lørdag 11. oktober 2014

Pakkens innhold betaler porto // Framtid i Fortidsklær

        Det var Dag 29 nykter.

Dama på Streitingsentralen sier det er på tide å rette fokuset framover. Og det står i hodepapirene skrevet av folka som sendte meg til henne, at formålet med å sende meg dit er å gjøre meg «i stand til å nyttegjøre meg av videre anbefalt behandling».
Og dette var dagen Nykterdama tok fram den spisse penna si og skar seg gjennom overflata og tvang meg til å se opp mot det som visstnok er Virkeligheta; uformelig og grisete skimter jeg konturene langt der oppe. Hun forteller meg at det finnes Muligheter der, maler de utydelige skyggene i friske, glorete farger med undertoner av tro, håp og kjærlighet. Sier at det er dette abstrakte man må la seg stige opp mot for å kunne se klarere, etter hvert strekke seg ut mot - til og med ta i egne hender og forme til noe som etter hvert skal bli selve Livet.
Jeg har nesten lyst til å tro på henne.
Så kommer det.

              Innleggelse.

Med dette éne ordet avsløres fargene som løgnerisk oljesøl og flyter forbi, og konturene fylles av eviglange korridorer, ensomme netter, svimlende matplaner og medisintukling. Press, press, press. Folk, folk, folk. ANGST, ANGST, ANGST!! Klissete matbrett, smulete bord og skitne stoler. Ingen matvekter, ingen næringsinnholdsfortegnelser. Fylle brettet foran hundre andre, hvorav 2 par øyne overvåker meg fra hemmelige posisjoner. Tømme giften inn i meg selv helt uten beskyttelse. Ingen vegger, ingen hjernedøde TV-distraksjoner, fullstendig sårbar for andre mennesker, øyeeplene deres og muligheta for at de skal bevege kroppene sine innafor min personlige sfære eller til og med kaste ord på meg..

De vil brette meg sammen og pakke meg inn i en boks så de kan sende meg til riktig sted til riktig tidspunkt. Om morgenen står vi opp. Om kvelden legger vi oss. I mellom er det magiske klokkeslett som hører til hensynsløse dommere i hver sine rom med løsneser og parykker som slenger gåter uten svar med tilhørende tidsfrister på meg. Jeg ruller meg sammen inn i meg selv og setter inn tidvis passende «ja» og «nei» og aller mest av mine upassende «veit ikke». Latter er viktig. Jeg hoster den opp og spytter den ut gjennom luftehullene i boksen min.

Tilbake på rommet, gjemme meg under dyna. Døra som aldri kan låses på ordentlig, fordi det kryr av nøkler der ute. Når jeg tror jeg endelig skal få 15 minutter aleine; ett symbolsk bank (hvis jeg er heldig) som sender rykk gjennom hele kroppen og hjertet opp i svelget, etterfulgt av sjokkbølgene i brystet som lager svetteperler på skallet mitt og denne forferdelige indre skjelvinga som lammer hjernen min og blender synet av pleieren som står foran meg og forteller meg om flere domsavsigelser og hvilke labyrinter jeg må gå gjennom til hvilken tidsfrist for å komme dit. «Ja» og «Takk for at du sa ifra» sier munnen min.

Om hva da egentlig? hvisker hjernen når pleieren er borte.


2 kommentarer:

Lilly sa...

Legger igjen noen forsiktige men gode klemmer og tanker <3 <3 <3

Isabel Behind sa...

Tusen takk! <3