#FolkAss

Prøver å gå en nedstressende kveldstur, ender opp med å måtte gå ikke én, men TO omveier fordi tilsvarende antall (urelaterte) randomme tards etter tur absolutt skulle snakke til meg og jeg strategisk skifta retning i et forsøk på å komme meg unna. Jeg setter musikken tilbake i øra mens du snakker, mann. -- Ta et hint!!

#svett  #buu  #FolkAss

One Step at a Time..

Jeg har noen mål framover som jeg har tenkt å jobbe hardt for å oppnå. Det er vondt og bittert å innse at jeg skal måtte jobbe så hardt for å få til ting som jeg egentlig skulle kunne klart lett, og det for lenge siden også.

Men det er det jeg må gjøre, så jeg setter inn alle kluter eller hva det heter og går for GODKJENT, ikke Gull. Det er en forferdelig følelse, men jeg veit jeg må, og jeg veit jeg til og med kan vokse på det om jeg greier å snu den selvmedlidende innstillinga mi litt. Det kan være verd det. Jeg kan selv bestemme at det er verd det. Jeg må bare si det nok ganger til at jeg får banka det inn i huet.

JEG KAN SELV BESTEMME AT DET ER VERDT DET.

Ting som har skjedd har skjedd, fakta er like mye fakta uavhengig av hva man synes om det. Det hjelper ikke å gjemme hodet i sanda. Ting må rett og slett bare innses, prosesseres og gjennomføres. Og jeg kjenner meg selv såpass at jeg veit jeg må ha en Plan. Og denne Planen må være REALISTISK (her igjen; jeg *må* se realitetene i øynene om jeg skal få laga en Plan jeg faktisk følger.) og inneholde NOK HVILE, time-outs og ikke flere forventninger og oppgaver enn jeg kan greie å få til av gangen.

Jeg er perfeksjonist av natur, og veit av erfaring at jeg setter for strenge krav og dermed setter meg selv up for failure, skuffelse og enda mer misfornøydhet med meg selv, som igjen trigger perfeksjonisten. Blant annet.

Jeg synes bare det er så umulig å se hvor landet ligger - hvis jeg ikke greier det jeg synes at jeg åpenbart burde greie, hvor starter jeg? Hvor mye skal jeg kreve av meg selv? Hvordan skal jeg greie å føle mestring over noe jeg skammer meg over at jeg i det hele tatt må jobbe med?

Jeg har ikke svar på noen av de spørsmålene, og det har ikke hjelperne rundt meg heller. De sier det ligger der inne i meg et sted, Svaret, men jeg er ikke veldig vant til å drive å leite rundt inni der, så jeg har ikke funnet det ennå.

Ett skritt av gangen, sier de. Man må prøve og feile.

Og det er noe av det jeg er mest redd for i hele verden. Tråkke ut i det uvisse (eller i mitt tilfelle, tråkke inn) og utforske heller enn å angripe. Spesielt med "tilskuere" skremmer dette meg noe helt eksremt; det funker nemlig ikke hvis jeg holder mine downfalls for meg selv. Jeg veit det, men greier fortsatt ikke være helt ærlig hverken ovenfor meg selv eller hjelperne mine.

Jeg må vel bare holde fast og komme meg gjennom dette. (HVORDAN??!) Et skritt av gangen. I guess..

#ambivalens  #angst  #anoreksi  #perfeksjonist  #psykisk  #tanker  #valg  #Virkeligheta  #ødelegge  #ambivalent  #avhengighet  #rus  #behandling  #fortid  #behandler  #BliFrisk  #dominoeffekt  #eksponering  #psykiatrien  #feile  #spiseforstyrrelse  #skam  #frustrasjon  #følelser  #generelt  #PsykiskHelse  #hasj  #helsevesen  #hodekjør  #hverdag  #kolikkbabyen  #tvang  #kontroll  #perfeksjonisme  #mestringsstrategi  #PsykiskHelsevesen  #mål  #mestringsstrategier  #Mindtrap  #nederlag  #OppIgjen  #plan  #psyk  #teori  #praksis  #redd  #rutiner  #rømme  #skole  #au  #spiseforstyrrelser  #svarthvitt  #tanketåka  #TheseDays  #tryne  #Ulovligheter  #tvangstanker  #Svaret 

Prosjekt Gjennomføre Skolegang

Denne høsten blir utfordrende. Det er utrolig mye jeg må klare, som jeg har feila med så utrolig mange ganger før. Og nå blir det en helvetes balansegang, jeg føler jeg står ved starten av en syltynn line og det er like før jeg skal kastes ut forbi den solide kanten og bare håpe at jeg treffer i nærheta av lina og får klort meg fast på en eller annen måte. Ikke for det, jeg har tross alt balansert meg gjennom nakkebrekkende forestillinger før og veit at jeg har en viss akrobatisk flare, men vil det holde denne gangen..? Jeg er helt ute av trening, svimler ved tanken på den tynne tråden under fotsålene.

Høsten puster meg i nakken.

Utfordringene står i kø.

Jeg må omprogrammere. Jeg skulle begynt med det for lenge sida, jeg er klar over det.

Det var meninga jeg skulle bruke våren og sommerferien på å forberede meg på å skulle greie å gjennomføre det siste vgs-faget før jeg har generell studiekompetanse.

Nå er det plutselig under 3 uker til skolestart, og jeg sitter fortsatt og strever bare med å skulle bite over selve tanken på at jeg skal tilbake dit. Til skolen. Det er så mange vonde følelser knytta til ordet aleine. Selv om jeg greide å ta de fleste faga den første runden jeg begynte på videregående etter ungdomsskolen, så har jeg brukt over 6 år bare på å få eliminert ett av de to fagene jeg måtte gi opp i første runde.

Etter videregående ble jeg utsatt for noen ekstreme psykiske påkjenninger over en ganske lang periode.

Hukommelsen, som var dårlig nok fra før, svikta totalt etter denne perioden med disse opplevelsene. Jeg greide ingenting lenger, ikke lese bok, ikke se på film, holde en samtale..

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har begynt på et fag for etter å ha kjørt meg selv helt ut, måttet gi det opp. Som regel ikke lenge etter at jeg starta. Det meste jeg har holdt var noen måneder med eskalerende fravær og en oppgitt tentamen eller eksamen eller hva det var.

Etter å ha prøvd og snubla en del rundt i de forskjellige løsningene, bl.a. som privatist på et voksenopplæringssenter og elev på skoleavdelinga på psykiatrisk, greide jeg å gjennomføre et fag på et sted jeg tidligere hadde vært innlagt, med verdens koseligste lærer og som regel bare meg og et par-tre andre elever, fulltallig klasse var vel på 6 eller 7 elever.
Da fikk jeg 6-er.
Men det var faen ikke gratis. Uten konsentrasjon er det forferdelig vanskelig med teoretiske fag, selv om jeg alltid har vært skoleflink og aldri trengt å gjøre noe særlig for å få servert gode karakterer i oppveksta. Jeg har aldri problemer med å ta teorien i ting og har stort sett vært ganske lettlært.
    I utgangspunktet.
Så har plutselig sykdomsmassen vokst seg over øyehøyde, og det er umulig å få med seg hva som foregår. Skyer flyter forbi øyne og ører, blikket havner som regel på et sted langt, langt borte, en øde øy som bare jeg veit om..

