Innleggelsestanker II

//pinterest//

Sist time hos psykologen fikk jeg igjen høre at jeg burde legges inn, og at det ikke er «forsvarlig» at jeg går hjemme lenger.

Om jeg bare kunne gå med på en innleggelse, så ble jeg lovt å ikke måtte følge standardopplegget, og få rammene spesielt tilpassa det jeg følte jeg kunne gå med på selv. Poenget skulle ikke være å konstant utfordres og presses og nå et eller annet (for meg) helt vilt mål, det skulle være tryggende, jeg skulle få «lande», få fresha opp reseptlista, ha støttespillere rundt meg og forsøke å finne litt mer roen. (Kanskje til og med sove om natta..?!)

Med øking/tillegg av nye medisiner er det viktig å ikke ha oppkast. Så jeg skulle slippe masing rundt mat så lenge jeg ikke dro det alt for langt, og skulle slippe å pushes til å delta på fellesmåltider.

Psykologen jeg har nå er ekstremt snill og forståelsesfull, og jeg føler at hun faktisk vil mitt beste. Blant annet setter jeg stor pris på at hun på mange måter ser meg, og sier seg enig i at en innleggelse på tvang bare vil gjøre meg dårligere for eksempel. Det føles mye mer tillitsvekkende og tryggere for meg enn den innstillinga jeg føler mange som sitter med makt i psykiatrien har – litt sånn «vi veit alltid best, og hvis vi tvangsinnlegger deg nå, så lærer du deg en lekse til neste gang», og gjerne med et hastig og kommanderende tonefall og et nedlatende blikk.

Sånn er heldigvis ikke min psykolog, som nevnt føler jeg at hun oppriktig ønsker å hjelpe meg og at hun genuint vil mitt beste. Det som gjør meg usikker er at vi ikke kan greie å bli helt enig i hva som faktisk er mitt beste.

Videre sier hun at jeg setter henne som behandler i en litt vanskelig situasjon hvis jeg ikke går med på frivillig, med alt dette om hva som blir sett på som forsvarlig og ikke. Og der setter panikken litt inn for min del. Jeg rødmer. Det er ingenting som byr meg mer imot enn å skulle være en «vanskelig pasient», bli oppfatta som utakknemlig, være enda mer til bry. Det eneste som kommer like høyt opp på lista må i så fall være tvangsinnleggelse.

Jeg føler meg plutselig som et idiotisk trassig lite barn, fullstendig blottet for selvinnsikt og uten ett gram skam i livet, som sitter her og uttaler meg veslevoksent og bedrevitende til tross for total mangel på kompetanse – mot en person som ikke bare har et nøytralt perspektiv, men i tillegg årevis med utdannelse og ikke minst erfaring i å vurdere nettopp det vi diskuterer. Selv har jeg ikke fullført videregående, og livet mitt lyser ikke akkurat av at jeg veit hva jeg driver med.

Ansiktet mitt brenner. Flammene slikker opp mot øynene.
Kanskje det er derfor de begynner å renne.
Stemmen har forsvunnet, jeg kan ikke annet enn å nikke langsomt.

Psykologen ville at dette skulle skje så raskt som mulig, nå har jeg gått for lenge i spiralene mine. Jeg går hjemover med en karusell i hodet og gelé i beina.

Plutselig har det gått to dager. Jeg har ikke sovet så det kjennes ut som én jævla lang en. Telefonen ringer og ringer, jeg gjemmer den i puter og pledd og søker tilflukt i et annet rom. Noen timer etter at jeg har hørt siste vibrasjonsanfall fra putehaugen tør jeg lirke den fram. Et tosifra antall ubesvarte lyser imot meg. Alle fra psykehuset. Personsøk har mye å meddele. Innleggelse i overimorra, møt opp da-og-da, der-og-der.

Nei-nei-nei, nei-nei-nei.
Knoklene stritter imot.

Jeg bruker resten av kvelden på å sy sammen en feig, beklagende og noe løgnaktig SMS om hvorfor jeg ikke har svart og heller ikke kommer til å møte opp der-og-der klokka da-og-da. Sender den dagen etterpå. Etter litt om og men får jeg ny time om et par dager i stedet.
Jeg kjenner en syk lettelse spre seg i kroppen.

Sigende kommer også oppgitthet og sinne mot meg selv, jeg veit jeg saboterer igjen, hva faen er det med meg, vil jeg ikke bli bedre, trives jeg i Helvete? Jeg gjør jo ikke det! Jeg hater å være her nede! Jeg vil jo ikke bare bli bedre en gang, jeg vil bli frisk for faen!

Så   H V O R F O R   skal det være så sinnssykt utrolig forferdelig vanskelig å ta imot hjelp?!

Innleggelsestanker

Jeg gikk hjem fra sist time med psykologen med en synkende følelse i brystet. Timen før hadde det ordet blitt nevnt igjen. Det ordet som mater makka til Skjelettrottene, tvinger skuldrene opp og øyenbryna ned.

I N N L E G G E L S E .

Bildene skyter seg fram på netthinna og tar med seg hele denne dominorekka av håpløshet. Jeg føler meg som en punktert kasteball i systemet, ingen kan hjelpe meg, jeg er en lost case og ikke verdt forsøket en gang. For det er ikke mange samtalene jeg har hatt hos den nye(ste) psykologen før dette ordet kommer opp og bygger mur rundt meg igjen. Hver gang jeg er noe i nærheta av ærlig, kommer det.

Jeg forklarer at jeg nødig vil gjennom det igjen, og ganske saklig hvorfor jeg ikke ser poenget. Hu sier hu forstår, og vil søke meg inn på en intensiv dagenhet som et alternativ til døgn.

Den neste timen hadde jeg problemer med kommunikasjonen. Ordene stokka seg og kom ut hulter til bulter, jeg sa for mye av det jeg ikke burde si og for lite av det som burde bli sagt. Skammen rant nedover kinnene mine på den delen av hjemturen der ingen kan se meg.

Dagen etter var det masse ubesvarte anrop. Jeg tar aldri telefonen uansett. Men det var melding også. Og der var det ordet igjen, denne gangen på SMS. Mobildisplayet fortalte meg at etter forrige time hadde psykologen tenkt at «innleggelse kan være riktig» for meg.

Skammen treffer meg i magen, jeg kjenner ansiktet gløder opp og kvalmen bølger gjennom kroppen. Jeg greier ikke se på telefonen mer. Hiver den unna. Hodet ljomer. Faenfaenfaenfaenfaen.

Jeg bestemmer meg for å late som jeg ikke har sett meldinga, helt til panikken over at de kanskje kommer til å ringe igjen får meg til å ombestemme meg. Tre røyk seinere har jeg skrevet en SMS om at det kom litt for brått på til at jeg greier å svare noe fornuftig. Jeg får beskjed om å tenke litt og gi tilbakemelding. Hjelp.

Jeg ga meg selv frist til over helga på å komme på noe å svare. Gårsdagen gikk uten at jeg greide å ta stilling til noe som helst, og det virker som denne dagen har tenkt å bli en tafatt reprise. Instinktivt har jeg mest lyst til å be psykologen dra til helvete og avslutte hele behandlingsgreia. Men sånt har jeg gjort før, og det gikk ikke spesielt bra. Dessuten er min økonomiske situasjon avhengig av at jeg er i behandling etter kriterier fra NAV. Og jeg veit jo sjøl også at ingenting blir bedre av at jeg enda en gang tar den feige ruta og dropper ut. Jeg ønsker jo å bli bedre, jeg ønsker behandling. Men MÅ behandling absolutt være synonymt med innleggelse?!

Hjernen har kverna rundt og rundt på dette i flere dager nå. Jeg er redd for å si nei. Fordi jeg veit at det kommer til å bli brukt imot meg når jeg mislykkes neste gang. Fordi jeg har en gnagende følelse av at jeg ikke kommer til å greie å møte opp til det intensive opplegget på dagenheten om jeg ikke har en stabilisering på døgn først. Fordi jeg egentlig skjønner at jeg burde ta imot den hjelpa jeg blir tilbudt.

Det er bare så HELVETES irriterende at det skal være sånn..!! Og jeg blir så forbanna på meg sjøl for at jeg alltid skal være så jævla vanskelig. Så redd og patetisk og lite selvstendig. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg ikke hadde denne «refleksjonsevnen» som tvinger meg til å innse ting, får meg til å forstå at noen ganger er de vanskeligste valga å ta de riktige. For jeg ender jo som regel opp med å velge feil uansett. Så da hadde det jo vært lettere om jeg ikke hadde skjønt at det var feil. At jeg i hvert fall hadde trodd at det var riktig, at jeg slapp å innse hvor feig og håpløs og feil feil FEIL jeg er.

...Jeg har vokst fra denne Virkeligheta.

(...)

Mitt toleransevindu har nemlig vist seg å være så lite at jeg setter fast den feite ræva mi i det. Som en stranda hval gisper jeg etter pusten mens jeg vrikker flesket desperat i nytteløse forsøk på å komme meg løs.
Denne kroppen gjør meg klaustrofobisk, dette livet er for trangt, denne verdenen er for liten for sånne som meg - paradoksalt nok altfor jævla stor til at bittelille meg skal kunne greie å finne fram og for liten til at jeg i det hele tatt hadde kunnet komme meg av flekken uansett hvor langt jeg hadde reist. For jeg gnisser fortsatt ræv fullstendig stuck i dette vinduet, i denne kroppen, som ikke har vært min på lenge, men som likevel fanger meg som det fysiske Selvet jeg ikke greier å akseptere som mitt eget. Dette ubehagelige, rare kostymet sjelen min har kledd seg i. Dette de andre ser og gjenkjenner som meg, selve manifestasjonen på meg selv, med et bankende hjerte og brukbare lunger og alt det andre i, i forsøk på å overbevise om at jeg lever.

Å spise igjen... Så kompliserende simpelt

Igjen befinner jeg meg i dette skarpe landskapet, uansett hvor jeg beveger meg møter jeg pigger, knivblad, glødende kull under beina. Som en hjernedød struts stikker jeg hodet i sanda; gir etter, lar knivblad og pigger synke inn og forsøker å ligge helt stille til det er over. Ignorerer kroppen til den gir opp å skulle si ifra når den innser at den ikke kan sløse mer energi på å klage og mase når den har viktige oppgaver som å holde hjertet i gang og beina nederst, og det er dette de siste kreftene må brukes på. Kroppen kobles endelig fra meg. Den velkjente syke gleden iler gjennom meg, og en stund får jeg leve litt i fred. Kjenne på at de gale faktisk kan ha det godt, når de får gjøre som de vil.

Men som jeg veit så alt for godt er anoreksien en svikefull partner, og nå står jeg her igjen med kniven i ryggen etter å velvillig ha snudd den til.

Jeg har skyvd på grensene jeg kan skyve på. Og etter å ha forskjøvet dem så langt det går, har jeg egentlig bare fortsatt å gå, over disse allerede forskjøvede grensene, og ganske langt over dem også, teknisk sett dobbelt så langt har jeg dratt det nå faktisk.

Nå kan jeg ikke utsette dette lenger, jeg må bare ta meg i det. Jeg har ikke noe valg, det er ingen utvei denne gangen og jeg har flere enn meg selv å ta hensyn til og være accountable ovenfor nå.

Så enkelt, så forferdelig vanskelig.

Jeg MÅ greie å spise i morra.

Så latterlig det høres ut. «Jeg må greie å spise», for et absurd luksusproblem. Andre tenker «I morra MÅ jeg greie å få tak i noe jeg kan spise». Mens jeg har skapet fullt av alternativer de bare kunne drømt om, men det er ikke bra nok for denne frøkna, nei. Jeg blir sint av selvopptattheta mi, og så blir jeg sint fordi det å bli sint på selvopptattheta er enda en selvopptatt følelse, en tanke det er ego å bruke opp tid på å tenke. Jeg orker ikke gå gjennom skamrunden over å ikke sette pris på å være hvit og rik og bo i Norge med mat og vann og alt det der denne gangen. Den runden kommer uansett i morra, uavgengig av om jeg spiser eller ikke spiser.

Jeg må hente fram det eneste verktøyet jeg kan finne nå, bekreftelser designa for å holde meg på bakken:

HUSKELAPP for Prosjekt Jeg Skal Spise i Morra For Faen:

• Jeg forsøker å akseptere min virkelighet som den jeg må være i nå, og mine tullete utfordringer er like fullt utfordringer, og utfordringer krever arbeid for å overkommes.
• Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet over å bruke kreftene mine på å greie å få i meg næring.
• Det er flere enn meg det går utover hvis jeg ikke gjør som jeg skal.
• Jeg kommer ingen vei hvis jeg ignorerer dette (lenger).
• Å spise mat er uunngåelig.
• Alle som lever spiser mat og det er ikke noe skamfullt i det.
• Jo mindre jeg spiser, dess mindre greier jeg å forbrenne.
• Jeg har spist mat masse ganger før og jeg har ikke noen grunn til å tro at jeg ikke greier det nå eller kan slippe nå heller.
• Det er større sjanse for at jeg blir mer til bry for andre hvis jeg ikke spiser mat.
• Når det kommer til akkurat dette, er jeg klar over og bevisst på at jeg ikke alltid har et rasjonelt tankesett. Derfor hører jeg på andre som jeg kan stole på når det kommer til akkurat dette.
• Jeg må bruke krefter for å få tak i nye, og gjør jeg ikke det, får jeg ikke gjort noe.
• Mat er et gode man må tillate seg og være takknemlig for, ikke noe skittent man kan tråkke rundt.
• Kroppen greier å rense seg selv. Mitt indre råtner ikke og det begynner ikke å gro parasitter i meg av usunn mat.
• Jeg veit jeg kan klare dette.
• Jeg er ikke et snøflak, jeg er ikke spesiell og jeg både trenger og KAN spise hver dag.

Jeg må bare greie å tro på dette. Jeg har kommet litt av veien, for jeg husker på en måte at jeg veit at dette er riktig, men jeg greier liksom ikke å tro på det, og skjønner egentlig ikke hvordan i alle dager jeg skal kunne greie alt dette. Jeg aner ikke hvordan jeg skal greie å holde meg på denne usynlige ihjelslitte lina gjennom den stormen det brygger opp til nå.

Jeg må bare. Funker det å bare prøve å gjøre det så enkelt? Jeg MÅ. Ikkeno valg, ikkeno strutsing, ikkeno unnskyldninger.

Jeg må, må, MÅ.

...Å herregud, gi meg styrke.

Kryptisk om brutte løfter og kort sikte

Jeg bryter løftet mitt igjen i dag.

Det løftet som ble halvhjerta avgitt, men nærmere helhjerta gjennomført. Det løftet som virka så malplassert og saturert i forhold til den myke pastellpaletten rundt, løftet som virka totalt poengløst, men som fortsatt ga meg små forsiktige dytt i sin retning når jeg ville vike unna og gjemme meg.

I dag tillater jeg meg litt sjuk glede. Det er faktisk bedre enn ingen glede, «bare på kort sikt, Isabel», javel, men så har jeg vel litt kort sikte da.

Én jævla dag, og jeg har kontrollen nå, og det er ikke noe jeg bare sier for å få være i fred i den infiserte sjukdomsgrotta mi, det er noe jeg sier fordi jeg føler det, med hele meg. Jeg er faktisk sikker, og det er jeg ytterst sjeldent, spesielt når det kommer til saker omhandlende mitt eget ve og vel.

Dette vil gi meg det jeg trenger for nå, og herregud som jeg trenger det. Det vil faktisk hjelpe meg videre. Noen ganger er man avhengig av en pause for å samle kreftene. Og dette er den pausen jeg har lengta etter.

Ettersom jeg ikke kan forklare dette til deg som jeg ga dette løftet til, og jeg nå bryter det med viten og vilje, innrømmer jeg alt teoretisk sett for hele verden, her, på min egen (feige) måte. Jeg innrømmer alt, men legger meg ikke flat. Jeg burde ikke avgitt det løftet (men når det er sagt; det har hjulpet meg mye. Og det var vel strengt tatt derfor du fikk meg til å love det in the first place, var det ikke?). Jeg er rævhardt imot å avgi løfter man ikke har all intensjon om å holde. Virkelig. Hadde det vært en forening som jobba med å forebygge og motvirke ustødige og brutte løfter, ville jeg vært med og gått med T-skjorter, skrevet under på kampanjer og gjort mitt. (Som igjen tvilsomt hadde vært stort, men tanken teller i hvert fall teoretisk.)

Med et noe friskere tankesett ville jeg ikke lovt det når jeg ikke mente det. Jeg lot det skinne gjennom også, hvor halvhjerta det var, og jeg veit du så det.

Jeg kan ikke legge meg flat, for det jeg mener er riktig å gjøre nå, blir motsatt av det jeg lovte. Og da får man ikke lagt seg særlig flatt, om jeg så hadde prøvd å fake det likevel (noe jeg for så vidt også er imot), ville det syntes uansett. Skitne klumpen meg på strøket duk. Neiass.

Jeg kan ikke beklage det jeg gjør (eller ikke gjør, alt etter hvordan man vrenger det) i dag. Jeg veit at det er det riktige, og det mener jeg virkelig. Men jeg beklager at jeg bryter løftet jeg ga deg. Jeg veit at det er feil, og det mener jeg også like sterkt. Jeg beklager at du følte behovet for å få det løftet avgitt i det hele tatt, det blir for dumt at det skal føles nødvendig for deg, og jeg veit det. (Enda en ting jeg er imot).

Kanskje du veit at løftet brytes, kanskje du vil se videre at jeg greide meg, at jeg tok dette - som du ville sett på som en dum sjanse med én av to dum og dummere utfall - og greide meg likevel, uten å ødelegge.

I tankene mine skal jeg i hvert fall vise deg; dette skal ikke være et av mine endeløse downfalls. Noen ganger står ikke svaret i boka. Noen ganger kjenner man seg selv best.
Dette er en av de gangene.

Takk ♥

#FolkAss

Prøver å gå en nedstressende kveldstur, ender opp med å måtte gå ikke én, men TO omveier fordi tilsvarende antall (urelaterte) randomme tards etter tur absolutt skulle snakke til meg og jeg strategisk skifta retning i et forsøk på å komme meg unna. Jeg setter musikken tilbake i øra mens du snakker, mann. -- Ta et hint!!

#svett  #buu  #FolkAss

One Step at a Time..

Jeg har noen mål framover som jeg har tenkt å jobbe hardt for å oppnå. Det er vondt og bittert å innse at jeg skal måtte jobbe så hardt for å få til ting som jeg egentlig skulle kunne klart lett, og det for lenge siden også.

Men det er det jeg må gjøre, så jeg setter inn alle kluter eller hva det heter og går for GODKJENT, ikke Gull. Det er en forferdelig følelse, men jeg veit jeg må, og jeg veit jeg til og med kan vokse på det om jeg greier å snu den selvmedlidende innstillinga mi litt. Det kan være verd det. Jeg kan selv bestemme at det er verd det. Jeg må bare si det nok ganger til at jeg får banka det inn i huet.

JEG KAN SELV BESTEMME AT DET ER VERDT DET.

Ting som har skjedd har skjedd, fakta er like mye fakta uavhengig av hva man synes om det. Det hjelper ikke å gjemme hodet i sanda. Ting må rett og slett bare innses, prosesseres og gjennomføres. Og jeg kjenner meg selv såpass at jeg veit jeg må ha en Plan. Og denne Planen må være REALISTISK (her igjen; jeg *må* se realitetene i øynene om jeg skal få laga en Plan jeg faktisk følger.) og inneholde NOK HVILE, time-outs og ikke flere forventninger og oppgaver enn jeg kan greie å få til av gangen.

Jeg er perfeksjonist av natur, og veit av erfaring at jeg setter for strenge krav og dermed setter meg selv up for failure, skuffelse og enda mer misfornøydhet med meg selv, som igjen trigger perfeksjonisten. Blant annet.

Jeg synes bare det er så umulig å se hvor landet ligger - hvis jeg ikke greier det jeg synes at jeg åpenbart burde greie, hvor starter jeg? Hvor mye skal jeg kreve av meg selv? Hvordan skal jeg greie å føle mestring over noe jeg skammer meg over at jeg i det hele tatt må jobbe med?

Jeg har ikke svar på noen av de spørsmålene, og det har ikke hjelperne rundt meg heller. De sier det ligger der inne i meg et sted, Svaret, men jeg er ikke veldig vant til å drive å leite rundt inni der, så jeg har ikke funnet det ennå.

Ett skritt av gangen, sier de. Man må prøve og feile.

Og det er noe av det jeg er mest redd for i hele verden. Tråkke ut i det uvisse (eller i mitt tilfelle, tråkke inn) og utforske heller enn å angripe. Spesielt med "tilskuere" skremmer dette meg noe helt eksremt; det funker nemlig ikke hvis jeg holder mine downfalls for meg selv. Jeg veit det, men greier fortsatt ikke være helt ærlig hverken ovenfor meg selv eller hjelperne mine.

Jeg må vel bare holde fast og komme meg gjennom dette. (HVORDAN??!) Et skritt av gangen. I guess..

#ambivalens  #angst  #anoreksi  #perfeksjonist  #psykisk  #tanker  #valg  #Virkeligheta  #ødelegge  #ambivalent  #avhengighet  #rus  #behandling  #fortid  #behandler  #BliFrisk  #dominoeffekt  #eksponering  #psykiatrien  #feile  #spiseforstyrrelse  #skam  #frustrasjon  #følelser  #generelt  #PsykiskHelse  #hasj  #helsevesen  #hodekjør  #hverdag  #kolikkbabyen  #tvang  #kontroll  #perfeksjonisme  #mestringsstrategi  #PsykiskHelsevesen  #mål  #mestringsstrategier  #Mindtrap  #nederlag  #OppIgjen  #plan  #psyk  #teori  #praksis  #redd  #rutiner  #rømme  #skole  #au  #spiseforstyrrelser  #svarthvitt  #tanketåka  #TheseDays  #tryne  #Ulovligheter  #tvangstanker  #Svaret 

Prosjekt Gjennomføre Skolegang

Denne høsten blir utfordrende. Det er utrolig mye jeg må klare, som jeg har feila med så utrolig mange ganger før. Og nå blir det en helvetes balansegang, jeg føler jeg står ved starten av en syltynn line og det er like før jeg skal kastes ut forbi den solide kanten og bare håpe at jeg treffer i nærheta av lina og får klort meg fast på en eller annen måte. Ikke for det, jeg har tross alt balansert meg gjennom nakkebrekkende forestillinger før og veit at jeg har en viss akrobatisk flare, men vil det holde denne gangen..? Jeg er helt ute av trening, svimler ved tanken på den tynne tråden under fotsålene.

Høsten puster meg i nakken.

Utfordringene står i kø.

Jeg må omprogrammere. Jeg skulle begynt med det for lenge sida, jeg er klar over det.

Det var meninga jeg skulle bruke våren og sommerferien på å forberede meg på å skulle greie å gjennomføre det siste vgs-faget før jeg har generell studiekompetanse.

Nå er det plutselig under 3 uker til skolestart, og jeg sitter fortsatt og strever bare med å skulle bite over selve tanken på at jeg skal tilbake dit. Til skolen. Det er så mange vonde følelser knytta til ordet aleine. Selv om jeg greide å ta de fleste faga den første runden jeg begynte på videregående etter ungdomsskolen, så har jeg brukt over 6 år bare på å få eliminert ett av de to fagene jeg måtte gi opp i første runde.

Etter videregående ble jeg utsatt for noen ekstreme psykiske påkjenninger over en ganske lang periode.

Hukommelsen, som var dårlig nok fra før, svikta totalt etter denne perioden med disse opplevelsene. Jeg greide ingenting lenger, ikke lese bok, ikke se på film, holde en samtale..

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har begynt på et fag for etter å ha kjørt meg selv helt ut, måttet gi det opp. Som regel ikke lenge etter at jeg starta. Det meste jeg har holdt var noen måneder med eskalerende fravær og en oppgitt tentamen eller eksamen eller hva det var.

Etter å ha prøvd og snubla en del rundt i de forskjellige løsningene, bl.a. som privatist på et voksenopplæringssenter og elev på skoleavdelinga på psykiatrisk, greide jeg å gjennomføre et fag på et sted jeg tidligere hadde vært innlagt, med verdens koseligste lærer og som regel bare meg og et par-tre andre elever, fulltallig klasse var vel på 6 eller 7 elever.
Da fikk jeg 6-er.
Men det var faen ikke gratis. Uten konsentrasjon er det forferdelig vanskelig med teoretiske fag, selv om jeg alltid har vært skoleflink og aldri trengt å gjøre noe særlig for å få servert gode karakterer i oppveksta. Jeg har aldri problemer med å ta teorien i ting og har stort sett vært ganske lettlært.
    I utgangspunktet.
Så har plutselig sykdomsmassen vokst seg over øyehøyde, og det er umulig å få med seg hva som foregår. Skyer flyter forbi øyne og ører, blikket havner som regel på et sted langt, langt borte, en øde øy som bare jeg veit om..

Altså. Konsentrasjonen er et såpass stort problem at jeg ikke kan belage meg på at jeg skal få med meg noe som helst mens jeg faktisk er på skolen. Jeg kommer til å ha alt for mye angst, og bare det å være tilstede fysisk kommer til å utfordre mer enn nok.
Så det betyr at jeg må finne andre måter å få inn det teoretiske på.
Jeg må også belage meg på dårligere perioder gjennom skoleåret der det kan finne på å si helt stopp, og det betyr at jeg må jobbe hardere på forhånd og være forberedt og med en plan, sånn at ikke det skal ødelegge alt hvis/når det skjer. Så for å «tjuvstarte» litt så har jeg blant annet funnet, og lasta ned, noen MP3-filer fra boka (jeg tror) jeg skal ha til høsten.
Det er også en del annet som må på plass, og det så fort som mulig. Sånn ser oversiktsplanen for Prosjekt Gjennomføre Skolegang ut:

(I tillegg er det noen hovedregler og en detaljplan, men vi sier dette er nok, hehe. Basic sosialtrening er for meg enkelt sagt det å bevege meg utafor leiligheta, planlagte eksponeringssteder kan være f.eks. bibliotek eller en butikk så-og-så lenge til en avtalt tid)

Dette ser jo helt på trynet ut og jeg er 100% klar over det, hvem er det som må skrive ned at de skal legge seg hver kveld liksom.

Jeg føler på skammen, både på møtet da planen ble laga, og nå når jeg altså legger den ut her. På møtet var det bare meg og én person til, og her på bloggen (haha blogg - ler fortsatt av at jeg har blogg) har jeg ingen lesere, men det er fortsatt utfordrende for meg! Får ny respekt for alle som deler privatlivet sitt med fullt navn og bilde, but then again så har jo de fleste litt mer å vise fram enn meg da. Hehe.

Men jeg prøver å ha en realistisk tankegang og jobber med å akseptere at funksjonsnivå ikke trenger å ha så veldig mye å gjøre med verken intelligens, verdi som menneske eller hvor sterk eller svak man er som person.

Så jeg velger å svelge skammen og tenker heller på dette som noe jeg kan se tilbake på seinere og (forhåpentligvis) se hvor langt jeg har kommet. For dette er virkelig reelle utfordringer for meg, og med mindre jeg har lyst til å havne tilbake på institusjon så må jeg ta noen tak nå.

Krysser fingrene litt for meg selv og sender en varm tanke til alle andre som strever med at ikke livet ble som man hadde forestilt seg.

Verdens skumleste bok

Faren min ga meg en bok til min forrige bursdag som jeg ennå ikke har lest. Snart har jeg bursdag igjen, så det er virkelig på tide å sjekke ut den boka. I morgen var jeg alltid en løve heter den, og er skrevet av Arnhild Lauveng. Den omhandler blant annet psykdom, men hvem eller hva eller noe som helst mer enn det veit jeg ikke om den. Veit heller ikke hva jeg skal forvente meg. Faren min spurte meg neste gang vi møttes etter bursdagen min om jeg hadde lest boka, jeg svarte at jeg ikke hadde det, og det han sa etterpå festa seg i meg og forma grunnen til at jeg ennå ikke har åpna den boka.

«Er du redd for å kjenne deg igjen da eller?»

Jeg ante ikke hva jeg skulle si, ettersom jeg ikke visste noe om boka, og har etter det ikke turt å være borti den selv om jeg egentlig er nysgjerrig på hva han mente. Kjenne meg igjen i hva da? Hele denne greia har gjort meg litt småparanoid, og jeg har fått følelsen av at jeg er «avslørt» - selv om akkurat hva det er som er avslørt veit jeg ikke.

Og det er liksom ikke avslørt helt på ordentlig så lenge jeg ikke har lest boka og ikke veit hva faren min mente med den kommentaren. For så lenge jeg ikke veit, kan jeg lage meg teorier om at han ikke mente i nærheta av noe jeg hadde trengt å ha noia for. Og så er jeg såpass redd for at det skal være verre enn jeg forestiller meg, at jeg ikke har greid tanken på å starte på første kapittel.

Men nå skal jeg altså det - begynne på denne boka altså - og komisk nok må jeg si at det er med redsel at jeg har skrevet ned i Lokaboka tidspunktet jeg i morra skal tørke støvet av bursdagsgaven med to streker under. Ingen vei utenom her altså. En kopp te og et glass Pepsi Max med sugerør i vinduskarmen + lukka dør mellom soverom og stue og jeg er leseklar på senga.

I teorien, i hvert fall. Gud for en skummel bok.

Skjerp deg, tenker jeg. Det er ingen veltilpassa mennesker som er redd for bøker.

Det hele blir en smule latterlig.

Men seriøst da. Mon tro om «normale» og «friske» mennesker har de samme patetiske hverdagsproblemene som oss Håpløse? Finnes det en streiting der ute som også har vært livredd for å åpne ei bok i frykten for noe som i den «friske»/«normale» verden kan ha vært noe tilsvarende til min håpløse/sykdomsrelaterte grunn?

Hjernen min maler rundt dette til det banker på døra til soverommet, det har gått 20 minutter og jeg har latt boka ligge på dyna litt unna meg, i passende skulevinkel.

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å få lest den boka.

#deHåpløse  #angst  #lese  #bøker  #bursdag  #skam  #psykisk  #HåpløstTilfelle  #tekopp  #PepsiMax  #identitet  #redd  #bursdagsgave  #Lokaboka  #listeskriving  #planlegging  #hverdag  #TheseDays  #Mindtrap  #tanker  #redd  #RandomPisspreik  #teori  #nevermind  #ambivalens  #frustrasjon  #hodekjør  #valg  #tanketåka

Lately fuck-ups & en smule bittert selvhat

(#4: Jeg er gammel, dum og feit)

Jeg følte meg så ekstremt dum da jeg endelig fikk fram at jeg ikke takler mannlige psykologer. Det var greit, jeg sku få snakke med ei dame, men hele samtalen og dr. Xs tid var jo fullstendig bortkasta.

Selvfølgelig skulle jeg jo bare sagt det da henvisninga ble skrevet. Men da hadde jeg selvfølgelig hodet mitt et helt annet sted, jeg er alltid sånn; alle andre steder enn der kroppen min befinner seg, for all del ikke med på det som foregår - for all del ikke her og nå.

