fredag 24. oktober 2014

Vater søkes

Sekundene tikker, minuttene hopper, timene ruller og dagene forsvinner. Jeg får aldri tak på dem, før de har rent ut og blanda seg i gjørma bak meg. Samtidig går alt så forferdelig treigt for meg. Alltid. Først etter all denne tida kasta bort på å bruke alle mine krefter på å holde hodet så vidt over gjørma, har jeg innsett at det er det jeg gjør. Jeg har konsekvent brukt alle mine krefter på å holde meg selv i praksis fullstendig stuck.

I utallige desperate situasjoner har jeg vridd og vrengt den dumme, lille hjernen min for å forsøke å presse den til å produsere en GRUNN; hvorfor går det alltid til helvete?
I svake øyeblikk har jeg latt selvmedlidentheta rive meg med seg, i mangel på svar. Hvorfor MEG? Hva er galt med meg?! Er jeg virkelig SÅ svak, at dette, som alle andre får til, faktisk er direkte UMULIG for meg? Nå når jeg FAKTISK PRØVER... Alt jeg kan.
Det er kan være helt forjævlig smertefullt å mislykkes så heftig når man har gitt ALT man greide, og gjerne enda litt. Ofra ting det kjennes ut som man ikke kan leve uten. Å måtte innse at alt var til ingen nytte. Å måtte innse at det ikke er nok. At jeg ikke er nok..

For meg er det veldig sårt å skulle la det synke inn at jeg konstant bruker alle mine krefter på å komme ingen vei. Og først etter at jeg har latt all denne tida jeg har latt til rådighet renne ut til gjørme, greier jeg å innse at gjørma har blitt til kvikksand. Jeg pakker meg selv så godt inn at jeg ikke kan røre en lillefinger, senker kista og begraver meg selv levende før jeg innser at jeg er fanga, og at jeg faen ikke VIL være fanga. Kaster meg rabiat i retninga foran meg før jeg innser at den fører nedover. Brenner mine broer før de er bygd.

        Jeg er så forferdelig redd..

Min eksistens består av evig distraksjon. Jeg bruker alle mine krefter på å holde det vanskelige på avstand. (Ikke skjønte jeg at det var Livet..) Og kreftene jeg egentlig ikke har, på å distrahere meg fra at det er dette jeg gjør. Full gass vekk fra Livet. Full gass vekk fra alt jeg egentlig ønsker.
Og da er det plutselig ikke lenger noen gåte hvorfor jeg alltid føler meg mer død enn levende. Ikke noe spørsmål rundt hvorfor jeg alltid mislykkes.

Logikk er kvalmende stygt når det stirrer deg i trynet på denne måten. Makes you want to rip out your spine and peel off your face.

lørdag 11. oktober 2014

Pakkens innhold betaler porto // Framtid i Fortidsklær

        Det var Dag 29 nykter.

Dama på Streitingsentralen sier det er på tide å rette fokuset framover. Og det står i hodepapirene skrevet av folka som sendte meg til henne, at formålet med å sende meg dit er å gjøre meg «i stand til å nyttegjøre meg av videre anbefalt behandling».
Og dette var dagen Nykterdama tok fram den spisse penna si og skar seg gjennom overflata og tvang meg til å se opp mot det som visstnok er Virkeligheta; uformelig og grisete skimter jeg konturene langt der oppe. Hun forteller meg at det finnes Muligheter der, maler de utydelige skyggene i friske, glorete farger med undertoner av tro, håp og kjærlighet. Sier at det er dette abstrakte man må la seg stige opp mot for å kunne se klarere, etter hvert strekke seg ut mot - til og med ta i egne hender og forme til noe som etter hvert skal bli selve Livet.
Jeg har nesten lyst til å tro på henne.
Så kommer det.

              Innleggelse.

Med dette éne ordet avsløres fargene som løgnerisk oljesøl og flyter forbi, og konturene fylles av eviglange korridorer, ensomme netter, svimlende matplaner og medisintukling. Press, press, press. Folk, folk, folk. ANGST, ANGST, ANGST!! Klissete matbrett, smulete bord og skitne stoler. Ingen matvekter, ingen næringsinnholdsfortegnelser. Fylle brettet foran hundre andre, hvorav 2 par øyne overvåker meg fra hemmelige posisjoner. Tømme giften inn i meg selv helt uten beskyttelse. Ingen vegger, ingen hjernedøde TV-distraksjoner, fullstendig sårbar for andre mennesker, øyeeplene deres og muligheta for at de skal bevege kroppene sine innafor min personlige sfære eller til og med kaste ord på meg..

De vil brette meg sammen og pakke meg inn i en boks så de kan sende meg til riktig sted til riktig tidspunkt. Om morgenen står vi opp. Om kvelden legger vi oss. I mellom er det magiske klokkeslett som hører til hensynsløse dommere i hver sine rom med løsneser og parykker som slenger gåter uten svar med tilhørende tidsfrister på meg. Jeg ruller meg sammen inn i meg selv og setter inn tidvis passende «ja» og «nei» og aller mest av mine upassende «veit ikke». Latter er viktig. Jeg hoster den opp og spytter den ut gjennom luftehullene i boksen min.

Tilbake på rommet, gjemme meg under dyna. Døra som aldri kan låses på ordentlig, fordi det kryr av nøkler der ute. Når jeg tror jeg endelig skal få 15 minutter aleine; ett symbolsk bank (hvis jeg er heldig) som sender rykk gjennom hele kroppen og hjertet opp i svelget, etterfulgt av sjokkbølgene i brystet som lager svetteperler på skallet mitt og denne forferdelige indre skjelvinga som lammer hjernen min og blender synet av pleieren som står foran meg og forteller meg om flere domsavsigelser og hvilke labyrinter jeg må gå gjennom til hvilken tidsfrist for å komme dit. «Ja» og «Takk for at du sa ifra» sier munnen min.

Om hva da egentlig? hvisker hjernen når pleieren er borte.