Altså. Konsentrasjonen er et såpass stort problem at jeg ikke kan belage meg på at jeg skal få med meg noe som helst mens jeg faktisk er på skolen. Jeg kommer til å ha alt for mye angst, og bare det å være tilstede fysisk kommer til å utfordre mer enn nok.
Så det betyr at jeg må finne andre måter å få inn det teoretiske på.
Jeg må også belage meg på dårligere perioder gjennom skoleåret der det kan finne på å si helt stopp, og det betyr at jeg må jobbe hardere på forhånd og være forberedt og med en plan, sånn at ikke det skal ødelegge alt hvis/når det skjer. Så for å «tjuvstarte» litt så har jeg blant annet funnet, og lasta ned, noen MP3-filer fra boka (jeg tror) jeg skal ha til høsten.
Det er også en del annet som må på plass, og det så fort som mulig. Sånn ser oversiktsplanen for Prosjekt Gjennomføre Skolegang ut:

(I tillegg er det noen hovedregler og en detaljplan, men vi sier dette er nok, hehe. Basic sosialtrening er for meg enkelt sagt det å bevege meg utafor leiligheta, planlagte eksponeringssteder kan være f.eks. bibliotek eller en butikk så-og-så lenge til en avtalt tid)

Dette ser jo helt på trynet ut og jeg er 100% klar over det, hvem er det som må skrive ned at de skal legge seg hver kveld liksom.

Jeg føler på skammen, både på møtet da planen ble laga, og nå når jeg altså legger den ut her. På møtet var det bare meg og én person til, og her på bloggen (haha blogg - ler fortsatt av at jeg har blogg) har jeg ingen lesere, men det er fortsatt utfordrende for meg! Får ny respekt for alle som deler privatlivet sitt med fullt navn og bilde, but then again så har jo de fleste litt mer å vise fram enn meg da. Hehe.

Men jeg prøver å ha en realistisk tankegang og jobber med å akseptere at funksjonsnivå ikke trenger å ha så veldig mye å gjøre med verken intelligens, verdi som menneske eller hvor sterk eller svak man er som person.

Så jeg velger å svelge skammen og tenker heller på dette som noe jeg kan se tilbake på seinere og (forhåpentligvis) se hvor langt jeg har kommet. For dette er virkelig reelle utfordringer for meg, og med mindre jeg har lyst til å havne tilbake på institusjon så må jeg ta noen tak nå.

Krysser fingrene litt for meg selv og sender en varm tanke til alle andre som strever med at ikke livet ble som man hadde forestilt seg.

Bloggperspektiv

Nå har det allerede gått et år siden jeg bestemte meg for å hoppe i det og skrive mitt aller første blogginnlegg. Jeg så fram til å en dag kunne se tilbake og tenke at jeg hadde gjort noe meningsfylt, og at jeg hadde greid å gjennomføre det jeg bestemte meg for.

Sånn ble det ikke, dessverre. Jeg har merka spesielt det siste halve året at det har blitt vanskeligere og vanskeligere å legge ut noe på bloggen. Jeg føler meg så sårbar, tynnhuda, utsatt. Det er et utall utkast av innlegg lagra som aldri ble publisert.

En del tema er blitt sensurert fordi jeg er redd for å bli gjenkjent selv om jeg skjønner at det realistisk sett er tilnærma null sjanse for det what so ever. Mye har gått direkte i dagboka, og mye har jeg ikke orka å skrive ferdig. Verden har blitt så ekte og in your face etter at jeg det siste året har hatt lengre nyktre perioder enn jeg har hatt på årevis, og det har rett og slett blitt for mye for meg. Jeg må vel bare godta at når jeg tar på meg nye utfordringer på ett område så kan det slå tilbake på et annet. Ting henger jo sammen, og det er ikke bare i forhold til rus og blogg at jeg kjenner på det.

Det er en del nytt som skjer for meg for tida, og jeg kjenner at det kan være viktig for meg å ta opp bloggen igjen for å hjelpe meg å få innsikt og holde oversikta. Jeg føler en trang til å begynne å eksponere og uttrykke meg igjen, og jeg har lyst til å gjøre ting litt annerledes med skrivinga så jeg ikke skygger unna igjen. Siden det fortsatt føles ganske skummelt tenkte jeg at jeg skulle gli sakte og rolig inn i det, og starte med noen innlegg som kan være en slags oppsummering for meg selv på hva som har foregått den siste tida.

Syteblogg skal det forresten fortsette å være, da det er syting det er overflod av her i Isabels innboksa bobleeksistens.

Smulene

«Jeg er smulete inni meg,» erklærte jeg som 4-åring.

20 år har gått, og det stemmer like bra. Jeg er om mulig enda reddere for dem nå – smulene. Restene av noe man ikke lenger kan vite hva var. Det som datt av mens dere koste dere, det ubetydelige dere lar ligge igjen på tallerkner, bord, benker og gulv. Det dere ikke trenger, som egentlig burde fjernes før dere går videre – men pytt, det kan jo like så godt ligge. Hva det har vært? Hvor det kom fra? Spiller det noen rolle, da? Det er jo bare smuler nå. Smuler er smuler. Ta fram kosten hvis det plager deg, da. Eller bare børst dem bort før du setter deg i setet. Så lett tar dere det, og dere mener at jeg burde gjøre det samme. Kanskje dere hever et øyenbryn eller to, tenker jeg er «fin på det». Kanskje blir dere fornærma, irriterte eller oppgitte. Kanskje overser dere det glatt.

Jeg har ikke satt fot på mitt eget kjøkken på over et halvt år.

Og de siste gangene jeg var der inne, var det med skylapper, tøfler og hansker.

Matfobi, spiseforstyrrelser, OCD – grunnene er mange.

Min stakkars samboer står for henting, bringing og servering av glass, kopper og drikke, tidvis også skåler og boller og inneholdet han har laga og tømt opp i skåla. Nøye oppveid og tilberedt på godkjent vis.

I'm the unforgiving iron tyrant.

De ekle smulene gnager konstant.

Er jeg narkoman?

Narkomani: fra gresk νάϱκωσις (narkos), forlammelse og μανία (mani), raseri, vanvidd [wikipedia]

Narkoman: person som misbruker narkotika eller er avhengig av medikamenter. [Store Norske Leksikon]

Narkotika: opprinnelig et ord for stoffer som kan gi narkosis - 'dyp søvn'; først brukt om opium, tørket plantesaft fra opiumsplanten - Papaver somniferum.

Begrepet narkotika har senere fått utvidet betydning og dekker stoffer med svært ulik virkning, men alle kan gi rus og avhengighetstilstander. [...] Fra begynnelsen av 1900-tallet innførte derfor mange land narkotikalovgivning. [...] Senere ble bruk av hasjis, cannabis som utvinnes fra hampplanten (Cannabis sativa), også omfattet av lovgivningen.

Den første [konvensasjonen] innen narkotikaområdet var Haag-konvensjonen fra 1912 rettet mot opium, også med bestemmelser om kokain og morfin. Genève-konvensjonen fra 1925 utvidet bestemmelsene, inkluderte cannabis og forankret konvensjonen i internasjonalt samarbeid (Folkeforbundet). [Store Norske Leksikon]

[bilde: Google]

Meg: røyker hasj daglig. Starter vanligvis ca. en halvtimes tid etter at jeg har våkna, og røyker ganske jevnt utover dagen (vanligvis et sted mellom en gang i timen til hver tredje time). Jeg tok mitt første trekk for rundt 10 år sida, men «bare» 6-8 av disse åra har jeg røyka hver dag, med noen få pauser. Den lengste sammenhengende pausa jeg har hatt uten sprekk var på ca. 3 måneder. Jeg er helt klar på at jeg er avhengig, både psykisk og fysisk (selv om det er lite fysiske abstinenser forbundet med å slutte med hasj; det verste må være nattesvette og kvalme eller influensa-følelse/forbigående dårlig kroppsform).