Og ettersom jeg var for dum for det, burde jeg i hvert fall greid å hoste det opp i starten av den jævla timen. Men å sitte og drite seg ut og fortelle om hvor mislykka man er fullstendig unødvendig er jo alltids gøy, så noe fikk jeg i hvert fall utav det.

Spiseforstyrrelsen nevnte jeg i det minste ikke, så selv om han hadde lest om den i papirene sine på forhånd, så ble det i hvert fall ikke fokus der og da på at jeg til og med mislykkes i min egen diagnose.

Jeg forestilte meg det på forhånd, hvordan han kom til å le inni seg når jeg søyt så dobbelthakene dissa om hvor vanskelig det er å spise.

Det måtte jo rakne, det visste jeg jo. Og med ett jævla trekk var det gjort. Happy 4-20 alle sammen!! Én liten fridag var alt jeg skulle unne meg, på stonernes egne nasjonaldag ble tanken på å skulle sitte inne og gro støv på sjela rett og slett for mye.

En måned seinere så jeg meg fortumla tilbake og lurte på hva i hælvette det var jeg dreiv med.

Kortet ble avvist, 17. mai var sovet over og jeg stod igjen med den gnagende følelsen av å ha svikta/lurt/løyet/feila/ødelagt/rota meg inn i noe jeg ikke kom meg ut av. Hele poenget med å bli nykter var jo å få sjansen til å bli bedre.

Jeg hadde uteblitt fra de to siste samtalene hos de som har ansvaret for meg mens jeg venta på behandlingsplass på huset til dr. X, og som beklageligvis for dem ble stuck med meg litt lenger for at jeg sku få innfridd sytekravet mitt om kvinnelig psykolog. Jeg hater å kaste bort andre folks tid og ressurser, men tydeligvis ikke så mye som jeg hater å gjøre som jeg skal.

Den dårlige samvittigheta fikk meg til å ljuge om sprekken da jeg endelig greide å vralte meg bort til et møte, som igjen ga meg enda dårligere samvittighet.

Jeg hater det. Hvor selvopptatt psyken kan gjøre meg. Det er også nesten imponerende hvor barnslig den avhengige hjernen fungerer, og i hvor stor grad jeg lystrer ukritisk uten å i det hele tatt være klar over det selv, instinktivt, og ikke tar meg i det før jeg er in too deep.

Meg, meg, meg. Jeg takler ikke. Jeg greier ikke. Hva jeg vil, hva jeg føler, fy faen for en egoist. Jeg er jo klar over hvor patetisk jeg er ~ Åh gud, jeg er så feit assa, selv om BMI-en min er undervektig så er jeg seriøst bare sååå feit da. ~ Åh shit, jeg er så gammel assa, selv om jeg ikke har fylt 25 så har jeg skikkelig dårlig tid liksom og må dessuten få medfølelse for at jeg har kasta bort hele livet mitt på å plage meg selv. ~ Blakk er jeg også, forresten - stakkars meg, får penger for å sitte på ræva og ikke takle livet mitt og nekte å vokse opp og forholde meg til realitetene; og jeg liker helst å bruke opp de pengene på diverse ulovlige rusmidler og mat som jeg skyller ned i do og sånt, og det blir fort veldig dyrt må vite.

Bloggperspektiv

Nå har det allerede gått et år siden jeg bestemte meg for å hoppe i det og skrive mitt aller første blogginnlegg. Jeg så fram til å en dag kunne se tilbake og tenke at jeg hadde gjort noe meningsfylt, og at jeg hadde greid å gjennomføre det jeg bestemte meg for.

Sånn ble det ikke, dessverre. Jeg har merka spesielt det siste halve året at det har blitt vanskeligere og vanskeligere å legge ut noe på bloggen. Jeg føler meg så sårbar, tynnhuda, utsatt. Det er et utall utkast av innlegg lagra som aldri ble publisert.

En del tema er blitt sensurert fordi jeg er redd for å bli gjenkjent selv om jeg skjønner at det realistisk sett er tilnærma null sjanse for det what so ever. Mye har gått direkte i dagboka, og mye har jeg ikke orka å skrive ferdig. Verden har blitt så ekte og in your face etter at jeg det siste året har hatt lengre nyktre perioder enn jeg har hatt på årevis, og det har rett og slett blitt for mye for meg. Jeg må vel bare godta at når jeg tar på meg nye utfordringer på ett område så kan det slå tilbake på et annet. Ting henger jo sammen, og det er ikke bare i forhold til rus og blogg at jeg kjenner på det.

Det er en del nytt som skjer for meg for tida, og jeg kjenner at det kan være viktig for meg å ta opp bloggen igjen for å hjelpe meg å få innsikt og holde oversikta. Jeg føler en trang til å begynne å eksponere og uttrykke meg igjen, og jeg har lyst til å gjøre ting litt annerledes med skrivinga så jeg ikke skygger unna igjen. Siden det fortsatt føles ganske skummelt tenkte jeg at jeg skulle gli sakte og rolig inn i det, og starte med noen innlegg som kan være en slags oppsummering for meg selv på hva som har foregått den siste tida.

Syteblogg skal det forresten fortsette å være, da det er syting det er overflod av her i Isabels innboksa bobleeksistens.

#3 - skrevet i starten av mars, ikke greid å poste før nå..

Året starta med en fantastisk reise gjennom tid og rom. Dimensjonene lå i lag tjukkere enn snøen mens idéen om hva et menneske var ble stadig fjernere.

Jeg fikk det nye året. Om jeg ville ha det er en annen sak. Jeg forsøker å se på det som en gave, en ny mulighet, om jeg bare greier å snu alt dette året, er det en sjanse for at alt kan være verdt det til slutt. Jeg lengter etter følelsen av å være framme på toppen av fjellet og la den blytunge sekken falle på bakken.

Hverdagen stirrer meg i hvitøyet. Jeg er redd. Jeg har brukt januar på å gå ned 3,5 av de 5 kiloene jeg la på meg til jul, og februar på å gå ett av dem opp igjen. Jeg savner å hengi meg til anoreksien, la den styre og forutsigbarheta som følger med. Å vite hva som er riktig, hva som er viktigst. Kicket av å ha gått ned mer enn jeg trodde. Følelsen av å krympe tilbake inn i meg selv, med det overjordiske snart innafor rekkevidde, bare centimetre unna å få plass uten å konstant føle at jeg sprekker skallet mitt hvis jeg våger å puste.

Bulimien kom snikende denne gangen, gjemt bak løfter om å bli spisefrisk.

Det latterlige er at jeg kan tenke og skrive og delvis forstå at jeg er spiseforstyrra, eller i hvert fall at det meste av «bevis» peker mot det, og jeg har ikke noe behov for å si imot det. Det er opplest og vedtatt (for ikke å snakke om nedskrivi, stempla, kopiert, sendt rundt og lagra i journaler og epikriser), en sannhet i den Virkelige Verden å forholde seg til.

Men innerst inne fornekter jeg det faen meg fortsatt.

Jeg skjønner jo at de må kalle det noe, disse legene og behandlerne og alle de andre merkelappfantastene. De må ha orden i sakene! Jeg ser den - herregud, jeg skjønner dem virkelig godt jeg, med OCD og det hele kan jeg virkelig forstå behovet for et system. Veldig praktisk, og det er vel også strengt tatt nødvendig for å kunne utføre behandling av pasienter på Vestlig psykologiskolevis. Og jeg har ikke nødvendigvis noe i mot den. Den har tross alt holdt meg i live helt siden jeg kom inn i psykiatrien for over 10 år siden, og Dr. Phil har rett i en hel masse.

Jeg aksepterer omverdenens syn, jeg er logisk sett enig i utredninger og forklaringer, grunnlaget for den trukne konklusjonen.

Men jeg greier ikke behandle det som en Sannhet i min verden. Det er alltid et «men», det er alltid en grunn til at ting ikke gjelder akkurat meg. Jeg forstår hvorfor det kan virke sånn eller sånn, men det er jo ikke sånn det er, sånn egentlig. Ofte kan jeg ikke direkte forklare hvorfor det ikke gjelder akkurat meg, jeg bare veit det. Det kan virke som jeg i min innerste lille bobleverden har en overdrevent sterk overbevisning om at jeg er spesiell og misforstått. Ikke nødvendigvis at jeg sitter på alle svarene, men at jeg veit når det som blir sagt i hvert fall ikke er riktig. Sjøl om jeg veit at de som sier det kan mer om temaet enn det jeg kan. Og sjøl om jeg veit at jeg har enkelte brister som resulterer i problemer med å se den allmenne Virkeligheta klart og forholde meg til den.

Jeg blir bare usikker på hva som er hva. Det er helt mulig jeg har tatt feil om alt annet, men hva om akkurat dette er den gangen jeg har rett, og burde stå på mitt? Hva om dette faktisk er viktig? Hva om dette kan være med på å redde meg?

Jeg tenkte sånn om å slutte å røyke bønne daglig, for eksempel. Hva om det var et steg i feil retning? Nå, et halvt år seinere, veit jeg fortsatt ikke. Det gjorde i hvert fall økonomien lettere å bære.

Hver dag bombarderes jeg. Depresjonen gjør det vondt å måtte våkne, være. Akseptere at det er enda en ny dag. Vanskelig å bevege seg. Angsta tar igjen på hodet, der ingenting noensinne kan stå stille lenge nok til at jeg greier å henge med. Spiseforstyrrelsene brøler i tostemt disharmoni, og Kommentatoren og Kommandanten krangler om mikrofonen i direktesendinga av The Isabel Show her på hjerneradioen.

Det er vanskelig å være takknemlig.

Det er vanskelig å finne motivasjonen.

Det er vanskelig å gå inn for å bli frisk.

Jeg vil så inderlig ville det.

#2

Desember skulle liksom være min måned.

Jeg så for meg kakao og sofakos, juletrær og pepperkaker. Jeg kan fortsatt lukke øynene og kjenne omrisset av barndomsmagien rett utafor rekkevidde. Herregud hvor jeg lengta.

Dette var sjansen min!

Så jeg styra og ordna og planla, skreiv liste på liste og forsøkte å forberede meg på å skulle greie å ikke bare spise, men kose meg med maten. For meg er det Dødssynd nr. 2, rett bak det å ha lyst på noe å spise. Jeg kjøpte meg juleduk og gravde fram julekassa mi og prøvde å pynte i leiligheta, skaffa meg til og med en sånn 10-kroners adventskalender jeg fikk da jeg var liten, med en sjokoladebit bak hver luke.

Jeg lagde meg adventsbok med engler og julenisser og grantrær, klistremerker, rød tusj og halleluja. Hver dag skulle jeg tenne lys, skrive koselige ting i adventsboka og ta bilder av alt det gode jeg skulle kose meg med. Jeg hadde satt av en side til hver dag i desember, og på hver av sidene hadde jeg laga ei stygg lita ramme med overskrifta «Dagens JuleNAM». Så kunne jeg bruke analiteten min imot meg selv, tenkte jeg; jeg har nemlig et oppheng i at hvis jeg har skrevet noe et sted, spesielt da på en plan eller i ei bok, så må det liksom bli sånn. Så hvis jeg har satt av plass til å fylle ut noe bestemt, og det står fra før av hva det er jeg skal fylle ut, så må det fylles ut, og det må være sant.

Så skulle jeg sette på adventsfaen på TV, sånn julekalenderprogram, proppe i meg og bli fat & jolly under pleddet mitt. Jeg skulle smile og alt rundt meg skulle glitre.

Så kom dekkpunktering nr. 1.

Jo nærmere desember kom på kalenderen, jo mer noia fikk jeg. Jeg ble helt svimmel av å tenke på hvor mange dager det var i desember, hvor mange små stygge rammer jeg måtte fylle. Jeg var jo ikke klar for dette. Hodet mitt bestemte at jeg måtte gå ned til X antall kilo før det kunne være akseptabelt å unne seg noe så vilt.

Dekkpunktering nr. 2 kom 2 dager før 01. desember, da TV-en gikk til hælvette. Og jeg hadde basert hele opplegget mitt på å se en av disse dustete julekalenderne på TV. Det var selve kjernen i opplegget følte jeg, hvordan i alle dager skulle jeg greie å spise uten det?

Så kom 01. desember, og jeg hadde fortsatt 0,4 kg. igjen å gå ned. 3. dekkpunktering. Opphenga mine kræsja helt..

A: Jeg fortjener det faen ikke!

B: Men det STÅR jo at det skal være sånn, tomme sider i adventsboka er IKKE GODKJENT.

