg har (nesten) klart å venne meg til at den er min, der den står og venter på meg på CD-hylla med billige løfter om adventskos og julemagi. 9,90-kroners sådan, for å være eksakt. Jeg veier 4 kg mer enn jeg gjorde i fjor på denne datoen. Idéen var å bevise for meg selv at én liten sjokoladebit hver dag ikke er farlig, og samtidig knytte det til noe koselig og tradisjonsaktig. Men så skulle jo selvfølgelig 1. desember komme allerede idag, og havne på akkurat denne dagen, og hodet mitt mener denne dagen er fastedag. Og da blir det en dårlig start på kalenderprosjektet og rot i systemet. For hva gjør jeg med sjokoladen bak den første luka da? Ikke kan jeg gi den til noen, og jeg kan jo ikke spise TO biter dagen etter. Og om jeg lar den ligge, er det liksom et nederlag, en vond påminnelse om at jeg mislyktes allerede første dag, og hva faen er poenget da liksom..

Akk, disse store spørsmålene altså. Liv og død, verden og univers, himmel og helvete, kreftgåter og sjokoladekalendere. Lenge leve hverdagsfjaset, som lar hodet slippe unna alt som egentlig betyr noe, som lar følelsene holde seg innenfor egenverdien på vekta, datoen på kalenderen, summen på kontoen - hva enn det måtte være man klamrer seg hvitknoket fast i for ikke å dette ned i fallgruvene - de som er så dype at du om du skulle overleve risikerer å finne noe av ekte verdi der nede, noe som virkelig hadde betydd noe å miste. Som livet, for eksempel, selv om jeg ikke greier å se på det som noe annet enn en litt for høy puls på rundgang i evig semiråtnende kjøtt. Tenk at jeg har overlevd helt til nå. Tenk at jeg fortsatt ikke setter pris på det. Tenk hvor mange ressurser som har blitt brukt på å holde den pulsen i gang, rundt og rundt, i alle disse årene, dagene, timene. Jeg blir kvalm, men det er kanskje naturlig å bli litt svimmel ettersom jeg konstant går i ring, jakter drager og min egen hale i takt med denne runddansende pulstromma, forfulgt av og livredd for min egen skygge.

Ofte drømmer jeg om å donere livet mitt bort til noen som vil ha det, noen som kjemper mot en sykdom de ikke har laga seg selv, som de ikke fortjener, og ikke selv kan finne ut av hvordan de skal bli friske fra. Noen med et nydelig sinn i en ødelagt kropp. Noen som hadde satt pris på min kropp (selv om den ikke er allverdens verken helsemessig eller på noen annen måte, for den saks skyld), men som kan bli helt OK fungerende, om den får komme til noen som vil ta vare på den i stedet for å ødelegge den.

Medium pent til velbrukt kropp, eksl. 2 stk visdomstenner og 1 stk blindtarm, oppussingsprosjekt, men uten så langt kjente nødvendigvis varige skader på vitale organer, alle lemmer intakt, nærsynt, lite emalje og mindre estetisk tiltalende, delvis arvelig belasta og noe miljøskada, utlegg til medisinsk vedlikehold vil påløpe fram til objektet er ferdig restaurert. Forbehold om at noen ubehagelige overraskelser kan forekomme da nåværende eier ikke har gjennomført anbefalte medisinske utredninger ila de siste 5 år. Gis bort mot henting forutsatt skriftlig bindende avtale med garanti for at objektet ikke blir brukt til hatefulle, diskriminerende, krenkende, voldelige [unntak kan gjelde her i nødssituasjoner der det er fare for liv eller helse. NB! Dyreliv skal i denne sammenhengen hovedsaklig prioriteres over menneskeliv] eller andre formål som kan være skadelige for andre mennesker , dyr eller naturen.

Du forsvant

    Jeg tenker ofte på deg, ennå.

Det gjør ikke like vondt like fort nå som det gjorde før, at du er borte, men det er mye som stikker, av alle de hundre millioner stedene i hodet jeg unngår, har stedene du er på, blitt en av dem. Det er mye jeg savner, mye jeg føler jeg gikk glipp av - av en av disse sjeldne sterke sortene jeg aldri finner igjen, men alltid fortsetter å lete etter. Sånt som vekker sjela - sånt jeg tviholder så hardt på at jeg nekter å slippe selv om det har forsvunnet ut av rekkevidde og blitt erstatta av skyggen av det som var - selv om det eneste som er igjen er sorgen over det som er over, eller aldri en gang ble noe annet enn en fjern lengsel.

Det er så mange av disse jeg har unngått, rett og slett fordi det var skremmende bra, og jeg kunne ikke risikere å ødelegge det, så jeg lot det være i stedet. Jeg angra selvfølgelig etterpå, men stod handlingslamma når det gjaldt, pigga ut og maska på.

Det er derfor det føltes så ekstra urettferdig når det av alle ting skulle være de forbanna tilfeldighetene som skilte oss, og det var så plutselig at ordene som kunne blitt sagt forsvant og jeg husker jeg stotra fram noen andre ord i farta, i stedet, den siste gangen jeg så deg, litt feil ord var det, men sanne nok til at jeg ble flau. Sanne nok til at da jeg satt igjen med de andre etter at du hadde gått, ville jeg jævlig langt vekk. For jeg greide ikke tanken på å skulle sitte der noensinne igjen, uten deg.

Jeg prøvde likevel, men seriøst, det var helt idiotisk. Ingenting maka sense i det hele tatt, ingenting betydde noe, jeg tillot meg i tillegg litt ekstra pigger siden jeg ikke orka savne deg der, siden jeg følte at verden umulig kunne gå videre på denne måten, og at de måtte være en gjeng med jævla idioter hvis de trodde at jeg kunne bry meg om det pisset de kom med.

Jeg slutta å dra dit. Savna det ikke. Men jeg savna fortsatt deg.

Godheta i tilstedeværelsen din, den som fikk meg til å føle at når jeg var rundt deg, da var jeg endelig der jeg skulle være. For du var der - og ingenting kunne vært mer verdt å få med seg, for det var jo her du var. Jeg var en av de heldige få. Og jeg syntes egentlig ikke det var alle i rommet som fortjente å være der. Med deg. Men jeg fikk jo være der helt uten å fortjene det, så da måtte vel de også få det.

Det var nok ikke alle der som så Lyset ditt på samme måte som jeg gjorde. Men var en del av greia, disse lagene, nyansene - det er ikke alle som ser dem, eller greier skille dem fra hverandre og sortere dem. Som får innblikk i hvor detaljert og møysommelig deg som mesterverk er konstruert. Som skjønner hvor sjeldent og dyrebart dette Lyset er, hvilket djevelsk mørke det trenger seg gjennom.

  Denne imponerende graden av ren, helt stille styrke.

Du, med den tyngste, jævligste smerten, som du bar samtidig med det største, hjerteligste smilet, den største omtanken og en selvdisiplin jeg tror at kom bokstavelig talt direkte fra Helvete. Din ektehet brant så kraftig at jeg ikke kunne ta øynene fra deg, og når jeg måtte, fortsatte du å være i tankene mine.

Din godhet brakte fram en ydmykhet i meg, som tvang meg til å gi slipp på mye inngrodd råtten bitterhet.

Du som aldri klaga over dine kampestein, men ikke ble irritert om andre klaga om sin neve grus. Du tilbød dem å ta det for dem, du. Hva er vel en neve grus ekstra når du har en hel haug kampestein. Det virka å være logikken din.

Du som hadde alle grunn i verden til å hate, bare elsket.
Du som alltid var the bigger (wo)man, men som aldri fikk andre til å føle seg små.
Du som passa på alle mens du selv var den som trengte aller mest å bli passa på.

Jeg tenker ofte på deg, ennå. Jeg ønsker deg så inderlig alt godt.

Jeg savner deg

...Jeg har vokst fra denne Virkeligheta.

(...)

Mitt toleransevindu har nemlig vist seg å være så lite at jeg setter fast den feite ræva mi i det. Som en stranda hval gisper jeg etter pusten mens jeg vrikker flesket desperat i nytteløse forsøk på å komme meg løs.
Denne kroppen gjør meg klaustrofobisk, dette livet er for trangt, denne verdenen er for liten for sånne som meg - paradoksalt nok altfor jævla stor til at bittelille meg skal kunne greie å finne fram og for liten til at jeg i det hele tatt hadde kunnet komme meg av flekken uansett hvor langt jeg hadde reist. For jeg gnisser fortsatt ræv fullstendig stuck i dette vinduet, i denne kroppen, som ikke har vært min på lenge, men som likevel fanger meg som det fysiske Selvet jeg ikke greier å akseptere som mitt eget. Dette ubehagelige, rare kostymet sjelen min har kledd seg i. Dette de andre ser og gjenkjenner som meg, selve manifestasjonen på meg selv, med et bankende hjerte og brukbare lunger og alt det andre i, i forsøk på å overbevise om at jeg lever.

Vater søkes

Sekundene tikker, minuttene hopper, timene ruller og dagene forsvinner. Jeg får aldri tak på dem, før de har rent ut og blanda seg i gjørma bak meg. Samtidig går alt så forferdelig treigt for meg. Alltid. Først etter all denne tida kasta bort på å bruke alle mine krefter på å holde hodet så vidt over gjørma, har jeg innsett at det er det jeg gjør. Jeg har konsekvent brukt alle mine krefter på å holde meg selv i praksis fullstendig stuck.

I utallige desperate situasjoner har jeg vridd og vrengt den dumme, lille hjernen min for å forsøke å presse den til å produsere en GRUNN; hvorfor går det alltid til helvete?
I svake øyeblikk har jeg latt selvmedlidentheta rive meg med seg, i mangel på svar. Hvorfor MEG? Hva er galt med meg?! Er jeg virkelig SÅ svak, at dette, som alle andre får til, faktisk er direkte UMULIG for meg? Nå når jeg FAKTISK PRØVER... Alt jeg kan.
Det er kan være helt forjævlig smertefullt å mislykkes så heftig når man har gitt ALT man greide, og gjerne enda litt. Ofra ting det kjennes ut som man ikke kan leve uten. Å måtte innse at alt var til ingen nytte. Å måtte innse at det ikke er nok. At jeg ikke er nok..

For meg er det veldig sårt å skulle la det synke inn at jeg konstant bruker alle mine krefter på å komme ingen vei. Og først etter at jeg har latt all denne tida jeg har latt til rådighet renne ut til gjørme, greier jeg å innse at gjørma har blitt til kvikksand. Jeg pakker meg selv så godt inn at jeg ikke kan røre en lillefinger, senker kista og begraver meg selv levende før jeg innser at jeg er fanga, og at jeg faen ikke VIL være fanga. Kaster meg rabiat i retninga foran meg før jeg innser at den fører nedover. Brenner mine broer før de er bygd.

        Jeg er så forferdelig redd..

Min eksistens består av evig distraksjon. Jeg bruker alle mine krefter på å holde det vanskelige på avstand. (Ikke skjønte jeg at det var Livet..) Og kreftene jeg egentlig ikke har, på å distrahere meg fra at det er dette jeg gjør. Full gass vekk fra Livet. Full gass vekk fra alt jeg egentlig ønsker.
Og da er det plutselig ikke lenger noen gåte hvorfor jeg alltid føler meg mer død enn levende. Ikke noe spørsmål rundt hvorfor jeg alltid mislykkes.

Logikk er kvalmende stygt når det stirrer deg i trynet på denne måten. Makes you want to rip out your spine and peel off your face.

Pakkens innhold betaler porto // Framtid i Fortidsklær

        Det var Dag 29 nykter.

Dama på Streitingsentralen sier det er på tide å rette fokuset framover. Og det står i hodepapirene skrevet av folka som sendte meg til henne, at formålet med å sende meg dit er å gjøre meg «i stand til å nyttegjøre meg av videre anbefalt behandling».

Og dette var dagen Nykterdama tok fram den spisse penna si og skar seg gjennom overflata og tvang meg til å se opp mot det som visstnok er Virkeligheta; uformelig og grisete skimter jeg konturene langt der oppe. Hun forteller meg at det finnes Muligheter der, maler de utydelige skyggene i friske, glorete farger med undertoner av tro, håp og kjærlighet. Sier at det er dette abstrakte man må la seg stige opp mot for å kunne se klarere, etter hvert strekke seg ut mot - til og med ta i egne hender og forme til noe som etter hvert skal bli selve Livet.

Jeg har nesten lyst til å tro på henne.

Så kommer det.

              Innleggelse.

Med dette éne ordet avsløres fargene som løgnerisk oljesøl og flyter forbi, og konturene fylles av eviglange korridorer, ensomme netter, svimlende matplaner og medisintukling. Press, press, press. Folk, folk, folk. ANGST, ANGST, ANGST!! Klissete matbrett, smulete bord og skitne stoler. Ingen matvekter, ingen næringsinnholdsfortegnelser. Fylle brettet foran hundre andre, hvorav 2 par øyne overvåker meg fra hemmelige posisjoner. Tømme giften inn i meg selv helt uten beskyttelse. Ingen vegger, ingen hjernedøde TV-distraksjoner, fullstendig sårbar for andre mennesker, øyeeplene deres og muligheta for at de skal bevege kroppene sine innafor min personlige sfære eller til og med kaste ord på meg..

De vil brette meg sammen og pakke meg inn i en boks så de kan sende meg til riktig sted til riktig tidspunkt. Om morgenen står vi opp. Om kvelden legger vi oss. I mellom er det magiske klokkeslett som hører til hensynsløse dommere i hver sine rom med løsneser og parykker som slenger gåter uten svar med tilhørende tidsfrister på meg. Jeg ruller meg sammen inn i meg selv og setter inn tidvis passende «ja» og «nei» og aller mest av mine upassende «veit ikke». Latter er viktig. Jeg hoster den opp og spytter den ut gjennom luftehullene i boksen min.

Tilbake på rommet, gjemme meg under dyna. Døra som aldri kan låses på ordentlig, fordi det kryr av nøkler der ute. Når jeg tror jeg endelig skal få 15 minutter aleine; ett symbolsk bank (hvis jeg er heldig) som sender rykk gjennom hele kroppen og hjertet opp i svelget, etterfulgt av sjokkbølgene i brystet som lager svetteperler på skallet mitt og denne forferdelige indre skjelvinga som lammer hjernen min og blender synet av pleieren som står foran meg og forteller meg om flere domsavsigelser og hvilke labyrinter jeg må gå gjennom til hvilken tidsfrist for å komme dit. «Ja» og «Takk for at du sa ifra» sier munnen min.

Om hva da egentlig? hvisker hjernen når pleieren er borte.

Smulene

«Jeg er smulete inni meg,» erklærte jeg som 4-åring.

20 år har gått, og det stemmer like bra. Jeg er om mulig enda reddere for dem nå – smulene. Restene av noe man ikke lenger kan vite hva var. Det som datt av mens dere koste dere, det ubetydelige dere lar ligge igjen på tallerkner, bord, benker og gulv. Det dere ikke trenger, som egentlig burde fjernes før dere går videre – men pytt, det kan jo like så godt ligge. Hva det har vært? Hvor det kom fra? Spiller det noen rolle, da? Det er jo bare smuler nå. Smuler er smuler. Ta fram kosten hvis det plager deg, da. Eller bare børst dem bort før du setter deg i setet. Så lett tar dere det, og dere mener at jeg burde gjøre det samme. Kanskje dere hever et øyenbryn eller to, tenker jeg er «fin på det». Kanskje blir dere fornærma, irriterte eller oppgitte. Kanskje overser dere det glatt.

Jeg har ikke satt fot på mitt eget kjøkken på over et halvt år.

Og de siste gangene jeg var der inne, var det med skylapper, tøfler og hansker.

Matfobi, spiseforstyrrelser, OCD – grunnene er mange.

Min stakkars samboer står for henting, bringing og servering av glass, kopper og drikke, tidvis også skåler og boller og inneholdet han har laga og tømt opp i skåla. Nøye oppveid og tilberedt på godkjent vis.

I'm the unforgiving iron tyrant.

De ekle smulene gnager konstant.

Rusfri my ass..

Hvorfor i hælvette heter det rusFRI?? Jeg føler meg mer fanga i nykterheta enn fri fra rusen.

Den pleide å løsne på det iskalde grepet fra sengeklørne, skyve dem i bakgrunnen og la meg kjenne spikerne i ryggen bli til en madrass. Tidvis ble jeg til og med velsigna med enkelt befriende slag i hodet, som lot meg slukne før sengemonstrene i det hele tatt registrerte at jeg var der.
Marerittene har tatt så jævlig av i det siste. I natt ble jeg bl.a. jaga med kniv i flere timer av min voldelige eks, voldtatt og fratatt min identitet. Jeg hadde ofte mareritt da jeg "rusa" meg 20 ganger daglig også, men da kunne jeg til en viss grad røyke vekk jævelskapet. Jeg kunne blåse ut nattspøkelsene, se dem danse i lufta og forsvinne. Som en bekreftelse på at det var over, ferdig, borte. Bare i hodet mitt.

Nå sitter det i kroppen helt til neste mareritt tar plass. Spøkelsene flyter i blodet mitt, forgifter cellene, pumpes inn i hjernen, rister grunnvollene og tar over kontrollen over kropp og hode. Ordene mine er forurensa, smittefarlige, hjertet råttent og illeluktende.

Alt er alt for ekte..

5 fulle fisk ~ dag 5 nykter x_x

Det eksploderte tidligere, nå prøver jeg å holde balansen i etterdønningene. 
Det frister så jævlig å bare slippe - bare litt er nok! - så trekkes jeg ned i Dypet, til den etterlengta stillheta langt der nede. Det er alt for overveldende her oppe. Alt for lyst, alt for bråkete, jeg bombarderes fra alle kanter, er det egentlig rart jeg er som jeg er?! 
    Jeg hører jo ikke til her..

      Hvorfor, som fisk

      ta slik en risk

      Stige opp av vann

      for å prøve seg på land?

Speilet

   Hodet i høygir, alle småting blir til insekt .. ~
Kjenner ikke igjen tingene på bordet, og det er for mange til at jeg greier å se dem. De er bare former og farger med energier eller inntrykk knytta til, som forteller meg hva slags type ting det er. Prøver å ta noen bort for at det ikke skal være så overveldende, men energiene er bare knytta til alle tingene på bordet som en helhet, ikke hver enkelt ting, så jeg glemmer hva de er eller hvor de skal når jeg plukker dem opp.

Kroppen vil heller ikke være med, den har mye vondt, til tider på måter som gir vanskeligheter med å gå, og den prøver med jevne mellomrom å få hodet mitt til å tro at jeg har blodpropp i leggen. Veit ikke om det er hodet eller kroppen som lager hodepina heller, men det er uansett lettere å takle.

        Speil er kalde.

Harde, likegyldige flater, brutalt ærlige og umulige å diskutere med. Ekko - ekko - ekko. Slenger tilbake akkurat den samme dritten som du forsøker å bekjempe det med. Avdekker alt jeg vanligvis gjemmer. Tydeliggjør svikefullt svakhetene som gjør at jeg alltid kommer tilbake. Knuser så lett hvis jeg protesterer, og avslører glitrende skarpe kanter som lager riper i skallet mitt.

Speilene er helt jævlige for tida. Heldigvis er det ikke mange av dem i leiligheta vår, og det ene har fått plass bak ei rullegardin. Men speilet/lampa/skapet over vasken er påtrengende. Sjekk, sjekk, sjekk!! Og jeg gjør som speilet sier, noen ganger fordi jeg er en svak svak person, andre ganger fordi jeg er for forvirra til å skjønne at det ikke er det jeg skal.

Hjernen min har lekket ut over hele leiligheta og gjort lufta tjukk av tanketåke. Jeg er aleine nå. Han sitter der fortsatt, det er ikke det, men serveren vår brøt sammen og vi ble nødt til å koble oss midlertidig av. Så nå er han en fysisk gjenstand med trygghet og normalitet knytta til seg. En viktig funksjon. Men jeg er en av dem som aldri greier å holde varmen aleine.

          Jeg savner den varmen.. ~

**back row rotting

Finner ikke noe. Jeg glir lydløst forbi. Virvles meningsløst rundt, gjennomsiktig, ubetydelig. Dovner bort bak PC-skjermen med evige albumprosjekter for å holde fast på øyeblikket som allerede er forbi, det som kanskje aldri kommer, eller det jeg går glipp av mens jeg forsøker å fange alle de andre. Denne evige trangen til å dokumentere, frykten for å glemme, stå igjen og skulle være ferdig uten å ha begynt.
De andre raste forbi meg for leenge sida. Jeg har forlengst gitt opp å skulle løpe i samme runde som dem.
          ~ Jeg løper ikke en gang lenger samme vei...

19.08.14

200 kcal inn. I dag. Og ingenting ut. Nesten. Og en ny veiedag kiler meg klamt i nakken, nærmere og nærmere tikker Klokkenazien - HJELP.
Vi spenner alle muskler og kveler skrikene før de når munnen. Veggene truer med å rase inn over meg. Adrenalin, blodårer og bulende øyeepler. Er det meg? Eller er det til meg? Disse øyeblikkene har kommet for brått på, jeg har ikke en gang bestemt meg for hvilken verden jeg bor i, ikke hatt nok tid til å i det hele tatt kunne forstå alternativene en gang; eksisterer de i det hele tatt?! Og hvis det er kun én Virkelig verden, hvordan skal jeg vite hvilken det er? Stole blindt på andre? Hvem av dem i så fall? Hvordan kan jeg vite hva som er rett og galt i en enkeltsituasjon når jeg ikke en gang veit hva jeg skal forholde meg til i utgangspunktet?
HVA er kulisser og HVA er ekte? Og hva faen betyr EKTE uansett?!
Alt dette. Spiller det noen rolle, så lenge alt eventuelt bare er i hodet mitt? Jeg veit ikke. Det har visstnok tatt fysisk plass der oppe, og det er det som innimellom virkelig uroer meg. Jeg må rømme inn i tivolispeilene før alt tar meg igjen. Jeg hopper inn i det ukjente og føler det lekke inn i meg, nå flyter det, helt udramatisk forankrer dette seg og tar bolig i MEG - nå er vi enda fler om å gnage om kamp om plassen her, dette må nok vekk rett og slett; ØNSKER JEG MINDRE PROBLEMER MÅ JEG HA MINDRE Å FÅ PROBLEMER MED. Enkel regel henta fra den billedlige svart/hvitt-verdenen, og når den er tilgjengelig og tilbyr en mulig løsning (eller løgn, hvem veit), bøyer jeg meg, men jeg må si det er like mye fordi jeg har mista troa som for at jeg har den når det gjelder detttttte.

Sjøsyk

Sulten river i kroppen og får hjertet mitt til å lette fra brystet. Søvnen som ikke ville komme gjør alt uskarpt, jeg skvetter når blikket møter mine egne blodsprengte øyne i speilet. Jeg flyter i margen av meg selv, verden rundt er bare revnede sømmer og slitte kanter, helspente nervenett.
Man blir ensom av å være meg hver dag.
Forsøker å grave meg ned i bomull og synke ned, ned, ned, ingen høye lyder eller harde kanter, ingen Skyggefolk som konspirerer i krokene.

Den glitrende blanke overflata blunker til meg hvis jeg forsøker å gå forbi, hvisker med Skyggene i vinden, kom, kom... Tenk så godt, som en myk, avkjølende omfavnelse i febertåka. Alt blir krystallklart som vannet. Forråtnende oksygen tvinges ut - rent, kalorifritt vann renner inn, gjør meg lettere enn jeg noensinne har vært...