torsdag 21. august 2014

19.08.14

200 kcal inn. I dag. Og ingenting ut. Nesten. Og en ny veiedag kiler meg klamt i nakken, nærmere og nærmere tikker Klokkenazien - HJELP.
Vi spenner alle muskler og kveler skrikene før de når munnen. Veggene truer med å rase inn over meg. Adrenalin, blodårer og bulende øyeepler. Er det meg? Eller er det til meg? Disse øyeblikkene har kommet for brått på, jeg har ikke en gang bestemt meg for hvilken verden jeg bor i, ikke hatt nok tid til å i det hele tatt kunne forstå alternativene en gang; eksisterer de i det hele tatt?! Og hvis det er kun én Virkelig verden, hvordan skal jeg vite hvilken det er? Stole blindt på andre? Hvem av dem i så fall? Hvordan kan jeg vite hva som er rett og galt i en enkeltsituasjon når jeg ikke en gang veit hva jeg skal forholde meg til i utgangspunktet?
HVA er kulisser og HVA er ekte? Og hva faen betyr EKTE uansett?!
Alt dette. Spiller det noen rolle, så lenge alt eventuelt bare er i hodet mitt? Jeg veit ikke. Det har visstnok tatt fysisk plass der oppe, og det er det som innimellom virkelig uroer meg. Jeg må rømme inn i tivolispeilene før alt tar meg igjen. Jeg hopper inn i det ukjente og føler det lekke inn i meg, nå flyter det, helt udramatisk forankrer dette seg og tar bolig i MEG - nå er vi enda fler om å gnage om kamp om plassen her, dette må nok vekk rett og slett; ØNSKER JEG MINDRE PROBLEMER MÅ JEG HA MINDRE Å FÅ PROBLEMER MED. Enkel regel henta fra den billedlige svart/hvitt-verdenen, og når den er tilgjengelig og tilbyr en mulig løsning (eller løgn, hvem veit), bøyer jeg meg, men jeg må si det er like mye fordi jeg har mista troa som for at jeg har den når det gjelder detttttte.

Ingen kommentarer: