Prosjekt Gjennomføre Skolegang

Denne høsten blir utfordrende. Det er utrolig mye jeg må klare, som jeg har feila med så utrolig mange ganger før. Og nå blir det en helvetes balansegang, jeg føler jeg står ved starten av en syltynn line og det er like før jeg skal kastes ut forbi den solide kanten og bare håpe at jeg treffer i nærheta av lina og får klort meg fast på en eller annen måte. Ikke for det, jeg har tross alt balansert meg gjennom nakkebrekkende forestillinger før og veit at jeg har en viss akrobatisk flare, men vil det holde denne gangen..? Jeg er helt ute av trening, svimler ved tanken på den tynne tråden under fotsålene.

Høsten puster meg i nakken.

Utfordringene står i kø.

Jeg må omprogrammere. Jeg skulle begynt med det for lenge sida, jeg er klar over det.

Det var meninga jeg skulle bruke våren og sommerferien på å forberede meg på å skulle greie å gjennomføre det siste vgs-faget før jeg har generell studiekompetanse.

Nå er det plutselig under 3 uker til skolestart, og jeg sitter fortsatt og strever bare med å skulle bite over selve tanken på at jeg skal tilbake dit. Til skolen. Det er så mange vonde følelser knytta til ordet aleine. Selv om jeg greide å ta de fleste faga den første runden jeg begynte på videregående etter ungdomsskolen, så har jeg brukt over 6 år bare på å få eliminert ett av de to fagene jeg måtte gi opp i første runde.

Etter videregående ble jeg utsatt for noen ekstreme psykiske påkjenninger over en ganske lang periode.

Hukommelsen, som var dårlig nok fra før, svikta totalt etter denne perioden med disse opplevelsene. Jeg greide ingenting lenger, ikke lese bok, ikke se på film, holde en samtale..

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har begynt på et fag for etter å ha kjørt meg selv helt ut, måttet gi det opp. Som regel ikke lenge etter at jeg starta. Det meste jeg har holdt var noen måneder med eskalerende fravær og en oppgitt tentamen eller eksamen eller hva det var.

Etter å ha prøvd og snubla en del rundt i de forskjellige løsningene, bl.a. som privatist på et voksenopplæringssenter og elev på skoleavdelinga på psykiatrisk, greide jeg å gjennomføre et fag på et sted jeg tidligere hadde vært innlagt, med verdens koseligste lærer og som regel bare meg og et par-tre andre elever, fulltallig klasse var vel på 6 eller 7 elever.
Da fikk jeg 6-er.
Men det var faen ikke gratis. Uten konsentrasjon er det forferdelig vanskelig med teoretiske fag, selv om jeg alltid har vært skoleflink og aldri trengt å gjøre noe særlig for å få servert gode karakterer i oppveksta. Jeg har aldri problemer med å ta teorien i ting og har stort sett vært ganske lettlært.
    I utgangspunktet.
Så har plutselig sykdomsmassen vokst seg over øyehøyde, og det er umulig å få med seg hva som foregår. Skyer flyter forbi øyne og ører, blikket havner som regel på et sted langt, langt borte, en øde øy som bare jeg veit om..

Altså. Konsentrasjonen er et såpass stort problem at jeg ikke kan belage meg på at jeg skal få med meg noe som helst mens jeg faktisk er på skolen. Jeg kommer til å ha alt for mye angst, og bare det å være tilstede fysisk kommer til å utfordre mer enn nok.
Så det betyr at jeg må finne andre måter å få inn det teoretiske på.
Jeg må også belage meg på dårligere perioder gjennom skoleåret der det kan finne på å si helt stopp, og det betyr at jeg må jobbe hardere på forhånd og være forberedt og med en plan, sånn at ikke det skal ødelegge alt hvis/når det skjer. Så for å «tjuvstarte» litt så har jeg blant annet funnet, og lasta ned, noen MP3-filer fra boka (jeg tror) jeg skal ha til høsten.
Det er også en del annet som må på plass, og det så fort som mulig. Sånn ser oversiktsplanen for Prosjekt Gjennomføre Skolegang ut:

(I tillegg er det noen hovedregler og en detaljplan, men vi sier dette er nok, hehe. Basic sosialtrening er for meg enkelt sagt det å bevege meg utafor leiligheta, planlagte eksponeringssteder kan være f.eks. bibliotek eller en butikk så-og-så lenge til en avtalt tid)

Dette ser jo helt på trynet ut og jeg er 100% klar over det, hvem er det som må skrive ned at de skal legge seg hver kveld liksom.

Jeg føler på skammen, både på møtet da planen ble laga, og nå når jeg altså legger den ut her. På møtet var det bare meg og én person til, og her på bloggen (haha blogg - ler fortsatt av at jeg har blogg) har jeg ingen lesere, men det er fortsatt utfordrende for meg! Får ny respekt for alle som deler privatlivet sitt med fullt navn og bilde, but then again så har jo de fleste litt mer å vise fram enn meg da. Hehe.

Men jeg prøver å ha en realistisk tankegang og jobber med å akseptere at funksjonsnivå ikke trenger å ha så veldig mye å gjøre med verken intelligens, verdi som menneske eller hvor sterk eller svak man er som person.

Så jeg velger å svelge skammen og tenker heller på dette som noe jeg kan se tilbake på seinere og (forhåpentligvis) se hvor langt jeg har kommet. For dette er virkelig reelle utfordringer for meg, og med mindre jeg har lyst til å havne tilbake på institusjon så må jeg ta noen tak nå.

Krysser fingrene litt for meg selv og sender en varm tanke til alle andre som strever med at ikke livet ble som man hadde forestilt seg.