tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post8247532207302280399..comments2017-01-09T06:27:39.020+01:00Comments on **isdraape: <br> ISABEL IN STONE**: InnleggelsestankerAnonymoushttp://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.comBlogger4125tag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-23146698497199082212015-11-20T04:45:54.723+01:002015-11-20T04:45:54.723+01:00Tusen takk for en så hyggelig kommentar. Jeg skjøn...Tusen takk for en så hyggelig kommentar. Jeg skjønner hva du sier (virkelig), og setter veldig stor pris på at en vilt fremmed tar seg tid til å skrive så seriøse og omtenksomme ord!<br />Jeg er rett og slett bare *for* redd for at innleggelse ikke skal fungere på noen bra måte. For jeg føler at jeg ikke "har råd" til noen flere ikke-fruktbare utfordringer nå.<br />Jeg har selv også erfaringer fra diverse innleggelser, og selv om det har vært noen gode også, så er jeg redd for at det negative skal gjenta seg. Plassen jeg blir tilbudt nå er på en åpen post på frivillig basis, og sist jeg var på den posten ble jeg pressa til ytterpunktet. Da jeg ville skrive meg ut etter halvveis gjennomført løp ble det møtt med veldig stor motstand, og jeg følte at de forsøkte å skremme meg til å bli og holde meg der selv om det var frivillig. Og de gikk virkelig inn for å gjøre det vanskelig for meg å komme meg derfra (til og med rent praktisk).<br />Altså, jeg kan forstå at om man ikke vil anbefale en pasient å skrive seg ut så er det viktig å formidle det til pasienten og kanskje forsøke å overtale osv., og at det er for pasienten sin skyld og alt det der. Men jeg føler at de dro det alt for langt, og fikk meg til å ikke stole på dem og føle meg forsøkt fanga og sykeliggjort.<br />Akkurat *det* føler jeg IKKE at jeg trenger akkurat nå. (Egentlig ikke noensinne.)<br />Og ja, det kan jo hende at alt blir annerledes og gull, grønne skoger, regnbuer og eventuelt enhjørninger denne gangen, og det hadde jo vært direkte fantastisk. Hvis jeg hadde visst at det hadde vært verd det er det (nesten) ikke grenser for hva jeg hadde vært villig til å dra meg gjennom. Meeen tør jeg ta sjansen på det..?<br />Huff. Jeg tror jeg er for realistisk/pessimistisk?/pinglete.Anonymoushttps://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-31055875843873209312015-11-17T14:03:06.959+01:002015-11-17T14:03:06.959+01:00Hei du!
Forsår sååå godt at en innleggelse kan vi...Hei du!<br /><br />Forsår sååå godt at en innleggelse kan virke skremmende. Men er det ikke enda mer skremmende å skulle fortsette slik livet er nå i mange måneder, kanskje år, til? <br /><br />Hvis du leser det du selv skriver, så tror jeg du inners inne innser hva som vil være riktig. Og jeg tenker at behandleren din ikke hadde foreslått innleggelse dersom h*n ikke hadde ment at det var riktig for deg nå. De aller fleste behandlere ønsker jo så langt det lar seg gjøre å unngå innleggelse. <br /><br /><br />Jeg har erfaring fra flere innleggelser, så spør meg gjerne om du har noen spørsmål du tenker jeg kan svare på. Eller bare vil lufte for en med litt erfaring ;) Theahttp://www.minveiut.wordpress.comnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-78391800100997773632015-11-15T16:56:17.838+01:002015-11-15T16:56:17.838+01:00Huff, selvfølgelig må det komme på slutten av en t...Huff, selvfølgelig må det komme på slutten av en time så man kan gå og grue seg og fabulere om hva det kan føre til helt til neste time, om ikke lenger. Håper psykologen din kan ha forståelse for at det kan virke mot sin hensikt å pushe på med sånne skumle ting.:P<br />Greia er at jeg har jo gått til så utrolig mange psykologer, psykiatere og alskens terapeuter opp gjennom. Før eller siden kommer det alltid til dette ordet - innleggelse - og jeg kjenner at jeg greier ikke stole på dem i det hele tatt for det føles som jeg er for mye for alle, og at de bare vil sende meg vekk til neste instans gjemt bak fine ord som forsvarlighet og ansvar. Veit jeg er overdramatiserende og selvmedlidende, men her på nett og blogg føler jeg at jeg kan være ærlig om det.<br />Det menes at innleggelsen skal hjelpe å gjøre meg i stand til å motta videre behandling av diverse grunner som jeg jo forstår til en viss grad i hvert fall. Men jeg har i hvert fall fått med behandler på å utsette innleggelse litt, det er da noe, håper bare ikke det biter meg i ræva. Ehem.<br />Tusen takk for en til av dine varme og gode kommentarer, synd at du skal kjenne deg igjen i dette og håper du også kan få rammer rundt deg som du kjenner er trygge og ikke skremmende!Anonymoushttps://www.blogger.com/profile/12811799308530200808noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-7651146833985143411.post-85253177561698879812015-11-14T04:07:13.972+01:002015-11-14T04:07:13.972+01:00Skjønner deg sååå godt i de følelsene når det gjel...Skjønner deg sååå godt i de følelsene når det gjelder innleggelse. Det er så sårbart, ti ganger mer sårbart og skamfullt enn terapisamtaler. Kjenner meg veldig igjen i dette, har selv panikk for innleggelse og syykt mye skam. Det ble også et spørsmål om innleggelse ved forrige terapitime. Ikke mer uforpliktende enn at han spurte om jeg hadde vært innlagt før for behandling av traumene eller om jeg hadde vært innlagt på modum, jeg sa nei og så tror jeg han spurte om hva jeg følte om det eller om det og gav panikk og følelse av å være fanget, noe jeg svarte ja på. Vi rakk ikke snakke mer om det pga timen var over og nå er jeg litt nervøs om det blir et tema videre. <br /><br />Kan du evt be om mer tid uten innleggelse, si at du vil gi samtaleterapi en sjanse til en periode før innleggelse er tema?. For da er du jo positiv men samtidig som du kjenner etter hva som føles riktig for deg. For om du tar feil så kan det skje uansett, for vi tar valg ut i fra hva vi tror er rett da, kanskje samme valget flere ganger helt til vi er klar til å ta et annet valg. <br /><br />Noen psykologer er ikke kjempe positive til innleggelse, mens andre omvendt så jeg tror mye handler om hvem man kommer til. <br /><br />Håper det uansett ordnes seg på en måte som du kjenner hjelper for du fortjener det beste <3 <3 <3 Gode klemmer og tenker veldig på deg, og dine ord og tilbakemeldinger betyr utrolig mye <3 Og beklager rotete svar, litt lost i hodet for tiden. Ville bare få frem at jeg forstår din panikk og skam for kjenner meg så igjen <3Lillyhttp://lillyholte.comnoreply@blogger.com