«Jeg
er smulete inni meg,» erklærte jeg som 4-åring.
20 år har gått,
og det stemmer like bra. Jeg er om mulig enda reddere for dem nå –
smulene. Restene av noe man ikke lenger kan vite hva var. Det som
datt av mens dere koste dere, det ubetydelige dere lar ligge igjen på
tallerkner, bord, benker og gulv. Det dere ikke trenger, som egentlig
burde fjernes før dere går videre – men pytt, det kan jo like så
godt ligge. Hva det har vært? Hvor det kom fra? Spiller det noen
rolle, da? Det er jo bare smuler nå. Smuler er smuler. Ta fram
kosten hvis det plager deg, da. Eller bare børst dem bort før du
setter deg i setet. Så lett tar dere det, og dere mener at jeg burde
gjøre det samme. Kanskje dere hever et øyenbryn eller to, tenker
jeg er «fin på det». Kanskje blir dere fornærma, irriterte eller
oppgitte. Kanskje overser dere det glatt.
Jeg
har ikke satt fot på mitt eget kjøkken på over et halvt år.
Og
de siste gangene jeg var der inne, var det med skylapper, tøfler og
hansker.
Matfobi,
spiseforstyrrelser, OCD – grunnene er mange.
Min
stakkars samboer står for henting, bringing og servering av glass,
kopper og drikke, tidvis også skåler og boller og inneholdet han
har laga og tømt opp i skåla. Nøye oppveid og tilberedt på
godkjent vis.
I'm
the unforgiving iron tyrant.
De
ekle smulene gnager konstant.
2 kommentarer:
Utrolig bra og sterkt skrevet synes jeg, sa så mye, spesielt i mellom linjene <3
Kjøkken kan være så vanskelig og triggende, jeg bor alene og må gå inn på kjøkkenet selv, det blir desverre ofte fellende og bulimiske utfall...
Gode klemmer sendes <3
Lilly: <3
Legg inn en kommentar