Ellers er jeg glad i rus generelt, jeg koser meg gjerne med det meste jeg blir tilbudt, og innimellom oppsøker jeg også andre stoffer (enn hasj) aktivt. Dette skjer ikke spesielt ofte, ettersom jeg som regel er redd for å gå ut, spesielt hvis jeg må ha kontakt med andre mennesker. Jeg er spesielt svak for amfetamin, sopp og hallusinogener, men er ikke avhengig av noe annet enn hasj.

Narkoman? Selv mener jeg ikke at hasj/cannabis er narkotika. Så jeg mener heller ikke at jeg burde bli sett på som narkoman. Likevel hender det at jeg føler meg som en, enten fordi jeg er avhengig og misliker fangenskapet (mekanismen i selve avhengigheta er jo stort sett den samme uavhengig av hva det er man er avhengig av *holder tunga rett i munnen her*), eller fordi jeg blir stempla som narkoman av omverdenen. Selv mener jeg det er respektløst mot de som virkelig sliter (les: er narkomane) å sette meg i samme hovedboks som dem.
I tillegg har det til tider vært forferdelig vanskelig å godta at mange dører har lukket seg for meg med tanke på å bli bedre fra noe av alt det andre jeg sliter med, fordi denne RUSLIDELSEN «må» behandles (først). Til og med etter at min veldig flinke eks-behandler skjønte nok til å få fjerna ruslidelsen som en hovedlidelse. Jeg får beskjed om at jeg må legge meg inn til avrusning før jeg kan få ordentlig hjelp med OCD-en f.eks. Jeg skjønner jo for så vidt logikken bak at man aldri er helt til stede når man er «kronisk» stein, og spesielt eksponeringsoppleggene man bruker for å behandle OCD krever jo nettopp at man er veldig tilstede og står i ubehaget. Men det er faktisk like ubehagelig for meg å f.eks. skulle bruke et offentlig toalett når jeg er stein som da jeg var nykter, så jeg greier liksom ikke ta det helt inn likevel.

Avrusning før jeg kan få hjelp med OCD-en altså. Den var god, tror du OCD-en lar meg være på avrusning liksom? :P

Og hva med Spiseforstyrrelsene? Det er helt jævlig mye vanskeligere å skulle spise når jeg ikke røyker.

Og selvskadinga som kommer tilbake når jeg blir mer og mer «nykter»? 

I tillegg har du jo de psykiske «standard»-abstinensene; rastløshet, angst, agitasjon, irritasjon/aggresjon, depresjon, mareritt etc. Alt dette sliter jeg jo med fra før (både fra før jeg i det hele tatt visste hva hasj var, og nå i «kronisk stein» tilstand), og jeg føler (faktisk, helt ærlig) jevnt over at jeg har blitt i bedre psykisk form etter at jeg begynte å røyke. Røykinga har også gitt (og gir meg fortsatt innimellom) veldig mye mer enn rusen, den har åpna dører for meg til å møte mennesker og ha opplevelser jeg ellers ikke ville hatt, og gitt meg en slags (falsk?) tilhørlighet.

      Jeg er en stoner. Det er det jeg føler meg som. Ikke narkoman.
Jeg er en stoner. Selv når jeg ikke røyker. Det skvulper i blodet og knirker i knokkelkrokene, og jeg tror ikke jeg noensinne kommer til å bli kvitt denne følelsen. Jeg tror ikke jeg VIL bli kvitt denne identiteten, stonere er jevnt over jævla fine folk. Cannabiskulturen vil alltid ha en ekstra varm plass i hjertet mitt. ❤

Jeg er født på feil tid. Dette har plaga meg i alle år. Da jeg var yngre tenkte jeg det var feil planet, at det fantes et eller annet der ute som var MITT hjem. Denne drømmen måtte jeg gi opp etterhvert ettersom jeg ble eldre og ikke greide å tro no særlig verken på grønne folk fra Mars eller Ancient Aliens-superkonspirasjonsteorier.

Jeg vokste opp med mye forskjellig musikk, bl.a. Beatles, Dylan, Sex Pistols og Bob Marley, og med musikken kom også spørsmålene om folka bak. Hvem var disse forskjellige morsomme mennene på forsiden av LP-platene? Jeg kunne studere dem i timesvis og spørre og grave til du fikk lyst til å kaldkvele meg. Jeg forestilte meg denne magiske verdenen disse fascinerende menneskelige fenomenene kom fra, og sammenligna med min virkelighet. Sånn fant jeg ut at hvis det ikke fantes noe annet sted å bli født på, måtte det i hvert fall være feil tid! Alt fra denne tida virker så mye mer ekte og virkelig for meg. Ikke bare hippiedrømmen og Woodstock og hele det kjøret, men også helt enkle, hverdagslige ting. Jeg hadde enkelt og greit passa bedre inn, trivdes bedre, følt meg mer FRI(!!).

Og bare for å nevne det; jobber som ennå fantes på denne tida, som nå er erstatta av maskiner og varierte/blandede stillinger. For meg er det litt vilt å tenke på at jeg muligens kunne hatt fast jobb hvis jeg bare var blitt født noen tiår tidligere. Det føles så fullstendig tilfeldig og kaldt.

Jeg har vanskeligheter med å forstå at jeg på 70-tallet på grunn av min rusbruk skulle blitt oppfatta som noe annet enn en skitten hippie. Så fordi jeg dusjer ofte, ikke kler slengbukser, og det tilfeldigvis har gått 40 år, er jeg nå blitt narkoman?

GRUNNER TIL Å SPISE! – Steg 1

Et tilbakevendene problem på veien til å bli bedre for meg og sikkert drøssevis av andre folk med anoreksi eller andre spisevegringsproblemer, er å finne den motivasjonen man trenger for å dytte den jævla gaffelen opp til munnen. (Helst også uten å dytte fingrene ned i halsen etterpå, men hele den greia er på en måte i hvert fall for meg et helt kapittel for seg selv, helt langt der borte i Steg 3-land.)

Noen ganger har det vært som om et lys har gått opp for meg. Plutselig har jeg innsett at man må jo spise, da! og det har tentes lys i meg.
Kanskje ikke no direkte flammehav jeg har fått til, det har vel stort sett vært et lite telys som blafrer forsiktig i trekken fra mørket der inne.

Jeg velger å tro på at bittelitt lys i stummende mørke kan få han som alltid hadde trodd han var blind til å innse at han ser.

Men – like fort som lyset tentes er det plutselig borte. Jeg tenkte meg ikke om et øyeblikk, og pusta. Jeg står igjen og famler i Mørket, lar det overbevise meg om at jeg er blind, lyset og synet var en glippende illusjon. Altså, klart det finnes, bare ikke for meg.

SPIIIIISEEE. Igjen og igjen og igjen og foralltid.

Det har gjort meg så sinnssykt frustrert så utrolig mange ganger, når jeg veit jeg må, men bare ikke greier å «gi meg selv lov» eller hva jeg ska si. Nå når jeg skal av gårde til utlandet på sommerferie med kjæresten snart, hadde jeg bestemt meg på forhånd for å ta en «quick fix» der jeg tenkte at hvis jeg bare på en eller annen måte kan bestemme meg på ordentlig, hvis jeg bare planlegger godt nok når jeg skal spise mye, på lik linje med sånn som jeg som regel har planlagt (bevisst eller underbevisst) at jeg skal spise lite eller ikkeno, da må det gå. Jeg har bevist at jeg har viljestyrka til å la hodet styre over kroppen før. Kom jeg meg ned, må jeg da for faen greie å komme meg litt opp igjen også.

