torsdag 18. september 2014

JA, jeg er faktisk så tragisk.

Så sitter jeg her igjen da. Jeg og Spiseforstyrrelsene.

Jeg og kjæresten feira (nesten) 1 uke nykter i dag, noe jeg lot resultere i at jeg spiste alt for mye, og vi var i tillegg i en situasjon både offentlig og uten toalett, der jeg ikke kunne kvitte meg med maten. Når jeg først får smaken på den jævla pizzaen greier jeg ikke stoppe. Jeg er grådig og ekkel. Jeg forsøker å skylde på kroppen min, for det føles faktisk som det er den som tar over og nekter å slutte. Hodet, som jeg føler er meg i disse situasjonene, skriker nei, nei, NEI - men kroppen fortsetter liksom bare. Den liker det. JEG liker det.  Jeg er jo kroppen min. Jeg veit det. Jeg veit det jeg veit det jeg veit det. Jeg veit det er jeg som kjenner smaken på tunga, det er jeg som tygger, svelger, strekker de fettete små pølsefingrene mine etter neste bit - repeat.

Det er bare så forferdelig vanskelig å innrømme. Jeg føler meg så ekstremt jævla ekkel! Jeg VISSTE på forhånd at jeg ikke kom til å ha noen mulighet for å kvitte meg med noe som helst etterpå. JEG spiste likevel. Jeg VALGTE å spise. JEG valgte noen minutter med falsk fysisk nytelse på bekostning av alt annet. Som en voldtektsmann i mørket. Egoistisk, selvopptatt, nytelse her og nå over verdier og moral, totalt blotta for skam ga jeg etter for mitt eget begjær.
Så kom straffa.

[...]

Og nå sitter jeg her, ekkel, dum, esende, og gruer meg som en idiot til dommen fra vekta i morra. Tallene ljuger ikke.

Jeg som hadde kommet så godt i gang! Jeg var så godt på vei mot neste mål.. Men hva faen hadde jeg forventa meg egentlig. Jeg burde være vant til å mislykkes nå.  Uansett hva jeg prøver på, får jeg det aldri til riktig. Og jeg har alltid en unnskyldning på lager.

Jeg burde ikke sitte og skrive om dette som en plastikkfjortis. Åherregud, jeg kan ha gått opp noen hundre gram - total krise lizzom - poor little rich white girl. Men faen heller, dette er MIN jævla blogg, det var dette som var hele poenget - så jeg velger å gjøre det likevel. JA, jeg skammer meg, men, dette er sannheta for faen.

JA, jeg er faktisk så tragisk.

3 kommentarer:

Unknown sa...

Hei jenta! !!
Først om fremst; du er overhodet ikke tragisk, og om du er det, ja så er du definitivt ikke alene. Jeg er ganske tragisk jeg og innimellom. Det er alle, absolutt alle periodevis. Men tragisk er ikke noe du ER, kun noe stemmen i hodet får deg til å FØLE deg. Skjønner du hvor jeg vil?? :-)
Var jo typisk meg å legge igjen en slik kommentar sist, da du var i litt nedtrappings-forsøk! Beklager ass. Meg og timing. Aldri vært venner. :-P
Jeg skal ikke komme med masse psykobabbel om dittog datt, skjønner at du er såpass oppegående i toppen at det har du hørt hundre ganger. Men, det jeg kan si er at; vesla, jeg kjenner igjen alle tanker og følelser man får etter en sånn "utskeielse", og ja, man føler seg tragisk, som gammel og tråkket på tyggis. Men, det er kun oppi hodet ditt (og mitt). Vær litt stolt av deg selv! Jeg kjenner deg overhodet ikke, men kommer jo klart frem i bloggen at du er en smart, morsom, veltalende (skrivende) jente med mye selvinnsikt. :-)
Ta det som det komplimentet det er, jeg gidder aldri å si/skrive noe jeg ikke mener eller kan stå for.
Dersom du har lyst til å mailes litt, er det bare å si fra. Jeg er dritgod å tømme seg til!! :-P :-D
Klem til deg fra psyko-meg ;-)

Lilly sa...

Kjenner meg så utrolig igjen i det du skriver her, det å ikke klare å la være å spise, samtidig den vonde følelsen etterpå.

I mine øyne er du ikke tragisk, men en fighter <3

Klem Lilly

Unknown sa...

Iselin: Hehe, tenkte ikke over at jeg disser flere i min selvmedlidenhet:P og jeg skjønner jo på en måte greia. Det er bare det at jeg liksom alltid er unntaket (i hodet mitt, i hvert fall).
Haha, var ikke sånn ment med den jonas-kommentaren altså^^
Tusen takk for alle positive, fine ord og støtte, det settes veldig stor pris på selv om jeg kanskje ikke er så flink til å få det fram..:P
Mailing hørtes skummelt ut!;o (er jo myye mer chill å skrive et sted gud og hvermann i teorien kan se, ikkesant.) Men jeg tror kanskje jeg tar deg opp på den likevel altså! Så hvis du snakka over deg nå så too bad for deg;P

Lilly: ugh, en stor buuu på at vi skal være flere om disse greiene her.. Tusen takk for gode ord, de varma opp i vinterhjernen, selv om fighter vel er det ordet jeg føler meg lengst unna, med mindre man pakker på "weak and defeated" foran.