Isabel Antoinette

~En særdeles privilegert gullfisk~

Jeg takka pent nei til innleggelse før jul, og fortsatte å takke pent nei til godt utpå nyåret. Livet fortsatte å gå i dass, akkurat som maten, hvis den mot all formodning skulle finne på å klemme seg inn mellom leppene mine. I tillegg til maten kontrollerte Skadetvangen mesteparten av livet mitt, passa på at jeg holdt meg godt innelåst bak dører og gardiner (og gjerne dyner og tepper også). Jeg avlyste (les: fikk kjæresten til å avlyse) så mange timer jeg kunne, og mobilen visste jeg ikke hvor var en gang.
      Så måtte vi flytte.
Dvs. jeg var plutselig avhengig av å faktisk ikke bare kunne reise meg uten å besvime, men i tillegg å pakke, løfte, vaske og tenke. Min eneste utvei (sånn jeg så det) var rusen, som da ble en reddende engel som gjorde det mulig å la maten både komme inn og under sterk tvil også få lov å bli der. Hver gang jeg hadde spist og kjente lysten til å kvitte meg med maten, alle tankene som kommer og kaoset det fører med seg, tok jeg meg selv i nakken og fortalte meg bestemt at jeg ikke har verken rett til eller tid til å holde på sånn nå. Vi hadde alt for mye å gjøre, og jeg kunne ikke bare skyve alt over på samboeren min fordi jeg følte for å oppføre meg som en irrasjonell fjortis.

Selvfølgelig lyktes jeg ikke hver gang, verken i å spise eller å beholde.
Men selv om ingenting ble gjort som det burde, og jeg ikke fungerte så bra som jeg kunne gjort, så ble ting i hvert fall gjort, ny leilighet kom i boks og vi kom oss omsider ut av den gamle (om enn en uke over tida).

Å gå på visninger er noe av det verste med hele greia, og vi var lenge overbeviste om at vi kom til å bli hjemløse. Men det er jo faenmeg et eget kapittel.

     Men.
Selv om jeg forsøkte å overbevise meg selv og dem rundt meg om at jeg hadde kontrollen over ting - se, jeg går opp i vekt, jo - så var det visst ganske åpenlyst kaoset som herska. Likevel var det først da psykologen begynte å nevne tvangsinnleggelse at jeg greide å få finger'n ut av rumpa (les: halsen) og rumpa opp til avdelinga.

Så her er jeg nå, og føler meg svakere enn på lenge. Det føles som total overgivelse, nederlag, som om jeg legger meg på rygg og vifter med det hvite flagget. Jeg skammer meg som faen, og jeg føler ikke at jeg har noen grunn til å være her. Jeg burde jo greie meg selv og nok en gang har jeg mislyktes. Jeg er alt for gammel for dette. Jeg greier bare ikke forholde meg til situasjonen uten å få lyst til å grave meg ned og slette alle spor etter at jeg noensinne har eksistert. Og jeg forstår at det ikke lar seg gjennomføre, noe som rett og slett gjør hele situasjonen helt håpløs.

Samtidig føler jeg ikke at jeg kan si til noen at det er sånn jeg føler det, ettersom det vurderes løpende om jeg forstår «alvoret» i egen situasjon og om jeg er i stand til å se konsekvensene av atferden min og har innsikt i hva som er forsvarlig ift. egen helse.

     Jeg synes det er så utrolig feil.
Jeg får til stadighet påminnelser via medier og andre steder om hvor mange det er som trenger hjelp, og hvor liten hjelp det er å få. Folk som trygler om behandlingsplass, mennesker som blir nedprioritert og indirekte blir fortalt hvor jævla lite de er verdt. Nedskjæringer i psykiatrien og manglende midler. Ventelister fulle av selvmord og andre triste skjebner, fortvilte pårørende som uten relevant utdanning, ressurser, noen som helst form for hjelp - eller lønn, for den saks skyld - blir tvunget til å ta over den overveldende rollen til et sviktende behandlingssystem. Håpløsheten som regjerer i hverdagen til så alt for mange.