A: Men jeg er feit og ekkel og prøver å lure meg unna. Jeg må ha latt være å gå ned med vilje, underbevisst, fordi jeg veit at desember er like rundt hjørnet. Hele dette opplegget har forpesta hjernen min med feite tanker, lat innstilling og løgn. Jeg har skjemt meg selv bort med tankene om alt dette, jeg veit jo at jeg ikke fortjener det, og jeg veit at det bare ødelegger for meg. Jeg er redd for å innse sannheta, prøver å klamre meg til en eller annen forvridd idé om at Virkeligheta ikke gjelder i jula.

B: Jeg kan alltids kaste opp det jeg spiser, det viktigste er at jeg spiser det, så jeg får tatt bilder og skrivi det ned i Adventsboka.

A: Jeg er ikke klar for dette.

B: Man blir aldri klar for sånt. Men nå står det en gang her at det er sånn det skal være, og viskelær funker dårlig på tusj. Dette er planlagt og skrevet i stein, du får skylde deg sjøl at du ikke greide å gå helt ned.

A: Men det stod at jeg skulle gå ned til X før jeg kunne begynne også, og innerst inne veit jeg at det er det som er viktigst.

B: Tusj trumfer kulepenn. Adventsbok trumfer random notatark.

Jeg hadde fortsatt ett dekk igjen på himmelvogna mi, så jeg prøvde. Men med tre punkterte dekk er jeg egentlig mer overraska over hvor langt jeg kom, enn at jeg kræsjlanda etterpå. Det ble ikke mer enn to dager fylt ut i adventsboka, men i løpet av desember gikk jeg opp nesten 5(!!) kilo.

Hver dag starta diskusjonene like sterkt på nytt i hodet mitt, og det endte som regel opp med at jeg overspiste heftig og hang over toalettet til det kom blod og jeg hadde hovna opp.

Dette er jo uten tvil ekstremt attraktivt, og kunne jo umulig gå umerka hen, ettersom jeg ikke bor aleine. Kjæresten min skulle dra til familien sin i jula, og jeg skulle IKKE spy mens han var borte, løftet var dyrt og hellig fra innerst i hjertet.

I tillegg fant jeg ut at den dødstragiske julaftenen jeg hadde planlagt for meg selv aleine i leiligheta ikke ble noe av. Dette var jo egentlig en gledelig nyhet, og jeg takka ja jeg, det var bare det at hodet mitt selvfølgelig skulle begynne å blande seg i det også. For det var pappa som hadde invitert meg, og hans hus er nemlig hellig grunn. Der kan det ikke hverken spys eller til noe særlig stor grad unngås matservering. Så jeg var selvfølgelig ekstremt grådig og selvgod som takka ja til å komme. Og bedre var det ikke at jeg hadde blitt invitert til å ligge over..

Jeg HATER at dette hodet skal ødelegge så mye for meg. Jeg veit at Isabel kunne syntes dette var kjempekoselig, og følt seg som pappas lille jente, trygg og varm og ikke aleine.

Og jeg kunne virkelig ønske at det var Isabel som kom den dagen.

Men det var Anabel som skritta ut av leiligheta og bestemte seg for å gå den timeslange turen oppover alle bakkene i stedet for å ta bussen, så vi kom for seint.

Og det var Anabel som bestemte at to poteter til julemiddag var akkurat nok til at ingen reagerte så lenge vi heiv på litt margarin (Isabel har jo alltid vært så småspist og sær i matveien vettu), og at vi var forferdelig mette da desserten skulle på bordet. Anabel dro også hjem midt på natta i stedet for å sove over som avtalt. Turen tilbake ble også til fots. Det var iskaldt.

#1

Jeg hadde gått litt for lenge og drevet meg selv til vannvidd. Alle rasjonelle utveier var lukka og låst, det eneste jeg ville var å kunne føle meg OK, bare ei lita stund. En spiseforstyrrelse er virkelig en forræderisk kampfelle.

Hodet mitt konspirerte imot meg. Skillet mellom fornuft og følelser revna totalt. Paranoiaen kom tilbake, alle var imot meg, og uansett hvor mye jeg pakka meg inn var jeg naken hvis jeg gikk ut døra, med selvlysende markeringstusj for å utheve alle mine feil. Alle kunne se hvor ekkel jeg var, og ingen hadde noe viktigere å tenke på hvis jeg gikk forbi.

Øyeblikket med det jeg trodde var klarhet slo ned i meg. Presset fra ansvarsteamet mitt hadde lekka inn i underbevisstheta og sakte men sikkert bytta ut velpleid fornektelse med kvalmende sannheter. Det begynte å gå opp for meg at veien jeg har valgt ikke gjorde meg lykkelig.

Jeg ville ikke fornekte mer. Alle veit at man må spise, prøvde jeg meg. Det er normalt. Hvem som helst føler seg jævlig om de ikke spiser. Jeg er ikke spesiell. Alt av det lille jeg kan være sikker på at er fastslåtte, robuste fakta tyder på at jeg er bedre rusta hvis jeg spiser. Jeg er ikke sterk, jeg er SVAK. Jeg takler ikke dette på noen akseptabel måte. Det går ut over de jeg er glad i. JEG HAR INGEN RETT til å holde på sånn.

Jeg prøvde å få meg selv til å innse at jeg ikke er noen ekspert, at tidligere erfaringer har vist at jeg er for dum til å forstå hva som er best for meg. Basert på tidligere hendelser burde jeg strengt tatt heller hatt som en regel å gjøre det jeg IKKE tror er best.

Det nærmeste jeg kommer faktiske eksperter er behandlere, ernæringsfysiolog og lege, og alle fortalte de meg at alt kom til å bli bedre hvis jeg begynte å spise. Tvangen skulle bli lettere å stå imot, kroppen og hodet skulle bli bedre og sterkere og til og med begynne å samarbeide, depresjon og angst skulle kanskje ikke akkurat forsvinne, men det skulle da virkelig bli lettere for meg å takle hverdagen. Det skulle stå klarere for meg hvilke valg som var riktige å ta. Veien til det friske og positive skulle dukke opp fra Mørket. Lang var den kanskje, men med sterke bein og klart hode skulle det da bli mye mer sannsynlig at jeg skulle greie å følge den også.

JA VEL.

Spiseforstyrrelsene laga en backup-plan som vi lagra i den hemmelige låsbare skuffen i hjernetåka, og jeg tvang meg selv til å gi det hele en sjanse.