(#4: Jeg er gammel, dum og feit)
Jeg følte meg så ekstremt dum da jeg
endelig fikk fram at jeg ikke takler mannlige psykologer. Det var
greit, jeg sku få snakke med ei dame, men hele samtalen og dr. Xs
tid var jo fullstendig bortkasta.
Selvfølgelig skulle jeg jo bare sagt
det da henvisninga ble skrevet. Men da hadde jeg selvfølgelig hodet
mitt et helt annet sted, jeg er alltid sånn; alle andre steder enn
der kroppen min befinner seg, for all del ikke med på det som
foregår - for all del ikke her og nå.
Og ettersom jeg var for dum for det,
burde jeg i hvert fall greid å hoste det opp i starten av den
jævla timen. Men å sitte og drite seg ut og fortelle om hvor
mislykka man er fullstendig unødvendig er jo alltids gøy, så noe
fikk jeg i hvert fall utav det.
Spiseforstyrrelsen nevnte jeg i det
minste ikke, så selv om han hadde lest om den i papirene sine på
forhånd, så ble det i hvert fall ikke fokus der og da på at jeg
til og med mislykkes i min egen diagnose.
Jeg forestilte meg det på forhånd, hvordan han kom til å le inni seg når jeg søyt så dobbelthakene dissa om hvor vanskelig det er å spise.
Det måtte jo rakne, det visste jeg jo.
Og med ett jævla trekk var det gjort. Happy 4-20 alle sammen!! Én
liten fridag var alt jeg skulle unne meg, på stonernes egne
nasjonaldag ble tanken på å skulle sitte inne og gro støv på
sjela rett og slett for mye.
En måned seinere så jeg meg fortumla
tilbake og lurte på hva i hælvette det var jeg dreiv med.
Kortet ble
avvist, 17. mai var sovet over og jeg stod igjen med den gnagende
følelsen av å ha svikta/lurt/løyet/feila/ødelagt/rota meg inn i
noe jeg ikke kom meg ut av. Hele poenget med å bli nykter var jo å
få sjansen til å bli bedre.
Jeg hadde uteblitt fra de to siste
samtalene hos de som har ansvaret for meg mens jeg venta på
behandlingsplass på huset til dr. X, og som beklageligvis for dem
ble stuck med meg litt lenger for at jeg sku få innfridd sytekravet
mitt om kvinnelig psykolog. Jeg hater å kaste bort andre folks tid
og ressurser, men tydeligvis ikke så mye som jeg hater å gjøre som
jeg skal.
Den dårlige samvittigheta fikk meg til
å ljuge om sprekken da jeg endelig greide å vralte meg bort til et
møte, som igjen ga meg enda dårligere samvittighet.
Jeg hater det. Hvor selvopptatt psyken kan gjøre meg. Det er også nesten imponerende hvor barnslig den avhengige hjernen fungerer, og i hvor stor grad jeg lystrer ukritisk uten å i det hele tatt være klar over det selv, instinktivt, og ikke tar meg i det før jeg er in too deep.
Meg, meg, meg. Jeg takler
ikke. Jeg greier ikke.
Hva jeg vil,
hva jeg føler, fy
faen for en egoist. Jeg er jo klar over hvor patetisk jeg er ~ Åh gud, jeg er så feit assa, selv om BMI-en min
er undervektig så er jeg seriøst bare sååå feit da. ~ Åh shit,
jeg er så gammel assa, selv om jeg ikke har fylt 25 så har jeg
skikkelig dårlig tid liksom og må dessuten få medfølelse for at jeg har
kasta bort hele livet mitt på å plage meg selv. ~ Blakk er jeg også, forresten - stakkars meg, får penger for å sitte på ræva og ikke takle livet
mitt og nekte å vokse opp og forholde meg til realitetene; og jeg liker
helst å bruke opp de pengene på diverse ulovlige rusmidler og mat som jeg
skyller ned i do og sånt, og det blir fort veldig dyrt må vite.
1 kommentar:
Legger igjen en god klem <3 Synes det er bra du bruken tiden på deg, kjenner på dine følelser for du er viktig. Skjønner samtidig følelsen, for føler meg selv som den største egoisten i verden...
Legg inn en kommentar