Så da var det i gang med heftige diskusjoner med Spiseforstyrrelsen, som endte opp i krangling, roping og blod, og vi prøvde begge å lure hverandre, selv om jeg vil si at Spiseforstyrrelsen brukte hakket mer skitne triks enn det jeg hadde å stille opp med.
Etter mye om og men ble vi enige om at jeg skulle få oppleve sommeren i farger og gråtoner, så lenge prosessen med å gjøre dette mulig (flere ting inngikk i dette, men med tanke på Spiseforstyrrelsene, vil det si spise litt mer og normalt, ikke spy, prøve å gå opp noen kilo før avreise etc.) foregikk i kontrollerte former.

Og akkurat som da de først kom snikende på silkemyke skjelettføtter, lot jeg Spiseforstyrrelsene lure meg igjen.

Jeg trodde det bare var å trykke på «PAUSE».

Du kommer til å savne oss, hvisket Spiseforstyrrelsene. Det må nok være det dummeste jeg noensinne har hørt, tenkte jeg, og trykket.

Lite visste jeg at det jeg gikk inn i, tydeligvis er en kontrakt skrevet av Djevlens advokat.

De lovet de skulle la meg være. Det ingen sa noe om var det de hadde lagt igjen i meg.

Isabel er meg og sjela mi, Anabel er navnet jeg har gitt mitt anorektiske alterego. Alltid tilstede til en viss grad, alltid med strenge regler, utøvende makt og pekefingeren lett tilgjengelig, og det var jo tross det jeg inviterte henne inn for in the first place, så dette så jeg bare på som en positiv ting da Planen var å gå ned.

Men jeg forandra på Planen, og Spiseforstyrrelsene lova å la meg være i fred. Jeg skjønte jo ikke at de kom til å la Anabel være igjen!

Spiseforstyrrelsene smiler til meg i Mørket. «Det er deg,» ler de. «Har du ikke skjønt det?»

Jeg er ikke lenger sikker på hva som er Isabel, og hva som er Anabel. en evig ambivalent jævla kamp hver dag, og dette er UTEN Spiseforstyrrelsene! Dette er det som har grodd fast i meg.

Dette er det som krever at jeg utnytter listeskrivingstvangen min til noe nyttig, for en gangs skyld:

Grunner til å spise!

    * De rundt meg ~ selv om jeg ikke ser det selv, er jeg bedre å være rundt når jeg har spist (på kort sikt: blodsukker, overskrudd osv – på lang sikt hjernefunksjon etc.)

    * Forbrenning

    * Jeg takler stress bedre MED mat ~ JEG SOM ALLE ANDRE [fordi *pil ned*]

    * JEG ER IKKE ET UNIKT FUCKINGS SNØFLAK ~ alle trenger mat.

    * Forfengelighet ~ hår & negler + tror kjæresten min synes det er penest når jenter har pupper som ikke går innover.

    * Helse ~ hjerte, hjerne, skjelett, lever, nyrer etc.

    * Hjerne = fett ~ dvs. hjernen trenger fett for å funke. Det kan hende jeg/hjernen min egentlig blir gladere når jeg spiser.

    * MAT ≠ FEIT ~ MAT = LIV ~ MAT = ENERGI

    * DET ER SOMMER FFS!!

These Days...

Nå sitter jeg og gruer meg til i morra. Jeg skal selvfølgelig ingenting, som vanlig, men det er VEIEDAG. Det skulle egentlig være i dag, men det hadde jeg lykkelig fortrengt da jeg ble servert Pepsi Max på senga:P
Jeg har avtalt med Spiseforstyrrelsen at den skal la meg ha sommeren i fred, mot at jeg gjør noen småting så den ikke føler at den mister kontrollen helt i mellomtida, og at jeg heller skal gi den mer plass til høsten. Men så langt er den fortsatt veldig oppmerksomhetssyk og masete syns jeg. Hver eneste gang det kommer en tanke eller et innfall, må jeg bruke fullt fokus på å avvise den, gjenta avtalen vi har, og skynde meg å distrahere hjernen så den ikke får begynt med så mye diskusjon. Og når Spiseforstyrrelsen bestemmer seg for å oppføre seg som en kolikkbaby, tar dette opp så jævla mye tid og energi at jeg får faen ikke gjort annet. But then again, jeg har ikke akkurat så mye viktig å foreta meg heller. Dessuten, kan jeg fortrenge en veiedag har det i hvert fall skjedd et eller annet (!!), så jeg holder fast på at dette skal funke. Jeg orker ikke ha med meg kolikkbabyen til Køben...

