Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg har jo kontroll nå. Prøver å tenke at det er jo helt annerledes nå, for det er jo det.
Jeg ligger ikke lenger på BMI 13. Det i seg selv, beviser at det ikke er sånn som det var.
JEG NÅ gjør helt andre ting enn JEG DA.
Ting er annerledes nå, og det må jeg bare akseptere. Det er sånn det SKAL være. Det er sånn JEG SKAL være nå. Annerledes enn da.
Jeg har bestemt meg for dette, jobba for dette, avtalt det, lovet det, alle rundt meg (kjæresten og ansvarsgruppa) har sagt at det er sånn det skal være, noe annet er uaktuelt. Og jeg veit at alle disse menneskene vil meg vel.
Så hvorfor føler jeg at det er så JÆVLIG FEIL??!
Hvorfor får jeg dårlig samvittighet bare jeg tenker på det?
JEG HAR JO GREID DET FØR FFS!!! Og da hadde jeg faen meg til og med dårligere grunnlag enn nå for å skulle greie det!
Hvorfor virker det TOTALT UMULIG å skulle spise frokost?
Hvorfor nærmer klokka seg nå 19.30 uten at jeg har greid det?!
Hvorfor blir jeg på gråten når jeg skal prøve å spise og tenker at det er umulig – DET ENDER JO ALDRI!!
MAT - HVER DAG - FOR RESTEN AV LIVET.
Egentlig et enkelt konsept. Jeg forstår at det må være sånn. Hvorfor føles det da så utrolig håpløst? HVORFOR kan jeg ikke bare få det inn i hodet?!
Jeg skulle jo ikke ha en spiseforstyrrelse nå. Jeg skulle holde inntaket stabilt disse ukene, så jeg kunne bygge meg opp og få en fin ferie. Spise is og kose meg i shorts... Jeg vil ikke gå rundt og være dårlig og svimle og måtte legge meg ned over alt eller besvime – ødelegge turen for kjæresten, ikke få med meg noe og føle at jeg har kasta vekk både mine og kjærestens stakkars feriepenger..
Jeg NEKTER faktisk å la spiseforstyrrelsen ødelegge ferieturen til kjæresten min. Det er jo helt sykt dårlig gjort. Og jeg veit at det er dit det går for hver eneste dag jeg enten lar være å spise eller spyr med én gang hvis jeg skulle få i meg noe. Jeg gjør meg selv syk, og jeg begynner å få det travelt...
Angsta på reisa kommer til å være 100 ganger verre hvis jeg ikke har spist dagene i forveien.
Dette veit jeg, men har problemer med å godta dette og. Jeg føler jo selv at angsta blir høyere og høyere for hver matbit jeg putter inn i kroppen. Da er det litt vanskelig å skulle tro på at det faktisk er motsatt.
På den andre sida veit jeg at jeg ikke er noe jævla snøflak, min kropp er ikke unik, og den trenger det samme som andre kropper. Får den det ikke, reagerer den også som andre kropper – negativt. Jeg husker ikke forklaringa på hvorfor dårlig matinntak øker angsta nå. Men jeg veit innerst inne at det er sant. Jeg husker at jeg har forstått det, og jeg stoler på personene som har forklart meg det. Så jeg skal ikke bruke som unnskyldning at jeg ikke husker forklaringa. Men det høres jo helt på trynet ut at det skal fungere sånn for en person med spiseforstyrrelser..!
MEN igjen, det er jo der det kommer inn, som en klok dame sa til meg en gang (og dette husker jeg veldig godt), at selv om hodet er forskjellig, er kroppen lik. Og kroppen lager sin egen angst, når den er redd, akkurat som hodet. Ofte påvirker de hverandre, men kroppens instinkt for å overleve er vanskelig å ignorere. Den prøver bare så godt den kan å si ifra at den ikke kan kjøre uten bensin.
Jeg må prøve å forstå at Anabel faktisk bor inni hodet mitt, at det er derfor det føles som det kommer fra mitt eget hode. Det er bare så forferdelig vanskelig å skille...
Hva er fra Anabel? Hva er fra Isabel? Hvem faen er Isabel uansett?!
Det er vanskelig å vite hva man skal forvente seg fra en person man ikke kjenner, det er som å sortere sopp uten å vite forskjellen på typene.
Jeg aner ikke hvem jeg er. Hva faen skal jeg gjøre?! tenker jeg gjerne 100 ganger daglig. Anabel er den eneste som har no svar. Hva ville Isabel gjort? Hvem faen veit! Hu gjemmer seg, langt der inne et sted (?), å tie er å samtykke, gauler Anabel, og får det som hu vil.
JEG ER FULLSTENDIG KLAR OVER ALT DETTE.
I TEORIEN.
HVORDAN I HÆLVETTE SETTE DET UT I PRAKSIS??!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar