torsdag 7. august 2014

Utfordringer fra fortida


Jeg pleide å ville være aleine så mye jeg kunne. Jeg var så utrolig sliten av den tunge Maska jeg bar rundt alle andre. Det å endelig få låse seg inne og trekke ned rullegardinene, skru av lyset, sette på TV-en på lydløs og bla fram noe passende musikk på iPod-docken var en magisk rutine som fikk Maska til å smelte. Boksen med barberblader kom ofte glidende mot meg fra gjemmestedet i TV-bordet. Noen ganger fosset tårene fra jeg låste døra bak meg til jeg åpnet den igjen dagen etter. Maska rant, men greide alltid å størkne seg på plass igjen før hånda mi brøt seglet som beskyttet meg fra de andres dimensjon.

Knoklene mine var av plast etter hver gang jeg fikk tømt litt av det vonde ut over sengetøy og håndklær. Jeg kunne som regel flyte på overflata av meg selv igjen i såpass stor grad at jeg fortsatt kom meg på skolen i hvert fall noen timer de fleste dagene.

           Nå kan jeg ikke huske sist jeg var aleine.
Men så skulle altså kjæresten ut å drekke, og jeg takka nei fordi skadetvangen har tatt av såpass mye i det siste at jeg ikke greide å gjemme resultatet med mine vanlige metoder. Så da så det ut til aleinekveld for meg. For første gang på (alt for?) lenge.
Da jeg fikk vite det, begynte hodet mitt med én gang å glede seg over muligheta til selvskading. En annen del av meg ble stressa og redd. Her kommer det godt med å ha en tredje stein del som ber meg chille'n og ignorere følelsesdramaet så lenge som mulig^^ For den steine delen stopper eller roter det til for hodet mitt når det forsøker å legge spesifikke planer som i denne sammenhenga blir til tvangstanker som må utføres.

Planlegging og listeskriving er en viktig (og veldig tidkrevende:P) del av måten jeg takler hverdagen på, og vanligvis ville jeg ha planlagt hvert sekund, spesielt nå når det kommer en helt ny utfordring (nå altså å være aleine). Jeg veit om alle disse risikoringene eller hva faen som jeg entrer når jeg sier ha det, låser ut typen og går tibake innover i leiligheta.

Tankene kommer strømmende på idet jeg nærmer meg badedøra, men kroppen min beveger seg videre forbi og inn i stua, og ingen (!) klamme hender knuger seg rundt anklene mine og vil dra meg tilbake. Jeg kjenner nesten forbausa at jeg nettopp tok et valg.

Det er vindstille i stua. Ingen Skygger hvisker fra krokene. Jeg kan sette meg ned i stolen og begynne å rydde i noen småting på bordet mens jeg venter på at PC-en skal starte, helt uten noe videre drama.

Jeg greier ikke tro på det før nå i ettertid, men alt gikk faktisk så bra den kvelden at det nesten er flaut å tenke på hvor lett det var i praksis når jeg bare unngikk teorien! x) Det jeg mener er at jeg gjennomførte denne kvelden helt uten å falle tilbake til alt jeg var redd for, rett og slett ved å IKKE tenke. IKKE planlegge. Ikke la meg selv forestille meg det som en mulighet.
Det var rett og slett helt blokka ut, stoneren i meg var konsekvent (stein :P) og utsatte ALLE tanker som ikke handla om fjernkontrollen eller Cola Light. Jeg hadde TV og PC på konstant, hadde det jeg trengte for å få gjort masse enkle småoppgaver liggende (lage timeplaner, skrive lister for neste uke osv), og selvfølgelig noen smarte røyk på lur. Etter hvert skrudde jeg til og med på mobilen for første gang på ganske lenge, typen hadde sagt han skulle sende melding etter hvert når han fant ut hvordan ting ble og når han kom til å komme hjem osv.

Jeg hadde angsta i kroppen hele kvelden, og innimellom kom bølger av jævelskap og banka på. Noen småjævler jeg ikke har sett på ei stund fikk til og med brutt seg inn og laga litt gammeldags faen, men stort sett holdt jeg dørene lukka og lot dem holde på utafor. Godtok de glimta fra helvetet som har vært som jeg ikke kunne unngå. Men stoppa dem der. Lot ikke dominoeffekta ta over. Lot ikke minner bli til virkelighet. Holder fast på at DET ER IKKE SÅNN NÅ. Holder fast på at JEG IKKE LENGER ER ALEINE. Nå er det kun en følelse, IKKE et faktum.

Wrong Answer

Fy faen. Det er tøft å holde fast. Strevsomt å holde ut noe så virkelig bare ved hjelp av en faktaopplysning om at «dette bare er hjernen min, som tar feil akkurat nå». Vanskelig å ikke slippe taket et eneste sekund, så ikke sjela får tid til å bli enig med hjernen. For sjela bor i kroppen min, og det er den jeg i bunn og grunn virkelig må kontrollere i slike situasjoner. Hvis sjela får connecte ER jeg Isabel fra fortida.

Det var en vond kveld. Men nå er den over. Og jeg mestra den. FAKTISK. Sådetså.

Jeg brukte mange strategier uten å ha planlagt det. Noen av dem hører kanskje fortsatt til på den «syke» sida sånn egentlig og i teorien, men jeg valgte å akseptere dem som midlertidige verktøy likevel, og bruke dem til noe som i det store og hele var så friskt som jeg kan få til nå. Det syke som JEG kjempa imot DA, det JEG ville vinne over, vant jeg faktisk over.

Jeg innser at den éne tingen som utgjorde hele forskjella, er det å vite at jeg har noen. Og jeg tar for gitt hvor mye det faktisk er verdt - for alle - men virkelig spesielt for meg eller evt. andre som har det som jeg har det med ting. Ja, jeg er totalt avhengig av kjæresten min. På veldig mange plan, også praktiske, og i unormalt stor grad. Ikke alt av det er sunt, og det veit jeg veldig godt, trust me. Men alternativet akkurat nå, ville vært så forferdelig mye mer usunt.

Så jeg innser hvor utrolig heldig jeg er, og gråter litt for første gang på veldig lenge over at jeg ikke greier å føle det.



#winning #fortid #skadetvang #BliFrisk #ensomhet #selvskading #hodekjør #valg #mestringsstrategier #tvangstanker #skam #hverdag #OCD #personlighetsforstyrrelse #listeskriving #sjel #kropp #rus #kjærlighet #tanker #angst #kjæreste #PsykiskHelse #TheseDays #teori #praksis #svarthvitt #hjerne #psyk #tvang #Mørket #Skyggefolka #tomhet #avhengighet #skam #stresshåndtering #redd #minner #musikk #dominoeffekt #au #følelser #distraksjon #gråte #verktøy #positivt #Ulovligheter #følelser

2 kommentarer:

Iselin Hansen sa...

Hei igjen! Gratulerer med vel overstått alene - hjemme kveld!! Klapp deg selv på skuldra:-) Takk for svar på kommentaren min, det var veldig hyggelig, hadde ikke forventet det.
Jeg må nesten flire litt, er du min fortapte søster eller? Synes jeg kjenner meg igjen i alt du skriver denne gangen også. ..
Jeg røyker også, og det høres sikkert teit ut, men det er det eneste jeg noen gang har funnet som får hodet til å slappe av. Jeg er super kontrollfreak og setter ekstremt høye krav til meg selv. Blant venner og i det sosiale liv er jeg kjent som den blide, morsomme og frekke jenta med masse energi, men når jeg er alene (noe jeg elsker å være, liker ikke mennesker) faller 'masken'. Man blir så utrolig sliten av å 'leve opp til' det inntrykket andre har av deg. Noen dager vil jeg bare forsvinne, sånn 'poff! ' der var hun vekk gitt!
Jeg har en samboer som elsker meg, det tviler jeg ikke på, men han forstår ikke spiseforstyrrelsen min.. han mener det er 'tull' og bare 'forfengelighet'. Så har gitt helt opp å få noe støtte derfra. Har liksom alltid taklet problemer på egenhånd, er ikke den som åpner meg og gråter for noen, er heller den som alltid må være hobbypsykolog for andre. Det er fint det og, men noen ganger skulle jeg ønske at jeg turte å åpne meg. Men du vet, man vet jo aldri hva man blir møtt med. Så foreløpig står jeg opp hver dag, smiler og latee som alt er fint. Flott!! :-/
He he uff dette ble DEN klagekommentaren, men men.
Ha en fin dag jenta!
Hilsen issy:-)

Isabel Behind sa...

Neimen hei igjen, så hyggelig da gitt!^^ Tusen takk for hyggelige ord. Grenser nesten til freaky at du kjenner deg sånn igjen da, huff xD
Skjønner hva du mener mtp røyking, hadde det ikke vært for bønna hadde det ikke vært no Isabel heller^^
Brukte store deler av barndommen på å forsøke å gjøre meg usynlig og gå inn i min egen verden, så jeg skjønner nesten litt for godt ønsket om å forsvinne også:P
Må si jeg liker ikke helt det jeg hører om hvordan samboern din ser på spiseforstyrrelser. Man kan jo ikke forlange at noen som ikke sliter med dette sjøl skal forstå hvordan det er, men det der høres egentlig ut som en av de mer uheldige måtene å misforstå på med tanke på at det er personen du bor med og sikkert tilbringer mye av tida di sammen med - jeg mener, det må jo være vanskelig å ikke la seg påvirke på noen måte av hva han synes..?
Jeg har også hatt som standardinnstilling å takle ting sjøl, og gjerne fått den hobbypsykolog-rollen du snakker om. Og det kan jo være veldig givende å hjelpe andre, spesielt dem man er glad i. Men jeg har erfart meg på helt forjævlige måter at det kommer mye vondt og unødvendig utav det også. Enkelte ting som har skjedd som jeg i ettertid har blitt helt sikker på at ikke ville skjedd dersom jeg hadde sagt noe.. Og dette selvfølgelig i tillegg til den etter hvert uutholdelige isolasjonsfølelsen man får av å egentlig aldri være oppriktig.
Jeg er i hvert fall én liten emoblogger her som ser styrken din og veit hva det går i. Håper aller helst at ting blir bedre for deg. (Fake it till you make it..) Men om de ikke blir det håper jeg behovet for å åpne seg eller ta imot hjelp blir større enn frykta for hva det kan føre til.
Klagekommentarer er forresten alltid ekstremt velkomne her! Det har tross alt blitt en klageblogg, og det er jo alltid fint å holde seg til tema. x)
Sender deg gode vibber i hvert fall, i tilfelle det skulle være godt for noe!
Klem fra Isabel