søndag 13. juli 2014

Min egoisme og tanker om pårørende


I går ettermiddag/kveld skreiv jeg dette:

«Så ble det ingen mat i går. Og en så rolig dag har jeg ikke hatt på lenge! =)
Jeg greide å tenke meg om før jeg gjorde ting, noe som naturlig nok resulterte i mindre følelsesutbrudd. Jeg ble fortsatt plaga med skadetvangen (not to be confused with selvskadinga, altså, dette er to forskjellige greier. Jeg tør visst ikke helt å gå inn på hva det går ut på sånn praktisk, men tvangshandlingene mine er helt ufarlige, og selv om merkene noen ganger kan se dramatiske ut de første dagene, etterlater det ganske lite med arr etter hvert. Den første behandleren jeg snakka med dette om kalte det skadetvang, så ettersom jeg ikke hadde noe navn på det selv så ble det bare til det.), men hele tvangsseansen var over på bare litt over en time, og jeg hadde ikke «sunket» helt inn i min egen verden ennå da jeg greide å slutte.
Jeg fikk fred fra mye av hodekjøret som pleier å stå på repeat hvert jævla sekund, jeg greide»

Og der stoppa det. Midt i setninga ble jeg kjempedårlig, spydde masse magesyre (ufrivillig) mens hjertet tok av med trommevirvler fra hævlette og forsøkte å sprenge seg ut gjennom brystet.

Etterpå sovna jeg på sofaen, og min supersnille kjæreste vekka meg forsiktig etter en times tid og tok meg med ut på en røyk. Han konfronterte meg med at jeg ikke hadde spist, og først ble jeg totalt bitch, helt sånn herregud da mann, jeg har jo nettopp våkna etter å ha spydd, tviler på du ville vært så jævla keen på mat sjøl, pass dine egne jævla saker. Sånn 2 sek etterpå greide jeg å innse at jeg oppførte meg som ei drittkjerring og sa unnskyld.

Vi kom oss inn, og jeg tok meg 15 minutter til å lese over lista mi med grunner til å spise, og fokusere på den faktiske betydninga av ordene. Jeg skjønner ikke hva det egentlig er som er så vanskelig med å bare spise, men det er nesten som jeg på en måte må «logge meg på» eller hva jeg skal si, og at jeg konstant glemmer passordet. Jeg VEIT jeg har passordet, jeg hadde det i går eller dagen før der f.eks., men i dag er det bare totalt blåst ut av hodet mitt, og det føles ut som jeg ikke aner hvor jeg skal begynne å leite for å finne det igjen.

 Jeg lurer på om et eller annet er blitt forandra inni «systemet» mitt? At noen en eller annen gang har gått inn og skrudd om på standardinnstillingene; fra [ DEFAULT SETTING = EAT ] forandra til [ DEFAULT SETTING = DO NOT EAT ]. Ellerno.. :P 

Det høres jo sikkert ut som en dårlig unnskyldning eller bare random vas, men så er det jo en grunn for at jeg skriver det her og ikke sier det til noen også da. Hehem.
Jeg er i hvert fall helt jævlig å ha med å gjøre når jeg stresser rundt i ambivalensen og leiter etter passordet/vurderer å gi opp leitinga.
Jeg HATER det når jeg tillater meg selv å la min egen negativitet sive ut på andre når de faktisk forsøker å hjelpe meg.

Og jeg har hele spekteret; (her er en trivelig liten oversikt)
  • Jeg kan hyle og skrike som en jævla 3-åring, totalt uten logikk og fullstendig fastlåst i sitt eget trass
  • Jeg kan være hu sure halvgamle fitta som kritiserer, diskuterer, konfronterer og kverulerer på hvert eneste ord som kommer ut av kjeften din
  • Jeg kan være fjortisbitcha fra hælvette - herregud ass *eyeroll* dette gidder jeg ikke diskutere. Jeg gjør som jeg vil, for faen, du kan ikke bestemme over meg. Jeg har til og med langa ut noen bitchslaps mot typen, og dette på tross av at jeg selv har vært gjennom et voldelig forhold og blir kvalm bare ved tanken.
  • Jeg kan være den selvmedlidne emo-ungen som mener ingen forstår hvor vanskelig det er for akkurat meg spise akkurat , eller jeg kan til og med dra en type javel, så det er så FARLIG å ikke spise altså, fordi jeg kan DØ? Vel, jeg dør faktisk HVIS jeg spiser! Og da må jeg ha det fuckings JÆÆVLIG hver dag fram til jeg endelig ikke orker mer og tar livet av meg. Hvis jeg lar være å spise kan jeg i hvert fall leve og ha det greit den siste tida! Eller hva om jeg bare stikker og dør med det samme? Så slipper vi dette jævla problemet?! osv.
  • Jeg kan være helt stille og fjern og tilsynelatende umulig å få no særlig kontakt med, unngå alt eller evt. bare aldri stå opp.