Ellers skulle jeg og kjæresten egentlig gå en tur til vannet i dag (egentlig-egentlig på onsdag, og også planlagt og feila i går:P), men jeg stod opp alt for seint og er i dårlig form, så da ble det ikke i dag heller. Da er det tydeligvis bedre å råtne i restene av sitt eget liv i fosterstilling foran TV-en.

Men denne kolikkbabyen altså. Én tanke kommer jeg meg ikke unna virker det som; Spiseforstyrrelsen prøver å mase til seg en fastedag. Jeg tror det er fordi det er veiedag i morra, og den får litt panikk. Jeg greide ikke avvise tanken før litt av den hadde rukket å feste seg, så nå ligger den liksom der hele tida og skvulper like under overflata så jeg må ta valget igjen minutt for minutt virker det som. Jeg prøver å skyve den unna så lenge, si "jada du skal få fastedag" uten å mene det så jeg skal få fred, men Spiseforstyrrelsen skjønner når jeg ljuger om sånt dessverre...

Et lite lyn slår ned i hodet mitt mens jeg sitter her og skriver;o Jeg tror nettopp jeg har fått min første hjelp av å skrive denne bloggen:D Jeg tror Spiseforstyrrelsen og jeg kan bli enige om et lite kompromiss så jeg kan få være i fred ei stund; jeg prøver meg med "Jada du skal få fastedag! INNTIL VIDERE". Så tar vi den diskusjonen når den kommer liksom. Kanskje til og med på et tidspunkt der sulten hjelper meg å velge riktig:)

Mitt FØRSTE blogginnlegg noensinne! ;o

Jeg har altså aldri skrevet blogg før, men nå skal jeg prøve:)

Jeg tenker ikke å legge vekt på å skulle prøve å lage "en god blogg", eller bry meg om å få et spesielt antall lesere etc., dette blir gjort litt på min egen måte, no pressure-style, for bloggen skal være en måte for meg å få ut stress på, ikke bygge opp mer! :P

Ta en titt her for å lese litt om meg og formålet med bloggen.

... Forresten, bare i tilfelle noen leser dette:

    ~ Hei og velkommen! ^^

Jeg kommer nok til å skrive en hel del om det som foregår i hodet mitt her, og det kommer sikkert også fortellinger fra fortiden, og hvordan ting har vært. Mye av det berører livet mitt i aller høyeste grad i dag også.

Men alt til sin tid, skal det komme så kommer det vel.. :)

Jeg kjenner at mens jeg sitter og skriver dette første innlegget til denne bloggen jeg plutselig bestemte meg for å starte, gror det fram en liten tanke, et lite håp som jeg ikke hadde forventa, siden dette skulle være kun for min egen del. Men nå håper denne bloggen på en eller annen måte kan hjelpe noen andre enn meg sjøl også etter hvert. Hvem veit. Det har i hvert fall gått opp for meg i det siste at det faktisk finnes mange andre der ute som er fanga i noe av det samme som meg, selv om vi alle har våre egne sammensetninger. Og jeg har erfart at noe så lite som å finne bare noen få ord, ut av alle de uendelige mengdene av ord som møter en der ute, disse få ordene fra en annen person som beviser at man ikke er den eneste, kan bety utrolig mye.

Meen anyways, ettersom jeg føler meg ganske trygg på at jeg er den eneste som leser dette, vil jeg dessuten benytte meg av sjansen til å ønske meg selv en riktig GOD HELG! x)