Følelsen av å være mett er i min isolerte lille bobletilværelse noe av det som skremmer meg mest. Den plutselige tyngden av kroppen mot underlaget etter timer, dager eller uker tilbrakt flytende oppå meg selv. Den plutselige bevisstheta på at jeg er menneske, med organer, lemmer, blod og liv. Og at maten, som for ikke lenge sida var noe eget, et objekt utenfor mitt vesen, nå ligger på innsida, på vei til å bli en del av meg. Hvert sekund det ligger der inne, blir det mindre mat og mer meg.
Jeg kjenner denne nå uformelige massen i magesekken tynge ned organene under. Jeg kjenner den snikabsorbere seg inn i kroppen, pumpe seg inn i blodstrømmen – den sprer giftige kalorier som et fiendtlig takeover. Jeg kjenner fettet trenge gjennom magesekken og etterlate oljeskitne avtrykk på alt den klasker bort i der inne når jeg beveger meg.
Sult er også skremmende, men på en helt annen måte. Jeg har kontroll når jeg er sulten. Jeg veit jeg gjør det riktige.
Det som skremmer meg med sulten er løftet den bringer med seg; jeg kommer til å måtte spise. Jeg kommer til å feile. Jeg er ikke sterk nok.
Sult er kroppen min som forræder meg.
Og om jeg gir etter, og spiser, er det jeg som forræder kroppen.
Two wrongs don't make a right.
Jeg føler meg som en junkie. Dette evige higet etter gift. Jeg føler at jeg presser meg så hardt jeg greier, hvert sekund er en evighet. Jeg svikter, gir etter, lar meg selv falle - og en evighet er over på et sekund.
...and I'm back at the start.
1 kommentar:
Utrolig bra skrevet, "Hvert sekund det ligger der inne, blir det mindre mat og mer meg"
Det er bare en så heftig kamp mot mat og sf, en indre drakamp hvor partene ønsker like mye å vinne, selv om det kanskje føles mest som den ene siden vinner som oftest, men tror det ofte er en heftig drakamp.
Heier på deg og kjenner meg veldig igjen, du beskriver det så utrolig bra og sterkt, det er så ekte og ærlig <3
Gode klemmer <3
Legg inn en kommentar