Også har du meg, da. Så til de grader privilegert når det kommer til dette systemet. Faktisk direkte bortskjemt. Med åpne dører både hit og dit og prioritering i behandlingskøa. Oppfølging og tilbud til langt opp over øra. Alt står i teorien til rette for at jeg ikke bare skal kunne bli bedre, men faktisk helt frisk - en real kvalmende solskinnshistorie.
     Alt står til rette, bortsett fra meg.
Jeg stiller meg i veien og lager sperrer, motarbeider, saboterer - hadde jeg sett meg sjøl utafra tror jeg at jeg ville hatt mine tvil rundt om jeg i det hele tatt vil noen vei. Kanskje er jeg fornøyd i den hjemmekoselige og stadig trangere gullfiskbollen der jeg løper rundt og rundt i hamsterhjulet - kanskje trives jeg i det selvlagde lille helvetet mitt.

     Jeg gjør jo ikke det. Det er faktisk ingenting jeg heller vil enn å være et velfungerende menneske.
Jeg veit det. Men jeg kan ikke forstå at det kan synes utafra. Og det er rett og slett ikke nok å ville.
Du må kunne. Og for å kunne, må du være villig til å betale prisen. Og hvordan jeg noensinne skal ha råd til det, det aner jeg ikke.

Og jeg synes det er FOR jævlig at jeg skal ta plassen til noen som ikke bare vil, men som faktisk også kan, og gjør.
Og som gladelig betaler prisen.

............................................................

Speilet

   Hodet i høygir, alle småting blir til insekt .. ~
Kjenner ikke igjen tingene på bordet, og det er for mange til at jeg greier å se dem. De er bare former og farger med energier eller inntrykk knytta til, som forteller meg hva slags type ting det er. Prøver å ta noen bort for at det ikke skal være så overveldende, men energiene er bare knytta til alle tingene på bordet som en helhet, ikke hver enkelt ting, så jeg glemmer hva de er eller hvor de skal når jeg plukker dem opp.

Kroppen vil heller ikke være med, den har mye vondt, til tider på måter som gir vanskeligheter med å gå, og den prøver med jevne mellomrom å få hodet mitt til å tro at jeg har blodpropp i leggen. Veit ikke om det er hodet eller kroppen som lager hodepina heller, men det er uansett lettere å takle.

        Speil er kalde.

Harde, likegyldige flater, brutalt ærlige og umulige å diskutere med. Ekko - ekko - ekko. Slenger tilbake akkurat den samme dritten som du forsøker å bekjempe det med. Avdekker alt jeg vanligvis gjemmer. Tydeliggjør svikefullt svakhetene som gjør at jeg alltid kommer tilbake. Knuser så lett hvis jeg protesterer, og avslører glitrende skarpe kanter som lager riper i skallet mitt.

Speilene er helt jævlige for tida. Heldigvis er det ikke mange av dem i leiligheta vår, og det ene har fått plass bak ei rullegardin. Men speilet/lampa/skapet over vasken er påtrengende. Sjekk, sjekk, sjekk!! Og jeg gjør som speilet sier, noen ganger fordi jeg er en svak svak person, andre ganger fordi jeg er for forvirra til å skjønne at det ikke er det jeg skal.

Hjernen min har lekket ut over hele leiligheta og gjort lufta tjukk av tanketåke. Jeg er aleine nå. Han sitter der fortsatt, det er ikke det, men serveren vår brøt sammen og vi ble nødt til å koble oss midlertidig av. Så nå er han en fysisk gjenstand med trygghet og normalitet knytta til seg. En viktig funksjon. Men jeg er en av dem som aldri greier å holde varmen aleine.

          Jeg savner den varmen.. ~

Utfordringer fra fortida

Jeg pleide å ville være aleine så mye jeg kunne. Jeg var så utrolig sliten av den tunge Maska jeg bar rundt alle andre. Det å endelig få låse seg inne og trekke ned rullegardinene, skru av lyset, sette på TV-en på lydløs og bla fram noe passende musikk på iPod-docken var en magisk rutine som fikk Maska til å smelte. Boksen med barberblader kom ofte glidende mot meg fra gjemmestedet i TV-bordet. Noen ganger fosset tårene fra jeg låste døra bak meg til jeg åpnet den igjen dagen etter. Maska rant, men greide alltid å størkne seg på plass igjen før hånda mi brøt seglet som beskyttet meg fra de andres dimensjon.

Knoklene mine var av plast etter hver gang jeg fikk tømt litt av det vonde ut over sengetøy og håndklær. Jeg kunne som regel flyte på overflata av meg selv igjen i såpass stor grad at jeg fortsatt kom meg på skolen i hvert fall noen timer de fleste dagene.

           Nå kan jeg ikke huske sist jeg var aleine.

Men så skulle altså kjæresten ut å drekke, og jeg takka nei fordi skadetvangen har tatt av såpass mye i det siste at jeg ikke greide å gjemme resultatet med mine vanlige metoder. Så da så det ut til aleinekveld for meg. For første gang på (alt for?) lenge.
Da jeg fikk vite det, begynte hodet mitt med én gang å glede seg over muligheta til selvskading. En annen del av meg ble stressa og redd. Her kommer det godt med å ha en tredje stein del som ber meg chille'n og ignorere følelsesdramaet så lenge som mulig^^ For den steine delen stopper eller roter det til for hodet mitt når det forsøker å legge spesifikke planer som i denne sammenhenga blir til tvangstanker som må utføres.

Planlegging og listeskriving er en viktig (og veldig tidkrevende:P) del av måten jeg takler hverdagen på, og vanligvis ville jeg ha planlagt hvert sekund, spesielt nå når det kommer en helt ny utfordring (nå altså å være aleine). Jeg veit om alle disse risikoringene eller hva faen som jeg entrer når jeg sier ha det, låser ut typen og går tibake innover i leiligheta.

Tankene kommer strømmende på idet jeg nærmer meg badedøra, men kroppen min beveger seg videre forbi og inn i stua, og ingen (!) klamme hender knuger seg rundt anklene mine og vil dra meg tilbake. Jeg kjenner nesten forbausa at jeg nettopp tok et valg.

Det er vindstille i stua. Ingen Skygger hvisker fra krokene. Jeg kan sette meg ned i stolen og begynne å rydde i noen småting på bordet mens jeg venter på at PC-en skal starte, helt uten noe videre drama.

Jeg greier ikke tro på det før nå i ettertid, men alt gikk faktisk så bra den kvelden at det nesten er flaut å tenke på hvor lett det var i praksis når jeg bare unngikk teorien! x) Det jeg mener er at jeg gjennomførte denne kvelden helt uten å falle tilbake til alt jeg var redd for, rett og slett ved å IKKE tenke. IKKE planlegge. Ikke la meg selv forestille meg det som en mulighet.

Det var rett og slett helt blokka ut, stoneren i meg var konsekvent (stein :P) og utsatte ALLE tanker som ikke handla om fjernkontrollen eller Cola Light. Jeg hadde TV og PC på konstant, hadde det jeg trengte for å få gjort masse enkle småoppgaver liggende (lage timeplaner, skrive lister for neste uke osv), og selvfølgelig noen smarte røyk på lur. Etter hvert skrudde jeg til og med på mobilen for første gang på ganske lenge, typen hadde sagt han skulle sende melding etter hvert når han fant ut hvordan ting ble og når han kom til å komme hjem osv.

Jeg hadde angsta i kroppen hele kvelden, og innimellom kom bølger av jævelskap og banka på. Noen småjævler jeg ikke har sett på ei stund fikk til og med brutt seg inn og laga litt gammeldags faen, men stort sett holdt jeg dørene lukka og lot dem holde på utafor. Godtok de glimta fra helvetet som har vært som jeg ikke kunne unngå. Men stoppa dem der. Lot ikke dominoeffekta ta over. Lot ikke minner bli til virkelighet. Holder fast på at DET ER IKKE SÅNN NÅ. Holder fast på at JEG IKKE LENGER ER ALEINE. Nå er det kun en følelse, IKKE et faktum.

Fy faen. Det er tøft å holde fast. Strevsomt å holde ut noe så virkelig bare ved hjelp av en faktaopplysning om at «dette bare er hjernen min, som tar feil akkurat nå». Vanskelig å ikke slippe taket et eneste sekund, så ikke sjela får tid til å bli enig med hjernen. For sjela bor i kroppen min, og det er den jeg i bunn og grunn virkelig må kontrollere i slike situasjoner. Hvis sjela får connecte ER jeg Isabel fra fortida.

Det var en vond kveld. Men nå er den over. Og jeg mestra den. FAKTISK. Sådetså.

Jeg brukte mange strategier uten å ha planlagt det. Noen av dem hører kanskje fortsatt til på den «syke» sida sånn egentlig og i teorien, men jeg valgte å akseptere dem som midlertidige verktøy likevel, og bruke dem til noe som i det store og hele var så friskt som jeg kan få til nå. Det syke som JEG kjempa imot DA, det JEG ville vinne over, vant jeg faktisk over.

Jeg innser at den éne tingen som utgjorde hele forskjella, er det å vite at jeg har noen. Og jeg tar for gitt hvor mye det faktisk er verdt - for alle - men virkelig spesielt for meg eller evt. andre som har det som jeg har det med ting. Ja, jeg er totalt avhengig av kjæresten min. På veldig mange plan, også praktiske, og i unormalt stor grad. Ikke alt av det er sunt, og det veit jeg veldig godt, trust me. Men alternativet akkurat nå, ville vært så forferdelig mye mer usunt.

Så jeg innser hvor utrolig heldig jeg er, og gråter litt for første gang på veldig lenge over at jeg ikke greier å føle det.

#winning #fortid #skadetvang #BliFrisk #ensomhet #selvskading #hodekjør #valg #mestringsstrategier #tvangstanker #skam #hverdag #OCD #personlighetsforstyrrelse #listeskriving #sjel #kropp #rus #kjærlighet #tanker #angst #kjæreste #PsykiskHelse #TheseDays #teori #praksis #svarthvitt #hjerne #psyk #tvang #Mørket #Skyggefolka #tomhet #avhengighet #skam #stresshåndtering #redd #minner #musikk #dominoeffekt #au #følelser #distraksjon #gråte #verktøy #positivt #Ulovligheter #følelser

Min egoisme og tanker om pårørende

I går ettermiddag/kveld skreiv jeg dette:

«Så ble det ingen mat i går. Og en så rolig dag har jeg ikke hatt på lenge! =)

Jeg greide å tenke meg om før jeg gjorde ting, noe som naturlig nok resulterte i mindre følelsesutbrudd. Jeg ble fortsatt plaga med skadetvangen (not to be confused with selvskadinga, altså, dette er to forskjellige greier. Jeg tør visst ikke helt å gå inn på hva det går ut på sånn praktisk, men tvangshandlingene mine er helt ufarlige, og selv om merkene noen ganger kan se dramatiske ut de første dagene, etterlater det ganske lite med arr etter hvert. Den første behandleren jeg snakka med dette om kalte det skadetvang, så ettersom jeg ikke hadde noe navn på det selv så ble det bare til det.), men hele tvangsseansen var over på bare litt over en time, og jeg hadde ikke «sunket» helt inn i min egen verden ennå da jeg greide å slutte.

Jeg fikk fred fra mye av hodekjøret som pleier å stå på repeat hvert jævla sekund, jeg greide»

Og der stoppa det. Midt i setninga ble jeg kjempedårlig, spydde masse magesyre (ufrivillig) mens hjertet tok av med trommevirvler fra hævlette og forsøkte å sprenge seg ut gjennom brystet.

Etterpå sovna jeg på sofaen, og min supersnille kjæreste vekka meg forsiktig etter en times tid og tok meg med ut på en røyk. Han konfronterte meg med at jeg ikke hadde spist, og først ble jeg totalt bitch, helt sånn herregud da mann, jeg har jo nettopp våkna etter å ha spydd, tviler på du ville vært så jævla keen på mat sjøl, pass dine egne jævla saker. Sånn 2 sek etterpå greide jeg å innse at jeg oppførte meg som ei drittkjerring og sa unnskyld.

Vi kom oss inn, og jeg tok meg 15 minutter til å lese over lista mi med grunner til å spise, og fokusere på den faktiske betydninga av ordene. Jeg skjønner ikke hva det egentlig er som er så vanskelig med å bare spise, men det er nesten som jeg på en måte må «logge meg på» eller hva jeg skal si, og at jeg konstant glemmer passordet. Jeg VEIT jeg har passordet, jeg hadde det i går eller dagen før der f.eks., men i dag er det bare totalt blåst ut av hodet mitt, og det føles ut som jeg ikke aner hvor jeg skal begynne å leite for å finne det igjen.

 Jeg lurer på om et eller annet er blitt forandra inni «systemet» mitt? At noen en eller annen gang har gått inn og skrudd om på standardinnstillingene; fra [ DEFAULT SETTING = EAT ] forandra til [ DEFAULT SETTING = DO NOT EAT ]. Ellerno.. :P 

Det høres jo sikkert ut som en dårlig unnskyldning eller bare random vas, men så er det jo en grunn for at jeg skriver det her og ikke sier det til noen også da. Hehem.
Jeg er i hvert fall helt jævlig å ha med å gjøre når jeg stresser rundt i ambivalensen og leiter etter passordet/vurderer å gi opp leitinga.

Jeg HATER det når jeg tillater meg selv å la min egen negativitet sive ut på andre når de faktisk forsøker å hjelpe meg.

Og jeg har hele spekteret; (her er en trivelig liten oversikt)

• Jeg kan hyle og skrike som en jævla 3-åring, totalt uten logikk og fullstendig fastlåst i sitt eget trass
• Jeg kan være hu sure halvgamle fitta som kritiserer, diskuterer, konfronterer og kverulerer på hvert eneste ord som kommer ut av kjeften din
• Jeg kan være fjortisbitcha fra hælvette - herregud ass *eyeroll* dette gidder jeg ikke diskutere. Jeg gjør som jeg vil, for faen, du kan ikke bestemme over meg. Jeg har til og med langa ut noen bitchslaps mot typen, og dette på tross av at jeg selv har vært gjennom et voldelig forhold og blir kvalm bare ved tanken.
• Jeg kan være den selvmedlidne emo-ungen som mener ingen forstår hvor vanskelig det er for akkurat meg spise akkurat nå, eller jeg kan til og med dra en type javel, så det er så FARLIG å ikke spise altså, fordi jeg kan DØ? Vel, jeg dør faktisk HVIS jeg spiser! Og da må jeg ha det fuckings JÆÆVLIG hver dag fram til jeg endelig ikke orker mer og tar livet av meg. Hvis jeg lar være å spise kan jeg i hvert fall leve og ha det greit den siste tida! Eller hva om jeg bare stikker og dør med det samme? Så slipper vi dette jævla problemet?! osv.
• Jeg kan være helt stille og fjern og tilsynelatende umulig å få no særlig kontakt med, unngå alt eller evt. bare aldri stå opp.

Jeg veit hvor jævlig irriterende jeg kan være, og at det er en belastning for kjæresten min (og ville sikkert vært en belastning for andre også hvis jeg hadde hatt noe sosial omgang), men jeg fortsetter. Spesielt irriterende må det være ettersom det er et slags press på å ikke være «slem» mot den «syke», og kjæresten min har fått trøkka inn i hodet fra både akuttposter og behandlere hvor viktig det er å «støtte» meg. Jeg er ikke like ille som jeg var, men jeg tenker likevel at jeg virkelig har sympati for alle som må være rundt en person som (uavhengig av grunn) oppfører seg urettferdig og liksom skal «få lov».

Jeg prøver å motarbeide dette hver dag. Vi må alle ta ansvaret for våre egne problemer osv. Jeg prøver å beklage så mye jeg kan til kjæresten, forklare ham at jeg forstår hvor slitsomt det er. At han må slippe å være min barnevakt. Men det går jo ut over ham om han lar være også. Plutselig har jeg gjort noe som ødelegger ferieplanene vi har nå snart f.eks. Og tenk for en forfeeerdelig kjæreste han ville vært hvis han hadde dratt aleine på ferie mens staaaakkars meg hadde vært innelåst på sykehus (nevermind at det i så fall ville vært min egen feil at jeg havna der og nevermind at vi ikke kan få tilbake pengene for billetter og hotell). Det verste er at jeg faktisk sikkert ville syntes det. Så ego kan man faktisk bli! Jeg føler virkelig med «pårørende» til folk som meg. Jeg får behandling i bøttevis, mens kjæresten bare blir bedt om å hjelpe meg, men det er jo ingen som hjelper ham.

Tror heller ikke det er bra for mennesker som sliter psykisk å føle seg (i enda større grad enn man allerede gjør) som en belastning for dem rundt. At man til tider føler man burde legge seg inn på institusjon med hovedmotivasjon for innleggelse at partner eller familie skal få en pause, og at man i tillegg kan bli oppfordra av de som skal være fagfolk til å faktisk gjøre dette(!!), sier jo seg selv at blir feil bruk av ressurser..!

Jeg greide å spise i går. Til slutt. Det er helsebringende for meg. Men det kjæresten min måtte gjennom for at det skulle skje, var ikke helsebringende for ham.

Vi har forsøkt å gjøre ting på mange forskjellige måter, men bor man sammen så er det vanskelig å komme unna disse problemstillingene, både mht. spiseproblemer, skadetvang, selvskading og alle de andre problemene som JEG har laga meg, men som til stadighet tvinger seg inn og er blitt en ganske stor del av MIN KJÆRESTES hverdag. Og tro det eller ei, min kjæreste har faktisk sine egne problemer.

Dette føles feil #feil FEEIILL.