Jeg veit hvor jævlig irriterende jeg kan være, og at det er en belastning for kjæresten min (og ville sikkert vært en belastning for andre også hvis jeg hadde hatt noe sosial omgang), men jeg fortsetter. Spesielt irriterende må det være ettersom det er et slags press på å ikke være «slem» mot den «syke», og kjæresten min har fått trøkka inn i hodet fra både akuttposter og behandlere hvor viktig det er å «støtte» meg. Jeg er ikke like ille som jeg var, men jeg tenker likevel at jeg virkelig har sympati for alle som må være rundt en person som (uavhengig av grunn) oppfører seg urettferdig og liksom skal «få lov».

Jeg prøver å motarbeide dette hver dag. Vi må alle ta ansvaret for våre egne problemer osv. Jeg prøver å beklage så mye jeg kan til kjæresten, forklare ham at jeg forstår hvor slitsomt det er. At han må slippe å være min barnevakt. Men det går jo ut over ham om han lar være også. Plutselig har jeg gjort noe som ødelegger ferieplanene vi har nå snart f.eks. Og tenk for en forfeeerdelig kjæreste han ville vært hvis han hadde dratt aleine på ferie mens staaaakkars meg hadde vært innelåst på sykehus (nevermind at det i så fall ville vært min egen feil at jeg havna der og nevermind at vi ikke kan få tilbake pengene for billetter og hotell). Det verste er at jeg faktisk sikkert ville syntes det. Så ego kan man faktisk bli! Jeg føler virkelig med «pårørende» til folk som meg. Jeg får behandling i bøttevis, mens kjæresten bare blir bedt om å hjelpe meg, men det er jo ingen som hjelper ham.

Tror heller ikke det er bra for mennesker som sliter psykisk å føle seg (i enda større grad enn man allerede gjør) som en belastning for dem rundt. At man til tider føler man burde legge seg inn på institusjon med hovedmotivasjon for innleggelse at partner eller familie skal få en pause, og at man i tillegg kan bli oppfordra av de som skal være fagfolk til å faktisk gjøre dette(!!), sier jo seg selv at blir feil bruk av ressurser..!

Jeg greide å spise i går. Til slutt. Det er helsebringende for meg. Men det kjæresten min måtte gjennom for at det skulle skje, var ikke helsebringende for ham.

Vi har forsøkt å gjøre ting på mange forskjellige måter, men bor man sammen så er det vanskelig å komme unna disse problemstillingene, både mht. spiseproblemer, skadetvang, selvskading og alle de andre problemene som JEG har laga meg, men som til stadighet tvinger seg inn og er blitt en ganske stor del av MIN KJÆRESTES hverdag. Og tro det eller ei, min kjæreste har faktisk sine egne problemer.

Dette føles feil #feil FEEIILL.


2 kommentarer:

Unknown sa...

Hei! Fant bloggadressen din helt tilfeldig på ett forum. Måtte lese alle innleggene dine, du skriver veldig bra. Jeg kjenner meg så mye igjen at det nesten er litt skummelt. Jeg er 28 år og har slitt med spiseforstyrrelser i 14 år. (Shit så bad det så ut å skrive det tallet, så mange år kastet bort..) Har aldri kommentert på blogger eller sosiale medier før, så føler meg litt 'naken' nå.
Ville bare si at du ikke er alene!!
Håper du har reist på ferie med kjæresten din, og at du klarer å kose deg. Det fortjener du. :-)
Hilsen Iselin

Unknown sa...

Hei, og tusen takk for at du har både lest og kommentert - tenk at den første kommentaren jeg får skal være en så fin en! Det varmer virkelig.
Kjipt at du kjenner deg så mye igjen når det er såpass kjipe ting jeg legger ut om. Men må innrømme det også egentlig er litt godt, blir liksom litt mindre aleine..
Håper virkelig dine 14 år snart kan gå mot slutten. Det er alt for lenge å skulle holde ut i et sånt hælvette.
Skjønner veldig godt den "nakne" følelsen, og setter så utrolig stor pris på at du delte likevel, det betyr faktisk mye. Bare dumt at jeg ikke veit om noen annen måte å svare på enn her, så takk og gode ønsker faktisk kunne kommet fram til deg:P
Anyways; tusen takk! :)