Ting har vært
utrolig strevsomt i det siste. Ambivalensen kødder med hodet mitt og
føkker totalt opp retningssansen. Jeg blir gående i sirkler og
åttetall, fram og tilbake, rundt og rundt. Kaoset gror armer som
napper meg rundt anklene. Alt drar meg i forskjellige retninger; det
blir rett og slett for mye. Alle disse evige diskusjonene og
vurderingene og alle de forskjellige meningene som ytres om meg og
hva jeg burde gjøre og ikke gjøre, i privat høylytt debatt
eksklusivt bare for meg og direktesendt fra inne i skallen min (jeg
er litt av en VIP der inne/*les: kronisk selvopptatt*), uten at jeg
til syvende og sist har en dritt jeg skal ha sagt, virker det som..
Tankene jeg ikke vil ha som planter seg og formerer seg der inne,
hviskinga i Mørket, alt dette jeg plutselig får beskjed om at er
bestemt. Tida er ute, du var for sein, vedtak fattet. Og
jeg kan kjenne i hele meg at jeg ikke har noe valg. Ingen
vetorett tilgjengelig.
Legetimer,
henvisninger, samtalemøter, terapi, innleggelser. Diskusjonene på
utsida av hodet mitt er en dimensjon for seg selv.
Jeg blir fortalt at
det er vanskelig å tenke klart når man er på min BMI. Og at man
blir mindre motstandsdyktig, at det er vanskeligere å stå imot
tvang og destruktiv atferd. At det kan være lettere å ordne opp i
andre ting hvis jeg får et bedre tak på mat og søvn først.
Jadaaaa. Jeg fatter
teorien. Den er den samme som den har vært i alle år.
Men. Det samme sa de
om rusen. Jeg har vært nykter i snart 70 dager. Jeg er
fortsatt like avstengt, det tar bare mye mer krefter å holde det
sånn, men uten at jeg greier å gjøre noe med det. Det går
fullstendig automatisk, og jeg føler meg totalt ute av standt til å
skulle kontrollere det. Jeg har enda mindre kontroll over maten enn
før, folka i hodet mitt er mildt sagt uforutsigbare. For ikke å
snakke om uenige. Det handler visst bare om hvem som roper høyest
når.
Jeg skammer meg sånn
over all spisinga. Ikke at jeg ikke skamma meg over å la være å
spise, men da kom det mer fra «ytre» påvirkninger. Jeg skamma meg
fordi jeg var redd for kommentarene fra fremmede folk på gata, både
fremmede og kjentes oppfatninger og det å bli satt i bås som den
selvopptatte, umodne, forfengelige og svake anoreksi-klisjéen.
Den dårlige
samvittigheta jeg hadde da kom fra alt stresset jeg påførte pappa
og de bekymrede øynene hans, alle løgnene jeg serverte for å få
dem til å se en annen vei. Måten jeg lot mitt eget piss renne fritt
over på kjæresten, som virkelig ikke fortjente noe av det, og som i
tillegg hadde mer enn nok med seg selv.
Skammen kom fra KMs
ord som kimte i hodet; stakkars bortskjemte hvite lille rike pike,
etterfulgt av et lysbildeshow av utsultede Afrika-barn med fluer
svermende og de perfekte knoklene stikkende ut fra bak huden.
Nå
skammer jeg meg fra innsida.
Dette
er ikke meg.
Jeg
har jo selvkontroll. Jeg
er herre over kroppen min. Jeg
kan få den til å gjøre som jeg vil.
Det
er bare at nå blir jeg utbasunert av alle disse tilstedeværelsene.
Deler av kroppen min har flytta opp i hodet, og tatt med seg alle
mulige krav og evige klager. Jeg pleide som regel å greie å holde
dem hver for seg; uansett hva kroppen mente, så holdt det seg der
det hørte til. Vondt i magen var vondt i magen, det dreiv ikke uten
videre og vrei seg unna og forplanta seg videre og morpha seg om til
tanker som kanskje jeg skal spise noe?
(Hva med hele kjøleskapet for eksempel?),
UPLANLAGT.
Den
dårlige samvittigheta kommer fra pengene jeg kunne brukt på
julegaver og adventskalender til kjæresten, som jeg syntes det var
en bedre idé å bokstavlig talt trekke ned i dass. Den kommer fra
løftene jeg bryter, alt pisspreiket mitt om at i morra, da
skal jeg skjerpe meg. Innimellom kommer den fra urettferdig kjefting
når jeg «MÅ» inn på badet NÅ og være der et år (du må pisse
sier du? SYND for DEG.) så jeg ikke skal måtte ta konsekvensene av
grådigheta mi på vekta.
Jeg
hadde en viss kontroll. Så kom selvmedlidenheta og grådigheta og
jeg ofra blindt kontrollen i et svakt øyeblikk. Så nå kan jeg vel
egentlig bare ha det så godt.
Jeg aner ikke
hvordan jeg ska komme meg ut av dette. Jeg har ikke den fjerneste
anelse om hvordan ting egentlig skal fungere. Jeg har ikke vært der
siden jeg var 3 fuckings år. Ikke husker jeg noe av livet før fylte
3, og ikke kunne jeg vel brukt stort av den innsikta for å lede meg
på veien nå uansett, over 20 år seinere. Det er jo en viss
forskjell på hva som kreves for å innfri «normalen» for en
3-åring og en på 24...
Har jeg styrken til
å bli frisk? Har jeg noensinne i det hele tatt hatt den? Kommer jeg
noen gang til å ha den? Hvor i alle dager skal jeg i så fall hente
den fra..?!!
2 kommentarer:
Wow 69 dager nykter!! Det er styrke!! Jeg har tro på deg, men det er ikke lett å ta alt på en gang, jeg synes du er flink som har klart deg så lenge nykter, det er en utrolig styrke og jeg har tro på deg videre og heier på deg <3
Det er en stor og krevende kamp,håper du klarer å se alt du har klart <3
God klem
Tusen takk kjære Lilly, alltid så utrolig snille ord som kommer fra deg. Veldig godt å lese!
Stor klem<3
Legg inn en kommentar